Portrett

Utenforfatteren

Hadde Ingvar Ambjørnsen fått bli værende i det rommet han fant i skogen som 6-åring, ville vi aldri fått «Hvite niggere» eller Elling. Men helt ut igjen kom han nok aldri.

HAMBURG (Dagsavisen): - Når jeg blir dårligere tror jeg nok jeg kan tenke meg å bli det blant mine egne. Men det som er så bra med jobben min er at jeg trenger ikke å ta de store avgjørelsene.

Det mørkner utenfor de store vinduene i leilighetsbygget som rager over Eppendorfs ombygde industriområde Falkenried, der blåtrikken i Oslo ble skrudd sammen og Lillebjørn Nilsen spiste frokost med vin i skjegget. Trekronene over Innocentia Park er knapt synlig lenger i den snøgrå desemberkvelden. Ambjørnsen fyller på med te, og lar historiene ta avstikkere tilbake i fortida mens han snakker om det å få fyken som spaltist i VG, om å begynne å skrive for Dagsavisen, og om å fortsette på det som muligens blir hans største litterære prosjekt. Innimellom tar han noen kraftige magadrag med luft, men ellers er det ingenting som røper at han har kols. Det måtte i så fall være skråtobakkesken, som han i stedet for den tidligere røykpakka klasker i bordet når han vil understreker noe, som at han ikke er på vei hjem til Norge selv om han kikker innom stadig oftere.

- Det har nok noe med alderen å gjøre at jeg tilbringer stadig mer tid i Norge, men jeg jobber aldri der. Før var jeg der bare på lanseringer, spiste rekesmørbrød og drakk halvlitere sammen med journalister på Bristol og dro tilbake til Hamburg dagen etter. Det orker jeg ikke lenger, nå blir jeg gjerne en uke eller to.

Også denne høsten spiste Ingvar Ambjørnsen reker på Bristol, med «Natten drømmer om dagen», hans 20. roman for voksne, om Sune, en komplisert sammenskrudd fyr som hopper av alt og vandrer fra hytte til hytte i den norske utmarka.

- Da jeg hadde skrevet gjennom teksten og satt der med kladden, tenkte jeg, oi!, nå har du faktisk skrevet en hel roman om alt du ikke kan gjøre lenger. Er det tilfeldig? Nei. Sånn jobber hodet. Da hadde jeg vært på den turen jeg ikke kan legge ut på, og jeg hadde hatt det veldig fint, både på sjøen og i skogen. Kanskje er hele teksten en reaksjon på at alt jeg ikke kan gjøre mer. Alderen spiller inn, og naturligvis vil den spille inn på det siste kapitlet jeg skriver på nå. De siste bøkene.

Turterrenget i dag begrenser seg til Innocentia Park, nå et landemerke også i Ambjørnsens forfatterskap. Etter at han fikk kols er de større utfluktene forbeholdt litteraturen alene.

- Alle nordmenn i min generasjon er vokst opp med å være på hytta. Jeg har vært både i speideren og Natur og ungdom, og jeg vet hvordan jeg skal tenne bål i stiv kuling og sprutregn. Jeg kan ligge i snøhule også jeg. Det å få diagnosen kols kan gi en psykisk trøkk, og for mange er det nettopp oppveksten som forårsaker det. De er vant til å jakte rype hver høst, eller elg. Nå er det goodbye. Du kan ikke gå ut, og det kjører mange helt i kjelleren. Så må de må skifte bolig og jobb, eller kutte ut jobb. De tre tinga til sammen tar rotta på folk. Jeg slipper å gjøre noe av det. Mitt liv som aktiv bruker av naturen utenfor stien er over for ganske lenge siden, så jeg slipper å deppe av den grunn.

- Hvordan arter sykdommen seg?

