Portrett

Utøya-leder om naboene: – Det er en veldig liten gruppe som fortsatt kjemper imot med nebb og klør

Jørgen Watne Frydnes blir nå Nobelkomiteens yngste medlem, og trolig det første med en forkjærlighet for hiphop og haiking med eselkjerrer.

Døra til Nobelinstituttet glir opp, og Jørgen Watne Frydnes går litt nølende inn sammen med Dagsavisens fotograf. Han er jo bare nominert, ikke formelt valgt som nytt komitémedlem av Stortinget ennå, så er det egentlig greit å bare labbe inn her midt på formiddagen? Selv om det er Dagsavisen som har insistert på å ta bilder her? Vi går opp trappene i den ærverdige, koronastengte bygningen, som på denne tida av året pleier å koke av travelhet like før fredsprisutdelingen. På veien passerer vi døra til biblioteket og lesesalen.

– Å, der inne satt jeg skrev på masteroppgaven min, sier Frydnes ivrig.

– Den om Somaliland? spør Dagsavisen, som før intervjuet leste at Frydnes` masteroppgave om internasjonal politikk handlet om anerkjennelse av stater, og da med vekt på ett av Frydnes` mange favorittområder i Afrika: Somaliland. Vi vet også, etter en lang telefonsamtale, at Frydnes kan snakke både lenge og grundig om Somaliland på sitt skarrende, energiske bergensk, bare han får sjansen. «Etiopia» er også et stikkord som trolig kan utløse mange anekdoter fra hans side. («Fantastiske fjellområder, og Addis Abeba er jo nærmest Afrikas Brussel...»).

Eller kanskje det holder bare å si «den store verden der ute»? Frydnes har i alle fall sett store deler av den på sine mange reiser. Det går sikkert også an å prøve seg med stikkord som «Brann» eller «Liverpool», hans to røde favorittlag. Brann fordi han er oppvokst i bergensområdet, Liverpool fordi bestevennens kule fetter bare slo fast overfor smågutta i gata at det var laget man skulle heie på.

– Dette er jo ikke et sted jeg pleier å vanke. Det må være minst 10–11 år siden jeg var her sist? sier Frydnes, fortsatt på vei opp trappa på Nobelinstituttet.

– Men jeg satt ikke hele her hele tida, altså. En del av oppgaven skrev jeg på en halvmørk hybel i et regntungt York. Og litt skrev jeg i en hengekøye i Brasil. Det gjelder å velge seg gode omgivelser, skal man gjøre noe!

Les også: Han som aldri ga opp

«Utøya-leder blir Nobelkomiteens yngste medlem noensinne» skrev NTB 11. november. «Vi var opptatt av å høre lyden av en ny generasjon. Vi har snakket mye om Utøya-generasjonen, og Jørgen har på sin måte vært en del av den generasjonen«, sa Ap-leder Jonas Gahr Støre fornøyd. «Ikke fordi han var der 22. juli, men fordi han har tatt et veldig stort ansvar for tida etter 22. juli». Resten av NTB-teksten handlet om at Frydnes siden høsten 2011 har ledet arbeidet med å bygge opp Utøya igjen etter massakren, der 69 ungdommer mistet livet. «I tillegg har han erfaring fra Leger Uten Grenser og Helsingforskomiteen», sto det. Men selv om det var Ap som nominerte Frydnes, er det ikke slik at han er gammel AUF-er eller partiveteran.

– Men det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg kaller meg sosialdemokrat, sier han.

###

Jørgen Watne Frydnes ved Nobelinstituttet. Foto: Mimsy Møller

Da Nobel-nyheten kom ut, hadde Jørgen Watne Frydnes og hans tre søsken nettopp mistet sin mor. Hun døde av en kreftsykdom og ble 63 år gammel. Da hadde hun bak seg mange år med behandlinger, fremskritt, håp og tilbakeslag, helt til kreften tok helt over og det ikke var mer å gjøre for henne. Som erfaren kreftsykepleier selv visste hun mye om egen sykdom og prognose.

– Ok, nå traff du et ømt punkt, men det er vel greit å si det: Min mor døde for en måned siden. Jeg fikk beskjeden om at de ønsket å nominere meg dagen før begravelsen, sier Frydnes.

