Portrett

Wallumrødstrømpe

Susanna Wallumrød har alltid vært «flink pike», men hun ler av dem som tror hun blir styrt av menn.

- Når alt kommer til alt, greier jeg kanskje ikke å tie stille.

Susanna Wallumrød (33) har tenkt seg om en stund før dette kommer. Vent litt, sier hun så, og tar en ny pause, lengre denne gangen, og reiser seg fra hagestolen. Hun krysser bakgården, og kaster tyggisen sin i ei søppelkasse. Under søppelkassen er en rekke kjellervinduer. Et tilhører enmannsforetaket SusannaSonata. Vokalist, komponist, tekstforfatter og orkesterleder. Slik signerer Wallumrød en bransjekritisk kronikk på Ballade.no. Hun "glemte" plateselskapeier, - direktør, bookingmanager og pressekontakt. Wallumrød orger ikke bare sin egen karriere. Nå vil hun også ha grunnleggende endringer i TONO, selskapet om henter inn og fordeler penger til norske musikere. I Ballade-kronikken kaller hun TONOs organisering "ikke-demokratisk".

- Jeg nekter å godta at jeg ikke har like rettigheter som medlemmene av komponistforeningene, og det er mange som meg, sier hun, når hun sitter ved respateksbordet igjen.

- Når du gir en stemme til mange, markerer du deg også i bransjen.

- Det er ikke viktig for meg å markere meg. Jeg vil helst lage og spille musikk, og skjelver egentlig i buksene av å være en offentlig person. Men urettferdighet appellerer ikke til meg.

Wallumrød kaller seg selv feminist. Likevel skriver mannlige kritikere at "Wallumrød, gjennom sitt Magical Orchestra, blir iscenesatt som et litt naivt og skjørt naturbarn" og at "Plateselskapet Rune Grammofons profilering av henne styrker bildet av en alveaktig skapning med et stort talent, men som er avhengig av mektige bakmenn – pianist Morten Qvenild, ektemann og produsent Helge Sten og omslagstegner Kim Hiorthøy – for å realisere ideene sine." Formelt sett var Susanna and the Magical Orchestra et Delt Ansvar-selskap med 50/50 Qvenild/Wallumrød. DA-et ble oppløst i månedsskiftet april - mai i år. Enmannsforetaket SusannaSonata består.

- Er det noe som helst hold i antydninger om at du blir styrt?

- Om noen tenker at jeg er en nikkedukke, vil jeg si de har falt for den klassiske idéen om vokalister og kvinnelige vokalister som viljeløse, og kunnskapsløse.

Wallumrød ler med åpen munn. Smilet; en sprekk av spontanitet. Så er hun tilbake til den dempede talen. Stemmen en stram men myk pute mot øret. Platene hennes: Dempepedaler, lo-fi estetikk, et mørkt uttrykk. Bare 21 år gammel ble Wallumrød kalt vår nye Radka Toneff. Susanna and the magical orchestra kunne ha debutert som plateartist allerede i 2001, da VGs konsertanmelder skrev dette. Stoffet fikk heller modne. Kvinnen som sitter her i dag tenker seg nøye om for hver setning hun sier. Mørke, enkle klær, enkel men effektfull øyensminke, og hår som er bleiket helt inn til røttene. Førsteinntrykket er en kvinne med kontroll på uttrykkene sine. Men hva sier de som har alltid har kjent henne?

Som yngst av fem søsken, vokser Susanna opp i Kongsberg, i et kristent avholdshjem, hvor sang og musikk er sentralt. Storesøstrene lærer veslesøster Susanna å synge samtidig med at hun lærer seg å gå, snakke, kle på seg, pusse tennene. Som treåring synger Susanna seg selv i søvn om kveldene. Det begynner med kristne barnesanger. Etterhvert blander hun inn fantasi, som hun sier det; hun dikter videre på lærte låter.

-Jeg prøvde iherdig å forstå alt som skjedde rundt meg og kunne ikke fordra når noen fortalte vitser som jeg ikke skjønte. Jeg trodde jeg var like gammel som mine eldre søsken.

- Prøver du fortsatt å forstå verden rundt deg?

- Ja, det er vel noe av det man lærer av å vokse opp i en større gruppe. Jeg har fått noen antenner ut mot verden. Å være minst er en privligert plass å få i en familie. Du har mange der til å passe på deg og lære deg ting.

Susanna tar pianotimer hos privatlærer på Kongsberg, Når hun fyller 11, får hun tre LP-plater fra storebror: Chet Baker, Billie Holliday og Elin Rosseland. Samtidig hører klassevenninnene på Madonna, Mariah Carey, New Kids on the Block.

- Var plategavene  en måte å passe på deg?

- Å ja. Jeg har selvsagt vært påvirket av den musikken som har vært i huset. Men samtidig har jeg vært eksponert for mye som mine jevnaldrende hørte på.

