Portrett

Trond Espen Seim: Ingen Romeo

Det er et liv etter Varg Veum. Men Trond Espen Seim har takket nei til å spille Shakespeares Romeo.

Trond Espen Seim er ikke den som gir ved dørene. Det er ingen hemmelighet at han ikke er så glad i pressen. Et lengre intervju med ham føles som et aldri så lite skup.

– Å jaså, sier du det? gliser han.

– Og nå sitter vi her og så blir det bare helvete?

Det er grytidlig mandag morgen, vi møtes på hans lokale hangout – kafeen Grønn på Lilleaker i Oslo. Han har svarte jeans, svart skjorte og svart skinnjakke, men ikke skjegg. Ikke så mye som en todagers skygge på kjakene. Det skyldes rollefiguren han for tida spiller på Nationaltheatret.

– Han barberer seg om mårran, så nå barberer jeg meg også. Dattera mi syns det er ålreit, kona mi syns det er kjempefint. Jeg syns det er uvant, jeg har alltid beskytta meg litt bak skjegget. Nå er jo skjegg blitt mote, men jeg har hatt skjegg helt siden jeg fikk skjeggvekst, sier han og medgir at det føles uvanlig glatt og at barbering hver dag er ukomfortabelt streit.

– Det blir som når Anders Baasmo og Atle Antonsen begynner å slanke seg, spiser 300 kalorier om dagen og drikker gulrotjuice. De er morsommere når de ikke slanker seg for å si det sånn.

I disse dager er han familiefar i alle kanaler: på privaten, i «Helikopter» på Nationaltheatret og i spillefilmen «Hevn» som har premiere 6. november. Sistnevnte er en ubehagelig thriller fritt etter en roman av Ingvar Ambjørnsen, og minner ikke så rent lite om aktuelle saker fra virkeligheten: Byens ordførerkandidat er litt for glad i småjenter. Kameratgjengen rundt ham vet, men tier. Det får dramatiske konsekvenser.

– Det handler om det beryktede bygdedyret. Filmingen foregikk på Fjærland, et sted som er så vakkert at det nesten er umulig å filme der. Men i de vakreste omgivelser kan de skitneste ting skje, sier Seim lurt.

LES OGSÅ: Joachim Trier i bestefars fotspor

Lenge gikk Trond Espen Seim rundt og lurte på om det var et liv etter Varg Veum. Men siden den gang har han dukket opp i en lang rekke filmer og TV-produksjoner både i Norge og Danmark.

– Jeg husker Morten Tyldum var hjemme hos meg da jeg takket ja til å gjøre Veum, og han sa at etterpå må du regne med at det er en periode der det ikke kommer til å skje så mye. Og det ville jeg ikke helt ta innover meg.

Det er ingen hemmelighet at han var lut lei av å spille Varg Veum på slutten.

– Faren min sa: «Ja en kan jo se at du kjeder deg på jobb». Sånt er ikke bra. Når folk skjønner at du kjeder deg? Uff, sier han og grøsser.

Ikke bare kjedet han seg, han var også mektig lei av den kontinuerlig kritikken for at han ikke snakket bergensk.

– Jeg hadde blant annet en skikkelig krangel med Harald Rosenløw Eeg en gang på fest der jeg ble sint fordi jeg følte at jeg var en hoggestabbe for alle fordi jeg ikke snakka bergensk. Jeg ble lei av å være i forsvar hele tida. Skuespilleryrket er en privilegert jobb der vi kan ha det veldig moro, og hvis man ikke har det gøy så er det for dårlig. Og ja, du kan bli lei – men når du jobber med et lengre oppdrag som Varg Veum så må du også levere varene dine, og det gjorde ikke jeg. Ikke på slutten. Madelene Falck som er en fantastisk script som jeg er veldig glad i sa til meg: «Du må ikke dra hånda gjennom sveisen eller ta deg i ansiktet flere ganger nå, for da ser jeg at du helst ikke vil være der.»

«Mitt navn er Lancelot. Stor og sterk og flott!» I 2012 var plutselig Vargen forvandlet til en slagferdig dansende og syngende ridder i Monty Python-musikalen «Spamalot».

– Spamalot var veldig gøy. Som Atle Antonsen sa: «Jeg var der da Varg Veum slapp taket», smiler Seim. Og innrømmer:

– Den som slapp taket i Varg Veum sist var nok meg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I fjor ble han headhuntet til rollen som politimannen Mat Joubert i en ny, internasjonal TV-serie «Dead before dying» som ble tatt opp i Cape Town.

