Trolljegeren

– Jeg banka opp en gutt som var mye eldre enn meg da jeg gikk i førsteklasse. Han hadde mobba ei venninne og fortjente det. Noen var nok litt sjokka over at jeg gikk løs på en som var mye større enn meg.

Kari Traa sitter på Kringlo i sentrum av Voss, tygger nikotin og heller nedpå svart kaffe. Hun forteller om historiske slag i eget liv. Det var ikke bare på skolen det gikk hardt for seg. Hun banket også en brudgom.

– Det var en sånn tradisjonsgreie på Voss at to unger i bunad skulle gifte seg under jonsokfeiringa. Jeg ville ikke. Det ville ikke han som var brudgom heller, så da ble det slåsskamp.

Kari Traa har aldri vært redd for smerte. Fryktløsheten går som en rød tråd gjennom hennes liv. Som liten snørte hun på seg morens skøyter og satte seg i hockey ned en bratt bakke uten å ane hvordan hun skulle stoppe. «Eg har aldri vore særlig glad i å halde meg fast, og eg har som regel handla før eg har tenkt», skrev hun i selvbiografien. Det var fryktløsheten som gjorde henne til verdens beste kulekjører. Nå er hun blitt tobarnsmor og er godt etablert i hjembygda Voss. Etter at hun la skiene på hylla for snart ti år siden, har hun til stadighet dukket opp i underholdningsprogrammer på TV med ulike sprell. For et par uker siden var hun på skjermen igjen. Denne gangen i Dagsrevyen. Og nå var det alvor. Kari Traa vil skape en folkebevegelse mot nettmobbing. Hun har fått en rekke jenter til å fortelle om trusler og trakassering i en kampanje som frontes av hennes eget klesmerke. Idrettsstjerner som Therese Johaug har stilt seg bak og støttet initiativet. I forkant av lanseringen skrev Traa en kronikk i Aftenposten under overskriften: «La oss jaga trolla til skogs!» Hun avsluttet kronikken med: «Hugs: Du, min ven er bra nok som du er, og fortener all den plass du klarar å ta! Vi jenter er ikkje ofre, men fightare!»

– Hva synes du? Er det galt?

Kari Traa spør ikke om nettmobbing er en uting, men om det er galt å bruke eget klesmerke til å sette søkelyset på et samfunnsproblem. For det kom noen kommentarer på det etter at kampanjen begynte å rulle. Flere var ute på sosiale medier og antydet at det hele var et PR-stunt for å selge mer klær.

LES OGSÅ: Venstre dropper Frp etter netthets

Nettroll og misunnelse

Jentene som er med i kampanjen har sporet opp noen av dem som har skrevet stygge, nedbrytende meldinger. I en video går jentene på catwalken med vrengte bilder av ansiktene til noen av disse menneskene. Traa er blitt kritisert for at de ikke er anonymisert.

– Det har aldri vært meningen å henge ut trollene. Men de som står fram med fullt navn i offentligheten og trakasserer andre, må tåle at noen sier at det ikke er greit. Vi viser at vi følger med.

Traa har tenkt mye på hva det er som får folk til å true og trakassere folk de ikke kjenner.

– Jeg tror mye går på misunnelse – misunnelse over at mange jenter får så mye oppmerksomhet og tjener penger når de blogger og byr på seg selv. Hvis du ikke tåler at noen står for noe politisk eller viser fram puppene sine, får du bare bla videre.

Hun forteller at hun har fått masse tilbakemeldinger på kampanjen og at de aller fleste har vært positive.

– Det er mange som opplever å få drapstrusler. Det er ikke greit! Jeg mener alle burde bry seg og forsøke å gjøre noe med dette samfunnsproblemet.

Da Traa var aktiv toppidrettsutøver tok hun aldri hensyn til hva andre måtte mene om hva hun sa eller gjorde. Hun opplevde aldri trusler. Medievirkeligheten var en annen. I dag ville hun vegret seg for å gjøre kontroversielle ting, som å kaste klærne, slik hun gjorde i sportsmagasinet Ultra i 2002.

– Det var det bildet som gjorde meg kjent i Norge blant folk som ikke var interessert i sport. Hadde jeg gjort det i dag, ville nok mange satt seg ned foran tastaturet og skrevet lite hyggelige ting.

Traa sukker oppgitt når hun blir konfrontert med reaksjonene som kom etter at bildet, der hun står med hånda i skrittet, sto på trykk. Sentrale sponsorfolk mente hun ødela for sporten. Kvinnebevegelsen så på bildene som halvpornografiske og syntes det var trist at hun kledde av seg.

