Tante 
Randi

Tilregnelighetsspørsmålet er det sentrale i århundrets norske rettssak. Og det er neppe noen i kongeriket som kan mer om rettspsykiatri i kongeriket enn Randi Rosenqvist. I fjor hadde hun på oppdrag fra fengselsdirektøren på Ila to samtaler med Anders Behring Breivik, hvorpå hun konkluderte med at hun ikke så tegn til at han skulle være psykotisk. Tirsdag morgen klokka 9 møter hun i retten for å fortelle om sine møter med den terrorsiktede nordmannen.

- I retten kommer jeg kun til å gjenta det jeg skrev i mine notater, sier Rosenqvist.

«Det er i den informasjon jeg har om Anders Behring Breivik ikke holdepunkter for psykotisk fungering i dag, selv om hans oppfatning av egen person virker ganske realitetsbristende», skriver hun i notatene som hun har gitt statsadvokatene.

Helt siden den første rapporten som konkluderte med at Breivik er strafferettslig utilregnelig ble kjent, har fagfolkene strides om hvorvidt massemorderen er syk eller ikke. Derfor vakte det stor oppsikt da nestoren i norsk psykiatri gjennom flere tiår uttalte at hun ikke tror han er syk. Selv synes hun altfor mange tar stilling til tilregnelighetsspørsmålet uten å ha noe grunnlag for det.

- Det er veldig mange som har villet ha en mening her. Men jeg syns det er betenkelig at fagfolk uttaler seg på grunnlag av nonverbal kommunikasjon.

Da hun møtte Breivik, hadde han sittet i varetekt i over fire måneder. Hun presiserer at hun derfor aldri har tatt stilling til hvordan han var i juli i fjor. Derimot har hun tatt stilling til hvordan han var i november og desember i fjor, og slo fast i sine rapporter at han under deres samtaler opptrådte dannet, kontrollert og høflig. Framfor alt mener hun at han er tilregnelig.

- Ja, han er en av de kanskje høfligste fangene jeg har møtt, sier Randi Rosenqvist.

- Mange reagerer på at han virker så uberørt?

- Han sier at han fortsatt syns det han gjorde var riktig. Men jeg tror ikke han er uberørt. Jeg tror han har trent seg opp til ikke å vise følelser.

- Viste han følelser for deg?

- På en helt annen måte enn han framstår i retten, ja.

Hun tar imot Dagsavisen i sitt hjem på Oslo vest. Masserer langsomt høyre arm der hun nettopp har fjernet gipsen. Under en Londontur for en stund siden klarte hun nemlig å brekke den ene armen og samtidig pådra seg noen skader i høyre hånd.

- Ja, det var såpass ille at jeg dro hjem umiddelbart. Jeg tenkte det var best å komme seg hjem før jeg eventuelt måtte på toalettet, ler hun spøkefullt og viser vei inn i stuen, som domineres av en stor, bueformet, grønn sofa. Der setter vi oss ned på rekke og rad.

- Jeg har vært i retten så mange ganger at dette tenker jeg ikke noe særlig på. Jeg vet at jeg har gjort noen vurderinger som de er interesserte i. Verre er det ikke.

- Med to så vidt forskjellige rapporter: Føler du at tilliten til faget ditt er blitt svekket?

- Det er helt klart folk som tenker at rettspsykiatri bare er synsing og tull, og jeg syns det er viktig å understreke at av de 350 rettspsykiatriske erklæringer som blir gjort hvert år, så er det ikke så mange som det er stor tvil rundt. Det at en så uvanlig og avvikende sak har ulike oppfatninger, syns jeg på sett og vis er litt betryggende. Jeg tenker at rettspsykiatere i større grad burde vært uenige.

Det hender hun setter seg ned, sukker tungt og tenker at alle mener de vet hvordan man skal behandle psykoser, mens ingen for eksempel blander seg opp i hvordan en hjertekirurg opererer.

At psykiatrien har vært skjermet for offentlig kritikk tidligere, vil hun slett ikke være med på.

- Psykiatrien har vært utsatt for massiv kritikk helt fra 60- og 70-tallet, mye mer enn noen annen medisinsk disiplin. Antipsykiatribølgen har preget oss, sier hun og kikker på meg bak brilleglassene, et blikk Big Nurse i Gjøkeredet kunne misunt henne.

- Veldig mange har sterke meninger om psykiatri, og vi er blitt utsatt for mye kritikk fra mange forskjellige hold, så dette er ikke noe nytt. Det som for så vidt er nytt nu, er at rettspsykiatri er vært så sentralt i en sak. Interessen for feltet har ellers vært liten, og jeg syns det er ille at man ikke har organisert akademiske enheter som kan produsere rettspsykiatriske utredninger.

