Vestavinden

- Foreldrene mine vokste opp på sild, og var nok ofte så lei av sild at de nesten spydde. Selv er jeg veldig glad i sild, og i dag er jo sild en delikatesse, ikke sant! I sommer, da jeg var på Sildajazz-festivalen i Haugesund, ble det arrangert sildabord for barn, voksne og eldre. Jeg ble invitert til å være med på et sykehjem, vi hadde med oss sild til dem, da, og …

Det var vel bare et tidsspørsmål. Fører du en lengre samtale med folk som er vokst opp på Haugalandet, kommer man før eller siden inn på temaet «sild». Den gryende silde-anekdoten gjør også at den ellers så hurtigsnakkende og nesten urovekkende blide kulturministeren tar en stille pause her inne på departementskontoret, og ser ut som om hun tenker seg tilbake til Torvastad på rogalandskysten. Torvastad, det lille, forblåste stedet i havgapet der hun vokste opp, der hun kunne skue utover storhavet og forestille seg Amerika på den andre siden, eller så tenkte hun kanskje på sin far som seilte i Panama-kanalen, og som fikk så altfor mye sild å spise i barndommen.

- Jeg ble altså invitert med på et sykehjem, og hadde med oss sild til dem. Vi hadde et lite herremåltid med de eldre der, og plutselig «så» jeg mamma- og pappaskikkelsene mine sitte der, de nikket og kjente seg igjen, for de spiste jo SÅ mye sild da de var unger! Selv husker jeg veldig godt at pappa fiska sild da jeg var liten, og at vi ungene fikk henge den opp til tørk. Så var regelen at vi fikk lov til å spise den tørrsilden når gjøken hadde galt. Ja, det var i alle fall utpå våren, eller sånn rundt St. Hans-tider, sier kulturministeren, som i sommer åpnet årets «Sildabord» i Haugesund med å synge «Millom bakkar og berg», etterfulgt av ordene: «Hva hadde Haugalandet vært uten sild? Haugesunds utvikling som by, kultursted og handelssted er uløselig knyttet til sild».

Men hva hadde Haugalandet vært i dag, uten film? I noen år fram til 1989, da hun første gang ble stortingsrepresentant for Høyre, var Thorhild Widvey en energisk markedskonsulent for Rica-hotellene. Hun var med bak kulissene da filmfestivalen i Haugesund skulle arrangeres, og har rent fysisk vært med på å legge ut den røde løperen der filmstjernene spaserer inn til Amanda-prisutdelingen.

- Jeg jobba med markedsføring og salg for Rica, som jo var veldig sterkt involvert i filmfestivalen. Så jeg vet hvordan filmfestivalen i Haugesund arrangeres! Jeg hadde mange store opplevelser der. Som da brannalarmen gikk på hotellet og gamle Arne Hestenes fra Dagbladet kom ned i gull-morgenkåpa si. Jeg husker han hadde en sånn skinnende morgenkåpe på seg, sier Widvey.

- Kom Hestenes virkelig ned i en, eh, «gull-morgenkåpe»?

- Ja, det var en sånn gyllen slåbrok, husker jeg. Det var litt spesielt, sier Widvey, som med sine sterke bånd til Haugalandet faktisk var på hjemmebane da hun for første gang som kulturminister nylig fikk være med på å åpne filmfestivalen i Haugesund. Og så ble det altså akkurat der filmbransjen, representert av regissør Erik Poppe, fant det for godt å vise henne dyp mistillit for åpen scene. Etter at kulturminister Widvey høytidelig hadde overrakt Amanda-prisen til Poppe, repliserte han som kjent med å snu seg til publikum, med kulturministeren stående rett ved siden av seg, og rope: «Denne filmen er laget på den forrige regjeringens kulturbudsjett! Husk det!»

Etterpå sa Poppe at det var kulturministerens saftige kutt i 2014-budsjettet, men også «den manglende dialogen» mellom henne og filmbransjen, som forårsaket utbruddet på scenen. «Mistilliten er blitt så stor», la han til. «Kon-Tiki»-regissør Aage Aaberge fulgte opp med å si at han «skjelver» foran årets kulturbudsjett. «Jeg er regelrett redd», hevdet han overfor DN.