- Det begynte med at jeg ble stående på gata og ikke fikk puste. Da skjønner du at noe ikke svinger helt som det skal. Men jeg fikk ikke noen diagnose her i Hamburg. Kols er en ikke-sykdom her. Da jeg kom på Volvat i Oslo fikk jeg diagnosen i løpet av tretti sekunder. «Det er jævli bra at det ikke er kols», sa jeg til legen. «Hvem sier det?», sa han. Det var ikke noe mer å snakke om i det hele tatt. Jeg syns ikke det er noen big deal. Det legger jo begrensninger, men når du er sjuogfemti er det gjerne noen ting du må legge om uansett. Og med kols er det jo ikke er snakk om at du har seks måneder igjen å leve, men du får en melding om at du har en dødelig sykdom som du kommer til å dø av.

- Du har alltid vært religiøs.

- Ja, det har jeg. Ikke sånn at jeg føler tilhørighet til noen kirke eller grupper eller noe sånt. Jeg tror det er et gen jeg har, en religiøs grunnholdning på samme måte som at noen er født glødende ateister.

- Kommer dette sterkere når du får en beskjed som den du har fått?

- For meg er ikke døden noe nytt. Jeg har vært opptatt av døden siden jeg var liten gutt. I «Opp Oridongo» skriver jeg inn en opplevelse som var grunnleggende for at jeg ble som jeg ble. Jeg var fem-seks år og ute i skogen. Jeg har tatt med hendelsen i boka som en erfaring hovedpersonen har, og det er bak ordene, egentlig ikke i språket det ligger. Jeg vil kalle det en religiøs opplevelse selv om en hjerneforsker kanskje ville kalt det noe annet.

- Og denne hendelsen har preget deg hele voksenlivet?

- Ja, jeg tenker på det nesten daglig. Første gang jeg kom over LSD, så tenkte jeg at ja, her er det. Bare at det var mye sterkere den gang, og jeg var liten gutt så det kunne gått mye verre. En psykolog jeg snakka med sa det kan ha vært inngangen til en psykose. I hvert fall var det et rom der som jeg ville være i, men jeg ble avbrutt. Bestefar kom og hentet meg. Men det er helt klart at i det rommet, der ville det ikke vært plass til skolegang. Det ville ikke vært plass til noen andre i det hele tatt. Så det var helt greit at gammer‘n kom og avbrøt meg, selv om jeg sprella mot.

- Tror du dette er grunnen til at du alltid har hatt en dragning mot det som ligger utafor?

- Ja, det å være forfatter er jo i veldig stor grad å være avsondret. Da jeg skrev «Natten …» var jeg fascinert av grupper som har en avstand til samfunnet. Det er en avstand også jeg har. Jeg deltar ikke. Rett før faren min døde spurte jeg om hvordan han oppfatta meg som liten gutt? Helt uten å nøle så svarte han «du sto utafor og så på». Jeg tror han traff ganske bra. Det var det jeg gjorde, og det er det jeg gjør.

Det er over 30 år siden Ingvar Ambjørnsen ga ut de første bøkene. Boka «23-salen», der han brukte erfaringene fra jobben på Lier sykehus, viste en forfatter som skulle komme til å skrive seg tett opp mot sitt eget liv. Nå tilbringer han mer og mer tid i byen og regionen alle tror han la for hat tidlig i forfatterskapet. Han har familie i Larvik og Stavern, og han deler ut stipend for unge skribenter og deltar på litteraturdager i Vestfold.

- Da har jeg en følelse av å komme hjem til mine egne. Det har vel noe med alder å gjøre, det også, sier Ambjørnsen, som stakk fra Larvik da han var atten.

- Det var ikke fordi de var slemme mot meg, det hadde faktisk jævla mye med hasjen å gjøre. Jeg var så redd for å bli arrestert. På slutten da jeg bodde hjemme hos moren og faren min ble alle kompisene mine arrestert og satt i bua. Da var jeg hypp på hva som helst for å komme meg bort, og da ble det Lier. Men det var jo til Oslo jeg ville.

Han visste allerede da at han ville bli forfatter, rettere sagt, han ville bli lyriker. Senere satt han til og med oppe i Ulvik og skrev dikt mens han egentlig skulle beskjære trær.

- Noen av de andre gutta ble faktisk fruktbønder, og så hadde du innslag av sånne vidløftige typer som meg, halvhippier som synes det var stas å skrive dikt.

