Torgrim Eggen har en tendens til å havne oppi begivenhetene. Omtrent som Forrest Gump. FOTO: Mimsy Møller.

Torgrim Eggen tar sats

Han er nylig hjerteoperert og er trolig Norges svar på Forrest Gump. Dessuten vet Torgrim Eggen (57) nå altfor mye om hjemmebrent.

 

Där bränner jag mitt brännvin själv

och kryddar med Johannesört

och dricker det med välbehag

till sill och hembakt vört.

Jag trives bäst i öppna landskap

nära havet vill jag bo.

 

Man får plutselig et helt nytt perspektiv på Ulf Lundells gamle, vakre klassiker «Öppna landskap» når man ser den sitert i Torgrim Eggens nye bok om hjemmebrent. («HB – en destillert norgeshistorie»). Jaså, så Ulf Lundell brenner hjemme, han da? Er han noen gang blitt tatt av lensmannen, tro? Har han solgt videre, eller har han bare brent til eget bruk? Hvordan er egentlig hjemmebrent-lovgivningen i Sverige, sammenlignet med den norske? De uventede spørsmålene står med ett i kø.

Men når forfatter Torgrim Eggen har fått satt seg ned her inne på Justisen, for øvrig hans gamle vannhull da han fortsatt var en rødhåret tenåringsrocker på Forsøksgym midt på 1970-tallet, spør han slett ikke etter «hembakt vört», krydret brennevin, eller sats, for den saks skyld. I stedet ber han – med en tidligere matskribents sikre autoritet, får man tro – kelneren om fisk, nærmere bestemt piggvar, som serveres med vichysoisse, artisjokker, skorsonerrot, syltet rødkål og estragonvinaigrette.

– Og så vil jeg gjerne ha en øl. Så stor som mulig! avslutter Eggen fornøyd.

For Torgrim Eggen virker generelt som en fornøyd og opplagt mann i dag, her han sitter på Justisen. Og det selv om han nettopp har kommet seg helskinnet gjennom en bypass-operasjon på Ullevål, og på dette tidspunktet i sitt 57 år gamle liv sikkert vet mer hjemmebrent enn han har godt av. Eggens siste bok gir i det hele tatt inntrykk av at Norge gjennom historien har «bränt sitt brännvin själv» med stort «välbehag», og at historien om den norske hjemmebrentkulturen har dype røtter. I boka siteres det både fra Bibelen, snorresagaen, Norges grunnlov av 1814 og norske pressearkiver, og man får nesten inntrykk av at Eggen det siste halvannet året ikke har gjort annet enn å reise rundt i Hedmark og Trøndelag for å snakke med folk om sitt forhold til HB, sammen med konjakk-kongen Jon Bertelsen og den gamle Zoo- og Banana Airlines-trommeslageren Rudi Høines. Man ser også for seg de tre middelaldrende herrene farte rundt på bygda innhyllet i en oppstemt tåke av i konstant brennevinsrus, dunstende av sats og fusel.

– Nei da, forsikrer Eggen.

– Altså, jeg har smakt. Men jeg har egentlig drukket ganske lite alkohol under dette arbeidet.

– Ikke en eneste liten fyllekule å fortelle om?

– Vi har ikke vært avholdende heller, vi har jo smakt på varene og sånn, men fyll? Nei. Og så har jeg intervjuet mange mennesker over hele landet om deres forhold til hjemmebrent. Det som slår meg, er at jeg aldri har skrevet om Norge før. Og det handler aldri bare om brennevin. Dette er også en historie om kultur og politikk, og om en forbrytelse som alltid har vært akseptert. Det er ikke så mange forbrytelser man kan si det om! Sykkeltyver, for eksempel, får nok aldri en sånn bok.

– Ja, hva med sykkeltyvene?

– Ja, «hva med sykkeltyvene», du kan så si, hehehe. Og folk har jo ikke begått denne forbrytelsen for spenningens skyld, heller. I boken siterer jeg noen forskere som sier om folk i Lofoten at der så de på det å brenne sitt eget brennevin som en rett på lik linje med å trekke sin egen fisk fra havet. Det syns jeg er meget interessant, sier Eggen, som lyser opp når han får servert sin egen fisk fra havet, altså piggvaren med alt det jålete følget.