 -  Ville du ha valgt musikeryrket uten påvirkningen hjemmefra?

- Ja, det tror jeg- fordi musikken alltid har vært en stor del av mitt liv. Samtidig er det umulig å forestille seg hvordan det ville vært uten påvirkningen hjemmefra.

Tenåringen Susanna farges av Kongsbergs jazzfestivaler, av parader og parkkonserter, besøk fra internasjonale, musikalske storheter. Wallumrød blir selv frontfigur i bandet The Fun-Keys på midten av 90-tallet, og møter igjen "den vesle gutten som kom inn til pianotimer etter henne", Morten Qvenild, og danner band med han. Susanna and the Magical Orchestra gir ut den første platen sin i 2004. Wallumrød turnerer med Qvenild eller solo, som Susanna. Sammen med Jenny Hval komponerer hun et verk til Ladyfest. Hun er også på tur med legenden Bonnie "Prince" Billy. Turen har vært lang fra barndommens søvndyssende barnesanger. Hvordan var overgangen til musikkmiljøet, hvor forholdet til alkohol er mer liberalt enn hun var vant til?

- Jeg har alltid vært "flink pike". Da er alkohol en slags befrielse i forhold til å eksistere. Men dette med alkohol og musikkbransjen er en pågåaende ting som man hele tiden må passe litt på: Jeg er drevet av en dyptgående pliktfølelse.

Men plikt er ikke eneste drivkraft. Som ungdom vet Wallumrød også hva hun vil. Hun fortsetter å ta timer i sang på musikkhøyskolen, og studerer musikk på universitetet. Hun gifter seg med eks-Motorpsycho - og Supersilent-musikeren Helge Sten, og etablerer seg på Bygdøy. Sammen med Quenild stifter hun DA'et i 2006. SusannaSonata-selskapet har bestått siden 2004.

- Du spiller fortsatt med Qvenild. Er han orkesteret - musikkteknisk sett?

- Vi er tilsammen Susanna and the Magical Orchestra- og setter begge preg på hvordan det låter, i form av instrumenter, skruing, spilling, synging, tolkning og komponering.

- Har du vært The magical Orchestras ansikt utad?

- Jeg startet duoen med Morten i 2000, etter en stunds leting etter noen å samarbeide med. Da også med klare idéer om hva jeg ville, og hvordan jeg ville gjøre det. Et godt samarbeid er alltid gi og ta, der alle har noe å bidra med. Men å anta at Morten "bestemmer" kun utifra at han er mann og spiller et instrument, er beste fall idiotisk. Samarbeidet med Morten har vært spesielt nettopp fordi jeg har kunnet gå inn helt spesifikt i både det han spiller, hva han spiller på og hvordan det låter og si "nei, ikke sånn, mer sånn og sånn"

I skrivende stund jobber Wallumrød med et bestillingsverk til Telemarksfestivalen i juli. Bare i sommer skal hun på tur med Giovanna Pessi, og spille som Susanna i Gøteborg, London, Italia og Øyafestivalen, Oslo. Hun ferdigstiller et flertall av utgivelser, og forbereder Norges - og Europaturné til høsten. Attpå alt er hun sin egen administrator.

- Det beste var at noen visste akkurat hvordan jeg ville ha det, og gjorde det for meg. Men det blir bare merarbeid for meg å passe på de som skal hjelpe. Hvis du skjønner?

- Ikke helt. Hvorfor må du passe sånn på?

- Jeg er veldig spesifikk om hvordan jeg vil ha ting. Derfor orger jeg alt selv.

- Uttrykket ditt er gjennomført fra plate til plate. Det blir kalt "mørk". Kan du gå til det mørke fordi du føler deg trygg i verden?

- Det er ikke tuftet på at jeg føler meg trygg. Det kjennes i alle fall ikke sånn. Jeg greier ikke tenke at "ja, ja, jeg har jo et sikkerhetsnett så jeg kan bare hoppe utenfor her fordi noen vil fange meg".

Av de fire eldre søsknene, er to musikere, to sykepleiere. Tantene er også sykepleiere. I tidligere intervjuer har Wallumrød måtte svare på hvorfor hun ikke ble sykepleier. Nå forklarer hun sammehengen mellom empati og kunst:

- Det handler om å være i kontakt med seg selv, med alle sidene av seg selv. Det er en dyp humanisme i å være i kontakt med seg selv og kjenne seg selv, sier Wallumrød. Sin egen livvisdom synes hun ikke at hun trenger å gå i detalj om:

- Det viktige er at man har en bevissthet, og ikke skremmes av det som er mørkt.

En vekter tar feil av inngangene. Wallumrød hjelper han. Fra avstand likner hun artisten på scena til Parketeatret eller Rockefeller: Hun med de mørke klærne, tettsittende bukser, stort, bleika hår. Føttene tungt mot bakken. Wallumrød er både stødig, men bevegelig. Munnen er ufortusigbar. En spent streng. Plutselig en myk bue. Øynene følger munnen. Det virker ikke å være en motsetning mellom alvoret og humoren hennes.

