Ulvedødaren Trygve Slagsvold Vedum

Se videointervju i vinduet over!

En iskald januarvind stryker over bleke, frosne åkre i det vi kjører inn i Hedmark, ulvenes rike. Når vi kommer til Ilseng i Stange svinger vi inn på tunet til Trygve Slagsvold Vedums slektsgård, og vel inne i gangen i den hvite hovedbygningen er det heldigvis både lunt og godt. En søvnig katt krøller seg fornøyd sammen på det varme badegulvet, og inne på kjøkkenet har de tydeligvis fyrt i peisen nå på morgenen. Men Senterpartiets leder, han er slett ikke å se. Hvor kan han være, tro? Ute og speider etter ulv, kanskje, som seg hør og bør på Hedemarken?

På kjøkkenveggen henger i alle fall et skøyeraktig barnebilde av Trygve Slagsvold Vedums oldemor Karen og venninna hennes, tatt en gang rundt år 1900. Siden har slekt fulgt slekters gang her på Bjørby gård, og nå er det Trygve Slagsvold Vedum som holder stedet i hevd, sammen med kona og de to døtrene, som nå antakelig er i barnehagen og på skolen. Her hjemme på gården har de god plass både inne og ute, med vakker utsikt mot åker og eng. Lenger ned på tomta renner en liten elv gjennom et skogholt, og inni der et sted skal det finnes en gapahuk, der Vedum-familien kan samles rundt bålet med venner i de lyse innlandsnetter. Ja, de har det i grunnen veldig fint, de som bor utafor Ring 3.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det finnes minst en god vits på Twitter akkurat nå om Trygve Slagsvold Vedums distriktsretorikk og stadige referanser til at det finnes en verden «utafor Ring 3» i hovedstaden. Den er tvitret av MDGs Eivind Trædal, og går slik: «Lege: «Du har kreft». Trygve Slagsvold Vedum: Da har du ikke vært ute og prata med virkelige folk utafor Ring 3. De sier jeg er frisk».

Men hvor er gårdeieren sjøl, egentlig? Det var den influensasyke kona hans som lukket oss inn, og som blidt sa at han «kommer sikkert om fem minutter». (Men som la til: «Når det gjelder Trygve, kan det hende at fem minutter betyr et kvarter»). Imens titter vi ut av kjøkkenvindene, ut mot det islagte tunet og de røde gårdsbygningene som omkranser det hvite hovedhuset. Vedum har sluttet med dyr, nå driver han bare med bier, korn og skog. Det vil si, bikubene er det en fra Bosnia og en fra Uganda som drifter, mens Vedum leder Sp og sitter på Stortinget på 12. året. («En har flykta fra Ratko Mladic og en fra Idi Amin. Nå står de her og steller bier sammen», forteller Vedum seinere). Det skal også være noen nederlendere som har kyr rett borti her, men oj!

Er det ikke et dyr vi ser luske rundt det minste røde huset der? Sitter vi virkelig her og ser en ekte – o gru! – ulv?For er det ikke det de har sagt denne uka, alle miljøstatsråd Vidar Helgesens rasende ulvemotstandere fra innlandet, at her i Hedmark lusker det ulveflokker rundt hvert et hushjørne? Men vent nå litt, dyret vi ser er visst inne i en slags innhegning. Det ser også veldig lite ut. Ikke uler det stygt mot himmelen heller. «Det er sikkert bare en kanin eller noe», sier fotografen beroligende.

Men om ikke Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum selv har statsråd-beskyttede ulver på gårdstunet sitt, forstår han godt de i Hedmark som faktisk har det. Han er fullt og helt på ulvemotstandernes side i kampen mot Høyre-statsrådens plutselige tilsidesettelse av Stortingets ulveforlik fra i fjor, der det ble åpnet for å felle 47 ulver i Hedmark. Sp-lederen ropte et høyt ulve-varsku allerede før jul, lenge før opprøret slo ut i full fyr i Hedmark Høyre. «En arrogant avgjørelse», var Vedums kommentar om Vidar Helgesen til NRK.no. Denne uka var Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum med i Det store ulveslaget på NRKs «Debatten», og han sto også midt i flokken av ulvemotstandere foran Stortinget. «Denne kampen skal vi vinne og vi har argumentene på vår side!», ropte han inn i mikrofonen. «Vidar Helgesen skal snart får noe annet å gjøre!»

