Terje Svendsen. Presidenten.

– Kan jeg bryte inn i to sekunder?

Fotballpresident Terje Svendsen (60) ser opp, og nikker til en av sine nye undersåtter her inne på Ullevaal stadion. Han sitter midt i dette intervjuet med Dagsavisen, og er akkurat i ferd med å redegjøre for sin favorittmusikk («æ e`altetende, men æ må nok si n`Bob Dylan og så n`Steely Dan»). Vi befinner oss i Fotballforbundets egen lille kaffebar i 3. etasje, og om vi reiser oss opp og sniker oss inn i ett av de ettermiddagsstille kontorene borti her, kan vi titte ut av vinduene og se den grønne gressmatta på Ullevaal langt der nede. Men vi blir sittende, og blir dermed vitne til den nye fotballpresidentens svært så enkle og greie nøkkeloverrekkelse. Selv om fotballtoppene her på Ullevaal får pepper fordi de tjener minst dobbelt så mye som en vanlig statsråd, er det ikke noe statsråd- eller president-aktig over denne «seremonien». Det er ingen blomster, ingen taler, ingen spøkefulle visdomsord på veien fra forgjengeren, bare en fyr som kommer bort og viser Svendsen to plastkort.

«Undersåtten» holder fram det ene kortet:

– Dette er adgangskortet som fungerer per i dag. Dra og koden der og så firkant….

– Da kjæm æ inn te a`Grete i morra, itj` sant?

– Ja. Og dette er det kortet som er nytt. Om ei uke så funker ikke det første lenger, da funker dette. Da er det ikke sånn dra-ing, da må du sette kortet foran. Så derfor må du ha begge.

Presidenten nikker alvorlig til all denne nye informasjonen.

– Sees i morra halv ni, da! sier undersåtten.

– Ja, det gjør vi. Supert!

– Dette var jo et historisk øyeblikk. Du har fått president-nøkkelkortet til Ullevaal?

– Itj` sant! Men æ veit jo fortsatt itj` kor kontoret mitt e` hen, da!

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

Rent praktisk er altså ikke alt helt på stell ennå for den nye fotballpresidenten Terje Svendsen, som i sin tid var en helt vanlig bankmann fra Trondheim, av den generasjonen som fortsatt har såre merker i sin sjel etter bankkrakket på slutten av 1980-tallet. I dag er han forretningsmann og konsulent, med Rosenborg i sitt hjerte etter 25 år der. Nøkkeloverrekkelsen var kanskje ikke helt på statsråders vis, men i likhet med enkelte tidligere statsråder har Svendsen raust bevilget seg selv 100 dager for å kunne reise rundt i Fotball-Norge for «å lytte og lære». «Bare glem det, Svendsen», skrev en kommentator i Adresseavisen, som mente at problemene i forbundet er så presserende at Svendsen bare må ta tak i dem med en eneste gang. Han ble valgt på et fotballting som ble ett av de mest stormfulle på mange år, der kritikken haglet mot toppene i Norges Fotballforbund. De ble beskyldt for maktkamp, manglende åpenhet og dårlig kommunikasjon, og for at de økonomiske ressursene i for stor grad går til Ullevaal-komplekset og herrelandslaget, og ikke til klubbene der ute. Aller mest vrede vekker det skyhøye lønnsnivået blant forbundstoppene, som ligger langt over både statsråd- og statsministernivå. Toppfotballsjef Nils Johan Semb skal tjene nærmere 2,7 millioner i året, det samme gjør generalsekretær Kjetil Siem, mens landslagssjefen for herrer, Per-Mathias Høgmo, mannen som ennå ikke har greid å kvalifisere Norge til et internasjonalt mesterskap, tjener svimlende 3, 4 millioner i året. Altså over dobbelt så mye som landets statsminister, Erna Solberg, med sine skarve 1,5 millioner. Men da det ble foreslått på fotballtinget at lønna for framtida burde holde seg omtrent på statsrådsnivå, ble det nedstemt. Også den nye presidenten Terje Svendsen, som ennå ikke har fått forhandlet ferdig sin lønn, stemte nei til dette. Men han har lovet at han skal «rydde opp».

