Emre Morosenk lar oss smake på oliven fra boden sin i Istanbul. Han har 15 barnebarn. FOTO: CHRISTINE BAGLO

Alle de fine folka

Man reiser ikke bare for å oppleve et land. Men for å oppleve folk.

– Wait a minute. I will just make a call.

(Drsimdur szagrus turisti. Evet! Sirgrum...gudenevethva).

– Ok. My father come to pick me up. We take you to your hotel!

Den unge tyrkiske kvinnen i sidesetet har akkurat spydd seg gjennom seks timers busstur fra Konya til Antalya. Men i stedet for å dra hjem og hvile, setter hun seg bak rattet i Fiaten og bruker 40 minutter ekstra på å kjøre oss til hotellet i den labyrintiske gamlebyen.

I Kappadokia sørger Mehmet på hulehotellet for å gi oss gratisskyss overalt vi vil dra i nærheten. Studenten Mukthtar ledsager oss sprudlende inn til markedet i Kadköy i Istanbul. Der regner det både oliven, te og tyrkiske melispudrede gleder hos blide bodselgerne.

For livet handler ikke bare om å telle penger og minutter. Det handler også om den gode samtalen rundt et glass eplete. Der tas tida tilbake, om du lar den. Livet også. De små og store tingene. Fra politikk til barnebarn, på fem sekunder. Det føles godt å se noen skikkelig i øynene igjen, før krøllete sedler skifter hender – sammen med et fast håndtrykk. Selv om du bør være kjapp til å avfeie de obligatoriske masekoppene.

I strenge Konya, Tyrkias mest religiøse by, får vi lettere panikk da vi oppdager at det står på hotellreservasjonen at vi må oppvise et offentlig sertifikat på at vi er gift for å få bo der som par. Heldigvis holder det å framvise datter. Også her følger hotellgutten oss strålende blidt hele veien til byens bare-damer-spa. Der vi først får rottekjeft av en militant svømmetrener fordi vi ikke har hårnett. Men med mild gestikulering får vi raskt låne dekkende hårhabitter – og kyss på kinnet når vi svømmer hjem.

«Fri oss fra tyrkerne og det onde», sa Martin Luther. Uttrykket «sint som en tyrker» er blitt brukt i hele Europa. Etter en tolv dagers lang rundtur i Tyrkia med en åtteåring på slep, er munnhellet blitt til «snill som en tyrker». Reisen har vært badet i søte kjeks, kyss, godteri, gratisturer både på hest, i bil, på trikker og museer, spontan guiding og tilslørte og utilslørte smil.

Forfatter Thorvald Steen tar i boka «Historier om Istanbul» også et oppgjør med mytene og fordommene han mener har preget Vestens forhold til dette ekstremt mangfoldige folket og landet. Selv om noen taxisjåfører fortsatt gjør sitt ytterste for å holde mytene levende (en kar kjørte en gang med vilje over foten min i Istanbul, men heldigvis var Dr Martens-støvler med ekte vernetupp på backpackermoten akkurat da).

Den gamle kløften mellom kristendommen og islam har selvsagt skylda. Ottomanene var det kristne Europas erkefiende. Og omvendt. I dag befinner kløften seg vel så mye inne i Tyrkia, som utenfor. Fortsatt krangler de sekulære og islamistene om hvordan dette fordømte og fantastiske landet skal fungere, så busta fyker.

Imens samles restene av landet opp og støver ned hos en kunstner og arkeologiprofessor i en bakgård i Antalya. Vi blir sittende i timevis mellom maleriene av landsfaderen Atatyrk, kjempende ottomanere, purrende kattunger og en laptop der hemmelige agenter sender detaljerte eposter som beviser de store konspirasjonene som har fått Midtøsten til å eksplodere og president Erdogan til å bli sittende altfor lenge. Det sparkes knallhardt til høyre, venstre – og til himmels. Men det er fortsatt håp.

En syrisk mann dukker opp, med lommene fulle av gull. Gammelt gull. Han er en kunstner som flyktet for seks måneder siden, da hodene begynte rulle i hjembyen. Nå gjør han som mange av sine landsmenn: Selger de skattene som IS ikke har fått tak i. Og forsøker å være usynlig. I Anatolia blir syriske flyktninger kastet ut av politiet. Han svetter lett, viser bilder av marmorskulpturer på mobilen. Og av kona ved det blå, tyrkiske havet. Hun smiler.

I naturstrandparadiset Cirali serverer den lille familien Cesur oss 15 hjemmeplukkede og hjemmelagde retter til frokost. Før avreise fyller Osman straks en stor pose med de deiligste fjellurter han selv har sanket.