Innenriks

Tillitskvinnen

Hele livet har Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied vært en folk lett får tillit til. Nå må hun kjempe beinhardt for å beholde den.

Hvis man hadde vært flue på veggen i Utdanningsforbundets lokaler i Hausmanns gate en ettermiddag seint i juni, ville man sett en lyshåret, slank dame tumle omkring på gulvet. Ja, det ser faktisk ut som hun turner. Denne våren fylte hun 55 år, men likevel hopper og spretter hun rundt der på gulvet som en liten jentunge, før hun avslutter med å slå hjul rundt i rommet. Så, når den gamle turneren fra Volda syns hun har fått blodsirkulasjonen i kroppen sånn passelig i gang, tar hun på seg den korrekte, blå draktjakken og gjør seg klar til å gå ned noen etasjer for å holde sitt livs mest dramatiske pressekonferanse.

Like etter, om ettermiddagen den 25. juni, sitter Ragnhild Lied foran alle TV-kameraene og meddeler med forbausende stødig stemme at hele 73 prosent av hennes medlemmer har sagt et rungende nei til den arbeidstidsavtalen med KS som hun og hennes team har forhandlet fram. Den avtalen som hun har lagt all sin prestisje i, og gått god for, ja, som hun sterkt anbefalte alle medlemmene å si ja til. I stedet kom lærerne med et dundrende nei, med historisk høy valgdeltakelse, åpenbart i frustrasjon over KS og sin egen fagforeningsledelse. «Me undervurderte stemninga blant medlemmene», sier hun på sin avslepne sunnmørsdialekt. «Me har fått kritikk, og den har me tatt til oss. No e‘ oppdraget vårt å lede en streik. Og det skal me gjer‘!».

I sommer var en del lærere fortsatt rasende på Lied og resten av ledelsen, som nå altså tok på seg ansvaret for å fronte en storstreik de hadde gjort alt for å unngå. «Utdanningsforbundet har ingen verdi lenger. Noen må ta hatten og gå», uttalte en opprørt lærer fra Rogaland til Dagbladet. Noen medlemmer meldte seg også helt ut av forbundet. Men sommeren kom og gikk, ropene om ledelsens avgang stilnet, lærerne vant fram i opinionen på bekostning av KS, og selv regjeringspartiet Høyre har bedt KS «jenke seg» mer etter lærerne. Utad har lærerne nå sluttet rekkene om sin fremste tillitskvinne, Ragnhild Lied, som en gang har sagt at Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen» er den boka som har betydd mest for henne her i livet. Nå sitter hun med et nytt mandat om å forhandle fram en avtale for lærerne. En ny avtale, som lærerne forventer skal bli så uendelig mye bedre enn den de avviste i juni, og som så skal sendes til ny uravstemning. Lykkes hun ikke i dette forsøket heller, er det lett å se for seg at hennes dager som leder i Utdanningsforbundet kan være talte. Ragnhild Lied går en altfor spennende skolestart i møte.

Siste meklingsmøte med KS torsdag endte som kjent i brudd, så i skrivende stund pågår streiken over hele landet, med en varslet opptrapping fra mandag av (bortsett fra i Oslo). Den siste uka har det også pågått samtaler og tøffe forhandlinger mellom Utdanningsforbundet og KS. En tidlig morgen denne siste, nervepirrende uka før skolestart ser vi Ragnhild Lied stå i døråpningen på en kaffebar på St. Hanshaugen. Det lyse håret er klipt i linjalrette vinkler, hun snakker alvorlig inn i mobilen, samtidig som hun vinker med den sammenrullede paraplyen som tegn på at hun har sett oss. Like etter sitter hun der ved bordet med en kaffe og virker fraværende, som hun i tankene allerede er på vei inn i neste møte. Gårsdagens intervjuavtale ble utsatt fordi hun plutselig «ble innkalt», og i går kveld kom hun ikke hjem fra møtene før over midnatt. Vi ser henne snike seg til å svare på noen tekstmeldinger mens vi henter kaffe ved disken, og det virker som om Ragnhild Lieds indre turtall allerede har rukket å bli ganske høyt, selv om klokka bare er 08.00 på morgenen.

- Det virker egentlig ikke som om du har tid til å bli intervjuet i det hele tatt?

- Nei, jeg har egentlig ikke det! svarer hun raskt.

- Det er en dobbel oppgave jeg har nå. Jeg skal både lede en stor streik, med alt det innebærer av organisering, og sitte i viktige forhandlinger, der mye står på spill for oss. Vanligvis sover jeg veldig godt om natta, men de siste nettene har jeg ligget hjemme i senga og «diskutert» noe enormt...

- Du «diskuterer» med deg sjøl...?