– Jeg har sagt at jeg trenger 100 dager på å bli kjent med Fotball-Norge. Jeg trenger å lytte til medlemmene, fornemme følelsene der ute, og finne ut av prioriteringer. Jeg ville vært eplekjekk om jeg kom med en handlingsplan allerede nå.

– Men du har ikke tid til 100 dager, sies det?

– Når det gjelder en mer effektiv bruk av ressurser, der er det ting å ta tak i med en gang. Det trenger jeg ikke 100 dager på å finne ut.

11 dager før det stormfulle fotballtinget fylte Terje Svendsen 60 år. Han skal dermed være den eldste norske fotballpresidenten i historien. Han er nok også den aller første presidenten som kommer fra den lille forstadskommunen Malvik i Sør-Trøndelag. I Malvik og ellers i Rosenborg-land kjenner de Svendsen godt gjennom mange år, på Ullevaal stadion også, men han er ikke så kjent ellers i Fotball-Norge. Wikipedia har heller ennå ikke ført ham på lista over «kjente personer fra Malvik». Til gjengjeld kan Malvik kommune skryte av å ha fostret den tidligere Ap-statsministeren Johan Nygaardsvold.

– Ja, vi har jo n` Nygaardsvold. Klart vi er stolt av det, at Malvik har fostra en statsminister, sier Svendsen.

– Nygaardsvold kom fra Hommelvik, mens jeg er vokst opp i Hundhammeren, det minste tettstedet i kommunen.

– Og nå har Malvik fostret en president, men det har Wikipedia ennå ikke oppdaget?

– Nei, de har visst ikke det? Men nå må du ikke sette meg i samme klasse som Nygaardsvold, da, hæhæhæ ...

– Først kom Nygaardsvold, nå kommer du? «Presidenten som skulle samle Fotball-Norge til ett rike ...»

– Nei, nei, nei, du må itj`skriv`nå sånt!

Svendsen knegger, men ser samtidig litt urolig ut.

Men den lille uroen er nok sikkert bare forbigående. Terje Svendsen virker som om en mann med et humør og et lynne som statsminister Erna Solberg sikkert ville omtalt som «robust». En jovial og rund skikkelse, i alle betydninger av ordet, en som i tidligere intervjuer har blitt omtalt som «Trondheims triveligste mann». (Men også som «et arrogant svin», etter en ekstra brutalt trenerbytte da han var styreleder i Rosenborg).

– Men apropos statsministre, syns du det er riktig at fotballtopper skal tjene dobbelte så mye som statsminister Erna Solberg?

– Jeg konstaterer at det er høy og god avlønning i forbundet. Som fotballtinget var inne på, nå er det viktig at vi setter folkelighet og nøkternhet på kartet. Jeg opplever at den kritikken som kom fram på fotballtinget, er et symptom på at avstanden mellom Ullevaal og den dugnadsbaserte frivilligheten i forbundet kanskje har blitt for stor. Jeg syns det er bra at dette kommer fram. Da vet det nye styret så godt hva de har å gjøre! Jeg oppfattet det som det jeg kaller «velmenende kritikk» (i motsetning til det jeg kaller «ondsinnet kritikk»), fra folk som vil fotballen vel. Nå må vi se på hvordan vi skal få bygd bru mellom topp og bredde.

– Men du stemte selv nei til et lønnstak, slik at topplønnene holder seg på statsrådsnivå?

– Ja, jeg gjorde det. Det er ikke sikkert at cirka 900.000 er riktig markedslønn for en toppjobb i forbundet. Det er mange krevende og utfordrende jobber som skal besettes i forbundet, og da er jeg usikker på om 900.000 er bra nok. Vi har heller ikke samme pensjonsordninger som andre, så vi må se på totalpakken. Vi må klare å finne et nivå vi syns er riktig.

– Men mener du at det er en tøffere jobb å styre et idrettsforbund, enn det er for statsministeren å styre landet?

– Jeg er full av beundring for dem som påtar seg jobben med å være statsråd eller statsminister. De lever nok i jobben 24/7. Jeg skal ikke noen formening om de har for høy eller for lav lønn, men på meg høres 900.000 for en 24/7-jobb i utgangspunktet noe lavt ut.

– Men nå skal du rydde opp i de høye lederlønningene?