- Det måtte jo være riktig sted da, med Olav O. Hauge i nabolaget?

- Ja faen, vi turte jo ikke hilse på ham. Men jeg ble kjent med Olav seinere, sier Ambjørnsen, som en tid var samboer med Aili Strømset, dattera til Bodil Cappelen.

- Jeg mala huset til Olav. Jeg fortalte han at vi ikke turte hilse der han gikk langs vegen med alpelue og kofte, og han syns jo det var morsomt. Han leste «Revejakta», men så jo ned på romaner. Og jeg ville jo egentlig bare skrive dikt. Jeg var jo klar over at jeg gikk oppi bygda der sammen med et verdensnavn, men mine forbilder var Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen, den mer rampete fyllikgjengen der, sier Ambjørnsen, som altså hadde en klar forestilling om forfatter kunne man ikke bli i Larvik.

- Det var en helt absurd tanke. Det var i Oslo det skjedde. Club 7 og de miljøene der som jeg visste om. Å sitte i Larvik da med abonnement på Gateavisa var ganske stusslig.

- På den annen side vokste du opp i en provins hvor nettopp motstrømstanken kunne få feste?

- I høyeste grad. Og jeg visste jo virkelig å bruke Oslo da jeg kom dit. Men nå nærmer jeg meg seksti, og i det manuset jeg sitter med nå er hovedpersonen fra Larvik. Det ville vært utenkelig for noen år siden. Nå har jeg et veldig varmt forhold til Larvik etter hvert. De som styrer byen er gutta jeg vokste opp med. Det er kult med alderen, at nå er det faen meg oss som bestemmer, og det har ikke bare å gjøre med at jeg er æresborger, sier han og ler rått.

- Det ville jeg blåst av da jeg var toogtredve. Men da var det kanskje heller ikke så aktuelt å spørre meg. I dag syns jeg det er kult, sier han, og snakker seg gatelangs i den lille byen med nytt kulturhus og kulturelle aktiviteter sommer som vinter. Det er lenge siden det var en sensasjon da Ole Paus eller Lillebjørn Nilsen svingte innom, eller Riksteatret, som moren hans abonnerte på.

- Ja, jeg er mer i Bakkebyen nå enn jeg noen gang har vært. Etter «Hvite niggere» trodde jo alle at jeg hadde lagt Larvik for hat, men det hadde jeg altså ikke.

- Men boka var like fullt en hevnakt?

- Ja, mot visse personer ja, ikke overfor Larvik eller befolkningen. Og jeg angrer ikke på det. Han var en psykopat som fikk herje helt fritt. Jeg ville tatt’n like hardt i dag. Det er mange som har takka meg opp gjennom åra. Nå møter jeg også lærere rundt de åtti som takker meg for at jeg tok han. Jeg gjorde det på vegne av mange. Jeg kunne skrive, og jeg kunne gjøre det. Ikke at det hjalp, men det lufta ut. Så er det naturligvis slik at da tar du familien hans også, dessverre. Det er en del av regnestykket. Jeg står nok ikke høyt i kurs der.

Han heter Gullberg i «Hvite niggere», men akkurat som at Larvik er Lillevik er også skolebestyrerens navn lett å knekke.

- Jeg leser aldri bøkene mine om igjen, men for et par år sida hørte jeg noe av «Hvite niggere» på lydbok, og det var akkurat de avsnittene der. Å fy faen, asså, der har jeg ikke spart på kruttet!

Ambjørnsen rister smått sjokkert på manken. Da han skrev «Hvite niggere» hadde han akkurat flytta til Hamburg, eller flykta. Fra halvokkuperte krypinn, punkere, skruller og syrehuer i Pilestredet, fra et Oslo der alle ville røyke med «Den siste revejakta»-forfatteren som visste mer om dop og bakgater enn de fleste. Utenforstemplet har aldri bleknet i offentlige bildet av Ambjørnsen.

- Jeg har jo vært høyt og lavt litterært sett. Jeg har skrevet innpå femti bøker og de færreste handler om dop. Og så er det fylla. Hvor mange ganger har jeg sittet her slik jeg sitter nå og drukket te, og så skriver journalisten inn øl i stedet. Dette kan man koke spiker på i år etter år, sier Ambjørnsen.

