Inge Lønning er klar for en ny valgkamp.

The Comeback Kid

Inge Lønning (74) deltok i sin første valgkamp høsten 1945. Nå er han klar for en til. For det beste ligger alltid foran.

- Vi kan jo møtes på Helgesens konditori, sier Inge Lønning i telefonen.

- Det rett ved Stortinget, vet du.

Like etter, når Dagsavisen vil google fram adressen, går det langsomt opp for oss at Helgesens konditori, det ligger slett ikke rett ved Stortinget. Det ligger faktisk ikke i Oslo i det hele tatt. «Du tenker kanskje på Halvorsens Conditori»? skriver vi i en SMS til Lønning.

«Du har helt rett!» skriver Lønning tilbake. «Helgesens konditori er i Bergen, så det var en megetsigende forsnakkelse!»

 

Så er det altså sant, det Høyre-nestor Inge Lønning har hevdet lenge: Mentalt sett har han egentlig aldri forlatt hjembyen Bergen. Det er hans eneste forsvar mot enkelte i Bergen Høyre som syns det er drøyt at han nå blir nominert til sikker stortingsplass på hordalandsbenken neste år. Ikke bare er han 74 år, og altfor gammel for et rikspolitisk comeback. På toppen av det hele har mannen bodd i Oslo i over 50 år!

På tross av dette er det altså hans barndoms konditori i Bergen, Helgesens, som fortsatt ligger lengst framme i Inge Lønnings underbevissthet. Selv om han gjennom sine tidligere 12 år på Stortinget må ha passert Halvorsens Conditori på Wessels plass hver eneste dag.

 

Og der ser vi ham fra konditorivinduet: En høy, hvithåret, dresskledd mann som strener over Wessels plass gjennom plutselig bergensk høljregn. Han har vært både universitetsrektor, teologiprofessor, forsker og stortingsrepresentant, men akkurat i dag er han bare en ganske alminnelig pensjonist på vei til Halvorsens Conditori for å ta seg en kaffe og et laksesmørbrød. En pensjonist med en sterk tilbøyelighet til å stemme Høyre, og som om en times tid skal være med på lanseringen av den nye boka om Høyres historie. Der har han sittet i referansegruppa, sammen med et knippe historieprofessorer og Høyre-veteraner.

- Du skjønner, det fantes to klassiske konditorier i Bergen, Reimers som holdt til i Telegrafbygningen, og Helgesens i Vaskerelven, en liten gate i nærheten av Hotel Norge. Er du lokalkjent i Bergen? skarrer Lønning ivrig, uten å vente på svar.

- Det var en av mine tanter som ofte tok meg med på byen, og da gikk vi innom konditoriet og drakk sjokolade med krem. Det er sånt som man aldri glemmer!

Lønning ser nesten litt rørt ut, og har allerede funnet seg godt til rette i Halvorsens lokaler, omgitt av kremhvite vegger, kunstferdig pyntede kaker, smørbrød med laks og dill og eggerøre i disken.

- Ja, dette er også et slikt klassisk etablissement som egentlig hører til en annen tid…

- Men hva med deg, du hører vel ikke til i «en annen tid»?

- Hehe, jo, det håper jeg da, at jeg også hører til i «min tid»…?

- Men nå som du skal gjøre comeback på Stortinget? Nå skal du jo liksom «gå inn i din tid» på nytt?

- Altså, det er jo noen som lever mest i nostalgien, og drømmer om en periode langt tilbake. Det har jeg aldri skjønt noe av, de lever i fortida. Jo eldre jeg blir, jo mer spent blir jeg på hva som ligger bak neste sving!

- Det er vel de som syns at du i din alder burde sitte på et sted som dette og spise napoleonskake, i stedet for å renne rundt i Stortinget?

- Ja, det er vel kanskje det?

- Det er også noen som har foreslått at du heller burde spille golf?

- Ja, jeg har for så vidt ingenting imot golf, men det får da være måte på huller, hadde jeg nær sagt! Den eneste idrettsgren jeg praktiserer, er sjakk.

 

Men kanskje nettopp Inge Lønning har all grunn til å lure på hva som skjuler seg bak neste sving. Ta bare de siste tre årene i hans liv: Våren 2009 var han nylig blitt enkemann etter 46 års ekteskap. Han tapte nominasjonsstriden i Oslo Høyre så det sang, og mistet sin sikre plass på Stortinget. Hans parti gjennom alle år, Høyre, var nede i en dyp bølgedal med helt elendige meningsmålinger, og «sterke krefter» ville kvitte seg med partileder Erna Solberg. Selv tok Lønning farvel med rikspolitikken, og lot seg overtale til å utrede Grunnloven i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014. For første gang på mange tiår var han ikke med i Høyres valgkamp foran et stortingsvalg. I dag, over tre år senere, sitter Inge lønning her og er nygift, med sin andre kone Mari. Utredningsarbeidet er ferdig, han har sagt ja til sikker plass på Stortinget, og han skal nå drive valgkamp for Høyre fram mot stortingsvalget i 2013. Og hans parti gjennom alle år, Høyre? Det ligger nå rekordhøyt på meningsmålingene, og ingen vil drømme om å kaste Erna Solberg som partileder.