- Jeg diskuterer med folk som sjølvsagt ikke er der! Jeg hører på argumentasjonen deres, jeg leter etter gode motargumenter, gode forklaringer ... Om morgenen ser dyna og sengetøyet ut som ... ja.

- Du «forhandler» hele natta?

- Ja, heile natta! Jeg hadde masse tanker da jeg kom heim i går, og tok noen viktige telefoner før jeg la meg. Det er jo mange personer som sitter rundt meg og er opptatt av at vi skal få til noe, slik at lærerne kan få gjort den jobben de skal gjøre på en god måte. Det er vårt ansvar nå.

- Men etter alt som har skjedd, føler du at du har medlemmenes tillit som leder?

- Dette har jeg tenkt mye på. Veldig mye, sier Lied alvorlig.

- Og hva med tida etter at streiken er avsluttet?

- Jeg har tenkt mye på dette, men nå er det min rolle å ta et skritt av gangen. Jeg så på Facebook at noen mente jeg burde gå av. Men samtidig merket jeg full oppbacking i tillitsvalgtkorpset rundt meg. Hadde jeg ikke hatt det, ville situasjonen vært annerledes, sier Lied.

- Så jeg tenkte: «Jeg skal lede en streik. Jeg vet hva dette handler om, og her må vi sette i gang og gjøre en jobb umiddelbart, vi må lytte til medlemmene». Måten streiken blir avsluttet på, vil ha betydning for mitt valg. Og etterpå, da skal vi evaluere. Da skal de tankene komme. Men nå, så kan jeg ikke tillate meg selv å bruke tid på dette, nå er jeg opptatt med denne streiken 24 timer i døgnet. Krafta i denne streiken skal brukes til å finne en løsning som er tilfredsstillende for medlemmene våre, sier Lied.

Hun hevder at hun hadde en sterk følelse av hvilken vei det bar lenge før den berømte uravstemningen 25. juni.

- Like etter at vi hadde landa avtalen den 26. mai, tenkte jeg: «Dette kommer ikke til å gå gjennom». Vi var slitne, følte at det ikke var mer å hente hos KS, vi hadde dratt og dratt. Men allerede første dagen etterpå så jeg så klart den voldsomme frustrasjonen lærerne følte over resultatet. Så da det ble nei, var jeg mentalt og psykisk forberedt på det. Jeg tror dette var et større sjokk for de rundt meg. «Nei da, dette går bra», sa de i dagene før. Men jeg sa: «Dette må vi ta på alvor. Hør på de stemmene». Dette var ikke bare rådgivende for oss, dette var et sterkt og kraftig signal.

- Men hvordan kunne dere gå med på en avtale lærerne mente var så dårlig?

- Det som skjedde, var at det var andre elementer i avtalen som var i spill. KS ville jo blant annet at vi skulle utvide arbeidsåret. Vi visste at de ville at antall undervisningstimer, altså det lærere kaller leseplikta, skulle bli bestemt lokalt. De ville fjerne det som ligger der som sentrale rammer for arbeidstida til lærerne. Jeg tenkte: «Dette mener KS alvor med». Ikke snakk om at de skulle få ta av undervisningstida vår! Og når undersøkelser viste at 9 av 10 lærere allerede er minst 7,5 timer på jobben hver dag, da tenkte jeg: «Ok, dette kan de leve med. Nå har vi klart å redde det som er de grunnleggende rammene for arbeidstida». Men dette tallet smalt jo mot lærerne: 7,5 timer fast arbeidsdag! Da så ikke de tilbake på hva som var i spill, det ble helt uinteressant for dem. De så bare tallet: 7,5.

- Ville du gjort dette annerledes i dag?

- Ja. Den avtalen vi anbefalte forutsetter tillit, til KS og arbeidsgiverne. Resultatet av uravstemningen viste klart at den nødvendige tilliten manglet. Det undervurderte vi, sier Lied.

Ragnhild Lied er en sånn som alltid har inngitt tillit, søkt tillit, og lett fått tillit. Allerede da hun gikk på Øyra barneskule hjemme i Volda, ble hun gjerne den som ble utnevnt til klassens talsperson, og sendt til rektor for å ta opp ting de var misfornøyde med. Hun hadde en slags udefinerbar autoritet som gjorde at det var hun som ble satt til å mekle mellom guttene og jentene hvis det var krangel i skolegården. Da ei nyinnflytta jente ble mobbet, tok læreren Ragnhild til side og ba henne «ta ei rolle for å hjelpe henne».

- Han så at jeg hadde den innflytelsen på andre. Men det var jo et stort ansvar han la på meg, da, sier hun.

