Portrett

Vidar Helgesen om ulven, døden og Ari Behn

Ulven skremmer ikke en mann med pacemaker i brystet. Vidar Helgesen har opplevd verre kriser. En av dem med Ari Behn.

Etter en tid som minner om 35 tikk fra en bestefarsklokke i en stue uten lufting, åpner han munnen. Støvet reiser seg, støvet som ligger over loftsstuede bøker fra handelshøyskoler, familiebedriftens første bokførte regnskaper, på antikvariske trebinds av Høyres historie, den som smyger seg inn i gamle penger, ned i skrivemaskiner og som først virvles opp ved en gjennomlufting som den opposisjonen har blåst inn over ham i januar, svarer Helgesen:

– Ja-a.

Han knirker som Kåre Willoch, men slik har det vært siden han leste seg gjennom familiens leksikon på Nøtterøy mens det ute spratt baller og hvinte i sykkeldekk.

– Ja-a, det har vært mer enn vanlig. Det må jeg si.

Slik kunne det vært. Slik tegner man de unge gamle. Slik var det ikke:

– Nå fikk jeg nesten lyst på øl, er det første Vidar Helgesen sier.

Det er tretten-fjorten år og en del selskapsliv og noen CV-tillegg siden vi møttes, men det blir ingen øl. Han bestiller farris, espresso og et brett petit fours – en dristig nok bestilling etter å ha gått på ulv intravenøst siden rett før jul og etter å ha stått skolerett i Stortinget for andre gang, blitt mørbanket, overkjørt og sendt på kontoret for en stående lunsj ved skrivebordet før han spretter over trikkeskinnene i Grensen, lav og like lett som før, som i gamle dager.

– Du får passe på at jeg ikke blir portrettert som nok en kjedelig høyremann, sier han.

– Da får vi begynne med å nevne at du var kjæreste med Irene Halvorsen som i dag er redaktør i Nationen, den råeste ulveavisa?

Helgesen nikker:

– Det må nok nevnes.

– Og så må vi fortelle historiene om Ari Behn, sykehuset, råkjøringen og bråket med den lokale senterpartiordføreren, altså far min?

Les også: – Jeg har et hakk i hodet som ikke gror – et minne om Arne Myrdal.

Kastet Ari Behn i bilen

Ut av Vidar Helgesen skvetter en hard latter, et drøyt brek som deles av at jordflata skiver seg og sklir ut. Hele mannen begynner flyte ut over den hvite duken, ta plass. Fra sin smalskuldrede dress setter han sjøbein i nær fortid, vi kunne trengt en dagpils nå, og kommunikasjonssjef Jon Berg redder det høye rekesmørbrødet han basker med fra å velte.

– Den historien, ja, det hadde jeg nær glemt. Vel, ikke helt, da.

– Hvor fort gikk det egentlig?

– Tresifret antall kilometer i timen, men slike innrømmelser kan vel ikke straffeforfølges nå, humrer Helgesen.

– Hva skjedde? undrer kommunikasjonssjefen, som nå er i ferd med å bli kjent med strukturen i rekesmørbrød og den ville siden av sin statsråd.

«Altså», sier Helgesen, høyrefolk gjør gjerne det.

– Altså, det var i bryllupet til han Vidar over bordet der på Vestlandet i 2003. Malin, kjæresten min, skulle på flyet fra Molde til Oslo. Hun var med bare fredagen. Jeg lånte en bil for å kjøre henne til flyplassen. Der skulle jeg plukke opp presten, Einar Gelius, og Ari Behn og ta dem med i bilen tilbake. Så vi kjørte ut til Bud hvor en båt skulle ta oss til Bjørnsund, et fiskevær ute i havet. Akkurat da vi gikk om bord i båten, ble Ari Behn stukket i nakken av en diger veps. Han var allergisk mot sånt, kraftig allergisk. Det hadde ikke skjedd siden han var liten. Han fikk litt panikk, vi andre også. Noen ringte legevakt i Elnesvågen og sa vi kom. Og det var jo bare å råkjøre. Fyren var jo potensielt dødssyk der i forsetet. Ari Behn ba meg kjøre enda raskere, maste om høyere fart. Da sa jeg at «Ari, om du skal dø i dag, skal det være av et vepsestikk, ikke av en bilulykke». Jeg husker veldig godt at han svarte: Oi, det var jo nesten litterært!»

– Han døde ikke?

– Nei, han fikk sprøyte eller noen tabletter og kviknet til. Så vi kjørte penere tilbake.

– Men bråket var ikke over?

– Nei, i kampens hete prøvde jeg også å bli kvitt Se og Hør. De øynet vel nyheter. Vi kastet jo Ari Behn inn i bilen og det var en nøytral, svart personbil, men den hadde et digert, grønt Senterparti-klistremerke bak. Det rev jeg av i farten, og jeg hadde også andre gleder og nytelse av å gjøre akkurat det, selvsagt, men eieren, senterpartiordføreren på Averøya, var ikke særlig blid etterpå. Han snakket strengt til meg. Enda jeg gjorde det for at bilen ikke skulle være så gjenkjennelig på veiene.