LES OGSÅ: Ulrik Imtiaz Rolfsen: – Bestefar stjal fra deporterte jøder

Det kom noen forbausede kommentarer fra anmelderne da den tidligere så urbane romanforfatteren og musikk- og trendjournalisten Torgrim Eggen ga seg i kast med slikt harry tema som hjemmebrent. «Jeg hadde nok også holdt meg unna ei bok om hjemmebrent om det ikke var for at Torgrim Eggen hadde skrevet den», understreket Dagbladets anmelder. «Som forfatter har han ikke bare levert flere treffsikre romaner. Men globetrotteren og levemannen Eggen har også skrevet fint om det moderne livs storbyer og smakens gleder. Med sin skarpe evne til å sette ord på trender i tida, er han hipsterkulturens Kåre Willoch. Om noen skulle overbevise meg om at hjemmebrent er brennaktuelt igjen, må det være han». Her kan man legge til at Torgrim Eggens tidligere så rødblonde og krøllete hår riktignok har begynt å hvitne nå som han nærmer seg de 60. Men det er fortsatt et godt stykke igjen til 87 år gamle Kåre Willoch og hans sparsomme hårfjoner. Tross alt.

– Så hva syns du om å bli kalt «hipsterkulturens Kåre Willoch»?

– Jeg har litt sansen for Willoch, jeg, sier Eggen godmodig og tilsynelatende ufornærmet.

– Da jeg var ung og radikal syntes jeg selvsagt han var fryktelig. Men i dag syns jeg han står for noen verdier som er helt greie å ha med seg. Han er blitt mildere i en del spørsmål, også, mener Eggen, som må smile når han får referert Dagbladet-anmelderens antakelse om at hjemmebrent nå blir trendy.

– Boka var ikke ment sånn i det hele tatt. Utgangspunktet vårt var å fange en kultur mens det ennå var noe igjen av den. Jeg ser tilbake, ikke framover.

Eggen hadde så vidt fått levert HB-manuset til forlaget sitt tidlig i høst da angina-symptomene ikke lenger kunne ignoreres. Med seg bar han dessuten fortellingen om faren sin Einar, litteraturforskeren og læreren som døde av hjertesykdom allerede som 61-åring. Farsfamilien kom opprinnelig fra bygda Vingelen i Østerdalen, helt nord i Hedmark, og Torgrims farfar var forfatteren og lokalhistorikeren Eystein Eggen, som senere bosatte seg i Ålen i Sør-Trøndelag. Torgrims onkel var lyrikeren Arnljot Eggen, og fettere er forfatteren Eystein Eggen d.y. og lyrikeren Jo Eggen. Men det var ikke bare poesien som fløt fritt i dette grenselandet mellom Sør-Trøndelag og Hedmark. Det gjorde også hjemmebrenten. Men Eggen skriver likevel i HB-boka si: «Min oppvekst utspilte seg ikke i skyggen av hjemmebrenten. Faren min var riktignok fyllik, kanskje alkoholiker, men han var også akademiker». Han holdt seg til sekskroners rødvin fra Polet, og ikke minst, øl: «Jeg har fortsatt fine armmuskler etter alt ølet jeg bar hjem til min far», skriver Eggen. Han forteller likevel om den ene gangen faren viste ham hvordan han kunne destillere brennevin. Det var for sikkerhets skyld julaften 1969, og 11 år gamle Torgrim hadde fått et kjemisett i julegave. Faren brukte rødvin og viste ham kunsten å brenne brennevin.

– Et vakkert barndomsminne, det der?

– Et vart og ømt barndomsminne! Det er også den eneste gangen jeg har destillert sprit, nikker Eggen og smiler bredt.

– Faren min var først og fremst en utpreget intellektuell. Han hadde alltid nesa i en bok, og når han ikke hadde nesa si i en bok, snakket han om bøker. Og så var han kanskje litt sosialt tilbakestående, det var nok derfor han drakk. Ordet er nok «sjenert», forteller Eggen.

– Selv er jeg ikke sjenert for fem øre, så jeg ligner nok mer på moren min. Hun var utadvendt, var med i det første kullet som ble uteksaminert fra Sosialhøgskolen, og jobbet som sosialarbeider. Hun var fryktelig engasjert i andre menneskers problemer, men det er ikke jeg, altså. Jeg er ikke glad i å bli involvert i mine venners problemer.

– Og så kaller du deg selv journalist og forfatter?

– Jeg er nok mer av en betrakter, en som står og titter inn. Jeg er mer lik faren min der, jeg er intellektuell av legning, men definitivt ikke noe «samfunnsmenneske». Eller politiker. Jeg kunne aldri vært sosionom eller politiker, sier Eggen, som mistet den sosiale moren sin i 1997, til kreften.