– Det ble debatter på TV og mye styr. Noen mente det var et kom-og-ta-meg-bilde. Det var jo ikke det. På bildet viste jeg at her kommer man ingen vei. Og hvor mye kunne jeg ødelegge for en sport som aldri har hatt penger? Det var aldri noen som turte å si til meg: «Hva faen er det du holder på med?» Jeg fikk det mye bedre etterpå. Plutselig ble jeg attraktiv for sponsorene. Avisene begynte å skrive om meg. Før bildet var det bare notiser.

Bildene sto på trykk rett før jul.

– Det var ikke mange som fikk julepresanger den jula. På Voss glodde folk på en annen måte enn før. Jeg bestemte meg for å dra til Bergen for å handle julegaver. Men der fulgte folk etter meg og tok bilder. Jeg reiste hjem. Det var litt feigt. Etter hvert fikk jeg mye støtte, men jeg vil ikke oppfordre unge jenter til å gjøre noe sånt i dag, selv om jeg ikke synes det er galt.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

– Ikke feminist

– Er du feminist?

Traa rister kraftig på hodet.

– Jeg er en dame som kjemper for jenter. Jeg skjønner at det er forskjell på menn og damer. Det snakkes så mye om at for mange jenter blir sykepleiere. Gjør det noe? Jeg tror at det å gi omsorg ligger mer naturlig for kvinner. Det har å gjøre med at vi føder barn. Det er kjempebra at kvinner velger utradisjonelle yrker, men det er da ikke noe poeng å trykke jenter ut i oljen hvis de ikke vil det.

– Feminist? Nei, jeg er ikke det. Men jeg er selvsagt for likestilling og at kvinner og menn skal ha samme rettigheter.

Traa kan virke selvsikker. Som liten var hun ikke det. Bare i gymtimene. Hun likte ikke å stå foran klassen og kunne være veldig sjenert i mange sosiale settinger. Hun var også kjempeflau over eget navn.

– Jeg har aldri likt Kari. Det var bare gamle damer som het det. Jeg syntes det var så bondsk og budeieaktig.

Hun er likevel glad for at faren ikke fikk støtte for det første navneforslaget han kom med.

– Fatter’n het Svein. Han ville at jeg skulle hete Sveinhild. Heldigvis gikk han bort fra det. Det ble Kari fordi jeg var en liten stubb da jeg ble født. Han mente det passet bra med et stutt navn.

Traa var minst i søskenflokken på tre. Hun likte å henge med storebroren og kameratene hans. De var ute nesten hele tida, i skogen og på fjellet. Hun har få klare bilder av seg selv i huset. Men ett har brent seg fast. Det var selskap i heimen. Traa ville være med og fikk tak i en flaske – uten at noen merket det.

LES OGSÅ: Sterk netthets på sosiale medier

Fikk øl av bestefaren

– Hvor gammel var du?

– Fire år.

Traa holdt seg unna flaska i noen år. Men 11 år gammel var hun på en ny snurr. Hun skulle hjelpe bestefaren med slåtten. Vanligvis fikk hun brus når de jobbet sammen, men bestefaren hadde ikke mer igjen.

– Besten syntes ikke jeg kunne drikke vann, og spurte om jeg ville ha heimebrygga øl. Det ville jeg.

De jobbet og drakk i flere timer.

– Jeg husker at jeg ble trang mellom øynene. Da mutter’n kom for å hente meg, sjangla jeg rundt på bakken med ei rive. Besten fikk kjeft. Ha ha!

– Nei, jeg hadde det kjempekjekt i oppveksten. Trygt og godt.

Traa ble tidlig en slags sikkerhetsvakt for de andre barna i nabolaget. Hun fikk beskjed om å passe på jentene når de gikk til skolen.

– Det var jo litt mobbing og småterging. Plutselig var en utstøtt, så var det en annen. I en kort periode var det jeg som var ute. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort. Det var kjipt og ubehagelig. Men jeg grudde meg ikke for å gå på skolen.

Hun ble respektert av gutta og beskriver seg selv som en guttejente.

– Jeg likte gutteting, lage kassebiler og sånn. Fatter’n hadde en kompis som var snekker. Jeg var med ham og bygde ting. Jeg likte å skape noe. Tremateriale er fantastisk!

Traa ville bli tømrer. Hun gadd ikke å jobbe for å få gode karakterer.

– Foreldrene mine var ikke bekymra for meg selv om jeg ikke var flink til skolearbeid. Det er jeg glad for. Jeg tenker at du blir god i det som interesserer deg. Jeg ble jævlig god til å snekre. Det er jeg fortsatt.

På Voss var det en gjeng hun så opp til, men som hun ikke turte å nærme seg, selv om hun hadde aldri så lyst. Det var freestylekjørerne, de som gjorde spektakulære hopp og dunket kuler i bakkene.

– De bodde i sentrum og gikk rundt med masse selvtillit. Jeg kom litt utenfra og så ikke på meg selv som kul. Men da Hans Engelsen Eide vant sølv i kulekjøring i 1988, tok jeg meg sammen og bestemte meg for at jeg måtte prøve.