At hun ble rettspsykiater, skyldtes tilfeldigheter. Men at hun valgte seg en akademisk karriere, var helt naturlig.

- Jeg har akademikere på begge sider. Det var det som var verden. Min mors familie hadde en veldig sterk akademisk profil. Og både min far og hans bror ble professorer, begge to. Min farmor var russer, og kjempeintelligent.

- Min morfar var professor i geologi i Oslo under krigen. Og min onkel Ivan var geologistudent. Faren min var lillebroren til geologistudenten, og han ble kjent med professorens datter. Blindern var ganske liten den gangen.

- Onkel Ivan ble arrestert og dødsdømt under krigen. Først satt han på Grini, og så ble han sent til Tyskland som NN-fange. Det snakket han aldri om.

Faren, Terkel Rosenqvist, var en anerkjent professor ved Norges tekniske høgskole (NTH) som jobbet som gjesteprofessor ved en rekke amerikanske universiteter.

- Far var metallurg. Da jeg var liten, fikk jeg høre at han kokte spikersuppe! Det han egentlig holdt på med, var å forske på metaller i høy temperatur, hvordan man renser metaller med minst mulig bruk av energi, slike ting. Men far var opptatt av språg, logikk og stringens. Og det har jeg nok arvet fra ham.

Under krigen flyttet familien til USA, og Randi Rosenqvist ble født i Chicago. Før hun var fylt året, flyttet de hjem til Norge. Senere flyttet de tilbake til USA, og da fikk hun sitt eget amerikanske pass.

- Jeg hadde til da vært skrevet inn i mors pass, så jeg måtte få mitt eget. Så jeg har et grønt pass. På bildet har jeg sånne fletter som på tegningen på de gamle smørpakkene til Marianne Margarin. Og store fortenner.

Som ung student kom hun inn på politiets psykiatriske observasjonsavdeling. Hun ble forbauset over hvor interessant hun syntes det var. Senere, mens hun jobbet i Helsedirektoratet, var hun med på å granske forholdene ved Reitgjerde psykiatriske sykehus. Sykehuset ble sterkt kritisert for sin bruk av ulovlig tvang mot pasientene.

- Jeg var med i arbeidet med å nedlegge Reitgjerdet og opprette regionale sikkerhetsavdelinger. Og så ble jeg opptatt av hvem det er vi egentlig sier er farlige psykiatriske pasienter? Jeg forsket litt på det og ble overlege på den regionale sikkerhetsavdelingen på Gaustad da den åpnet, og var med på å bygge opp en sikkerhetsavdeling der. Etter det kom jeg på full fart inn i rettspsykiatrien. Og jeg har ikke angret en dag!

I dag er hun æresmedlem i Norsk psykiatrisk forening. Hun insisterer på at hun har trivdes med å omgås de mest aggressive, psykotiske pasientene, folk som har begått grove forbrytelser eller er blitt psykisk syke av å være innesperret i fengsel. Hun har ingen illusjoner om å utrette mirakler, men har hatt et sterkt ønske om å gjøre hverdagen deres litt lettere.

- Jeg har alltid hatt et godt forhold til mine pasienter. Og jeg har likt mine pasienter. Det er kanskje en overdrivelse å si jeg er blitt glad i dem, men noen er jeg faktisk blitt glad i. Jeg har alltid syntes det har vært interessant og tilfredsstillende å snakke med dem. Det tror jeg de har skjønt.

- På Ila leder jeg tre psykologer som driver med risikovurderinger av forvaringsdømte, men vi er ikke behandlere. Når en person kommer inn med en rettskraftig forvaringsdom, så vil vi kartlegge ham og påpeke hvilke risiko han har for ny kriminalitet, og hvordan han kan bruke forvaringstiden til å minske disse risikofaktorene. Vi prøver å hjelpe dem med å lage en soningsplan, se hva de bør jobbe med for å komme seg videre. De som har minst, kan vi kanskje gi noe. Gutter som har surret og falt ut av utdannelse og kanskje ikke har særlig erfaring med et regelmessig edruelig liv med aktiviteter, de kan få utdannelse og arbeidserfaring, bli voksne. Men vi kan ikke uten videre si at slik de oppfører seg i fengsel, kommer de også til å oppføre seg utenfor.

- Det jeg syns er mye vanskeligere, er de tilsynelatende velfungerende og veltilpassede som blir dømt for overgrep som de har klart å skjule lenge. Hvordan skal man vurdere dem? Det syns jeg er vanskelig. Da får man bare håpe fengselsoppholdet har en avskrekkende effekt.

- Det er blitt sagt at Breivik mangler empati. Er du ikke syk om du mangler empati?

- Man kan si det er en uheldig personlighetsforstyrrelse, men det er ikke sykdom. Tenk på Joseph Fritzl, han var jo en dum og selvopptatt mann. Men psykisk syk var han ikke. Det er bare lettere å være slem om man er dum, for da har man ikke så mye refleksjon.