For det er vel ingen hemmelighet at Vedum ikke bare vil felle ulv, men også felle dagens sittende Frp/Høyre-regjering i valget til høsten. Vedum ble vakgt til tidenes yngste Sp-leder i 2014. og har siden ledet Sp fra rundt fem til sju-åtte prosent på meningsmålingene. Hans nyttårsønske for 2017 er å nærme seg Frp i størrelse, og få muligheten til å danne en «Ap/Sp-basert regjering», gjerne sammen med flere småpartier. «Den som vil bli statsminister neste høst, kommer ikke utenom Trygve Slagsvold Vedum», skrev Vårt Lands kommentator nylig, mens både VG og Dagbladets kommentatorer har omtalt Vedum som en slags sympatisk, norsk «trumpist» med forsonlig, snill retorikk, selv om det er noen som vil hevde Sp står for en minst like stram asylpolitikk som Frp. Som Trump målbærer han protestene fra landsbygda mot elitedominansen i hovedstaden, og framstår som Distrikts-Norges talsmann, en som slåss for nasjonalstaten og mot det han ser som regjeringens halsbrekkende sentraliseringsiver på samfunnsområder som Nav, politi, sykehus og post. For ikke å snakke om kommune- og fylkessammenslåing.

– Nå ringer de meg fra alle kanter, så jeg må nesten få sjekke telefonen min. De vil ha med meg i en debatt, sier Trygve Slagsvold Vedum, som egentlig har sittet overfor oss ved kjøkkenbordet en god stund nå. Han kom plutselig fykende inn på tunet med bilen sin, dukket opp i kjøkkenet, unnskyldte seg høflig for at han var litt sein, lagde kaffe, og opplyste om at den dovne katten på badegulvet heter «Karsten».

– Karsten, er den oppkalt etter noen?

– Nei, hehe, det er unga som har funnet på det navnet! Så dette er Karsten Katt. Den løper fritt både inne og ute. Katter har gode liv, trur jeg, mener Vedum, som også har kommentarer til skøyerbildet av oldemoren på veggen. Hun er jenta som er kledd i en altfor stor herredress. Venninna hennes er kledd ut som en fin dame.

– De to småjentene har kledd seg ut som mann og kone. Jeg syns det er så moro at fotografene tok sånne artige tullebilder på den tida også. Det er tatt rundt 1900, og hvis du ser på vanlige svart-hvitt-bilder fra den tida, så ser jo alle så alvorlige og stive ut. Men ikke de to der, smiler Vedum, som samtidig virker litt urolig når han sjekker mobilen. Han ser opp et øyeblikk.

– Det var Per Arne Dahl, biskopen i Tunsberg …

– Ringte han akkurat nå?

– Nei, det var ikke han som ringte nå, hehe, men jeg kom til å tenke på at han har sagt at i vår tid trenger vi ikke matfaste, men «skjermfaste». Dette er jo helt avhengighetsskapende, man sjekker mobiler og brett hele tida. I løpet av en måned får vi visst flere synsinntrykk enn man fikk gjennom et helt livsløp før. Og vi har jo de samme kroppene, sinnene og hjernene som de menneskene som for eksempel var med på å bygge denne gården i 1790. Vi har sikkert ikke godt av det, sier Vedum, og må sjekke mobilen igjen. I disse politiske ulvetider er det selvsagt noen som vil ha ham med i en debatt om rovdyr.

– Om ulv, regner jeg med?

– Riktig! sier Vedum, og kommer med enda en av sine glade latterkuler.

På forhånd har vi vært litt spent på Sp-lederens latter. Vedum er jo nærmest litt berømt for den. Han er også kjent for å like å snakke om ku-raser, og om traktorer («alt som durer er jo litt artig!», bemerker han). Vedum huskes også som mannen som en gang bød opp Michelle Obama til dans, men som dessverre fikk nei. Det skjedde under banketten på Grand etter Barack Obamas fredspris i 2009, og danseløven Vedum var like blid etterpå. «Man lever da bare en gang!» sa han til journalistene, og fikk dessuten danse med kronprinsesse Mette-Marit i stedet. De samme journalistene har gjerne beskrevet Trygve Slagsvold Vedums latter som «smittende», «ellevill» og «iblant litt for mye av det gode». Selv vil vi karakterisere Vedums latter som «høyeksplosiv», «nesten overveldende glad», og at den gjerne er ispedd noen «vennlige hikst» på slutten av kula.