– Dette er jo et eksempel på kontrastene i livet, da: Å få en så ærefull beskjed, samtidig som du så gjerne skulle ønske at din mor også hadde fått det med seg, sier Frydnes, som i løpet av sine snart 10 år som gjenreisningsansvarlig for Utøya har reist land og strand rundt for å snakke med etterlatte og berørte familier. I samarbeid og samtaler med dem ville han finne den rette balansen mellom å hedre ofrene, bringe AUF hjem igjen, samtidig som ambisjonen var å gjøre Utøya til et internasjonalt demokrativerksted og et læringssted for ungdom. De nye byggene og minnesmerkene står ferdige nå, og delegasjoner fra andre terrorrammede land kommer hyppig på besøk for å se hva Utøya har fått til. Ja: Sorg, og tida etter et smertefullt tap, er noe Frydnes vet litt om.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

– Jeg har jobbet med liv og død i 10 år på Utøya. Men når det er din egen mor som går bort, så er det selvfølgelig noe helt annet. Ja. Det er jo sånn det er, sier Frydnes. Så legger han til:

– For å ta et visdomsord fra min mor: «Livet kan være både urettferdig og tøft, men vi får smile så lenge vi kan». Det sa mamma veldig ofte.

Jørgen Watne Frydnes er født i 1984 og den nest eldste av fire søsken, som i dag er spredt rundt i Skottland, Tyskland – og Sarpsborg. Faren hans bor rett utenfor Bergen. Selv bor Frydnes i Bærum med kona og deres to små barn. 26. november fylte han 36 år, og han blir dermed det yngste faste medlemmet av Nobelkomiteen noensinne. Fra nå av skal han få være med på å bestemme hvem som skal få verdens mest prestisjefylte pris, hvis Stortinget godkjenner den nye komiteen. Det skjer etter planen nå på mandag. Torsdag neste uke skal Thorbjørn Jagland og den gamle Nobelkomiteen dele ut sin siste fredspris. Den går til Verdens matvareprogram (WPF), og utdelingen skjer digitalt på grunn av pandemien, direkte fra WPFs hovedkvarter i Roma.

Utpå nyåret overtar den nye komiteen, hvori opptatt Jørgen Watne Frydnes. For å oppsummere: Nobelkomiteen får et nytt medlem som er født i 1984, og som verken har vært utenriksminister, partileder eller stortingsrepresentant. Han blir også et medlem som liker «alt fra hiphop til hard rock», og som fortsatt syns det er stas å reise rundt i verden uten for mye luksus. Da han dro rundt i landet for å snakke med Utøya-familier, overnattet han gjerne i medbrakt telt. Han syns også det er utrolig interessant å reise på den langsomme måten gjennom områder utenfor allfarvei, særlig grisgrendte strøk på den afrikanske landsbygda. Der haiker han gjerne med en eselkjerre, for ekempel, forteller reisekameraten Paul Patrick Børhaug, og legger til at Frydnes er nysgjerrig på nye mennesker og lett kommer i prat med folk. «Han tror på det beste i folk, inntil det motsatte er det bevist», sier han.

For livet til Jørgen Watne Frydnes handler nok dypest sett om å reise. Hittil har han vært i nærmere 80 land, og det siste han rakk å gjøre før Norge stengte ned 12. mars, var å ta med kona og deres to små barn på familieferie til Sri Lanka. (Det var på nippet at det ble Madagaskar). Det første han gjorde etter å ha gjort unna videregående skole hjemme i Bergen, var å reise på en ni måneder lang tur til Sørøst-Asia og Australia. Sin første tur til Afrika tok han sammen med faren, som i mange år satt i styret i Redd Barna. Da dro de til Etiopia, et land Frydnes som nevnt kan snakke lenge og begeistret om. Han har heller aldri vært typen til å la seg stoppe av UDs reiseråd, han drar rett og slett til de stedene han er interessert i, enten de er fattige, farlige eller bare tilhører en litt ukjent avkrok i verden.

For Frydnes er det ikke nok å bare google litt eller lese en bok om hvordan folk ute i verden har det. Han må ut og se selv. Se sporene. Hvordan kan ondskap skje? Han dro til Rwanda fordi han ville se hvordan det var der etter folkemordet i 1994, han har reist rundt på landsbygda i Kongo, Somaliland, Sudan, Afghanistan, Sierra Leone, Colombia og Cuba. Da han som 20-åring skulle avtjene siviltjenesten, havnet han tilfeldigvis hos Leger uten grenser (MSF). Der ble de ganske raskt imponert over den unge gutten, og han endte opp med å jobbe der i mange år. Han slutttet der i 2013, men fortsatte fire år som styremedlem. Lovordene sitter fortsatt løst hos en gammel kollega der: «Sjarmerende og fin fyr, litt sjenert, prinsippfast, klok, og med et bunnsolid, sterkt engasjement». «Men han legger feriene sine til veldig snodige steder», legges det til. «Og så var han flink til å bake kaker til jobben». Ved siden av studiene jobbet Frydnes vakter i reisebutikken Nomaden.

Det var sammen med en arbeidskollega derfra han i 2011 tok en tur fra Egypt og nedover langs Nilen. De reiste i den urolige tida like etter Mubaraks fall, var ute for et knivran i Aswan, og fulgte Nilen inn i Sudan. En dag passerte de en sudanesisk medisinfabrikk som var blitt bombet sønder og sammen av USA. Naturen var i ferd med å overta, blomster blomstret, og folk hadde hengt ut klesvasken. «Se, hvordan hverdagen alltid kommer tilbake», bemerket Frydnes.

Det ble nesten et frampek til det som senere skulle skje. Om formiddagen den 22. juli kjørte Frydnes og kjæresten langs Tyrifjorden, på vei til familiehytta på Hardangervidda. De passerte Utøya, som for Frydnes bare var en hvilken som helst øy. Han hadde aldri vært der, hadde ikke vært medlem i AUF, og bortsett fra at hans søster hadde vært der på SU-leir en gang, hadde han ikke noe forhold til stedet. Da de kom til Sollihøgda, ringte kameraten hans fra Nomaden og fortalte at det hadde gått av en bombe i regjeringskvartalet. De fulgte dramaet videre på bilradioen, og først da de hadde kommet langt forbi Hønefoss, kom de første meldingene om skyting på Utøya. En uke senere, da Frydnes var tilbake i Oslo etter hytteturen, fikk han den telefonen som skulle forandre livet hans. Noen hadde fått tips om den jobben han hadde gjort som prosjektleder i MSF, og spurte om han kunne steppe inn i en krisegruppe som skulle ta seg av stedet Utøya etter den store katastrofen.

– Jeg fikk den telefonen da jeg var på sykkeltur i Marka, forteller Frydnes.

– De ba meg stikke ned på Youngstorget med en gang, og jeg dro direkte dit, i møkkete sykkelklær! Jeg begynte å jobbe samme ettermiddag. Jeg er sikker på at alle ville gjort det samme: Sagt ja til å hjelpe i en så kaotisk situasjon.

Les også: Kjøkkensjef Christer Rødseth på Vaaghals frykter for bransjens framtid: – Det begynner å bli alvor

Daværende AUF-leder Eskil Pedersen hadde sagt det allerede om morgenen den 23. juli, da Norge våknet opp til grusomme dødstall etter massakren: «Vi skal ta tilbake Utøya». 25 år gamle Jørgen Watne Frydnes` oppdrag ble derfor å ta tilbake hverdagen på Utøya etter den verste terrorhandlingen i Norge i fredstid. Han skulle gjenreise stedet, ta vare på de vonde minnene, og samtidig gjøre stedet til noe helt nytt. Så enkelt og så vanskelig. På den tida skulle han egentlig gå i gang med sin masteroppgave om Somaliland ved universitet i York. Våren 2012 tok han også en pause fra Utøya og dro til York for å fullføre studiene. Han satt også en del på Nobelinstituttets lesesal, og tilbrakte altså en del tid i en hengekøye i Brasil. Men fra høsten 2012 var han på plass på Utøya. Der har han vært siden.

– I begynnelsen tenkte nok mange: Hvordan skal noen orke å dra dit igjen?

– Jeg snakket med nærmere 80 berørte familier, og meningene var veldig delte, innrømmer Frydnes.

– Noen ville aldri dra tilbake igjen, andre ville bare ha et sted der de kunne minnes sønnen eller datteren som var drept. Men det var også mange som ønsket at Utøya skulle tas tilbake, men samtidig bli noe mer enn bare et sted for å dra på sommerleir. Å finne balansen der, var ikke så enkelt. Grunnprinsippet vårt var at ekstremisme og ondskap ikke skal få vinne frem, politisk aktive ungdommer skal ikke kunne ties med vold. Breivik skulle ikke få stenge ned aktiviteten på Utøya eller stoppe at ungdommer engasjerer seg for sine verdier, sier Frydnes.

– Vi kan heller ikke stenge ned alle steder som gjør vondt, som gjør jævlig vondt, unnskyld uttrykket. Det er ikke bærekraftig. Vi kan ikke forlate regjeringskvartalet, vi kan ikke stenge sentrum av Paris, Brussel, Beirut, Bagdad, Mogadishu eller New York. Det er vanskelig å håndtere det vonde, men livet må alltid gå videre, helst på en verdig og god måte.

Akkurat nå pågår rettssaken i Ringerike tingrett, der naboene på Utstranda forsøker å stoppe den nyeste planen om et nasjonalt 22. juli-minnested på AUFs tomt ved Utøya-kaia. Frydnes jobber bare på øya, og har ikke noe med disse planene å gjøre. Men han legger ikke skjul på at han, som AUF, nå mener det er på høyt tid at et nasjonalt minnested kommer på plass.

– Som samfunn sier det seg selv at vi må klare å etablere et minnested etter den verste voldshandlingen i Norge i fredstid.

– Kan du forstå at naboene der vil stoppe minnestedet?

– Jeg har forståelse for det, enkelte av dem gjorde en fantastisk innsats i redningsarbeidet 22. juli. Samtidig syns jeg det er synd at det er blitt tegnet et så urettferdig bilde av at det er en hel lokalbefolkning der som alle er imot et nasjonalt minnested. Det er jo ikke sant, enkelt og greit. Men ja, det er en veldig liten gruppe som fortsatt kjemper imot med nebb og klør. Et samlet fagmiljø påpeker at det er vanskelig å forestille seg at et minnested kan bli en sterkere påminnelse enn selve Utøya, som jo ligger der, som den alltid har gjort, konstaterer Frydnes, og legger til:

– Prinsippene for det nye minnestedet er ikke så ulikt de vi har hatt på Utøya. Ja, det skal etableres et minnested, men det betyr ikke at det skal stå der alene. Det gjelder å finne en balanse mellom fortid og fremtid, alvor og engasjement, det å minnes, og det å gå videre. Dette har vi lykkes med på Utøya, og dette tror vi minnestedet på kaien kommer til å lykkes med. Folk skal fortsatt bade og ha sommerferien sin der, MS «Thorbjørn» skal fortsatt gå fra Utøyakaia og frakte nye generasjoner av ungdommer ut til øya, for å diskutere toleranse og snakke om hvordan man skal bekjempe rasisme, sier Frydnes.

– Det er som i den siste linjen fra Frode Gryttens dikt om 22. juli, som nå er malt på baugporten på MS «Thorbjørn»: «Hei, hei, på tide å stå opp og endre verda».

Og kanskje får Jørgen Watne Frydnes selv gjort litt i Nobelkomiteen, også.

Les også: Den nye sjefen

Fem favoritter:

Musikk:  Det går i alt fra hiphop til hard rock, men hyppigst spilt er nok bandet Bon Iver.

Film: Kameratene mine og jeg liker fortsatt «Orions belte» med Helge Jordal i hovedrollen.

Bok: «Ibenholt» av Ryszard Kapuscinski, pluss Fabrizio Gattis «Bilal». FAM  Min mors lasagne. Ingen over, ingen ved siden.

Sted: Etiopia, et fantastisk flott land!

Fakta om Jørgen Watne Frydnes:

  • Født 26. november 1984 i Bergen, oppvokst med foreldre og tre søsken i bergensområdet. I dag bosatt i Bærum med ektefelle og to barn på tre og seks år.
  • Utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo, mastergrad i internasjonal politikk fra The University of York.
  • Bakgrunn fra reisebutikken Nomaden, prosjektleder (2004–2011) og styremedlem (2013–2017) i Leger Uten Grenser.
  • Begynte 1. august 2011 som daglig leder av Utøya, siden ansvarlig for gjenreisingen etter terrorangrepet 22. juli.
  • Styremedlem i Den Norske Helsingforskomité.
  • 11. november ble det kjent at Ap har nominert Frydnes til Nobelkomiteen, som det yngste faste medlemmet noensinne.
  • Stortinget behandler saken 7. desember. 10. desember deles årets fredspris ut.

Mer fra Dagsavisen