- Vi har vært opptatt av en helthetlig tankegang, og på å være tro mot musikken og tro mot ideene som man har, min mann og jeg. Jeg har lært sinnsykt mye av å jobbe med Helge. Han er litt eldre enn meg og har rukket å gjøre masse ting, har masse erfaring. Men jeg har også hele veien hatt klare tanker om hvordan jeg vil gjøre ting.

- Musikken din blir kalt "mørk". Kan du gå inn dit fordi du føler deg trygg i verden?

- Det er ikke tuftet på at jeg føler meg trygg. Det kjennes i alle fall ikke sånn. Jeg greier ikke tenke at "ja, ja, jeg har jo et sikkerhetsnett så jeg kan bare hoppe utenfor her fordi noen vil fange meg".

Av de fire eldre søsknene, er to musikere, to sykepleiere. Tantene er også sykepleiere. I tidligere intervjuer har Wallumrød måtte svare på hvorfor hun ikke ble sykepleier. Nå forklarer hun sammehengen mellom empati og kunst:

- Det handler om å være i kontakt med seg selv, med alle sidene av seg selv. Det er en dyp humanisme i å være i kontakt med seg selv og kjenne seg selv, sier Wallumrød. Sin egen livvisdom synes hun ikke at hun trenger å gå i detalj om:

- Det viktige er at man har en bevissthet, og ikke skremmes av det som er mørkt.

- Hva gjør deg uredd?

- Det handler om å være i kontakt med seg selv, med alle sidene av seg selv.

Jeg vil hjem til menneskene tonsetter en dikter med stemningslidelser. Hvordan var det for Wallumrød å forholde seg til Hofmos tydelige, litterære stemme?

- Hofmo har skrevet sterkt om det å eksistere. Det handler om spennet mellom mørke krefter, og viljen til liv. Det er en ganske naturlig forlengelse til det jeg holder på med. Det var veldig fint å få jobbe med de diktene og gå inn i hennes verden, prøve å lage noe som kunne være en symbiose av henne og meg.

Jeg vil hjem synes jeg Wallumrød viser seg som en aktiv figur, som komponist, bandleder og medprodusent, sier doktorgradsstipendiat i musikkvitenskap, Jon Mikkel Broch Ålvik. Det var han som i 2011 kalte Wallumrød "iscenesatt av mannlige bakmenn".

- Det kan godt hende at hun bevisst tilslører sin makt. Jeg tror hun er langt mer handlekraftig enn hva hennes persona – altså den Susanna Wallumrød som vi får tilgang til gjennom musikken og framstilingen av henne som musiker – antyder.

 Mørk er ikke det samme som mystisk.  Wallumrøds tekster er ikke kryptiske. Enkle og nesten pedagogiske. Men akkurat hva mørket i livet hennes kommer fra, har hun ikke villet snakke til media om.

- Mørket og uroen er alltid der. Men det jeg kan si om konkrete vanskelige hendelser i livet mitt, er at det har vært en rekke av ting. Man er summen av alt som skjer en, og dette gjelder også for meg. Det er ikke så enormt dramatisk. Det relevante er at jeg har noen mørke krefter i meg, og at jeg forholder meg til det. Mørket er det som er tungt, uforklarlig, et hull, noe som ikke er så lett å definere, trist, det ligger en stor savn og ensomhet i det mørket.

- Hva savner du?

- Jeg savner mer space rundt meg til å drive med tingene mine, og utvikle meg enda mer som kunstner. Jeg tenker da på fysisk plass.

- Hvilke ting har du i huset ditt?

 - Vi har forsøkt å strippe det så mye som mulig for ting. Men enn så lenge har vi veldig mange fysiske eksemplar av plater og DVD'er. Det som er viktig for meg å ha, er de tinga jeg trenger for å jobbe: Kontorutstyr, instrumentene og verktøyet jeg bruker for å lage musikk.

 - Har du nok tid?

- Jeg ønsker at det var mindre administrasjon. Det har vist seg å være vanskelig å prioritere noen ganger, jeg forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen til enhver tid.

- Er plateselskapet og egen-orging å tale bransjemakta i mot?

- Det er mange med mye makt i musikkbransjen, jeg bruker ikke normalt mye tid til å tenke over akkurat hvem og hvordan. Jeg mener at vi har et ansvar selv, for å engasjere oss i vår egen hverdag. Det er kun slik vi kan være med å påvirke og forandre ting på sikt.

- Vi lever i et Norge i oljerus. Har vi glemt mørket?

 - Nei, det tror jeg ikke. Men vi har blitt veldig opptatt av å ha mange ting, så mange dingser. På sikt tror det skaper et veldig savn hos oss.

Mer fra Dagsavisen