Kulturminister Widvey blir streng i ansiktet her inne på kontoret når vi nevner Poppes utbrudd og Aaberges engstelse. Ellers virker hun solid teflonbelagt med godt humør og handlekraftig entusiasme, mens hun strør om seg med næringslivsuttrykk som «fokus» og «bærekraft». Men nå er det tydelig at hun blir oppgitt. Hun forteller først om «de overveldende positive» reaksjonene hun nettopp fikk fra bransjen denne uka da hun la fram en rapport om norsk films skrale økonomi, også det i Haugesund.

- Parallelt med dette har det også vært utspill fra enkeltpersoner, som har anklaget meg for ikke å ha dialog med bransjen. Det vil jeg sterkt tilbakevise! Vi har hatt to innspillsseminarer, hvor filmbransjen har vært delaktig. Jeg har hatt en rekke møter her på kontoret med bransjen, med enkeltaktører, regionale filmselskaper, produsenter og distributører, og døren min er alltid åpen for de som vil snakke med meg. I tillegg har bransjen vært involvert når mandatene til de siste rapportene og utredningene våre har blitt laga, de har blitt hørt og fått være med på prosessene. Jeg kjenner meg ikke igjen i at det ikke er dialog!

- Men gjør det inntrykk når erfarne filmprodusenter sier de skjelver og er redde foran kulturbudsjettet i oktober?

- Det er ikke noe grunnlag for å være redd, slår kulturministeren fast.

- Det virker generelt som om du strever med å kommunisere med filmbransjen?

- Det vil jeg ikke si. For det første er det ikke vanlig at man diskuterer statsbudsjettet før det legges fram. Det kommer nå til høsten, og det snakker vi selvsagt ikke med noen om på forhånd. For det andre, når det gjelder saker som insentivordningen, som noen har vært kritiske til, så har ikke regjeringen konkludert ennå. Det skal vi gjøre i filmmeldingen som kommer til våren. Man kan heller lytte skikkelig til det jeg har kommet med signaler om, eller så kan man kan fortsette å mystifisere budsjettet i oktober.

- Du brukte ordet «hysterisk» om filmbransjen i DN her om dagen?

- Ikke «hysterisk», men «hysteri», retter kulturministeren.

- Det gikk på dette at den vesentlige delen av kritikken mot meg skal være «manglende dialog», noe som altså ikke er riktig. Vi har som sagt hatt flere innspillsseminarer, og har planlagt et tredje innspillsseminar i Tromsø. Der blir det god anledning for bransjen å gi tilbakemelding. Jeg har jo hørt at de har vært misfornøyde med det budsjettforslaget vi kom med for 2014, men jeg har ikke hørt på noen av disse møtene at det skulle være en generell «engstelse», en angst. Og at det skulle være en mangel på politiske føringer, slik det har kommet fram i mediene, det har aldri vært nevnt i møter med meg. Så den kritikken syns jeg var både urimelig og uriktig.

Når var det egentlig det begynte å skurre mellom Kultur-Norge og Høyres første kulturminister siden Lars Roar Langslets tid? «Hun har lagt seg ut med forleggere og forfattere, med Kulturrådet, NRK, bibliotekene, Musikk-Norge, mediebransjen og ikke minst filmbransjen», skrev Dagsavisens kulturredaktør denne uka. «Det er liten tvil om at Widvey etter snart ett år står betydelig svakere enn de langt fleste av sine forgjengere», skrev Aftenposten på lederplass etter filmbråket i Haugesund, og kalte konflikten «et lærerikt kulturkræsj». Som idrettsminister har hun vært lite omstridt, men det kan bli mer vestavind i Kultur-Norge om Widvey og regjeringen går inn for OL i Oslo seinere i høst. Flere kritikere, som forfatteren Torgrim Eggen, har gitt uttrykk for at det vil være provoserende om Widvey bruker milliarder på OL, mens kulturlivet blir avspist med småpenger.

- Det er mange gode grunner til at Norge bør arrangere OL, og jeg er positiv til at Norge bør være en større arrangør, også av de olympiske leker. Men dette har også en stor prislapp, så dette må vi vurdere grundig i regjeringen når vi skal ta stilling til statsgarantien i høst, sier Widvey diplomatisk.