- Er det passivt å bare avskrive det som menneskelig ondskap?

- Nei. Onde handlinger er også en del av det menneskelige repertoar, det er ikke noe epokegjørende nytt. Det er ikke uvanlig at personer syns det er rett og rimelig å meie ned med maskingevær eller sprenge mennesker i luften. Om man kaller det ondskap eller politisk motivert vold, går ut på ett. Faktum er at mennesker er villige til å drepe og skade andre og ignorere andres behov i ulike situasjoner. Ta AKP-ml, deres idé om væpnet revolusjon, og den politiske analyse om Pol Plots - nei, hva het han nå igjen - ikke Putti Plutti Pott, men han andre, smiler hun og fortsetter:

- Pol Pot. Analysen av hans himmelske paradis på jord. Den var ikke spesielt god. Om man ser på terrorismen i Europa, så har den jo vært alle steder - Irland, Baskerland, Tyskland, for ikke å snakke om Balkan. Det har vært voldelige episoder til alle tider i alle land. Det som er uvanlig, er at det er en velutdannet, ung mann fra Oslo Vest, for vi tenker at terrorisme er noe som de som lider, utagerer.

- Mange reagerer på at Breivik har det for trivelig på cella. Hva skjedde med soning på vann og brød?

- La meg si det slik: Det er ikke spesielt morsomt å sitte i fengsel. Jeg så på TV fra et fengsel i Florida der de holdt fangene i store bur, åtte til ti menn sammen, og den sterkeste holdt kustus. De mishandlet hverandre. At vi i Norge har enkeltceller og et ålreit nivå, er bra. De som sitter inne, har stort sett fortjent å sitte der. Men vi skal huske på at flertallet av dem ikke har fått de samme mulighetene i livet som veldig mange av oss andre har fått.

- Men trenger Anders Behring Breivik flatskjerm, tredemølle og pc?

- Nu får man bare flatskjermer i butikkene, så jeg ser ingen grunn til at man skal ha gamle TV-er i fengslene. Da de bygget fengselet i Halden, er det klart at de måtte bygge i 2010-standard, ikke slik det var i 1880. Og at Breivik ikke blir pisket daglig, syns jeg er greit i vårt siviliserte samfunn.

- Hvordan har du selv blitt av å omgås folk med så store psykiske problemer?

- Jeg har aldri tatt med meg problemene hjem og ikke fått sove av dem. Jeg tror jeg har klart å holde en balanse mellom å ikke være for tett og ikke for distansert.

Hun ser lite TV. Da går det kanskje mer i DVD. I bokhyllene bak oss ligger en liten bunke stablet. Vi skimter titler som «Frasier», «Borat», «Gudfaren» og «Den grønne mil».

- Det er altså ganske fælt, men jeg kobler ofte av med å lese kriminalromaner. Jeg trenger escapelitteratur, noe som er så spennende at det binder oppmerksomheten.

Blir det altfor kjedelig, tar hun fram saks og papir. Klipper papirfigurer som hun pynter opp i leiligheten med. Over oss henger en lampe der den originale pynten er byttet ut med noen dusin papirfugler hun har klippet ut.

- Når jeg kjeder meg, klipper jeg mye, og jeg kjeder meg åpenbart ikke så mye, for jeg skifter dem ikke ut så ofte. Ellers liker jeg å lave god mat, ha gjester, planlegge. Og drive med planter. På Sørlandet har jeg min såkalte have - det er ikke noen ordentlig have, bare en såkalt en - det nytter jo ikke drive havebruk når man bare er der fire uker om sommeren. Men tenk om jeg hadde brukt like mye penger på Vinmonopolet som jeg bruker på havesenteret! sier hun og humrer.

- Nå er jeg ikke totalavhold. Men jeg drikker ganske lite. Det å holde på med planter gir meg mye større glede.

Å undervise er blant de tingene som gjør henne aller mest glad.

- Den gang jeg var leder av Den rettsmedisinske kommisjon, ble jeg lønnet for fagutvikling. Men da jeg gikk av, ville ikke departementet lenger prioritere dette. De ville bare ha behandling av avgitte erklæringer. Det syns jeg er beklagelig. Om du skriver at nu er det på tide at Justisdepartementet tar tak i dette med rettspsykiatri, da blir jeg veldig glad.

Blant folk i miljøet blir det ofte sagt at «tante Randi får det som hu vil».

- Vel. Jeg har holdt på med dette teoretisk nu i 30 år. Det er få, om noen, i dette landet som kan så mye om rettspsykiatrisk teori som meg.

- Er det mye intern rivalisering blant psykiatere?

- Jeg tror ikke det. Eller, de tør nok ikke rivalisere med meg.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no