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

Vedum selv har begynt å skylde på at han arvet latteren fra faren, den nå pensjonerte forfatteren, folkehøyskolelæreren og akademikeren Trond Vidar Vedum, tidligere Venstre-mann. (Vi så ham nettopp fra kjøkkenvinduet, han og moren bor i en kårbolig like ved. Også hun var lærer).

– Altså, faren min var Venstre-mann. Verden går framover, hihi! ler Vedum, og lar det skinne kraftig igjennom at nå stemmer faren på Sp, partiet som Vedum oppdaget på egen hånd allerede som 12-åring. Da meldte han seg selv på Sp-konferanser, og fikk bestefaren til å kjøre seg til demonstrasjoner mot GATT på Hamar. Unge Vedum var bare 16 år i 1994, og altså ikke gammel nok til å stemme nei til EU, men han var til de grader engasjert i EU-kampen i årene før avstemningen. Det var den saken som vekket ham politisk, og EU-motstanden er fortsatt en viktig del av hans syn på samfunnet. Når britene stemte fram Brexit i juni i fjor, var Vedum en av de gladeste på den norske valgvaken der. Han mener det er en myte at bare rasister stemte nei, og at flertallet av dem «helt vanlige, skikkelig folk» som følte det ble for lang avstand til eliten i Brussel.

– Og nå har faren din har innsett sine feil, og kommet inn i partifolden i Senterpartiet?

– Nei, nei, ikke «innsett sine feil». Men jeg kommer altså ikke fra et tradisjonelt Sp-hjem. Som lærer var faren min en del av det vi kan kalle «folkehøyskole-Venstre», Venstre var jo det gamle lærerpartiet. Men det partiet var nok viktigere for ham før enn nå, sier Vedum diplomatisk.

– Men når det gjelder den latteren, er jeg arvelig belasta, sier han.

– Faren min har den samme latteren. Det virker også som om en av døtrene mine kommer til å få den, hahaha! ler Vedum, som beholder sitt brede smil når Dagsavisen spør om hvordan han liker å bli omtalt som «populist» av sine politiske motstandere i Høyre og Frp. Også i ulvesaken.

– Dette handler ikke om populisme. Jeg kjenner så mange som er berørte av dette, og dette er ordentlige, skikkelige folk, som er glade i både natur og miljø, sier Vedum om ulvemotstanderne på Hedmark.

– Det som provoserer meg sånn i denne saken, er at folk blir så umyndiggjorte i sine egne liv. Jeg tror alle ville synes det var litt slitsomt om de fikk en ulveflokk mellom bolighuset og garasjen. Det folk vil, er å få tatt ut en del av disse dyra, slik at de ikke blir så nærgående. Så når myndighetene forteller disse folka at de er miljøverstinger, som bare må akseptere dette, så skaper det et sinne, sier Vedum, uvant alvorlig.

– Folk føler seg umyndiggjorte. «Dere skjønner ikke bedre, ulven er jo ikke farlig». Man ser ikke denne utfordringa når man sitter i et direktorat i Oslo sentrum. Vi må ha tillit til at folk som bor i disse områdene vet best. Vi må lytte mer til folk der ute, enten de nå bor i Finnmark, Trysil eller i Oslo sentrum. Vi må ha respekt for folk, og for folks liv. Det er det denne debatten handler om!

Det Vedum egentlig sier nå, er at vi må lytte mer til de som bor utafor Ring 3. Vi forteller ham MDG-Trædals kreft-vits om ham på Twitter. Responsen er en ekstra eksplosiv latterkule her inne på kjøkkenet på Bjørby gård. De «vennlige hikstene» etterpå varer ekstra lenge.

– Hahaha! Står den på Twitter? Jeg er aldri på Twitter, jeg, så det har ikke fått med meg! Ja ja, dette må man bare tåle, også når man er i opposisjon. Folk har vel fått et slags bilde av meg ...

– Jeg kan jo ellers tenke meg at du ikke er så veldig glad i Miljøpartiet de Grønne?

– Det er mange gode folk der, som vil vel, og i miljøsaken tror jeg vi har de samme måla, men en del av de debattene de har er litt virkelighetsfjerne. De er det partiet som er mest for både beitedyr og rovdyr. Det går jo ikke i hop, da. Det er bare i Bibelen det gjør det!

– «Og ulven skal beite ved siden av lammet ...» ?

– Ja, noe sånt, jeg husker ikke. Men da handlet det om paradiset, liksom!

– Men er det slik verden ser ut for deg: De menneskene som bor innafor Ring 3 – og så er det de som bor «utafor»?