Allerede ved kulturministerens tiltredelse i fjor var det mange som hevet øyebrynene over at statsminister Erna Solberg plutselig hentet inn en tidligere oljeminister fra Bondeviks tid til kulturposten, mens Høyres mangeårige kulturtalsmann Olemic Thommesen ble parkert som stortingspresident. Det hjalp vel heller ikke at den ferske kulturstatsråd Widvey svarte dette på hva som var hennes foretrukne kulturuttrykk: «Jeg liker veldig godt å være ute, drive friluftsliv og holde meg i form». Her skulle hun naturligvis svart: «Jeg er oppvokst i et musikalsk hjem, og er spesielt glad i korsang og viser». For da hennes morfar på Haugalandet ble enkemann og satt igjen med ansvaret for fem barn, gikk han til innkjøp av et piano for å skape et nytt, positivt samhold i familien. Senere ble de fem søsknene også flinke på gitar, fiolin og mandolin, og Thorhild Widveys mor, Tordis, lærte sine egne fire barn å bli glad i sang og musikk. Allerede som 14-åring ble Thorhild Widvey dirigent for barnekoret sitt, som telte 120 jenter, og hun regner fortsatt denne jobben som sin første, viktige ledererfaring.

- Og så blir du veldig glad når du synger, påpeker Widvey, som på 70-tallet var med på å starte det lokale, men stormpopulære Ten Sing-koret «Good News». Her ble unge Thorhild en av de første solistene.

- Hadde du noe glansnummer?

- Hm, glansnummer … Jeg husker i alle fall den første solist-sangen jeg sang, det var … å, nå må jeg tenke meg litt om, altså ….Jo!

Widvey knipser fornøyd.

- Jo, det var «Just a Closer Walk with Thee», sier hun, og så begynner kulturministeren plutselig å nynne med lys sopranstemme her inne på departementskontoret, en gospellåt som ellers synges mest i New Orleans-begravelser:

«Just a closer walk with Thee …. grant it, Jesus, is my plea…».

Seinere ble det visesang. Som 20-åring, midt i visebølgen på 1970-tallet, reiste Thorhild Widvey til Danmark for å studere ved Idrætshøjskolen i Århus. Her ble det mange kvelder med gitaren. Hun spilte Bob Dylan og Leonard Cohen, og var på konserter med Kim Larsen og den danske visesangeren Poul Krebs. Kulturministeren, som har blitt ertet for at hun må ha hjelp fra departementets kommunikasjonsavdeling når hun skal fortelle hvilke bøker hun har lest i det siste, trenger ingen huskelapper når hun snakker om viser.

- Jeg bare elsker Kim Larsen! erklærer Thorhild Widvey entusiastisk.

Hun har tidligere gjort det helt klart at hun slett ikke kommer fra et politisk hjem, og at hun bare motstrebende gikk med på å stå på lista til kommune- og fylkestingsvalget i 1979. Til sin store overraskelse kom hun inn i Karmøy kommunestyre for Høyre, og hun ble kanskje enda mer overrasket da hun oppdaget at hun faktisk likte politikk. Selv var hun vokst opp i et sjømannshjem, med en far som kom hjem etter lange opphold ute og fortalte om mennesker han hadde møtt, om fjerne havner, om Panama-kanalen og Suez-kanalen. Han var hjemme da hun og tvillingbroren ble født en kald januardag i 1956, og dro ut da de var tre måneder gamle. Etter det traff de ikke faren sin igjen før de var 2-3 år gamle.

- Jeg husker episoder fra da han kom hjem fra havet. En gang tok de meg med ut i en liten båt, og så sto det noen menn oppe på den store båten og vinka. Så bar de meg på armen opp. Jeg vil ikke si jeg var redd for ham, men jeg kjente ham jo ikke og lurte på hvem han var. En annen gang kom han med en stor dukke til meg, den var større enn meg, nesten. Det skal bli spennende å se om jeg finner den igjen, nå når vi skal gå gjennom huset til mor.

For like før sommeren døde Thorhild Widveys mor, Tordis, 91 år gammel. I løpet av høsten skal Thorhild og søsknene ta den godvonde jobben det kan være å gå gjennom hus og eiendeler etter en avdød mor eller far.

- Men vi var heldige som fikk ha mamma så lenge, påpeker Widvey, som liker å tenke på moren sin som et fyrtårn ved kysten, en selvstendig kvinne som holdt fortet hjemme mens mannen var på havet.