På ungdomsskolen og på videregående satt hun selvsagt i elevrådet, og da hun var nyutdannet matte- og gymlærer i sin første jobb, tok det ikke lang tid før hun ble tillitsvalgt for lærerkollegiet ved Stranda vidaregåande skule. Unio-leder Anders Folkestad, som også var ansatt ved skolen på den tida, husker at den da 25 år gamle Ragnhild gjorde sin entré inn på lærerværelset med uvanlig raske, energiske skritt. Det var ikke vanskelig å se at hun var ei aktiv idrettsjente. Han husker også at hun tidlig grep ordet og gjorde seg gjeldende, men på «lavmælt, ydmykt vis». Han ble hennes mentor da hun var ny i læreryrket, og er fortsatt i dag en viktig rådgiver for henne i fagforeningsarbeidet. «Hun har en egen autoritet, men kan lytte, og tåler at folk ikke er enige med henne», sier han til Dagsavisen. «Jeg har alltid hatt tillit til ham, helt siden jeg var en ny og usikker lærer. Han stiller meg de rette spørsmålene, gir meg trygghet til å ta de riktige valgene», sier Lied om Folkestad.

- Jeg likte tidlig det å bidra til å finne løsninger. Jeg husker ennå en av de første rektorene jeg hadde på Stranda. Vi kunne ha knallharde diskusjoner. «Du kommer til å ende opp som rektor, du», sa han. Jeg protesterte, det var jo lærer jeg ville være. «Du vil ha makt», sa han. Da blåste jeg bare av ham, ordet «makt» hørtes så negativt ut, forteller Lied.

- Senere sa jeg til ham at det tok mange år før jeg skjønte hva han mente, fordi jeg ikke likte ordet «makt». For det er jo sant at jeg gjerne vil ha mulighet til å bidra, til å ha innflytelse på et resultat. Jeg må bare innrømme at jeg gjerne vil være der beslutninger blir fatta, der ting skjer.

Omtrent samtidig som Ragnhild Lied gjorde sin energiske entré på Stranda vidaregåande, var tvillingbroren hennes nettopp blitt alvorlig kreftsyk. På deres felles 25-årsdag var han nyoperert. Han erklærte at han var klar over at han kanskje ikke kom til å greie seg, han syns han tross alt hadde hatt et spennende liv så langt. Men han skulle kjempe. Om han ble frisk, skulle han bestige Mont Blanc.

- Og det greide han! Han kom seg opp på Mont Blanc, og mange andre fjelltopper seinere, sier Lied, som under brorens sykdom fikk et ekstra nært forhold til ham og til kona hans. Siden fikk hun bli tante til deres to barn, og til søsterens tre. Fem store tantebarn har det blitt, ett av dem hadde ferdig middag klar til henne den kvelden hun kom hjem etter midnatt fra forhandlingene med KS. (Den måtte settes i kjøleskapet). Lied har henne som hybelboer akkurat nå, men ellers bor hun alene i en leilighet på St. Hanshaugen i ukedagene. I helger og ferier drar hun hjem til huset sitt på Stranda. I hjembygda Volda, ikke altfor langt unna, bor fortsatt hennes mor på snart 86 år, samt begge hennes søsken og familiene deres.

- Hvorfor ble det aldri til at du skaffet deg din egen familie?

- Det er en som har sagt til meg at jeg har vært altfor kresen! Og det kan jo hende, det ... Jeg har alltid vært veldig sjølstendig, på alle måter. Jeg har litt fra far min der, tror jeg, han hadde også behov for å gå turer aleine og slikt. Og så har jeg sjølvsagt også vært mye opptatt med jobb og verv, og har kanskje ikke prioritert privatlivet nok. De seinere årene har jeg funnet ut at okei, jeg har jo et spennende liv som det er, sier Lied, som også tror at hun fikk et spesielt forhold til særlig brorens familie etter sykdommen hans, fordi hun var så tett på dem i tøffe situasjoner. Det kan ha gjort at savnet etter egen familie ikke ble så stort.

Faren hennes døde i 2012, bare noen få måneder før hun ble utnevnt til ny leder for Utdanningsforbundet. Han var en ingeniør som endte opp som yrkesskolelærer. Moren jobbet på Televerket, der Lied også hadde sommerjobb som ungdom. Foreldrene møttes gjennom friluftslivet, og familien var en sprek friluftsfamilie som alltid dro på tur hver helg, bosatt ved foten av Sunnmørsalpene som de var. Mor, far, storesøster og tvillinger, ut på tur, hver eneste søndag.

