Bagans mysterier

Jeg ser bølgene bre seg i det glassaktige blikket til den unge kvinnen med det lange håret ved siden av meg. Hun hører den også, dirringen.

Den tar fra oss ordene. Tvinger oss til stillhet, tung som ei dundyne. Skrikene fra svalene føles som om de fysisk risper opp sjelen.

Vi er alle oransje, røde. Turistene, de små dragedemonene, tempelet vi har klatret opp på. Funnet hver vår lune solnedgangskrok. Gullspirene stråler, et lysekko som gir gjenklang i hundre andre spir på den blådisige sletten.

Det lukter svakt av røkelse og sjasmin.

Lykke og kubæsj

Jeg kjenner at noen ser på meg. Snur meg og ser rett inn i tindreøynene til to piker i sine fineste bomullskjoler, med ansiktene sirlig malt med thanaka, barkepulver, lysegule striper som fungerer både som sminke og naturlig solbeskyttelse.

Jeg ser at de vil komme bort, jeg smiler og lar dem. De omfavner meg, helt naturlig, hver på sin side.

Sånn er det bare her. Nesten altfor vakkert! Det er umulig ikke å bli nesegrus forelsket. Og det gjelder ikke bare meg – selveste Marco Polo skal ha falt like pladask. Magasinet Forbes har kåret Bagan til verdens vakreste sted.

Og det lukter fortsatt av fersk kubæsj.

Kort glanstid

Akkurat som for mer enn 1000 år siden, da riket hadde sin glanstid. På 230 år bygde Bagans herskere rundt 13.000 templer, pagoder, biblioteker og klostre. Et sted mellom 2000 og 4000 av dem står her fortsatt.

Den mektigste herskeren, Anawratha, innførte buddhismen som hovedreligion og samlet riket under én konge. Det var nesten like stort som dagens Myanmar.

Så kom mongolene (og etter sigende også Marco Polo). Og sterke folkeslag fra alle kanter.

Men det var et fryktelig jordskjelv, i 1975, som jevnet flest bygninger med jorden på kortest tid. Myndighetene bygde mange av dem opp igjen, uten alltid å ta så mye hensyn til hvordan de hadde vært.

Hellig grunn

En handling som fikk UNESCO til å steile. De har derfor hittil nektet å innlemme stedet på sin verdensarvliste, enda søknaden har ligget inne siden 1996. Andre stemmer argumenterer for at de absolutt bør gjøre det likevel, for å hjelpe til å bevare de mange strukturene som fortsatt står. Uansett vil er det klart for en ny omkamp i 2017.

For en del vestlige kulturarvpamper har kanskje glemt noe vesentlig: Bagan er ikke bare en arkeologisk ruin – det er hellig grunn i stadig utvikling. Et sted som er levende og i bruk.

En blå buss, som er så full av folk at den ser ut om et levende vesen, med mennesker tytende ut fra vinduer, tak og bagasjebrett, stopper like nedenfor tempelet vi nettopp er kommet ned fra. En hel landsby utenfor Mandalay, 12 timers kjøring unna, er kommet hit på pilegrimsreise.

De blir like oppspilte som de tusenvis av turistene som daglig velter ut av de luftkondisjonerte bussmonstrene når de ser de sagnomsuste pagodene. Og ikke minst oss rare hvitinger, som de tar bilder av med sine flunkende nye mobilkameraer.

Få flere reisetips på Dagsavisen.nos reiseside

Stor slitasje

Til sammen gjør vi alle faren for overbelastning akutt. I 2014 besøkte 240.000 turister Bagan. Området skriker etter vern og skikkelige reguleringer. Kun to prosent av de mer enn fire millionene dollarene fra billettsalget i fjor, gikk tilbake til bevaringsformål, ifølge en fersk artikkel i Myanmar Times. Det er likevel mer enn før, da de ikke fikk noen ting.

I vinter forsøkte myndighetene å innføre forbud mot å klatre på strukturene, for å unngå massiv slitasje. Men nå har de gitt etter for turistenes press, og tillater fortsatt at du kan se solnedgangen fra en pagode eller tempeltopp – men bare fra noen få utvalgte.

Dumt for oss, men definitivt bra for templene.

Tempelridder

Du kan imidlertid fortsatt leke Indiana Jones i flere uker, om du skal komme deg gjennom alle templene i Bagan. Mange rommer de mest gåtefulle buddhaer, og har de vakreste malerier på veggene.

Egentlig har vi, vanlige folk, bare lov til å ferdes i de ytterste gangene i de helligste templene, der buddhaene smiler til oss. En nat – en tradisjonell burmesisk ånd – vokter inngangen til de indre gemakker, og den hevede håndflaten advarer oss tydelig mot å fortsette.