Hun stilte seg opp i bakken under et lokalt renn. Til slutt kom det en bort og spurte: «Du, vil du være med eller?»

– Etter at jeg hadde kjørt, spurte de om hva jeg het og om jeg hadde drevet med kulekjøring. Jeg hadde herja i skogen i mange år. Jeg var god, men jeg hadde aldri tenkt på å bli toppidrettsutøver.

Fått mye juling

Kulekjørerkarrieren kunne vært over før den hadde begynt. På denne tida hang Traa mye sammen med rånerne på Voss.

– Jeg var mye på rek med bønda som lagde lyd i gatene. De drakk litt mer enn dem jeg hang med i freestylemiljøet. En gang skulle jeg åpne en øl. Jeg fant en sånn fiskersaks i bilen. Jeg glapp den og kjørte den opp i øyet. Blodet rant. Doktoren sa jeg var heldig. Kuttet gikk én millimeter unna synsnerven – det er så mange tilfeldigheter i livet.

Kroppen til Traa har fått mye juling. Hun har vært gjennom utallige operasjoner. Men egne skader og fall ble brått til bagateller da storebroren Arthur ble alvorlig syk da hun var i starten av karrieren. Det viste seg at han hadde hjernesvulst og måtte opereres i all hast. Han ble aldri den samme. Syn, hørsel og bevegelighet ble sterkt svekket. I dag bor han hjemme hos moren. Traa er stolt over hvordan han har taklet tilværelsen.

– Han bestemte seg tidlig for å gjøre det beste ut av det. Han er nesten alltid positiv. Jeg beundrer han for det.

Det kommer stadig folk bort til bordet for å hilse på Traa. En mann gir henne noen aviser. Hun takker og blar litt i dem. Traa blir sittende og stirre på et bilde av to flyktningbarn.

– Blir du opprørt?

– Ja, jeg gjør det. Tenk deg å ta et sånt valg – sende ungene dine ut på en livsfarlig reise over havet fordi du mener det er bedre enn å bli. Jeg tenker på alle ungene, hva vil skje med dem? Det gjør ekstra sterkt inntrykk når man har små barn selv.

Under krigen måtte familien hennes flykte til fjells da Voss ble bombet.

– Vi må ikke glemme at vi har vært fattigfolk selv og trengt hjelp. Svenskene tok imot oss for en del år tilbake. Vi har hatt det så utrolig godt de siste årene, de fleste av oss har bare opplevd oppgangstider. Nå er det vår tur til å hjelpe. Jeg mener vi skal ta imot flyktningene.

Traa forteller at hun var på ferie i Italia for noen dager siden.

– Jeg tenkte på det da jeg var der. Her ligger vi og deiger oss på stranda, og der ute skjer det forferdelige ting. Det er helt sjukt å være imot å hjelpe.

Står likt politisk

Traa har aldri vurdert å bli politiker. Samboeren derimot stiller som kandidat på Ap-listen i kommunevalget.

– Står dere likt politisk?

– Ja, vi er på linje der. Vi har veldig likt syn på det meste. Det er vel derfor vi er i lag.

Traa er samboer med ekstremsportutøveren Lars Haukom. De møtte hverandre under en fallskjermsamling for fem år siden.

– Jeg følte meg med en gang hjemme når jeg var sammen med han. Når venner av meg skal møte noen, sier jeg: «Du må kjenne at du er hjemme, kjenne at du kan være deg selv.»

Hun forteller at de har samme filosofi når det kommer til oppdragelse av barn.

– Vi skal være til stede og snakke med ungene. Samboeren min er superflink til det. Hvis vi sier at vi skal gjøre noe, skal vi gjennomføre det, selv om ungene har glemt det. Jeg jobber med å bli verdens beste mor. Det blir jeg nok aldri. Men jeg skal i hvert fall støtte dem uansett hvilke valg de måtte ta. Jeg skal ikke leve ut mine drømmer gjennom ungene.

– Hei, halloien!

En onkel kommer bort og slår av en prat.

– Jeg så deg på skjermen, sier han.

– Ja, jeg bablet vel i vei om noe, da, svarer Traa og gliser.

Det er broren til faren som står der. Faren døde tidligere i år.

– Fatter’n var en veldig fin fyr. Han jobbet som bussjåfør og fikk nesten sparken fordi han ikke tok betalt når han kjørte ungene. Han sa: «Kjøp dere heller noe godt.» Fatter’n var så snill. Snill og trygg.

Ekstremsportveko

– Nei, skal vi gå ut en tur eller?

Vi setter oss i bilen, en Toyota Hilux.

– Hadde Dinglo og Danglo funka kunne vi tatt den.

