Kultur

Alsaces kardemommeby

Colmar har alt vi assosierer med en koselig, fransk småby. God mat, vakker arkitektur og idyll som grenser mot det mistenkelige.

Bilde 1 av 5

Av Axel Munthe-Kaas Hærland

Et sted halvveis mellom Freiburg og Colmar, i det toget krysset elven Rhinen, etter den fransk-tyske grensen, var jeg skuffet. Det flate, fargeløse landskapet og arkitekturen langs skinnegangen minnet lite om postkortfantasien jeg hadde drømt om i ukevis. Istedenfor middelalderkirker og bindingsverkshus var det flate, pregløse boligblokker, industribygg og høye murer fulle av graffiti.

En kald følelse bredte seg i mellomgulvet. Satt jeg på feil tog? Hvor var idyllen, stråtakene, de bølgende åkrene med dukkehus og vinranker? Hvor var kardemommebyen jeg kom for å se?

– Er dette Colmar?, spurte jeg konduktøren når toget omsider stanset.

– Oui, sa han smilende, åpenbart vant til spørsmålet, og pekte nordover langs hovedveien, der jeg så vidt kunne ane konturene av skorsteinspiper og lønnetrær gjennom morgentåken.

– Hvor langt?

– Det finner du fort ut av, sa han.

Colmars møte med verden

Første møte med Colmars historiske sentrum overgår enhver forventning om gammeleuropeisk idyll. Det er ujevne brosteinsgater, regnbuefargede bindingsverkshus, bugnende blomsterkasser fra vinduene, den småsure lyden av kirkeklokker og en søtlig lukt av nybakt brød over det hele. Skulle man lagt opp en by etter Brødrene Grimms eventyr eller tegningen på en antikk kakeboks, ville Colmar trolig vært resultatet.

– Du kom inn fra feil sted. Reiser man fra Basel eller Strasbourg, gjennom bølgende daler og vinranker, er det en helt annen opplevelse, forklarer Pierre Sauvage når jeg forteller om den dystre togturen fra Freiburg.

Her på Cafè Au Dore, nær St. Martin-kirken, har lunsjrushet så vidt startet. Som med resten av Colmar er atmosfæren på den artdeco-inspirerte kafeen en appellerende blanding mellom tysk renslighet og fransk «joie de vivre». Eier Pierre er født og oppvokst her i traktene, og har sett den lille byen transformeres fra en obskur flekk av europakartet til en av de mest etablerte stoppestedene på turistruten i Alsace. Denne dagen hører vi språk fra fire ulike verdensdeler i det lille lokalet.

– Jeg er ikke overrasket over at folk tiltrekkes av Colmar. I en verden hvor ting endrer seg raskere enn noen gang, er det viktig at det finnes steder som tar vare på fortiden, sier han.

En historisk kasteball

Byens gjennomgående idyll forteller derimot lite om en svært turbulent historie. Siden Colmars grunnleggelse for over 1300 år siden har middelalderbyen vært kasteball mellom en rekke kongeriker og imperier – inkludert Sverige i en kort periode. Men til tross for historisk turbulens forblir Colmar usedvanlig godt bevart. Forklaringen er enkel: Middelalderbyen ble stort sett uberørt av den industrielle revolusjonen, og har til tross for kranglevorne naboer (stort sett) unngått voldelig konflikt. Som et resultat bevarer byen en tidløs sjarm og stemning som få andre byer i Europa kan matche. Det er denne stemningen reiseekspert og journalist Helge Baardseth lette etter da han først besøkte området en gang på 70-tallet.

– Jeg dro dit fordi jeg hørte byen har det vi nordmenn setter så høyt, forteller han.

40 år senere, rent estetisk, er byen den samme. Forskjellen ligger på gateplan.

– Colmar har jo lenge vært en turistby, men sist jeg var der, ble det litt i overkant, og jeg dro fort videre. I disse dager – for å slippe unna mengdene – er det avgjørende å legge reisen til riktig tid av året. Glem fellesferien, sier Baardseth.

– Men vår, forsommer og høst? En herlig tid å besøke!

En surrealistisk idyll

Så hva kommer flere hundre tusen hvert år for å se? Etter å ha jobbet meg systematisk gjennom turistkontorets attraksjonsliste, er jeg ærlig talt usikker. Museene er alle interessante nok – særlig bygningen dedikert til dem lokalfødte kunstneren bak frihetsgudinnen i USA, Auguste Batholdi – men det kan bare være en liten del av regnestykket. Dessuten er byen som et museum i seg selv, best utforsket til fots, i sakte tempo og en anelse tipsy på Alsaces fantastiske viner.

Jeg kjøper ferskt, grovt og nyttefylt brød, en bit av områdets typiske Münster-ost og hygger meg på benk ved St. Martin-kirken. Foran meg leker småbarna boksen går, mens en og annen saktegående turgruppe vagger forbi på leting etter det perfekte feriebildet. Og her oppstår et slags surrealistisk luksusproblem: Noe med at idyllen i Colmar er så fullkommen, så velholdt og perfekt, at det hele blir nesten mistenkelig. Man må ofte minne seg selv på at folk faktisk bor her, og at byen ikke tømmes og stenges bak fløyelstau hver dag når solen går ned. Gatene og fasadene er plettfrie. Vinduskarmene renner over med blomster i samkjørte farger. Én del virkelighet. Én del fantasi. Pierre Sauvage hadde rett: i en tid hvor verden endrer seg i et skremmende tempo, er det godt å kunne leve seg inn i en annen, mer idyllisk tid – selv om man igjen må sette seg på toget og returnere til virkeligheten. (NTB Tema)

Mer fra Dagsavisen