- Jeg er veldig stolt av jeg på forsommeren 2009, når det så som aller svartest ut, sa til Bergens Tidende at jeg mente at Erna var rett kvinne til rett tid, og på rett plass, sier Lønning, som altså omtrent samtidig tok farvel med rikspolitikken. Da var han 71 år.

- Var du den gang helt sikker på at det var helt over?

- Jeg regnet jo med det. Når du har fylt 70 skal du jo liksom parkere deg, og bli værende igjen på parkeringsplassen. Jeg mener det normale bør være at vi fortsatt er i omløp. Hvorfor i all verden skal folk stoppe opp bare fordi de har fylt 70 år? Da Jens Stoltenberg dannet regjering i 2005, var det bare en av statsrådene som hadde passert 50 år. Det er sløsing med menneskelige ressurser. Bortsett fra når det gjelder bilsertifikater og slikt, syns jeg ikke vi bør ha aldersgrenser i arbeidslivet i det hele tatt, sier Lønning, som i denne perioden i 2009 fortsatt var preget av sorgen etter sin kone Kari. De har fire barn og fem barnebarn sammen. Hun fikk i 2007 diagnosen akutt leukemi, og døde bare fem måneder etter, i mars 2008.

- Vi fikk noen fine måneder sammen før hun døde. Hun var mye hjemme, og da kunne vi leve tilnærmet normalt. Det var fint.

- Hvordan greide dere det, med sykdommen hengende over dere?

- Man lever kanskje mer intenst når man er i en slik situasjon. Vi visste at prognosen hennes var dårlig, men man håper jo alltid. På slutten gikk det nok fortere enn vi trodde. Hun mobiliserte alle sine krefter for å være med på min 70-årsdag, og så døde hun bare fjorten dager etter. Det var en tøff prosess. Ikke minst etterpå.

 

Lønning var der da hun sovnet inn på sykehuset. Så ble han alene. To ganger tidligere i livet har han vært plaget av dype depresjoner og blitt behandlet på psykiatrisk sykehus, en gang da han var i 20-årene, og en da han var i 50-årene. Han ble i sin tid landskjent da han som høyprofilert akademiker valgte å være åpen om dette. Men sorgen over kona endte heldigvis ikke noen ny depresjon. Tvert imot.

- Det som er fascinerende med sorg, er jo at det er en prosess, ikke en tilstand. Det kan gå helt galt, hvis man henger seg opp, liksom, og ikke blir ferdig med det. Da blir det en binding som gjør at du ikke greier å leve forlengs i det hele tatt. Men den kan også åpne for en frigjøringsprosess. Det fantastiske i at du kan oppdage at livet ikke er slutt! Det er det man veldig ofte preges av når man er i den dypeste fasen av sorgen, at: «Nå er det egentlig ikke noe mer å leve for». Og det er jo ingenting som kan erstatte den man har mistet.

- På den tida trodde du vel ikke at du kom til å gifte deg igjen?

- Nei, det lå jo helt utenfor horisonten den gang. Det fine med kjærligheten, er jo at den alltid kommer uforvarende og uforberedt.

Lønning knegger litt ved den denne tanken, liksom mest for seg selv.

- Så livet kan fortsatt overraske en som deg?

- Av profesjon er jeg jo teolog, så jeg har jo undervist prestestudenter hele mitt liv. En av de tingene jeg har vært opptatt av å forklare dem, er den klassiske kristne tankegangen når det gjelder å forstå livet, som ligger i formelen: «Husk at det beste alltid ligger foran!» Den moderne tankegang er jo basert på dyrkelse av ungdom og skjønnhet. Da blir liksom aldringsprosessen en hodepine og et problem. Da søker man helst å fortrenge den, og late som den ikke finnes. Men jeg tror det ligger mye sannhet i det at det alltid er noe nytt som venter. Selvfølgelig er dette relevant når man skal forholde seg til endestasjonen i aldringsprosessen, nemlig døden. Den er jo noe av det mest fortrengte i vår kultur.

- Hvordan forholder du deg selv til denne, eh, «endestasjonen»?

Lønning ser opp med uforstyrrelig ro, men samtidig er det som om han koppens hans klirrer litt ekstra på fatet her inne på Halvorsens Conditori.

- Det er ikke noe jeg tenker på sånn til daglig. Men når du får det tett innpå livet, da tvinges du til å tenke på det. Noen ganger er man redd, rett og slett. Og noen ganger tenker du at det egentlig store her er at alt dette tar slutt en gang. For det ville jo være en forferdelig tanke om du skulle fortsette dette løpet i det uendelige!