- Kystkvinnene var sterke kvinner. De var hjemme og tok ansvar ikke bare for sin lille familie, men også storfamilien, mens mennene enten dro ut på fiske, i utenriksfart, og seinere ut på Nordsjøen, ut på «oljå». De tok et utrolig stort ansvar også for samfunnsbyggingen, som sanitetskvinnene. Kysten er bar og værhard, og jeg ser for meg at de står der som sånne fyrlykter langs kysten, ser utover, og var guidene for oss som vokste opp der. Jeg identifiserer meg veldig sterkt med kystkulturen. Den er veldig rik, der finner du håp, glede, utferdstrang og nysgjerrighet, men også sorg, arbeidsomhet og slit. Dette er en del av vår kulturarv som jeg føler sitter veldig sterkt i min ryggmarg, sier Widvey.

Det spørs om Thorhild Widvey ser så mye av havet der hun nå bor, i en stor villa oppe i Holmenkollen et sted. Der bor hun med sin rike forretningsmann fra Ryfylke, som hun ble kjæreste med på Høyres landsmøte i 1982. På slutten av 90-tallet drev han firma i London, og i noen år var Widvey hjemmeværende med de to små sønnene. Da hadde hun bak seg to perioder på Stortinget, først i sosialkomiteen, så i samferdselskomiteen. Senere ble hun henta hjem til jobb som statssekretær i Fiskeridepartementet, siden statssekretær i Utenriksdepartementet. I 2004 fikk hun kremjobben som olje- og energiminister i Bondeviks andre regjering. Til de som ikke syns Thorhild Widvey har riktig bakgrunn for å være kulturminister, pleier hun å svare at hun ikke kunne noe særlig om fisk da hun kom til Fiskeridepartementet, heller. Hun kunne ikke heller ikke mye om utenriks før hun kom til UD, eller om olje da hun ble oljeminister - bortsett fra at hun hadde vokst opp i oljefylket Rogaland.

- Det er ti år siden sist du satt som statsråd. Hva er den største forskjellen på da og nå?

- Jeg er vel kanskje blitt eldre, jeg også, bemerker Widvey godmodig, og påpeker at i 2004 var hun fortsatt småbarnsmor, i dag har begge sønnene flyttet ut. I Bondevik-regjeringen var hun fortsatt i 40-årene, i dag er hun Solberg-regjeringens eldste med sine 58 år.

- Og så er jeg den eneste i regjer­ingen som har vært i fire forskjellige departementer, sier hun stolt og legger til:

- Det er stor forskjell på de to departementene, olje og kultur, på hvordan de drives, og ikke minst, engasjementet rundt dem.

- Som oljeminister har du jo også noen målgrupper ute, som oljeleverandører, oljeselskap og kraftleverandører. Som kulturminister har jeg en utrolig bred portefølje. Det er mediepolitikk, filmpolitikk, idrett, kirke, tros- og livssyn, frivillighet, kunst og kultur, festivaler, litteratur, språk … Det er stort felt, og med et utrolig stort engasjement. 50.000 på en budsjettpost fra Kulturdepartementet kan skape store diskusjoner, mens de knapt hadde løftet et øyelokk om det samme hadde skjedd i Oljedepartementet …

- Du også mye er mer eksponert nå?

- Men det er jo så fantastisk flott, for landet vårt har jo et utrolig mangfoldig kulturliv. Jeg har jo regjeringens mest spennende jobb! sier kulturministeren, med en nesten voldsom entusiasme på den andre siden av bordet.

- Jada, det er stort engasjement og mange meningsytringer. Det må jeg tåle! Og det tåler jeg, sier Widvey, og virker stø som fjell her inne på departementskontoret. Men når hun etterpå skal svare på hva som er hennes «favorittbok» i Dagsavisens lille spalte ved siden av her, må hun ta fram huskelappene sine igjen.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Er glad i blues, gospel, viser og jazz, likte 
særlig Patti Austin på Sildajazzen i sommer.

FILM: Den siste jeg så var «Beatles» (regissør 
Peter Flinths filmversjon av Lars Saabye 
Christensens roman).

BOK: Har lest flere bøker 
i sommer, men likte spesielt godt «Mors gaver» av Cecilie Enger.

MAT: Havets frukter! Fisk og skalldyr. Er veldig glad i 
å lage mat.

STED: Vestlandet, med fjell 
og hav. Herlig!