Helg

Tanketyven Dennis Storhøi

Dennis Storhøi har «been there, done that». Men det er først nå han har funnet seg til rette i livet.

– I det rommet møtte jeg døden. Den bare var der, lå og fylte hele rommet, jeg kjente det til og med før jeg gikk inn der, sier han og setter øynene i meg.

Brynene dras ned mot neserota, reiser bust, og det gnistrer i blikket. Armene slår ut, holder rundt følelsen av å se den. Kjenne den. Ansiktet speiler det mørke, frykten vises i hver fold. I hver pore ligger gjenkjennelsen dypt forankret i det innerste laget av en selv. Døden.

– Det var to dager før min far gikk bort, og hele rommet var fylt av døden.

Portrettet fortsetter under bildet

FOTO: MIMSY MØLLER

Dennis Storhøi. Foto: Mimsy Møller

Vi sitter i en hjørnesofa på The Hub Clarion Hotell. Det ombygde hotelleventyret på hjørnet ved Oslo S, som serverer glossy forsider til turister fra inn- og utland. Ikke at det har noe å si. Vi kunne vært hvor som helst, og i dette øyeblikket likevel vært tilbake der hvor man mister noe av det kjæreste man har. Tre år tidligere var han akkurat ferdig med innspilling i Budapest med en episode av «Berlin Station».

– Tre år tidligere hadde jeg fått en veldig dårlig feeling. Jeg var på vei til prøver til «Den glade enke» da jeg kjente at noe var galt med faren min. Det var så sterkt. Så jeg dro ikke på jobb den dagen, jeg dro til han for å se om alt var i orden. Det var det ikke. Men det gikk greit, og vi fikk han etter hvert på Solliheimen sykehjem, hvor han hadde det kjempebra.

– Du kjørte fra Oslo til Fredrikstad, bare for å sjekke?

– Ja.

Dette med faren kommer ikke opp fordi han blir spurt om det, men fordi vi bestiller mat og han etterspør noe uten kjøtt.

– Rett etter at han døde ble jeg spurt om å lese Harry Hole. Og jeg tenkte at det egentlig passet veldig bra, at det kunne være fint å gjøre det, fordi Harry og faren har også elementer i seg som traff meg i tida ... I den tida bestilte jeg 50 timer med personlig trener og begynte på en litt annen livsstil som blant annet innebar å kutte kjøtt.

Det blir et smørbrød med laks.

Les også: Storhøi inntar både kinolerretet og Netflix til høsten (DA+)

Han har følt seg i utakt med tida så lenge han har levd, men spilt at han passet inn. Da han var fem år hadde han sin første jobb på Kråkerøybrua der han hjalp de eldre karene med å åpne brua for trafikk. Så gikk det kast-i-kast derfra, med kioskjobb, avisjobb, dj på utestedet Hawk. Alle jobbene forklares med at det var en annen tid. Man hadde ikke mye penger. Alle måtte bidra. Ved siden av all jobbingen trengte enebarnet Dennis stillhet. Alenetid. Ro for sansene. Når det ikke gikk i to-hundre-og-helvete måtte han få tid til å tenke. Ifølge han selv var han halv-bipolar. Eller noe sånt.

– Jeg har alltid likt å være alene. Jeg var litt nerd, kan man si det? Jeg var mye på bibliotekene. Der var det fint.

Gjennom onkelen som jobbet på kinoen fikk han se alt som snurret og gikk på lerretet.

– Der satt jeg bak i filmrommet og så på karakterene i filmene, og tenkte at hver og en av de personene finnes i Fredrikstad. At alle kommer fra Fredrikstad, alle menneskene i hele verden finnes der.

Dette er tydeligvis litt flaut, for han drar hendene over kinnene og ler hjertelig.

Når Dennis Storhøi ler på ordentlig, ler han med hele seg. Han ler så brillene hopper fra issen til pannen, og klamrer seg til en rynke akkurat lenge nok til at han rekker å flytte dem opp igjen. Og du tenker at han har glemt sitt eget kroppsspråk. Eller har han det? Når du sitter overfor en skuespiller av hans kaliber, kan du ikke vite. Å skape en følelse av ekthet og tilstedeværelse, impulsivitet og ærlighet er yrket hans. Det er det han trener på hele tida: Denne abstrakte evnen til å påvirke andre med tanken.

– Det er noe du må øve på sånn at når du er der, i det øyeblikket, ligger det klart i underbevisstheten. Du kan ikke tenke – det blir feil. Du må vise de følelsene som ligger mellom linjene i manus, det som ligger i historien. Men også alle de andre følelsene, alt som ligger under. Du må vite hvordan det ubevisste, det usagte, kommuniseres. Det må være autonomi i det du gjør. Hvis du for eksempel driver en sport, kan du ikke tenke på bevegelsen før du gjør den. Du må bare gjøre. Du må ha trent så mye, at når øyeblikket er der, så kommer det sånn (knipser). Hvis ikke, får du det ikke til. Det er derfor jeg er på workshops så ofte jeg kan. Du må holde det ved like. Hjernen er interessant på den måten. Det er som når sjøen trekker seg ut og kommer tilbake, som flo og fjære. Det må være dynamikk. Hvis det ikke holdes ved like, hvis det blir for lenge mellom hver gang, danner det seg en slags vegg, og det kommer ikke gjennom. Hjernen er laget for å bygge opp forsvar hele tida. Passe på, forsvare. Det kan du ikke gjøre når du er skuespiller. Det får ikke lov til å gro igjen, det må være åpent.

Les også: Storhøi hyllet med pris på hjemmebane

Han elsker å sitte og se på folk.

– De fleste er ikke klar over at de har et kroppsspråk, tenker ikke over hvordan de bruker det. Derfor er det spennende å se på folk som kommer eller går, når de er ubevisst seg selv. I de øyeblikkene viser de så mye av seg selv, forteller en historie.

De beste skuespillerne er sanne illusjonister. Som tar seg inn i hodene våre. Som styrer bevisstheten vår, manipulerer oss. Tar oss med inn i alternative virkeligheter, på reise til andre steder, viser oss ting vi ikke har sett før – inn i oss selv, eller ute i verden. Som lar oss oppleve følelser som ikke er våre egne, men som vi likevel kjenner. Med tankens kraft formidles historiene og ordene er kun en forlengelse av tanken. Måten ordene uttales, er like viktig som hvilke ord som velges.

– Dialekt påvirker kroppsspråket vårt. Om det er engelsk, tysk, eller dialekt, så endrer det måten du bruker kroppen på når du snakker.

Igjen kommer den litt flaue latteren. Han tar av seg brillene og gnir ansiktet med hånda.

– Da jeg var i Canada ble jeg skikkelig dårlig i engelsk. Det var et par dager da jeg ikke forsto språket. Jeg skjønte det ikke! Så en natt, drømte jeg på engelsk. Dagen etter snakket jeg så bra engelsk at jeg fikk kjeft av regissøren. Det var for bra.

Den gangen var det ingen norske skuespillere som hadde gjort karriere i Hollywood. Der hadde svensker og dansker fått fortrinn.

Storhøi var forut sin tid da han spilte mot Antonio Banderas i «The 13th Warrior». Det var et sånt tilfelle man ikke helt tror er sant, før man ser resultatet på skjermen. Det var der han møtte sin indre canadier og snakket for godt engelsk. Og han møtte en filmindustri uten sidestykke.

– Produksjonene er så store, det er helt spesielt. Jeg husker jeg snakket med en fyr på settet der, en skjeggete svær mann, også plutselig sier han på gebrokkent norsk at han er fra Fredrikstad. Ikke sant, han og! Alle er fra Fredrikstad.

Men tjue år etter Storhøis Hollywood-debut begynner det å løsne. Nordmenn castes til flere roller, som Ingrid Bolsø Berdal i HBO-suksessen «Westworld» , Aksel Hennie i «The Martian» og «Hercules», Thorbjørn Harr i «Vikings» og Kristofer Hivju i «Game of Thrones».

– I dag er det mange gode, norske skuespillere og regissører som jobber i USA og andre steder i verden. Før var det mye mer type-casting à la russere og østeuropeere. Men nå har verden fått øynene opp før gode skuespillere i Norge. Og det er jammen på tide!

Les også: – Jeg ville hatt en helvetes parole

Da Storhøi igjen ble tilbudt en rolle i Hollywood ti år etter «The 13th Warrior», til en nyinnspilling av «The Thing» fra 1982, var det ikke uten kvaler at han aksepterte. Bange anelser ble innfridd. Det gikk ikke lang tid før han trakk seg ut av innspillingen.

– Jeg var så sliten på den tida. Jeg var jo ikke egentlig klar for en sånn svær jobb, men det var en kjempefilm. Samtidig var jeg nok i en dårlig periode, jeg hadde jobbet for mye og det bidro sikkert til at det ikke gikk så bra. Men jeg er glad jeg trakk meg fra den. Å jobbe som skuespiller er en beinhard jobb. Og å være skuespiller er egentlig ganske ensomt. Du står på dag ut og dag inn. Det er lange dager, du står ofte opp klokka fem og jobber seint. Kommer tilbake på et dårlig hotellrom og leser manus for morgendagen. Så gjentar du det neste dag. Det er bare på premieren at dressen kommer på.

Eller om man spiller en karakter som levde rundt forrige århundreskifte og var litt fin på det. Som hans siste tolkning, Albert Fonn. Et navn som var på vei ut av historien, helt til regissør Pål Øye kom på å lage filmen «Astrup – Flammen over Jølster». I filmen ser vi danske Thure Lindhart i rollen som maleren.

– Nikolai Astrup er en sånn kunstner som mange har sett maleriene til, uten å egentlig vite hvem han er. Det var helt fantastisk å gjøre innspillingene i Jølster. Lokale innspillinger gir noe ekstra, alle menneskene som bor der blir en del av bakteppet og gir ekstra dybde til hele settet. I Jølster har de vært så positive, og de er så stolte av Astrup. Jeg fikk jobbe i fantastisk natur ved Jølstervannet, i et landskap som er helt enestående vakkert. Og jeg fikk oppleve hjemmet til Astrup, tunet som er bygget i nivåer og etasjer, som terrasser, så de skulle være lette å male.

Fonn var en sentral person i Astrups liv.

– Vi trenger alle noen som «ser oss». Fonn var en god venn og en inspirator, og den som trykket på for at han skulle studere kunst i utlandet. De sa om Astrup at han malte på dialekt.

Storhøi både spiller Fonn, og har fortellerstemmen i filmen. Da han dukket opp i Jølster med tidsriktig bart og dress, fikk folk hakeslepp og trodde et sekund de hadde falt gjennom et tidshull: Storhøi er skummelt lik Fonn.

Les også: Storhøi om Nobel: – Det ble litt prek

Hollywood eller Jølster, Gålå, Oslo, England, Tyskland. Stor eller liten produksjon. I studio eller utenfor, foran en mikrofon, lesende en bok eller en gjengivelse av et manus. Jobben er den samme. Han har visst siden han var seks år, at han ville bli skuespiller.

– Eller, ikke si det. For det er forskjell på «å ville bli skuespiller» og «jobbe med skuespill». Egentlig liker jeg ikke ordet «skuespill», det gir helt feil assosiasjoner. «Skue» og «spill»? Det gjør det til noe annet og mindre enn det er. Det handler om å fortelle historien. Å formidle følelsene. Å fortelle det på lydbok, som med Harry Hole, er bare et annet medium. Jeg må vise følelsene mer i stemmen. Jeg er utrolig heldig som får gjøre den jobben, og har et helt team rundt meg. Ofte leses lydbøker inn uten regi, det er bare skuespilleren og en tekniker. Og teknikeren kan jo ikke komme innpå med regi. Der er Ingri (Enger Damon, journ.anm.) helt uvurderlig for meg som coach.

– Har du sett «Avatar»? Man må koble seg på. Det er en helt spesiell opplevelse jeg hadde for mange år siden, med en hest, som gjorde mye for meg. Jeg elsker dyr og hester. Og synes det er kjempegøy å ri. Så jeg ville gjerne ri mye mer enn vi gjorde på innspillingen. De er redde for skader, knekte bein og sånt. Men jeg ville ri. Så på kvelden kommer det en indianer til meg med en rød hest, en mustang. Og så skjer det. Vi bare kobler. Det var akkurat som å koble seg på, sånn som de gjør i «Avatar». Jeg kunne styre hesten med tankene mine. Jeg lurte på om vi skulle ha litt fart, og svaret kom med en gang. Jeg tenkte vi skal til venstre, og den gikk til venstre. Det var spørsmål og svar hele tida, kjapt, spørsmål-svar, spørsmål, svar. Det var helt rått. Og en åpenbaring! For en opplevelse! Det traff noe i meg, resonnerte med noe langt inne i meg. Og det påvirket forholdet mitt til alt rundt meg, med dyr, med far, med kona mi, med barna mine. Om hvordan vi påvirker hverandre. Bevisst eller ubevisst. Og former hverandre etter forventningene vi har om den andre, enten det er familie eller ukjente.

Det er kanskje denne forventningen som lå i lufta da vi satte oss ned. Som la lokk på fortroligheten, spente bein på tilliten. Journalister som er ute etter klikkbaits har blitt nevnt mer enn én gang før det har gått en time. Han har spurt hva vinklingen er, før ett eneste spørsmål er stilt. Frykten for å slippe noen inn, fordi det kan bli vridd ut av sin opprinnelige form, stresset det kan påføre familien. Derfor snakker han ikke om barna. Eller om kona. Familien. De skal ikke lide under hans valg av yrke. De skal holdes unna, skjermes. Å leve med en far som er skuespiller, er uansett ikke lett. Det har vært mange år da det ble lite tid til familien på grunn av konstant jobb.

– Men nå er jeg der. Nå følger jeg dem, er en del av livene deres på en annen måte. Det er viktig for meg å være der.

Og endelig, etter snart førti år i yrket, får Dennis Storhøi mediecoaching i forbindelse med innspillingen av Netflix-serien «Hjem til jul».

– Det er på tide! jeg har ønsket meg det lenge, for det er ikke så lett å stå i det alene alltid. Å ikke vite hva man bør si og ikke si, eller hvordan man skal takle forskjellige situasjoner. Det er veldig fint å få det nå.

Vi fødes, vi er barn, ungdommer, voksne. Vi eldes og vi dør. Det er livets faser. Vi skal prøve og vi skal feile. Vi er ikke endimensjonale, men i stadig endring. Likevel fortsetter vi å være oss selv. Dennis Storhøi er den samme nå, som den gutten som løp rundt i Fredrikstads gater på 60- og 70-tallet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg må fortsatt ha det stille. Ikke forstyrre sansene. Når det blir for mye, reiser vi til Öland, der vi har et landsted der hvor jeg kan nyte roen. Naturen. Se ørna gli over himmelen. Bare være.

– Ydmyk, det må man være. I møtet med andre. Og ikke minst overfor seg selv. Men det kan jeg ikke være når jeg spiller Peer Gynt. Da må jeg eie hele scenen, jeg påvirker alle som ser på, og der kommanderer jeg dem, og der har jeg stått og fått en sånn åpenbaring: tenk at lille meg, ett lite menneske, har fått denne kraften.

Han tar den tomme kaffekoppen, holder den på skrå, og sikter seg inn på et grutkorn. Piller litt på det. Ser han inn i framtida eller bakover? Det ene møter raskt det andre, fortid og fremtid har begge vært «nå», på et annet tidspunkt.

– Livets faser ... det er helt herlig der jeg er nå, sier han tankefullt.

– Jeg kjenner en trygghet, en ro. Det er bare det at tida går for fort. Altfor fort. Tida gikk saktere før. Nå går det fortere og fortere. Jeg skulle levd mange liv, når jeg har valgt dette yrket.

Han føler seg egentlig ganske i takt med tida nå, endelig.

– Det er fantastisk. Det er en annen type sjelethet. Det kjennes som at vi er på vei i en annen retning. Jeg kommer fra en tid da vi ikke hadde data eller mobiltelefon. Da vi satt på venterommet og gjorde auditions foran casting-folka. Nå spiller vi det inn her, og sender det på videolink. Det har skjedd så mye, og når tida samtidig går så fort, er det viktig å roe ned, og ta vare på øyeblikkene. Hente inn det tapte. Sikre at de som betyr noe, får kjenne oss.

Etter at Dennis møtte døden gikk det to dager før faren døde, på allehelgensdagen.

– I de to dagene før han døde, var han helt klar. Helt ren, nærmest naken. Bare menneske. Vi fikk tre fine år på slutten der vi fikk tatt igjen all den tida vi hadde vært fra hverandre, fordi jobben tok all min tid. Jeg savner han.

Fem favoritter:

Musikk: LP

Film: Manchester by the sea

Bok: Sommeren 42, Herman Raucher.

Mat: Spagetti Vongole

Sted: Öland i Sverige

---

Dennis Storhøi

  • Jahn Dennis Storhøi (f. 1960 i Fredrikstad) er en norsk skuespiller.
  • Han debuterte på scenen i 1985 i stykket Fruen fra havet på Den Nationale Scene. Han var i perioden 1986-89 tilknyttet Rogaland Teater.
  • Film-debuten kom i 1988 med den mannlige hovedrollen i barnefilmen Kamilla og tyven. Han spilte også i oppfølgeren. Senere har han spilt i store produksjoner i inn- og utland. Mest kjent er kanskje The 13th Warrior" med Antonio Banderas i hovedrollen.
  • Storhøi var fast ansatt ved Oslo Nye Teater fra 1991 til 2009 og spilte i blant annet Dracula, 40, Chicago, My Fair Lady, Hvem er redd for Virginia Woolf, La Cage Aux Folles og En handelsreisendes død.
  • Han har bærende roller i en rekke norske og utenlandske serier, som Kampen om Tungtvannet, Nobel, Berlin Station, Vestavind, og Mammon.
  • Har gitt norsk stemme til animasjonsfigurer i filmer som Madagaskar, Wall-E, Thomas-toget, og hatt fortellerstemme i blant annet Pingvinenes mars.

---

Mer fra: Helg