– Ek is lief vir jou. Det betyr «jeg elsker deg« på afrikaans.

– Hvordan er det å være skuespiller på et annet språk?

– Det er noe jeg ikke har villet gjøre før, det er jo et annet språk å snakke bergensk også. Kall det feighet eller redsel, men jeg syns ikke språket eller dialekten skal være viktigst når du tar en rolle. Da jeg gikk på teaterskolen gikk jeg i klasse med Cecilie Mosli – hun hadde dialektoverganger og sånn, men jeg skulka det så det sang vettu. Fordi jeg syns det er rigid og kjedelig at det skulle være så vesentlig. Språket er en stor og viktig del av deg, og jeg har rett og slett en sjenanse for det, spesielt for å snakke engelsk.

– Hvorfor er det så flaut?

– Kanskje fordi jeg syns jeg burde kunne bedre? Kona mi gikk på Saint Martin's i London og hun har fortalt om alle asiatene som gikk der, hvordan deres eneste mål med å snakke engelsk var å gjøre seg forstått. Men jeg, som har vokst opp med MTV og amerikanske filmer skal liksom late som om jeg kan engelsk, og så er det ingen som skjønner hva man sier? Men, når du skal til Sør-Afrika har du ikke noe valg, da må du snakke engelsk. Jeg trente på Skype med en dame som heter Fiona Ramsey og bor i Johannesburg. I begynnelsen var vi litt stive begge to, men det gikk seg til. Vi øvde med distinkte sørafrikanske ord. Jeg er ikke sørafrikaner og ingen trenger å tro at jeg er det heller. Men når publikum sitter og ser på skal det funke, og da må jeg kunne stole på det språket jeg har. Og uten å skryte – det syns jeg at jeg fikk til.

Det er mye mer enn det å snakke engelsk som Trond Espen Seim syns er flaut. Han er rett og slett grunnleggende sjenert, og må hele tida minne seg selv på at jobben er et privilegium, at han må ta seg sammen.

– Det er nok på mange måter lettere når du er barn for da kan du bare se ned og ikke si så mye, men som voksen kan du ikke det. Du har et ansvar, ikke bare for deg selv men for de rundt deg. Som da jeg kom tilbake til Nationaltheatret og møtte en 23 år gammel mørkhudet debutant – det er faen ikke så mange roller for ham – og Ine Jansen som er en større selvpisker enn meg. For ikke å snakke om Cecilie Mosli som har vist meg denne tilliten. Og publikum – vi er der for dem. Da er det ikke rom for min tullete sjenanse, du bare må bjuda på.

Alt om film på Dagsavisen.nos filmseksjon

Det hjelper å kunne spille ball med venn og kollega Anders Baasmo Christiansen.

– Vi bytter på å være Miyagi og Karate Kid. Det er lettest å være Miyagi, den som gir råd og oppmuntring. I forbindelse med «Helikopter» er det Anders som har vært Miyagi for meg.

– Du var god i så mange andre ting, som matte og idrett – hvorfor valgte du å bli skuespiller når du er sjenert?

– Jeg takler ikke så godt motstand, er ikke flink til å gjennomføre. Jeg ser det hos dattera mi også, hun er flink til ganske mange ting, men med en gang hun møter litt motstand begynner hun på noe annet. På skolen var jeg helt grei i matte, helt grei i norsk, men jeg har ikke artium. Det var morsommere å være russ, sier han og innrømmer at det nok ble mer fest enn lekselesing.

LES OGSÅ:

– Og så var jeg god i tennis, ett år spilte jeg jevnt med Christian Ruud. Da var vi sånn 13–14 år gamle og det er da du eventuelt må begynne å forvalte det talentet du har. Det gadd ikke jeg. Men så var det noen venner av meg som skulle søke på teaterskolen, der trengte du ikke å ha artium og jeg tenkte at det kunne jeg prøve også.

– Ja, men hvorfor?

– Jeg er litt sånn Michael Caine på hvorfor, jeg syns teatermiljøet var kult, det var mye fest og mange fine damer. Når du er 18–19 år gammel er det naturlig.

Kompisen hans kom til tredjeprøven to ganger, og da tenkte Seim: ok nå prøver jeg og. Stilte opp og sang Morgan Kane på opptaksprøven. Og kom inn med en gang.

– Men jeg jobbet veldig før den prøven. Det var ikke sånn at folk tok ett blikk på meg og så at denne fyren trives på scenen for sånn var jeg ikke.