– Først må vi ha respekt for at det er inngått noen arbeidsavtaler, og ledere er like godt beskyttet som andre arbeidstakere. Man kan heller nesten ikke forvente at det skal skje en revolusjon på dagen. Men i forhold til fremtidige nyansettelser, må vi være åpne og gå inn i en diskusjon og en dialog med administrasjonen om hvordan dette skal være framover.

– Og generalsekretær Kjetil Siem har omsider lovt å vise fram reiseregningene sine?

– Ja, n`har det. Som Ivar Koteng fra Rosenborg sa det: Hvis du spiser en lunsj til 4.500 kroner, må du enten tørre å vise det fram, eller så må du slutt` med det! Nå er det jo en myte at vi spiser lunsjer til 4.500 kroner ...

– Så dere gjør ikke det, altså?

– Nei, men dersom den nye presidenten i FIFA kommer hit på besøk, så drar du sannsynligvis ikke på McDonalds, itj`sant.

– Dere har jo Burger King rett her nede på Ullevaal?

– Yes, det har vi! Men det er som når jeg har gjester hjemme: Noen ganger lager jeg til noe ekstra, andre ganger gjør vi det enkelt med vaffel og brunost. Slikt tror jeg folk skjønner. Poenget er at vi må være åpne om det vi gjør.

– Men kanskje nettopp disse bortskjemte FIFA-gutta har godt av litt vaffel med brunost?

– Hehe, den første reisen den nye FIFA-sjefen tok nå, den skjedde med billigselskapet EasyJet. Det er første gang en FIFA-topp har reist med EasyJet, og det må tolkes som et klart signal. Det skal bli spennende å komme på FIFA-kongressen i mai, og se hva FIFA har lært etter alle skandalene. Der vil også den nye ledelsen presentere sine nye reformer.

– Hva med deg selv, har du noen spennende reiseregninger å vise fram?

– I alle fall ikke så langt! Jeg har nettopp begynt i denne jobben, så jeg har ikke rukket å ha gjort så mye gæli` ennå.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

17. februar 1984, den dagen Terje Svendsen fylte 28 år, åpnet det nye storhotellet Royal Garden i Trondheim. Han var den femte som ble ansatt der, og tre år senere var han blitt økonomisjef. En av hans siste ansettelser før han gikk over til banknæringen, het Ingrid. Hun ble personalsjef og senere hans kone. Nå er hun direktør i Arbeidstilsynet. Sammen har de to voksne barn i 20-årene, og nå har de også fått to barnebarn, en på fem og en på to. Terje Svendsen er tydelig stolt over at jenta på fem har begynt å interessere seg for fotball (sist helg var hun på «åpen dag» på Lerkendal). Det virker som limet i familien er interessen for fotball og da særlig Rosenborg, og Svendsen er selv vokst opp i en dedikert fotballfamilie hjemme i Malvik. Han er en av fem søsken, og har to eldre brødre, som er tvillinger, og to søstre. Moren hans var hjemmeværende og «husmor med stor H», faren hans var baker, men også oppmann og trener i Malvik IL. Begge hans tvillingsønner spilte fotball der fra tidlig av, og lille Terje var gjerne med for å se på.

– Jeg var ganske god på ski, men da jeg ble slått av Berit Kvello (seinere kjent som skiløperen Berit Aunli) allerede i fjerde klasse, begynte jeg å spille fotball i stedet! Ho Berit slo alle oss guttan ganske tidlig, sier Svendsen, som spilte fotball jevnlig helt til han dro i militæret. Mens han var stasjonert på Bardufoss, spilte han litt for Skibotn IL, og da han så ble student ved Handelshøyskolen i Bergen, spilte han litt fotball der også, helt til han uheldigvis brakk ankelen. Det ble ni måneder på krykker, og det ble ikke så mye fotball etter det. Ankelen ble liksom aldri helt god igjen.

– Er du av typen som går rundt og sier at du kunne blitt veldig god, hadde det bare ikke vært for den skaden?

– Nei, nei, nei, det må du itj`skriv`! Norge gikk nok ikke glipp av noe stortalent. Det vil være feil å si, sier Svendsen, som også stiller seg undrende til at han i tidligere intervjuer er blitt omtalt som «en sangfugl».