Tidligere kom kun adelige og kongelige forbi dem. Men heller ikke de kunne gå inn i det innerste kammeret, der buddhaene ikke lenger smiler. For ikke å forstyrre munkenes dype meditasjon.

Ta av deg fottøyet før du trer inn. Og vær varsom med hvor fotbladet ditt peker – i alle fall ikke mot en buddhafigur, en eldre eller en munk.

Tvangsflyttet

Området er gigantisk, og mange av de mest interessante severdighetene ligger langt unna hverandre. Derfor er sykkel en smart måte å komme seg rundt på, om du tåler sol – og støv.

Inntil for få år siden myldret det av folk og landsbyer på det enorme tempelområdet ved bredden av Ayeyarwady-elven, landets brune hovedpulsåre. Nå er mange av de lokale innbyggerne blitt tvangsflyttet til Nye Bagan, der gjestehusene, markedene og backpackerne dominerer.

Men fortsatt kan du snuble over små landsbyer i utkanten. Og da kan du være sikker på å bli bedt inn. Kanskje for kjøpe en kald cola, eller leende bli innsmurt med thanakasminke. Eller bli budt på noen friterte småfisk. Og ikke minst fungere som dagens underholdning for de nysgjerrige småungene.

– Norway! Aaah! Democratic Voice of Burma!

Kona i styltehuset lyser opp. Den norskdrevne radioen har vært en spydspiss i kampen for demokrati i mange år, og er svært godt kjent i landet som nettopp innsatte sin første demokratisk valgte president på flere tiår, Htin Kyaw.

Det er så vidt de vevre burmeserne tør tro på mirakelet. Militærjuntaen har da heller ikke sluppet taket på ordentlig, og kontrollerer store deler av politikken.

Munkedannelse

På en brunstøvete vei kommer et rosa nonnefølge på lang, lang rekke, små og store, som vakre blomster i det tørre landskapet.

Det er vanlig i Myanmar at spesielt guttene sendes i kloster i en periode i livet, som en del av dannelsen. Perioden kan vare fra noen uker eller dager til flere år.

Enkelte jenter blir også nonner, av økonomisk nødvendighet – eller av eget valg, for å fordype seg mer i buddhismen. Og visdomsordene.

– Buddhisme er ikke en religion. Det er en filosofi, mener vår burmesiske guide bestemt.

Jeg spør dem om å få ta et bilde av dem, tar ti, og kjenner det verker litt i karmaen min.

Munkene og nonnene i Myanmar er ofte både hyggelige og velutdannede – og ikke minst har mange av dem vært aktive i motstandskampen mot militærdiktaturet. Mange av dem vil mer enn gjerne slå av en prat med utlendinger.

Lær å lakke

Inne i Nye Bagan tar støy over for stillhet. Den moderne livet siger inn som en tusenårsflom som ikke vil trekke seg tilbake, mopeder, mobiltelefoner, minibanker og internettkafeer. Men den har fortsatt ikke druknet det gamle livet helt.

Tusenvis av burmesere holder fortsatt de gamle tradisjonene ved like. Lager de vakreste lakkarbeider som skinner på en måte som kan blende selv en garvet suvenirskeptiker.

– Det kan ta opptil et år å lage de fineste tingene. Selv en enkel skål påføres åtte til ni lag med lakk, forteller en av håndverkerne oss.

De dyre boksene er de beste, med en kjerne av bambus eller hestehår, med vakre utskjæringer og malerier. De billigste har en juksekjerne av papp.

Like rundt hjørnet smiler en rødkinnet pike med sløyfekledde musefletter mot meg med halvåpen munn. Det ravnsvarte håret skinner like fint som lakkboksene. Hun kan vinke og løfte føttene, som er innhyllet i en lilla draktsky. Håndlagde dukker er en annen gammel kunstform som bør ses nærmere på i Myanmar.

Hårlokkene hennes er ekte. Nå henger de på veggen i Norge.

Jeg tar meg ofte i å lure på det. Hvem de var ...

Fem toppseverdigheter

1. Ananda-tempelet (et av de vakreste og mest velbevarte).

2. Dhammayangyi-tempelet (Bagans største, svært godt bevart).

3. Shwezigon Paya (skinnende, vakker pagode, viktigste religiøse monument).

4. Shwesandaw Paya, den mest berømte «se solnedgangen herfra»-pagoden.

5. Lokalmarkedet Nyaung U Market.

Dagsavisen var invitert av Star Tour.