Dinglo og Danglo, er navnet på fjellheisen i Voss. Den ble stengt for godt dagen i forveien. Traa var den siste som kjøpte billett.

– Det går jo an å hoppe i dag. Har du lyst til det?

Vi ender med å råne litt rundt i sentrum. Traa svinger oppom huset der hun snart skal flytte inn. Hun og samboeren kjøpte det for to år siden. Det var et gammelt hus som trengte litt puss. Så ballet det på seg. Til slutt sto bare reisverket igjen.

– På det verste sto jeg i gjørma i kjelleren. Jeg har ikke blitt gal ennå. Men jeg gleder meg veldig til å flytte inn og leve et normalt liv igjen.

Traa snur på gårdsplassen og kjører mot sjøen der Ekstremsportveko arrangeres. Hun var med å starte det som er blitt verdens største ekstremsportfestival. Sjøen ligger blank. Sola lyser opp fjellsidene. Traa elsker disse omgivelsene. Men hun er ikke akkurat begeistret for bebyggelsen.

– Sentrum er stygt. Det ser jo alle.

Hun kjører mot barndomshjemmet, opp en bratt, svingete vei. Hun forteller om dramatiske fall fra høye trær. En gang holdt hun på å kutte hovedpulsåren da hun ramlet ned på en pinne som stakk opp fra bakken. Traa reiste seg. Hun merket ingenting før broren utbrøt: «Du har eit djupt kutt i låret, Kari!» Så bar det rett til sykehus.

Vi ruller sakte bortover den gamle skoleveien. Hver morgen måtte Traa og de andre barna i nabolaget passere både yrkes- og husflidsskolen. Det kunne være direkte farlig. Men ingen turte å plage ungene når Traa var med. Hun peker på en nedlagt butikk.

– Dama som jobba der var så koselig. Jeg stjal masse, men jeg ble ikke ferska før jeg begynte å stjele på Vangen. Etter at jeg ble tatt, klarte jeg ikke å stjele mer. Jeg var en snill bølle.

– Kroppspresset har blitt mye verre

Vi kjører tilbake til sentrum. Traa stikker innom butikken sin som ligger på hjørnet ved torget. Ved inngangen står Traas slagord i sterke farger: «Happier, Healthier & Stronger». Hun gjør det godt om dagen. I år er det ventet at selskapet som bærer hennes navn vil omsette for 300 millioner kroner. Traa stiller ikke lenger opp som modell, men hun er med i idéfasen når nye kleskolleksjoner skal designes.

– Vi viser glade jenter som trener. Det er sikkert noen som synes det er feil også. Hvorfor skal man være så jævlig glad? Men jeg tror alle får bedre selvtillit og mer energi av å trene, uansett hva utgangspunktet er. Vi har sluttet å bruke byråer fordi det var vanskelig å finne modeller som ikke var for tynne. Det beste vi kan gjøre er å vise jenter at de skal være glade for den kroppen de har.

Traa sier hun er sjeleglad for at hun ikke er 15 år i dag.

– Når jeg ser de perfekte kroppene som legges ut i dag, kan jeg fremdeles tenke: «Fy faen, sånn vil jeg også se ut.» Det var kroppspress før også. Men det er mye mer nå.

Hun mener unge jenter som sliter med selvtilliten kan lære noe av det livet hun har levd.

– Jeg er et helt vanlig menneske. Jeg er ikke perfekt på noen måte. I en periode var jeg veldig stor. Jeg veide 82 kilo på det meste. Det gikk an å prestere som tung også. Jeg har aldri trent for å få en fin kropp. Jeg har gjort det fordi jeg syntes det var gøy. I dag sliter jeg med å trene jevnlig. Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det. Men når jeg først begynner, går det bra. Da føler jeg meg bedre med en gang, så detter jeg ned i dass. Men da er det bare å ta seg sammen og begynne på nytt.

Traa synes det er viktig å vise at hun ikke er noe dydsmønster.

– Jeg har snust og drukket, sagt og gjort mye rart. Folk har så godt av å høre det – høre om alt som ikke er perfekt.

Selv har hun fulgt det enkle rådet som moren ga henne da hun skulle gjøre sitt første intervju med lokalavisa. Moren så at datteren var fryktelig nervøs. Da sa hun: «Bare vær deg selv, Kari. Så går alt bra.»

– Jeg synes det er et godt råd. Vær deg selv, og gjør det du synes er gøy. Det er det jeg har gjort hele livet. Og det har jo gått ganske bra.

Kari Traas fem favoritter:

MUSIKK: Jeg er glad i Ozzy og synger ofte på «Dreamer».

FILM: «American History X» med Edward Norton.

BOK: «Solgt» av Zana Muhsa.

MAT: Pinnekjøtt er fantastisk. Jeg er også glad i brosme med saus og poteter.

STED: Liaset og Ardhedlaren.