– Hva var det som drev deg?

– Konkurranseinstinkt, i hvert fall til å begynne med. Jeg var alltid opptatt av konkurranse, men har aldri spilt lagidrett og heller ikke fått utviklet sosiale skills.

På teaterskolen gikk det trått i begynnelsen.

– Det var ikke sånn at vi fikk et manus å jobbe med med en gang, og det syns jeg var litt kjedelig. De derre grunnleggende greiene var jeg ikke noe interessert i, så det ble mye fest og moro første året. Etter skolen havna jeg i Stavanger, på Rogaland Teater. En jobb jeg fikk fordi Mads Ousdal takket nei. Jeg følte at jeg ble forvist.

Seim, som målte roller i replikkmasse, spilte en rekke biroller: Jim i «Glassmenasjeriet», Rasumikin i «Forbrytelse og Straff».

– Du følte deg oversett?

– Ja, jeg fikk den ene birollen etter den andre. Og fy fasan hvorfor speller ikke jeg den og den rollen, liksom? Jeg var temmelig sur og lei, ja.

Senere flyttet han til Bergen og Den Nationale Scene. Debuterte i «Spelemann på taket», og fikk flengende kritikk i en lokalavis på Stord: «Det er direkte pinlig når nykommeren Trond Espen Seim kommer inn og ødelegger duetten med gullstrupen fra Rommetveit, Katrine Lunde».

LES OGSÅ: Villmark 2 er norsk uhygge på sitt aller beste!

– Og da hadde vi fortsatt 150 forestillinger igjen å spille. Men, jeg er ikke flink til å synge, ler han og legger til som en liten advarsel:

– Jeg synger i «Hevn» også forresten. «Black Velvet» på karaoke. Og jeg trengte ingen synch-over, gliser han, mens undertegnede tenker om at om man trenger en eneste grunn til å se «Hevn» så må det være å se han synge Alannah Myles' slager med westernskjorte og bred beinføring.

Da Bentein Baardson skulle sette opp «Romeo og Julie» med Herborg Kråkevik som Julie var Seim sikker på at nå – nå ble det hovedrolle på ham. Og så ble han castet som Romeos kamerat Mercutio, en rolle som er blitt tolket av noen av historiens mest berømte skuespillere, fra Sir Laurence Olivier og Ben Affleck. Han ble sur. «Det er noe jævla piss å ikke gi meg den rollen!» klagde han, og da fikk han sin første offentlige overhaling av Bentein Baardson på høyt volum:

«Her sitter jeg Bentein Baardson og gir deg en av dramatikkens beste roller. Og du, din nybegynner, kimser av det??»

Nettopp rollen som Mercutio ble et vendepunkt for Seim.

– Mercutio er en birolle, men en som tar stor plass. Og for første gang måtte jeg ta ordentlig tak og skape en karakter, prøve å forstå teksten. Jeg var bedre i matte enn i norsk på skolen og går logisk til verks så analysene mine er ikke så verst. Jeg fikk i hvert fall gode tilbakemeldinger og følte at alt fungerte og plutselig ble teater skikkelig gøy.

Da han mange år senere fikk tilbud om å spille Romeo på Nationaltheatret takket han nei.

– Jeg angret litt etterpå, da. Rett etter at jeg fikk tilbudet var jeg tvilende og tok en kaffe med Jon (Øigarden, red.anm.). Jon spurte: «Er det en CV-rolle – altså en rolle som du tar fordi det ser bra ut på CV-en din, eller er det en rolle du har lyst på?». Jeg svarte at det var en CV-rolle. Og han spurte: «Ja hva har du lyst til da?» Og jeg sa: «Nei, jeg står over.» To uker etterpå var Jon Romeo, ler Seim og vifter med pekefingeren.

– Fyyyy, Jon!

Etter Mercutio som han fikk Heddaprisen for, sto han på scenen i sin første store hovedrolle: sadisten Alex i «A Clockwork Orange». Da kom superlativene.

– Henger du deg gjerne opp i det negative?

– Ja, det har jeg alltid gjort. Der kjenner jeg igjen faren min i meg selv. Nå er det er lett å plukke fram de negative sidene, men du kan være ganske sikker på at om du har arvet de negative sidene fra en av foreldrene dine så har du ganske sikkert arvet de positive også. Men faren min er umulig å gi en kompliment, og det er jeg óg.

– Er du flink til å gi komplimenter da?