Et annet stikkord for Hamburg ble Haefs, navnet han ga hovedpersonen i «Hvite niggere», og som han selv tok da han gifta seg med Gabrielle. I snart 30 år nå har Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs gått rundt i Hamburg.

- Og jeg havna midt i heroinbutikken. Det er to redlightdistrikter i Hamburg. Det er St. Pauli og St. Georg, og heroinen kom til St. Georg samtidig med meg. Da ble hele miljøet der snudd opp ned. Da jeg kom var det voksne prostituerte kvinner der, men heroinen gjorde at de ble kasta ut og så kom barneprostitusjonen. Og jentungene, helt ned i 14-årsalderen, var på nåla eller kom på nåla etter at de kom dit. Det var en annen by og en annen tid, og har ikke noe med her hvor vi nå sitter.

- Hva kommer det av at du aldri ble oppslukt av de miljøene du havna i?

- Hos oss var det helt tabu å stikke seg med nåler. Jeg var aldri i noe junkiemiljø, det var tilfeldig at jeg havna akkurat der. Men det har vel noe med karma å gjøre. Og så hadde jeg jo en huspusher som bare solgte hasj. Han bodde i etasjen over og solgte rimelig til oss, i kilovis. Jeg hadde esker fulle av hasj. Men jeg så også den elendigheta som heroinen laga på nært hold, og jeg kjente noen av dem som sto på gata. Det var fælt. Jeg husker jeg kjøpte heroin en gang i fylla, og det er farlig asså, men det ble bare med den ene gangen.

Ambjørnsen og Gabrielle Haefs bodde i St. Georg i sju år, like lenge som de nå har bodd i middelklassestrøket Eppendorf.

- Jeg må skrive ned de åra der på en eller annen måte. Det var ikke bare dop og depressivitet.

Boka om St. Georg må i så fall komme ved siden eller som en del av hans pågående prosjekt. «Natten drømmer om dagen» er den første i en serie romaner som skal knyttes sammen. Hovedpersonen Sune dukker ikke opp i den neste boken, men andre bipersoner fra årets roman vil dukke opp.

- Sune er jo en lesende person, men i den siste hytta han bryter seg inn i finner han bare kriminalromaner som vi skjønner er av en sånn Jo Nesbø-skikkelse, og nytestamentet. Og det er denne krimforfatteren som er fortelleren i den boka jeg skriver på nå.

- Så Jo Nesbø bør lese denne ekstra nøye?

Ambjørnsen sukker tungt.

- Jeg sa det før en opplesning nylig at jeg gruer meg til denne boka kommer, fordi da må jeg si følgende en million ganger: Dette er ikke et oppgjør med Jo Nesbø. Og det må jeg nok gjenta mange, mange ganger, til ingen nytte, sier Ambjørnsen fra den andre siden av stuebordet.

På alle kanter er det stabler, korrekturmanusene til Gabrielle og berg av bøker og DVD-bokser, blant annet to sesonger «Forbrytelsen». Og mye ny norsk krim.

- Selv om jeg ikke er ute etter å ta Jo, så blir den neste boken mitt oppgjør med det å ha sittet et par tiår og anmeldt krim for VG.

- Er det blitt så ille?

- Det er blitt mye verre fordi det er blitt så mye mer krim. Diktet er dødt. Novellen er ved å dø, og kriminalromanen er blitt romanen, mens alt annet er smalt. Dessverre er det også såpass mye penger å tjene for forlaget hvis de får en hit, at de ikke tør å avvise alle nye som har skrevet en intetsigende dum krimbok. Tenk om han er den nye stjerna på Aschehoug neste år? Og så har du alle journalistene som sitter og koker opp et plott i sommerferien, bøker uten årstider, uten vær, ingenting, helt grått. Jeg har funnet opp et nytt begrep: «Jabbekrim». Politietterforskere uten personlighet sitter og jabber og snakker seg gjennom ting.

