Bo hos fjellfolket i Vietnam

Det er oktober og uvanlig varmt for årstiden. Reisen fra Hanoi til Sapa by har vært lang. Først nattoget med urolig søvn, deretter en times busstur på svingete veier i morgentåke over fjellet til Sapa, der guiden som avtalt venter på kirketrappa.

Jeg skal gå de siste tolv kilometerne til landsbyen Hau Thau sammen med henne, en vever, ung kvinne av h’mong-folket. Kofferten min får skutertransport med mannen hennes, og jeg slipper den litt engstelig ut av øyesyn, der den forsvinner på vei til en ny opplevelse, nemlig et firedagers homestay.

En annen verden

Etter et par sterkt trafikkerte kilometer på hovedveien tar vi av på en sti som fører bratt ned til dalbunnen, der landskapet åpner seg. Jeg må stoppe opp litt for å nyte synet av fuktige, sirlige risterrasser som klatrer oppover og slynger seg rundt fjell med topper i ulik størrelse.

Underveis passeres vakre H’mong-kvinner i svarte kjoler med fargerike broderier og svarte knestrømper, eller med knallrosa skjorter, mens de røde dao-kvinnene bringer tankene hen på Nisseland, når du ser dem på avstand med deres hvitkantede, røde hodetørklær.

[ Få flere reisetips på Dagsavisen.nos reiseseksjon ]

Hjem, kjære hjem

Omsider, etter å ha forsert en bratt, betongkledd kleiv, kommer jeg fram til den lille gården som huser mor, far, to små barn, to ansatte – samt inntil 16 gjester på sovesal og enkeltrom.

Vi starter med en hyggelig felleslunsj ved langbordet på terrassen, der reiseråd og gode historier deles sammen med den hjemmelagde vietnamesiske maten.

Aktivitetsnivået i landsbyen er høyt, skutere kjører opp og ned på betongstien til gårdene lenger oppe. De frakter alt fra unger, griser, høns, byggematerialer – og hva som enn kan stables på et baksete.

Unger og hunder løper fra hus til hus, og det er ikke så lett å skjønne hvem som hører til hvor, mens vannbøfler rusler saktmodige forbi huset på vei til og fra rismarkene, og lager trafikkork for de hissige skuterne.

Trøttheten tar imidlertid overhånd og blir på dette tidspunktet sterkere enn oppdagelsestrangen. Jeg trekker meg derfor tilbake til det enkle rommet mitt og sovner umiddelbart.

Frivillig skole

– A, B, C, D, E, F, G … I now I know my ABC.

De ivrige barnestemmene som akkurat har stemt i den engelske barnesangen, bråvekker meg fra søvnen.

Jeg smyger meg ut under myggnettingen, setter beina på betonggulvet og kikker ut av et lite vindu for å finne ut hva som skjer. Synet av femten, tjue unger pent plassert ved lunsjbordene overrasker, men om litt forstår jeg at jeg også overraskende nok bor på en provisorisk skole. Alle som én har åpne skrivebøker, og på bordene ligger et godt utvalg blyanter og tusjer.

En kraftig mannsstemme instruerer barna. Aner jeg en aksent? Så får jeg øye på den vietnamesiske jenta, hun som tok i imot oss og serverte familie og gjester nydelig vietnamesisk mat. Hun utstråler energi og glede der hun er i gang med å organisere en gruppe barn. Jeg kryper tilbake under myggnettingen og døser videre helt til lyden av aktiviteten utenfor etter hvert stilner, og jeg står opp til ettermiddagssola.

I det jeg setter foten ut på verandaen utbryter en stemme:

– Hun er fra Norge!

Polsk norgeselsker

Slik er det jeg blir introdusert for Jakub Zajak fra Polen. Det var hans stemme jeg hørte utenfor, og den unge læreren som viser seg å ha en fortid fra Inderøya og Voss. Han blir blank i øynene når han snakker om menneskene han ble kjent med, teltovernattingene og fotosafariene i norsk natur.

– Men mitt sted har jeg funnet her, fortsetter han.

– Jeg kom sammen med venner for å være i fire dager. De dro videre, men her er jeg fortsatt! forteller han.

Jakub, sammen med Ngo Lan Huong (med kjælenavnet Su-Su), underviser barna frivillig i engelsk to timer hver ettermiddag. Barna kommer etter ordinær skoletid for å delta. Det er et gjensidig kjærlighetsforhold, de tilhører ingen organisasjon, og ingen av partene er bundet av annet enn lyst.

Frivillig assistent

– Gjestene her deltar ofte som assistenter, de hjelper oss siden ungene er mange, har ulik alder og engelskspråklighet, sier Su-Su, som er utdannet i administrasjon, og egentlig er her for å lære opp vertskapet i driften av et homestay.

Barna i landsbyen går vanligvis på skolen til de er 12–13 år, men noen går ikke på skolen i det hele tatt – de jobber på rismarkene eller sendes ut for å selge nips til flyktige turistgrupper.

– Er det noe disse barna vil ha nytte av å kunne, er det engelsk, uansett hva de skal holde på med senere, sier Jakub, som med smittende begeistring beskriver gleden over å møte disse barna hver dag.

– Tanken på å reise fra dem er veldig vanskelig. Jeg håper derfor at jeg kan bli, fortsetter han, og legger til at han ved siden av å undervise er med turgrupper i området som fotograf.

Landsbyliv

I dagene som følger utforskes landsbyen nærmere. Gårdene ligger langs rismarkene i fjellsidene på begge sider av dalen. Betongstiene som er støpt for å gjøre dem fremkommelige for skuterne, gjør det også lett å gå turer.

Livet her er preget av selvberging, folkene dyrker ris, mais, grønnsaker og holder husdyr som for øvrig vandrer fritt omkring. Bare butikkhønene sitter i bur, som levende hyllevarer blant et rikt assortiment som spenner fra vietnamesiske solhatter, koster og feiebrett, sigaretter, øl, vin, brød og dopapir.

Det er spennende bare å sitte på en av de lokale kafeene med en kopp god, vietnamesisk kaffe og betrakte h’mong-kvinnene, som med salgsvarer i bastkurver på ryggen, målbevisst overfaller turistgruppene og slett ikke tar et nei for et nei!

Grisefest

Den siste dagen våkner jeg av et hjerteskjærende hyl rett utenfor rommet. Er det et barn som har skadet seg? Jeg og river opp døra og må gni meg i øynene: Utenfor er det rigget opp et alter med rød duk, og foran sitter en eldre, svartkledd kvinne og slår løs på en tromme, mens en mann med en imponerende dolk i beltet sitter bak henne og holder en grisunge.

Usikker og ikke helt våken, nøler jeg litt før jeg går forbi dem, gjennom kjøkkenet hvor frokostpannekakene er i ferd med å stekes, til badet vi deler.

På veien tilbake stopper jeg opp og prøver å forstå hva som skjer. Trommedamen legger nå trepinner utover gulvet, samler dem inn og legger dem ut igjen, alt mens grisen fremdeles lever. Utenfor spiser folk frokost som vanlig, men alle skvetter, når en hane plutselig hopper ut av en pappeske rett ved frokostbordet. Mannen i huset iler til, putter hanen tilbake og legger en sopelime over lokket. Nummer to på dødslisten?

– Det er høsttakkefest, forklarer Su-Su.

– Offerritualet utføres av sjamaner, som kommer hjem på gårdene, fortsetter hun.

– Og det stakkars offeret fortæres av gjestene til lunsj? undrer jeg.

Su-Su bekrefter, og med ett synes jeg i grunn at det er helt greit at jeg skal reise videre.

Mitt homestay er slutt. Sosialt givende og sosialt krevende. Komforten er klart enklere enn på et hotellrom i Sapa by, men da hadde jeg mistet privilegiet av å oppleve en flik av et liv som er lysår unna mitt.

Reisefakta Sapa

* Sapa er en region i Lao Cai-provinsen, 35 mil nord for Hanoi, mot grensen til Kina. Områdets senter er Sapa by med 40.000 innbyggere, og i regionen ligger også Vietnams høyeste fjell, Fansipan, som det er populært å bestige.

* Sapa er hjemstedet til flere av Vietnams 54 offisielle ulike etniske grupper, med H’mong, Dao og Tay som noen av de største etniske minoritetene.

* Sapa ligger høyt, og det er derfor kaldt om vinteren og etter vietnamesisk standard, heller ikke så varmt om sommeren.

* Sapa står etter hvert på flere av turoperatørenes agenda som del av reiser til Nord-Vietnam. Det er imidlertid enkelt å organisere en tur på egen hånd, noe som gir større fleksibilitet og som ikke er vanskelig.

* Slik kommer du deg dit: Fly Oslo-Hanoi koster rundt 7000 kroner og en må påregne en mellomlanding. I Hanoi er det enkelt å bestille tog til Lao Cai. en sovekupé på første klasse kommer på cirka 350 kroner, og er komfortabel. Turen tar rundt åtte timer. I Lao Cai står minibusser og rutebusser klare til å frakte passasjerer videre til Sapa by. I Sapa vil nærmest enhver restaurant eller hotell også drive et lite reisebyrå som hjelper en til å komme seg videre ut til landsbyene.

Å se og gjøre i Sapa

• Gå turer i klassiske risterrasselandskap.

• Møt mennesker som representer Vietnams minoriteter og bli kjent med deres livsvilkår.

• Del dine engelskkunnskaper som frivillig, med barn som helt sikkert vil ha bruk for dem.

* Sapa er i ferd med å innhentes av moderne masseturisme, skynd deg før det er for sent!

• Bestig Vietnams høyeste fjell Fansipan, 3143 meter over havet. Turen tar to dager, og du overnatter en natt i base camp underveis. Men nå kan du også ta en helt ny kabelbane rett til topps, så start tidlig fra basecamp for å ha soloppgangen for deg selv, før turistene kommer!

Homestay

Opprinnelig indikerer navnet innkvartering i et privat hjem, men begrepet omfatter i dag hele skalaen fra å bo i en familie til å bo på et moderne, familiedrevet gjestehus eller pensjonat. Utenfor Sapa by tilbys mange varianter av homestay, og prisene varierer vanligvis fra 50 til 350 kroner per natt, avhengig av komfort. Vi bodde på Zizi & MeKhoo Homestay (kan bestilles på booking.com), der prisene per natt i sovesal er 52 kroner, mens privat rom (dobbeltrom) koster 150 koner. Standarden er enkel.