- Selv når man sitter på Stortinget?

- Selv på Stortinget! Det gåtefulle med døden er jo at den kan ha så mange forskjellige ansikter. Den kan oppleves både truende, og forsonende. Det eneste man vet med sikkerhet er at den er der, og at den ved siden av fødselen er det mest allmennmenneskelige som finnes. Det er ingen unntak! I dag er døden uansett blitt en sak for fagfolk. Den er blitt profesjonalisert ut av synsfeltet. Før i tida døde folk hjemme i sin egen stue.

 

Selv ble Inge Lønning født hjemme, om ikke stua, så på soverommet. Han så første gang dagens lys i 1938 i Fana utenfor Bergen, som yngst av fire søsken. Begge foreldrene kom fra små kår på landet, mor fra Sveio og far fra Stord. De var begge kristne Venstre-folk. Allerede høsten 1945, sju år gammel, deltok Inge Lønning i sin første stortingsvalgkamp. Sammen med far leverte han ut valglister for Venstre, mot et løfte om å få lage papirfly av listene som ble til overs.

- Det er det eneste Venstre-lister kan brukes til: De er gode til å lage papirfly av! Men det lå altså slett ikke kortene at det skulle bli Høyre for meg, sier Lønning, som likevel søkte mot Høyre allerede da han var student i Oslo seint på 50-tallet.

- Vi kan kanskje si at jeg tilhører «embetsmannshøyre». Jeg var jo en gang en av disse uavsettelige embetsmennene på universitetet. Du måtte jo nærmest begå drap for å bli avsatt den gang, sier Lønning.

- Og det har ikke du?

- Nei, ikke foreløpig! Men akkurat det å være professor og embetsmann utnevnt av Kongen gjør meg jo til en museumsgjenstand.

- Det ordet bør du kanskje ikke bruke om deg selv når du skal drive valgkamp?

- Kanskje ikke, sier Lønning, som faktisk er så gammel at han kan huske krigen. Han husker nattlige allierte bombetokt over Bergen, og den gjennomtrengende lyden av flyalarm. Da plukket mor eller far ham opp fra senga, pakket dyna rundt ham, og bar ham ned i kjelleren. Han husker sin aller første 17. mai-feiring våren 1945, etter fem år med okkupasjon. Den gleden han så på gatene i Bergen da, gjorde et voldsomt inntrykk på den lille gutten. Kommer han inn på Stortinget neste år, blir han antakelig den eneste representanten med akkurat denne livserfaringen.

- Hvorfor vil du absolutt på Stortinget igjen?

- Ja, det er vel som Nils Kjær sier, «der er det godt at sitte»! En plass på Stortinget kan gi mye innflytelse, hvis du ønsker det. Men det går godt an å sitte på Stortinget uten at noen legger merke til det, sier Lønning, som vil bli overrasket om ikke det blir blått flertall og borgerlig regjering neste år.

- Jeg tror dessuten dagens rødgrønne regjering er sliten av alt kompromissmakeriet. Jeg tror alle de tre partiene vil trekke et lettelsens sukk neste år, hvis de må gå av, hevder Lønning, som også er så gammel at han forstår dybden i tidligere statsminister Per Bortens kjente replikk om at det å lede en koalisjonsregjering i oppløsning, det er omtrent som å «bære sprikende staur».

- Jeg minnes den måten å drive høyberging på, når man skulle lage hesjer og bære staurene. Jeg vet akkurat hvordan det der er! For hvis de staurene først begynner å sprike …, sier Lønning, som blant annet opplevde dette i Sveio, på sin mormors småbruk. Der har han tilbrakt hver eneste sommer siden han ble født. Dette er årsaken til at han mener han burde få litt fratrekk fra sine over 50 år i Oslo, for å roe de som ikke syns han burde representere Hordaland på Stortinget.

- Hvis du da regner to måneder på hver sommer siden 1938, så skulle det bli noe sånt som 12 år i Hordaland! Ja, jeg syns jeg bør få en viss rabatt, sier Lønning.

 

- Og da vil Inge Lønning fra referansegruppa, nå også kjent som «The Comeback Kid», si noen ord, sier en av forlagsdamene. Vi har forlatt Helgesens, unnskyld Halvorsens Conditori, og er nå på presselanseringen av den nye boka om Høyres historie. Lønning, som har sittet ved et bord omgitt av Høyre-veteraner der de fleste er langt yngre enn ham selv, går opp på talerstolen og begynner å snakke. Vi ser munnen hans bevege seg, men ingen lyd kommer ut. En uro brer seg. Aha, det er noe galt med teknikken. En fra forlaget iler til og ordner opp. Så spraker Inge Lønnings bergenske stemme utover i lokalet, i all sin skarrende velde:

- Jeg trodde ikke jeg trengte den mikrofonen. Jeg er jo fra Bergen, og vi har jo som kjent innebygd stereoanlegg!

hanne.mauno@dagsavisen.no