– Jeg tror jeg er blitt bedre til det. Men jeg har hatt et større konkurranseinstinkt enn jeg har villet vedkjenne meg.

– Blir du misunnelig på andre når de får det til?

– Ja. Ta Jon Øigarden, som er en veldig god venn og en kjempedyktig skuespiller. Han gjør ofte ting jeg aldri kunne kommet på å gjøre. Da kan jeg bli misunnelig men det er en ganske digg form for misunnelse, som går mer over i beundring. Noen ganger gjør det meg litt redd også, for hva faen skal jeg bjuda på nå, liksom? sier han, riser på hodet og ler.

– Nå er jeg tross alt 44 år, så må jeg legge fra meg nykkene og gå framover.

Det var mens han jobbet i Bergen at han traff Cecilie Frostad Egeberg, bergenser og produktdesigner. De giftet seg, men bare noen måneder senere skilte de lag. To år senere ville de prøve på nytt og flyttet sammen igjen. Sammen har de to barn, på 8 og 3 1/2 år.

– Å få barn er en omveltning i livet, kanskje enda større for oss enn den var for foreldra våre fordi vi har gått lenger og sugd egokaramellen. Det er en total omvelting som samtidig er det mest selvfølgelige. Jeg kan ikke tenke meg om det er noe annet i livet som kan måle seg med det, men jeg kan nesten ikke huske et liv uten unga mine, jeg kan ikke huske at de ikke var der.

44 år gammel har han også måttet minne seg selv på at hjertet ikke er noen evighetsmaskin.

– Du er hypokonder?

– Ja. Jeg prøver å ikke overføre det på unga mine, og selv om det går bra hender det jeg glimter til. Er de syke i mer enn to dager må jeg ta meg sammen. Hypokondri er en form for angst, det setter seg som en smerte i brystet. Lenge før Knausgård skrev boka si sa broren min, som er lege, til meg: «Hjertet er en muskel som slår og slår, den mest trofaste muskelen et menneske har. Men det er ingen evighetsmaskin, en dag stopper det. Men skal du bruke tida på å tenke på det?» Da gikk jeg til en tattoosjappe og bestilte «Perpetuum mobile», evighetsmaskin, over hjertet.

Myten vil ha det til at skuespillere er spesielt overtroiske. Det er ikke Seim. Han har bare den greia med at han ikke kan ha på seg underbukser på scenen. Det vil si – ikke sine egne. Han må ha andres.

– Jeg har hatt rarere vaner før. Da vi spilte Romeo og Julie fant jeg en gamme ergometersykkel oppe på loftet og før premieren så syklet jeg 7 km på den. Og så gikk det såpass bra at jeg bare måtte fortsette, og syklet som en gal foran 60–70 forestillinger. Nå har jeg altså byttet ut syklinga med at jeg ikke kan spille med underbukser, eller pusse tenna.

– Betyr det at du spiller i andres underbukser eller uten underbukser?

– Det betyr at jeg spiller i andres. Jeg har en pose full av underbukser bak scenen som jeg bytter på.

– Synes du det er plagsomt å være kjendis?

– Nei. Jeg har bjudat så lite på at jeg aldri har hatt noe problem med at jeg har blitt gjenkjent, eller plaget med sånne kjendisgreier. Men jeg har bevisst satt ned en vegg som jeg syns er viktig.

– Hvorfor er det viktig?

– Hvis du skal få med folk på den reisen, den illusjonen som du prøver å skape trenger de ikke vite for mye om deg. Når du har spilt 12 filmer med samme karakter slik som jeg, så kommer du til et punkt der det kan bli vanskelig å overraske.

– Kommer du til å se deg selv i «Hevn»?

– Nei. Jeg syns det er fælt å se på meg selv.

5 favoritter

Musikk: «I Used To Be A King» av Graham Nash. Gromtekst.

Film: «Doktor Strangelove» – beste filmen jeg vet om. Kubrick er topp

Bok: «Lillelord» av Johan Borgen fordi jeg husker den ene tanta så godt. Hun hørtes deilig ut. Og den boka jeg har lest flest ganger: «Hvite niggere» av Ambjørnesn. Den er jeg glad aldri er blitt film for den vil jeg helst ha levende i mitt eget hode.

Mat: Hardangerpølse – bedre enn foie gras.

Sted: Odda. Jeg vet det høres forkvaklet ut, men jeg har hatt lyst til å filme der i årevis.

Mer fra Dagsavisen