– Det er ikke noe særlig hyggelig å se folk dø av kreft. Men det er jo det vi får, da, når det ikke er hjerteinfarkt, sier Eggen med stor ro.

På samme måte var han ikke det minste overrasket da han for noen måneder siden fikk de første angina-symptomene. Faren hans døde av et hjerteinfarkt, og også ett av Eggens tre søsken fikk i sin tid hjertetrøbbel (men ble frisk). Selv prøvde han en stund å overse de karakteristiske, så altfor velkjente symptomene, men en dag gikk det ikke lenger. Det var ikke annet å gjøre enn å gå til fastlegen.

– Når jeg først kjente symptomene, visste jeg straks hva det var. Jeg visste at det der kom en eller annen dag. Jeg var bare redd for å gå til legen.

– Du hadde ikke lyst til å høre det i klartekst?

– Nei. Men det var ikke noe drama her. Det var ikke noe blålys. Jeg gikk til fastlegen min og klagde på angina-symptomer. Han sjekka blodtrykket, fikk meg til undersøkelse på sykehuset, og tre uker senere ble jeg operert. Jeg var aldri særlig redd. Det tror jeg handla om min naive tiltro til framskrittet og legevitenskapen. De på Ullevål kunne mer om dette enn jeg gjør, sier Eggen, som etter at han var friskmeldt etter bypassoperasjonen (med komplikasjoner) skrev en nesten euforisk, takknemlig og galgenhumoristisk spalte i DN der han hyllet legevitenskapen, sykepleierne og den norske velferdsstatens vakre ansikt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg hadde aldri ligget på sykehus før. Du vet at før eller siden skal vi – i beste fall – dit. Når vi blir de hjelpeløse som trenger pleie, da er det ganske godt å vite at de menneskene som pleier deg er bra folk, og at du får alle utgifter dekket, sier Eggen, som vel ikke ville vært Torgrim Eggen om han ikke hadde skrevet om dette sykehusoppholdet etterpå. Mannen som tidligere har skrevet om alt fra rock, mat og politikk til Cuba, Berlin og New York, kan si om nesten hvilket som helst samtaleemne: «Det har jeg forresten skrevet en artikkel om en gang». Eller: «Det holdt jeg et foredrag om forrige uke».

– Det er jo ikke rart. Gjennomsnittlig har jeg skrevet en artikkel i uka i 35 år, hevder Eggen, som i DN skildret hvordan det var å tusle rundt i korridorene på Ullevål, iført «en form for nattøy som er spesialdesignet for å fjerne siste rest av verdighet du måtte ha hatt. Noen ganger bak en rullator, for å gni det ytterligere inn». Han er full av understatements når han beskriver sin egen, nyopererte kropp: «Shit happens. Jeg har et langt arr langs innsiden av venstrebeinet og et kortere, men betydelig skumlere arr nedover langs brystbeinet. De har sagd det i to, åpnet meg som en piknikkurv og sydd i hop med ståltråd til slutt.»

– En av grunnene til at jeg skrev dette i DN, var at jeg tenkte på min egen karriere, sier Torgrim Eggen.

– Jeg er frilanser, som er avhengig av oppdrag. Rykter om sykdom er ikke bra for meg. Kanskje folk trodde jeg ikke lenger var i stand til å jobbe? Jeg tenkte det var like greit å fortelle alt som det var offentlig, slik at folk så at jeg var bra igjen. For det er jeg, forsikrer Eggen.

Og han virker helt ok, her han sitter på Justisen og tygger piggvar. Det har skjedd mye med både Justisen og Torgrim Eggen i løpet av de snart 40 årene siden han kom inn her første gang som tenåring og ba om en øl. Justisen lå for det første ikke her i Møllergata, slik som nå, men på hjørnet av Grubbegata og Pløens gate. Da var den brun og rufsete, og full av jurister, politifolk og rocka gymnaselever som Torgrim Eggen. På 1990-tallet var Justisen AUF-erne og EU-motstandernes favorittsted, og nylig gjenoppsto stedet som gourmetrestaurant. Også Torgrim Eggen har vært gjennom noen faser de siste 40 årene, hele tida med en med uvanlig presis evne til å være «der» akkurat når de viktige tingene skjer. Her er det fristende å sammenligne Eggen med filmkarakteren «Forrest Gump», om vi ser bort fra Gumps i overkant enkle sørstatssjarm. Gump hadde denne mystiske evnen til å dukke opp akkurat når det skjedde noe som definerte tida han levde i. (Han var blant annet «helt tilfeldig» soldat i Vietnamkrigen på slutten av 1960-tallet, og den som uforvarende startet joggebølgen på 1980-tallet).