Dramatisk video: Her blir historiker Lars Borgersrud merket for livet

Ulven ble redningen

– Ingen liker stempelet som kjedelig. Han er jo heller ikke kjedelig, bare veldig, veldig, veldig ordentlig. For noen er det fryktelig provoserende. Jeg tror han har lært litt av Olof Palme som sa at politikk er å ville, forteller en venn av Vidar Helgesen.

Statsråden hadde tenkt å arve Tine Sundtofts usynlighetskappe, slå den godt rundt seg og gå i de grå konkurranseskyggene som kastes av bygg der menn sitter i møter. Han skulle vasse i tall, prognoser, brusselreiser og helst slippe gjøre noe et eller annet EU-organ ikke allerede har gjort før ham. Han var god i den jobben. Så langt gikk det at Satiriks på nrk.no i mai 2016 kjørte tittelen «Erna i sorg: Oppdaget at klimaministeren har vært død i seks uker».

Så kom ulven.

Grue Høyre, som høres mer ut som et pønkband enn et lokallag, åpnet ballet. Grue Høyre mot minister’n. Hedmark Høyre kastet seg på. Gunnar Gundersen, to meter bjørnehøy, partimann mot partimann. Arbeiderpartiet, KrF, Venstre, Frp. Alle har vært mot Vidar Helgesen siden uka før jul og det var et under at han i det hele tatt fikk gaver av noen som fortsatt likte ham. Stormen tiltok igjen i romjula med nyttårsorkanen, passende nok kalt «Vidar» og det har vært mumlet mistillit, det har vært demonstrasjoner utenfor Stortinget med trumpske tellinger av mengder, alt fordi en korrekt statsråd ville ting skulle være i tråd med lov og konvensjon.

– Kreftene er sterke. Men det er ikke bare i Norge de er det. Jeg bodde åtte år i Sverige og fikk med meg jevnlige sverdslag om temaet gjennom mediene. Jeg var statssekretær da Børge Brende som miljøvernminister etablerte ulvesonen i 2004.

– Liker du striden?

– Liker er feil ord. Det er ikke behagelig å stå i det, men jeg unnviker ikke debatten. Og det er jo ikke mitt personlige syn på ulv dette dreier seg om.

– Hva er ditt personlig syn på ulv?

– Som de fleste nordmenns. Ja, vi bør ha ulv i Norge og den bør forvaltes.

– Så kalles du en firkantet jurist?

– Det er riktig at jeg er jurist. Kanskje jeg har lettere for å forstå nyansene i juridiske prosesser?

– Det er snart valg – rekker du egentlig å bli husket for annet enn ulv?

– Jeg er mer opptatt av hva jeg kan få til enn å bli husket for. Vi skal få et felles EU-trøkk uten like på klima fra 2020, mener den tidligere EU-ministeren.

Han er generasjon Berlinmur som husker dens fortellinger og riving og murens betydning for sitt eget syn på demokrati og frihetsverdier.

– Etter Berlinmuren trodde vi at resten av verden skulle bli som Vest-Europa, men må innse at slik ble det ikke. Men nå står faktisk kampen i Europa om de verdiene vi har bygd vår verdensdel på. Autoritære ledere, deres ideologier brer seg over verden og Europa og dette bekymrer vettet av meg. De lærer av hverandre.

– Hva får du gjort med slike ting?

– Som EU-minister dro jeg hardt til mot utviklingen i Ungarn, som jeg mente gikk i udemokratisk retning og svekket rettsstaten. Derfor stanset jeg utbetalingen av EØS-midler til den ungarske staten. Og det hadde faktisk en effekt, selv om jeg skulle ønsket at EU også tok hardere imot slike tendenser.

Magasinet Politico, som for nørder på Helgesens nivå og av hans kaliber fortoner seg som nær pornografisk, skrev: «Hungarian Prime Minister Viktor Orbán backed down Thursday in a long-running dispute between his government and Norway over development aid».

Backs down. Ungarns statsminister. Det er litt schwung over sånt. Noe frankunderwoodsk.

Vidar Helgesen sender melding i 06.40-tida og lurer på om det er plass til en utdypning av engasjementet?

Vinden gjennom Bodø er legendarisk og blåsten samlet de lyse krøllene på Vidar høyt på hodet. Rundt tjueårsalderen var det meste slitt av og men da bodde han på Nøtterøy i Vestfold og hadde startet en irriterende plettfri karriere som klassens tillitselev på første rad, lederen av Operasjon Dagsverk, styret i maktkammeret Norges Gymnasiastsamband, men aller mest definerende var bussreisen hjem til Nøtterøy etter å ha vært på sitt aller første seminar i 1985. Senere skulle Vidar Helgesens muse og forbilde, Astrid Nøklebye Heiberg, gi ham rådet om å ikke bestemme seg for hva han skulle bli når han ble voksen, men valget var i praksis tatt i 1985: En som kunne gå på seminar og få kunnskap, kanskje bli en som snakket på seminarer?