- Men det var aldri noe press på de turene. Far min pleide å si: «Det er ikke alltid toppen som er målet». Han mente det var veien som var målet. Om du ikke kommer på toppen, så har du hatt masse fine opplevelser underveis, med de dyra du har sett, de inntrykkene du har fått. Samtidig er det jo alltid en enorm opplevelse å komme opp på en fjelltopp og skue utover...

Ragnhild Lied blir drømmende i blikket, og «skuer» et øyeblikk ut i den regnvåte, grå Ullevålsveien, der 37-bussen brummer forbi.

- Det er jo noe spesielt med fjelltopper når du er vokst opp med fjell rundt deg. Det er ingenting som slår Sunnmørsalpene! Jeg har respekt for at det er ulike ting som kan gi folk glede her i livet, og folk som ikke har opplevd å stå på en fjelltopp med en jomfruelig.....

Ragnhild Lied avbryter seg selv, har fått øye på en melding på mobilen.

- Nå må jeg snart stikke! Men altså, du står der, ser nedover en jomfruelig snøside, som du skal få kjøre gjennom - og mestre! Du kan suse ned den fjellsida, kjenne at du mestrer farta, mestrer forholdene og skiene og alt, du har liksom kontrollen. Samtidig sprenger du grensene dine, for farta er gjerne litt større enn det du egentlig er komfortabel med. Gjerne litt tidlig på morgenen, når ingen har kjørt ned den fjellsida før deg. Ja, det er som en kamerat sier: «Dette er bedre enn rødvinsrusen!».

Men når man vet at Ragnhild Lied er så glad i fjelltopper, er det jo litt pussig å høre at hun også plages av sterk høydeskrekk. Om sommeren tar hun gjerne en fjelltur med broren sin, og han har jobben med å godsnakke henne opp i de store høydene.

- Han vet at jeg er opptatt av å mestre, og han er den som kan pushe meg. Han snakker meg gjennom det, og jeg stoler 100 prosent på ham. Han lurer meg ikke. Han sier ikke: «Nei da, det er ikke SÅ bratt her». Han sier: «Jo, her er det et stup, og det er bratt ned, men det er så og så bredt her vi går. Jeg skal holde deg i hånda».

- Har du noen som kan lose deg gjennom det du sitter midt oppe i nå?

- Jeg har mange folk rundt meg på kontoret, men det er jo noen jeg bruker tettere enn andre. Og så har jeg en god venninne, som inviterer meg på turer og middager, men som ikke blir fornærmet om jeg avlyser. Hun har sin egen familie og nok å holde på med, men hun tar seg alltid tid til en tur med meg. Og da snakker vi om alt annet enn streik! sier Lied.

- Men dette er ikke «bare» en streik. Det er et historisk læreroppgjør som innebærer systemkritikk mot norsk skole, og om en mistillit til KS som har bygd seg opp over mange år.

- Hva skjer etter at streiken er over? Vil dette «læreropprøret» føre til noe?

- Nå må vi få en arbeidstidsavtale med varighet, som gir stabilitet og ro. Vi kan ikke ha denne uroen i skolen år etter år. Nå må vi lande noe, få andre rammevilkår. Arbeidstidsavtalen er en bit av dette, men det gjenstår mer. Samfunnet må begynne å stole mer på lærerne enn de gjør nå. Når politikerne vil heve statusen til lærerne, ja, så må de vise dem respekt og gi dem det profesjonelle handlingsrommet de trenger. De vet hvordan de skal gjøre jobben sin best mulig, de vet hva som er mulig og ikke mulig, sier Lied, og legger til:

- Ja, det er mye som står på spill nå. Men dette er jo også så spennende! sier Lied, og utstråler med ett så mye adrenalin fra den andre siden av kafébordet at det nesten er smittsomt.

Dagen etter møter vi Ragnhild Lied igjen for å få tatt bilder av henne. Hun virker lettere til sinns i dag, mer avslappet enn på kaffebaren den tidlige morgenen på St. Hanshaugen. Nå er hun på hjemmebane, i Utdanningsforbundets hus i Hausmanns gate, i bakgården. Smilet og latteren sitter løst, men samtidig vet vi jo at hun stålsetter seg for en ny dag med streikeledelse og mange, mange alvorlige møter. Mens fotografen gjør seg klar, ser vi Utdanningsforbundets leder slå hjul på den grønne gressplenen i bakgården. Hun er nesten ikke andpusten når hun stiller seg opp foran fotografen. Men blodsirkulasjonen har nok kommet godt i gang.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg er veldig glad i Ane Brun.

FILM: Da må jeg hente fram min første kinoopplevelse. Det var «Sound of Music»!

BOK: «Den lukkede bok» av Jette Kaarsbøl.

MAT: Rype med god saus.

STED: Sunnmørsalpene.

Mer fra Dagsavisen