– En «sangfuggel»? Æ? Nei, nei! Det er faktisk noen som har ment at jeg burde begynne i kor, men jeg tror ikke Norge har gått glipp av noe stort sangtalent heller. Men jeg er glad i musikk, og da særlig Bob Dylan og Steely Dan. Det er godt å slappe av til musikk. Men er jeg litt sliten og må piffes litt opp, må jeg ha Pink Floyd.

– Det kan jo bli en del Pink Floyd de neste to årene?

– Kanskje det. Jeg kjenner på at det er høye forventninger til hva jeg kan få til, og jeg vet ennå ikke helt hvordan hverdagen min blir nå framover. Kona mi og jeg er begge travle og mye på farten, men vi dyrker helgene våre, gjerne sammen med ungene våre og barnebarna. Nå blir det nok mer reising i helgene, både rundt til kretser og klubber i Norge, men også internasjonalt. Jeg ser for meg at jeg har et par dager her på kontoret i Oslo hver uke, men at jeg fortsatt skal bo hjemme i Trondheim.

Terje Svendsen sier «hjemme» om Trondheim nå, for båndene til hjemstedet Malvik er ikke særlig sterke lenger. Og det selv om begge hans brødre fortsatt bor der med familiene sine, og selv om det er hjemkommunen til Johan Nygaardsvold. Begge foreldrene hans er dessuten gått bort nå. Det stedet som ligger hans hjerte aller nærmest, er nok Røros, der han har hytte. Der er han dessuten også styreleder i det årlige, historiske musikkspillet «Elden». Dit hender det nok at han tar med seg kameratgjengen fra studietida i Bergen.

– Vi er gjeng på 10 gutter som drar på tur sammen to ganger i året. Om vinteren drar vi på hyttetur, går på ski og har det artig, om høsten padler vi gjerne kano på Femunden. Nå vi samles, føles det som om vi er like unge som da vi møttes i 20-årene, sier Svendsen fornøyd. Han innrømmer at det var litt tungt å fylle 60.

– Men jeg kom til at vi dagens 60-åringer er mye yngre enn da foreldrene mine var på samme alder. De virket rett og slett eldre, og det var et skarpt skille mellom barne- og voksenverdenen. I dag føler jeg at jeg deler interesser med ungene mine, og vi er masse i lag.

Han og faren sto også langt fra hverandre politisk, i alle fall noen år da han var tenåring. Det var nok ikke tilfeldig at Johan Nygaardsvold kom fra nettopp Malvik, for det har alltid vært en solid Ap-kommune. Terje Svendsen føler selv at han kommer fra et «et ekte arbeiderklassehjem», og faren hans var som en selvfølge Ap-velger. Men da Terje Svendsen var 14 år, kom han hjem og forkynte at han hadde meldt seg inn i Unge Høyre.

– Faren din måtte jo ha følt at noe hadde gått galt i oppdragelsen?

– Han sa ingenting, men det er mulig foreldrene mine var oppgitt på kammerset. Men de lot oss ungene ta egne valg. Men min karriere som høyremann varte ikke så lenge, da. Et par-tre år, kanskje, sier Svendsen, som gir uttrykk for at han nå «står nærmere sentrum». Men hans barndomshelt, farfaren, var aktiv i Arbeiderpartiet. Han var også rallar, blant annet i Narvik-området, og reiste rundt på anlegg.

– Han var en utrolig god forteller. Vi ungene elska å sitte å høre ham fortelle om livet sitt, og han befant seg i dette grenselandet mellom sannhet og skrøne. Snakk om røverhistorier, det var helt magisk, sier Svendsen, med stjerner i øynene.

– Farfar brukte også å si: «Har du først tatt fanden på ryggen, så må du finn`dæ i å bær`han!»

– Er det kanskje det du har gjort nå, med å ta på deg presidentjobben i Fotballforbundet?

– Nei da, det føles overhodet ikke sånn.

– Du føler deg ikke tynget ned av byrden?

– Nei. Jeg kjenner på klare forventninger til meg, men jeg kjenner også positivitet rundt meg. Æ tynges ikke ned!

Fem favoritter

Musikk: Bob Dylan og Steely Dan.

Film: Et godt filmminne er da hele storfamilien så «Løvenes konge» sammen på 90-tallet.

Bok: Hamsuns samlede, særlig «Paa gjengrodde stier». Sterkt!

Mat: Rakfisk i godt lag.

Sted: Hytta vår på Røros.