Les også: Ulvedemonstranter med klar beskjed til Helgesen. – Vidar må gå!

Yngste noensinne

Noen år senere ble Jan Egeland irritert på ham. Vidar Helgesen slo Egeland med ett år, ble den da yngste statssekretæren noensinne, 33 år gammel.

– 2002 var et utrolig år, sier Vidar Helgesen, et utrolig år som aldri kommer igjen. Karzai gjorde seg klar til å ta over i Afghanistan og kom til Oslo. Jeg ledet Afghanistan Support Group, givergruppen for landet, det første året etter Talibans fall. I tillegg forhandlet vi fred på Sri Lanka, min mor døde og jeg ble kjæreste med Malin.

Det er han fortsatt. De giftet seg i den svenske skjærgården i 2004 med nok mektige gjester til å starte egen utbryterregjering og fortsatte å være gift. De har to barn, det siste barnet mistet han pappapermrettigheter til fordi de var opparbeidet i Sverige og fordi han takket ja til å bli statsråd i 2013. Familien bor i Ullevål Hageby, som er det mest landlige man finner innenfor ring 3. I et nabolag som ble nidkjært portrettert i TV-serien «Kampen for tilværelsen», slås et lys på lenge før andre står opp. Det er Vidar Helgesen som finner fram en yogamatte og begynner øvelsene sine. Tjue minutter hver morgen, før noen andre har laget en lyd, før kaffe, før statsrådsbilen kommer, før Politisk Kvarter på radioen.

– Yoga var noe vi begynte med i Sverige. Jeg strever litt med den mentale biten av yoga, så jeg kaller det mosjon, trim for eldre om du vil. Mer mystisk er det ikke, men Malin er mye mer avansert. Der snakker vi yoga retreat.

Les også: Victor Normann: – Sosial samvittighet handler ikke om hvor man står i det politiske spekteret

Hadde null i puls

Til og med om sin egen død, har han et balansert, korrekt språk.

« … og pulsen var nede i null, ja, den var det», nevner han på bisetningsk når vi snakker om hjerteproblemene, men la oss spole tilbake til 2004. Ernesto Guevara kjører motorsykkel over kinolerretet i 1952, noen år før han blir kjent som Che Guevara og en slik film interesserer et politisk dyr som Vidar Helgesen voldsomt. Han vil se den. Kort tid før var han i Darfur, natten før på et flyplasshotell og denne kvelden i 2004 er han på kino i Oslo med kjæresten Malin og noen venninner når han plutselig segner om i setet. Han havner på sykehus, det er kritisk, det er elektrisk feil. Helgesen er 35 år og synes det er for tidlig.

– … og pulsen var nede i null, ja, den var det

– Nede i null? Da var du jo dau?

– Jo jo, det kan nok sees sånn.

– Hva skjedde med hjertet?

– Sinusknuten kalles den, som gjør at hjertet slår. Kall den gjerne tennpluggen til hjertet. Det er genetisk, dette, og det ble satt inn en pacemaker for å hjelpe hjertet å slå. De gangene det trengs, er det betryggende å ha dette.

– Trengs det ofte?

– Det vet jeg, for pacemakeren er en datamaskin som registrerer alt, men den er heldigvis sjelden i drift. Jeg var på kontroll her om dagen. Alt sto bra til. Det minner meg på at jeg må få kjøpt batteri til en brannvarsler, sier han like mye til seg selv som oss.

Og nå er det tid til å utdype engasjementet.

– Ulvesaken er på topp av by/land-konflikter, men nærpolitireformen, sier Helgesen, og ryster sakte på hodet.

– Senterpartiet hadde foten på Arbeiderpartiets brems i åtte år, de vil jo ikke prøve noe nytt noen gang. Vi må reformere politiet for å styrke innsatsen mot nye typer kriminalitet, slik som barneporno og familievold. Jeg vil, VI vil at kvinner og barn på bygda skal være like trygge som kvinner og barn i byene!

– Men hvorfor sa ikke Høyre dette høyt og tydelig – dere lot jo Sp stikke av med en billig variant over «nærpolitireformen er fjern» og så er det den som blir husket?

– Mja. Kanskje det.

Vidar Helgesen griper farrisglasset så hardt at fingrene skifter farge. Han har et øyeblikk av klarhet, av dypt, oppriktig engasjement som nesten blir fysisk og til enhver annen hvit mann som pusher femti, burde vi sagt «pass på hjertet, nå!» Det trengs ikke. Vidar Helgesen har den biten i orden.

Les også: Toralv Maurstad – Av og til føler jeg meg litt gammal

Fem favoritter

Musikk: Charlie Haden/Pat Metheny, Beyond the Missouri Sky

Film: Paris, Texas (Wim Wenders)

Bok: Ian McEwan «Enduring Love»

Mat: Kveite. Ovnsbakt.

Sted: Utenfor landets grenser trives jeg nok aller best i Stockholm.

Mer fra Dagsavisen