På samme måte finner vi den 13-årige Torgrim Eggen i sin første marxistiske studiesirkel i SUF (forløperen til AKP), helt tidstypisk for 1971. (Etter hvert ble det så kjedelig at han sluttet med politikk som 15-åring). Som 14-åring har han flyttet med familien sin til den splitter nye drabantbyen Romsås, der han ramler rett inn i den barske fortellingen om da den første narkotikaen kom til Norge. (Han var ingen «Ten Sing-gutt» selv, men mange av hans ungdomsskolevenner lever ikke lenger i dag).

Torgrim Eggen kom ut av dette miljøet da han traff nye folk på det lett anarkistiske Forsøksgym nede i Oslo sentrum, og rundt 1980 finner vi ham som helt tidsriktig kledd medlem av new wave-bandet «The Cut». Etter det ble han musikkjournalist i Puls og Beat, der han skrev om 1980-tallets nye band som DumDum Boys og Raga Rockers, før han i 1992 skrev en kritikerrost roman der han tok et sprudlende og skarpt oppgjør med jappetiden på 1980-tallet. («Gjeld»). På 1990-tallet var han tidlig ute med å skrive om det nye «Internettet» og det framvoksende, multikulturelle Norge, og siden ble det romaner og artikler fra 2000-tallets velstandssamfunn, om pedantiske interiørdesignere, gourmetmat, gode råvarer og reiser til New York og Berlin.

– Jeg har nok alltid vært der ting foregikk, nikker Eggen fornøyd, som de siste årene har skrevet bøker om mat, Berlin og nå hjemmebrent. Hans neste prosjekt er en biografi om forfatteren Axel Jensen. Det er nå fem år siden sist Eggen ga ut en roman. Det var «Jern», som handlet om menneskene i en religiøs sekt som Eggen hadde funnet på.

LES OGSÅ: Trond Espen Seim: – Jeg leverte ikke varene i Varg Veum

– Hvor ble det egentlig av deg som romanforfatter?

– Hva skal jeg svare på det, da? Jeg syns «Jern» var vanskelig å få dreis på, og den ble jo ignorert i aller høyeste grad, eller møtt med et skuldertrekk. Da tenkte jeg: «Ja vel – så er det ikke noen interesse, da». Dette var på den tida alt handlet om Karl-Ove Knausgård og dette å fortelle om eget liv. Det er ikke noe jeg har lyst til, sier Eggen.

Han føler seg egentlig ikke som en del av en spesiell forfattergenerasjon. Derimot syns han at han hører hjemme i generasjonen av musikkjournalister født i tida rundt 1960, og som på 1980-tallet jobbet i musikkaviser som Nye Takter, Puls og Beat.

– Der har du min generasjon. Folk som Herman Willis, Anders Giæver, Kjetil Rolness og Eirik Mosveen, sier Eggen.

– Vi er en generasjon uten navn. Din avis forsøkte å døpe oss «78-generasjonen», men det slo liksom ikke an. Og nå er det blitt sånn at min ungdom har begynt å bli arkeologisk interessant, hehehe! Snart er det premiere på den TV-serien Thomas Robsahm har laget om punken, og jeg er med i den. Jeg ble intervjua om bandet mitt, The Cut. Selv holder jeg foredrag om David Bowie og Kraftwerk, og i Berlin tok jeg min yngste datter med på en Bowie-utstilling der. Det må da fortelle deg at ungdommen min har kommet på museum, flirer Eggen.

– Selv mimrer jeg ikke så altfor mye, men nostalgisk – merkverdig nok så er jeg det. Det er minst 10 år siden jeg begynte å få tårer i øynene av musikk som har betydd mye for meg. Jeg kan få tårer i øynene av The Clash, liksom, sier Eggen, som likevel legger til:

– Men jeg får ikke tårer i øynene av Kraftwerk (tysk elektronika-avantgarde-band, journ.anm.). Det er ikke akkurat musikk som innbyr til sentimentalitet.

– Hva med punkebandet The Ramones?

– Ramones er også vanskelig. Det er skikkelig vanskelig å bli fuktig i øynene av Ramones.

 

Fem favoritter

Musikk: Dylan, Bowie, Kraftwerk, James Brown.

Film: Francis Ford Coppolas «Gudfaren» (den første timen).

Bok: «Dr. Faustus» av Thomas Mann.

Mat: La cusine Française.

Sted: Berlin er favorittbyen.