– Altså, folk er folk, enten de er utafor eller innafor Ring 3. Men de som sitter i maktposisjoner, sitter ofte innafor Ring 3 i Oslo. Da kan debatten bli preget av at man sitter inne i ei boble. Jeg har ledet et departement som statsråd, og vet at byråkratene der var fantastisk flinke. Men når debatten blir snever, kan det komme av at man glømmer at det finnes en verden utenom der en sjøl er. Da kan man bomme på løsningene. Sånn som kommunalminister Jan Tore Sanner, som sitter der på kontoret sitt og tegner opp et nytt kommunekart, uten å ta innover seg at det de fleste vil ha, er små kommuner der det er nærhet til de offentlige tjenestene.

– Når du ser for deg folk «innafor Ring 3», ser du for deg en spesiell mennesketype? spør vi, og tenker på en ulvemotstanders karakteristikk denne uka: «Kaffelattedrikkende Rødhette-entusiaster i byen».

– Jeg ser for meg de som går på seminar i tenketanken Civita. De som snakker om at det er så lite verdiskapning i Norge, og så lever de selv av å gå på seminarer. Helt fint det de gjør, men de kan godt være litt mer ydmyke. Når man lever slik på livets grønne gren, så lever de av andres arbeid. Det er ofte de som går på seminarer i Civita som er mest nedlatende overfor han på gravemaskinen – han som faktisk gjør slik at vi kan leve det livet vi har. Vi som sitter på Stortinget er superprivilegerte, og vi kan sitte der takket være han som skaper verdier. Jo mer makt du har, jo mer ydmyk må du være.

– Men nå omtaler selv Frps Christian Tybring-Gjedde deg som en populist. Føles det som et skjellsord eller en hedersbetegnelse?

– Jeg gjør jo ikke annet enn å si det partiet og jeg alltid har ment og stått for. En populist er vel en som mer en som snur kappa etter vinden. Slik sett føler jeg meg ikke som en populist.

Tryve Slagsvold Vedum tar en kort pause i ordflommen, som slett ikke passer inn i det bildet vi har av en sindig, taus hedmarking. Så legger han til:

– Men jeg vil heller bli kalt populist, enn elitist.

Apropos sindige hedmarkinger. Trygve Slagsvold Vedum har en teori om at det er det flate, rolige landskapet og all skogen i Hedmark som har formet mentaliteten der.

– Ved kysten blir folk annerledes, vet du. De har et mer frodig, livlig språk. Er du på havet må du fiske akkurat – nå! For like etterpå kan været snu. Men her i Hedmark, her har du bare skogen. Og den står jo der i morra også.

– Du virker mer som et kystmenneske enn som et innlandsmenneske? Du kunne like gjerne vært fra Honningsvåg?

Trygve Slagsvold Vedum svarer med nok en eksplosiv latterkule. Så er det som om han vil avkrefte at Hedmark bare handler om taus skog, ulv og sinte demonstranter:

– Det fineste med Hedmark er lyrikken. Vi har Hans Børli, vi har Rolf Jakobsen, vi har Halldis Moren Vesaas ... Jeg er vokst opp med lyrikk hjemme, med høytopplesninger og at faren min skreiv dikt. Jeg liker at dikt sier mye med lite ord, mens man på det dårligste i politikken bruker mange ord på å si lite. Jeg er spesielt glad i Jakobsens «Nattåpent», som handler om en aldrende mann som er i ferd med å miste sin kone. Den kjærligheten der, som er så annerledes enn den brusende, unge kjærligheten! Det er en sånn varme og sørgmodighet i den. Og så har du dette, av Hans Børli (Vedum leser opp fra mobilen sin, han har tydeligvis googlet fram et dikt): «Ett er nødvendig/her i denne/vår vanskelige verden/av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv/Gå inn i mørket/og pusse sotet av lampen/Slik at mennesker på veiene/kan skimte lys/i dine bebodde øyne».

Vedum ler høyeksplosivt igjen.

– Dette er det motsatte av en sånn gladkar, hva?

Fem favoritter

Musikk: Av de som artistene som døde i fjor, ble jeg mest lei meg for Leonard Cohen.

Film: I fjor: «Kongens nei».

Bok: «Himmelstormeren», om Ellisif Wessel.

Mat: Det er årstidsavhengig! Ribbe til jul, lam om høsten.

Sted: Her hjemme på gården, foran peisen.