- Verden går ikke under fordi det kommer ut noen dårlige bøker, men det er et tegn på hvor overflatisk alt er nå, sier Ambjørnsen, som begynner å stille seg selv eksistensielle spørsmål rundt sin egen lesning av kriminalromaner.

- Jeg har stabler med gode bøker jeg ikke har tid til å lese, mens jeg sitter og leser dette føkkings tullet! Barnelitteratur for voksne, rent tøys. Innimellom tenker jeg at faen nå får det være nok, og tar meg tid til å lese Hamsun. Men hvis du leter, og det er min oppgave, er det klart det finnes gode ting. Det jeg driver med i VG er forbrukerveiledning, sier Ambjørnsen, før han lar skråtobakkesken ramme neste mål.

- Bokhandlerkjedene. De er så ille at jeg ikke har hjerte til å fortelle det til de unge forfatterne som er happy for å ha fått boka si utgitt. I gamle dager kunne du faktisk tjene mye penger som forfatter, du kunne vinne i Lotto. Og Lars (Saabye Christensen) og jeg hadde jo klippekort. Men nå, nei, nå er det over. De unge forfatterne sliter noe jævli med å få oppmerksomhet, og de er altfor ordentlige. Terje Vallestad og jeg var med på å starte Debutantdagene, og Terje er flink med sponsorer så vi hadde både mat og vin. Mat, det sku’rem ha, pakka til og med med seg litt hjem! Men vin? Nei, de satt der med farrisen og så på oss gamlinger drikke rødvinen. De skulle jobbe dagen etter, levere i barnehagan. De unge er så streite at det er helt kokkelimonke. Ikke noe sus i baren eller noe, sier Ambjørnsen og flirer.

- Dette er bare gammalmannspreik, men det er litt alvor også. Selv om de skriver den aller beste boka så kommer de ikke fram. Før kunne bokhandlere ha sine favoritter, og de satte dem i vinduene, men nå er plassene er solgt til forlagene. Det er grotesk! Finner jeg ikke boka mi på flyplassene så sier jeg det til forlaget, at dette må da interessere dere også. Og ja det gjør det i aller høyeste grad fordi de har betalt flere hundre tusen for å ha boka framme, ikke sant! Og jeg har ingen grunn til å beklage meg, men er du ukjent har du ikke sjans.

- Hvorfor gjør du ikke opprør mot dette systemet?

- For å være helt ærlig så håper jeg hele skiten holder mens jeg lever, men hva som skjer etter min tid det driter jeg i. Det kommer til å forandre seg. Sånne som Lars og jeg, Dag Solstad og Jon Michelet, vi er de siste forfatterne av den gamle skolen. Vi er den siste generasjonen forfattere som har hele tyngden inne på å skrive romaner. Derfor blir det også ganske absurd når det du driver med for deg selv borti hjørnet ditt plutselig tar av, som med Elling-bøkene, som ender borti Hollywood. Jeg er drit lei bransjen, men fremdeles syns jeg det er kult å skrive, det å være aleine med teksten. Det som ikke er kult er å gi ut bøker. Nå gikk det bra denne gangen, men jeg syns det er belastende. Det er tøffere enn det var, jeg er mer var for kritikk nå enn jeg var. Dette er ikke noe du får gratis.

- Ser du «Natten drømmer om dagen» som begynnelsen på et nytt høydepunkt i forfatterskapet?

- Ja, jeg gjør det. Jeg forventer ikke en ny gigantsuksess, men jeg er der jeg skal være. Det er et puslespill hvor jeg begynner i midten, og vet ikke hvor neste bit skal være. Men du skal nok se at det blir en tråd. Og jeg er nok ikke ferdig med å skrive om det å hoppe av.

- Hva skjedde med lyrikeren Ambjørnsen?

- Jeg gir meg ikke. Det hender jeg får til ett eller annet som holder noenlunde, men jeg er ikke i nærheten av å ha noen diktsamling.

- Det blir ditt livsprosjekt det, den ene diktsamlingen.

- Heehe! ja, jeg skal koke det hele ned til en liten tynn diktsamling. Men nei, alvorlig talt, jeg skal få det til før jeg er ferdig.

mode.steinkjer@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen