Tankekorsets seier

Og det skjedde i de dager at det gikk ut bud om at Einar Gelius hadde søkt jobb som sogneprest i Ibestad. Og ikke nok med det; han var også eneste søker. Ibestadfolket har sagt klart og tydelig ifra: Kom til oss! Nå krangler kristenfolket om det er klokt å ansette ham.

Etter at Einar Gelius sluttet som sogneprest på Vålerenga i 2011 har han bodd i sin fødeby Arendal. Han har skrevet bok om hva som egentlig skjedde da han fikk fyken, holdt foredrag og tatt opp jusstudiene. Og i høst har han reist på adventsturné med dansebanddronning Jenny Jensen. Siste konsert holdes symbolsk nok i hans gamle kirke på Vålerenga. Her er Gelius fortsatt Presten med stor P. At han ikke er helt etter boka har falt i god jord hos både troende og tvilere.

- Gelius er den eneste presten som kan få meg i kjerka, sier en av stamgjestene på Kafé Eno da de skjønner at vi er kommet for å drikke kaffe med den tidligere sognepresten. Kaféinnehaver Rolf Isaksen står bak disken og steker vafler. Han bekrefter at Einar Gelius er innom med jevne mellomrom, og at han kanskje syns det er litt vemodig. Når Einar Gelius omsider gjør entré er det ingen som hvisker «hysj, der kommer presten». Isteden er det som om noen har slått på en usynlig spotlight: Gelius må ta runden, hilse, snakke med alle, samtidig som han bestiller lunsj: et smørbrød med egg og laks, en pepsi max og en vaffel.

På Vålerenga er alt nord for Helsfyr bondelandet, og ifølge Klanen, ei villmark befolket av wannabes som tidvis reker inn til byen for å se fotball og omgjør hovedstaden til en helvetespøl av karsk, spy, horeri og fæle dialekter. Mange lurer på om Presten vil trives så langt opp i gokk.

- Min bestefar har vært prest der. Og neste år er det nesten hundre år siden han kom dit. Og det er en veldig søt historie, han var enkemann, hadde mistet kona i barsel, og så kom han da alene med fire gutter fra 9 til 15 år gamle, til dette stedet, Ibestad. Han ansatte en ung pike som guvernante for guttene. Etter hvert giftet de seg og fikk tre jenter, deriblant min mor. Så i hele min oppvekst har jeg hørt om Ibestad fra disse onklene mine som vokste opp der.

Han har aldri vært der fysisk, men sier han er klar for å gå litt i bestefarens fotspor.

- Jeg synes det kunne være artig. Jeg er blitt 54, er midtveis i livet og har ingen andre forpliktelser. Nå kan jeg gjøre som jeg vil og kanskje avslutte min prestekarriere i nord.

I dag har han vært innom sin gamle arbeidsplass og spist julegrøt. Selvfølgelig var det han som fikk mandelen i grøten, og en stor marsipangris i premie. Gammel kjærlighet ruster ikke. Og så har han sett den fine nye julestjernen som folk i kirka har kjøpt på Ikea. Gelius kommer rett fra turné med dansebanddronning Jenny Jensen, de har holdt konserter i Finnmark, Valdres, Maridalen og Drammen. I kveld avsluttes turneen i Vålerenga kirke.

- Jeg bodde her i 16 år, så det er klart at Vålerenga er en veldig vesentlig del av livet mitt. Barna mine har vokst opp her, og spesielt datteren min er veldig knyttet til Vålerenga. Jeg pleier å si at jeg har røttene mine på Sørlandet der jeg ble født og vokste opp, i Arendal og Stavanger. Men det er på Vålerenga jeg føler meg hjemme.

Moren er prestedatter så kristendommen har han delvis fått inn med morsmelka.

- Har du vært kristen hele livet?

- Jeg hadde min barnetro. Men det var først litt senere at jeg begynte å tro så veldig sterkt, sier Gelius på sitt lett skarrende arendalske mål. Og forteller at det var den sørafrikanske anti-apartheidkampen som vekket ham. Sterke personligheter som kombinerte presterollen med å være aktivister, åpnet øynene hans for at presteyrket kunne være samfunnsnyttig, ikke bare autoritetsfigurer som prekte litt blodfattig om Gud og fikk folk til å skamme seg.

- Det var på slutten av syttitallet, midt i skjæringspunktet da kampene der nede var på det mest intense. Jeg ble fascinert at kirkens rolle, av Desmond Tutu, og hadde veldig lyst til å reise ned dit.

Han begynte å studere jus, men hoppet over til teologien. Skrev hovedoppgave om svart teologi og frigjøringsteologi. Nå var det prest eller ingenting, han laget en programerklæring der han lovte å gå aktivt ut til folk for å få dem til kirken, ikke forvente at de kom av seg selv.

- Det tror jeg fortsatt på. Du må gå ut og skape allianser og samarbeide med folk. Etter min erfaring er det nesten bare positivt. Her på Vålerenga hadde vi fattigdomsgudstjenester, vi hadde solidaritetsgudstjenester for palestinerne. Og da jeg var prest i Trøndelag var det akkurat det samme, da kom sanitetskvinnelaget, bondekvinnelaget, alle ville være med. Men noen måtte invitere dem. Om folk aldri blir spurt, er det ikke rart de ikke kommer. Vålerenga og Gelius var en match made in heaven: En østkantbydel med sterk patriotisme, og en engasjert prest som ønsket seg en kirke med himmelen som tak. Men lykken skulle ikke vare evig.

Spol tilbake til 24. november 2010. «Dette er ingen personalsak. Dette er en sak om folkekirkens framtid» tordnet Einar Gelius på pressekonferansen som ble avholdt hjemme i hans bolig på Vålerenga. Han hadde nettopp sagt opp jobben som prest på Vålerenga etter press fra biskopen. Bakgrunnen var boka «Sex i Bibelen» som Gelius hadde skrevet for å ta et oppgjør med det han opplever som et forkvaklet syn på seksualitet i egne rekker. Om den norske kirken virkelig ønsker å dyrke tausheten og tabuveldet, slik Shabana Rehman skrev i Aftenposten da det stormet som verst rundt Gelius, må andre svare på. For biskop Ole Christian Kvarme ble det i alle fall for drøyt å rippe opp i seksuallivet til Potifar, Lot, Onan i det godes tjeneste.

Gelius hadde i lang tid terget på seg sine motstandere, ved blant annet å invitere kontroversielle talere til gudstjenestene - Stein Erik Rimi-Hagen hadde talt om toleranse, legning og tro, Se og hør-redaktør Knut Haavik om tro og tvil og Per Fugelli hadde benyttet anledningen til å angripe Fremskrittspartiet og snakke politikk. Det ble skapt debatt om hva kirken skal og ikke skal være. Einar Gelius var ikke alltid enig med alle sine gjestetalere, men han sensurerte dem aldri. Etter hans oppfatning skulle det være rom for alle i folkekirken. At han i tillegg tillot seg noen mer eller mindre smakfulle sprell - som å vie et par i en telefonkiosk, og begrave fotballaget Lyn i en reklame foran en fotballkamp - gjorde han til en yndet mediefigur.

«Sexprest», «pervoprest» «kjendisprest» - skjellsordene haglet. Det gikk hardt innpå ham, ikke minst barna hans syns det var tungt å måtte lese særdeles tabloid omtale av sin far daglig. Da kokte det i Gelius.

- Jeg ble forbanna rett og slett. Når du sitter på første rad på Litteraturhuset med NRK til stede og hører om hvor forferdelig denne boka er, og så har ikke de som kritiserer deg lest en setning i boka, bare de utdragene som sto i Dagbladet. Jeg merker at jeg blir irritert ennå, sier han, tar seg i det og knegger nesten godlynt:

- Ole Torp sa det rett ut til meg på TV: «Du er ikke bare kåt, du er jo PR-kåt også». Jeg holdt på å dette av stolen, altså. Hva skal man svare til sånt?

- Men når du valgte å skrive om sex i Bibelen, ante du vel at det ville bli reaksjoner?

- Reaksjoner, ja. Men jeg var uforberedt på storm. Det ble jo en orkan som kom fra alle kanter, fra feministene, Ottar, de kvinnelige teologene, de kristen-konservative. Og Dagbladet! Jeg mener Dagbladet? De som skriver om sex annenhver dag. De var blant de mest puritanske, folk der gikk helt av hengslene.

I etterkant har han brukt mye tid på å bearbeide det som skjedde. Han har gått til psykolog og skrevet bok om opplevelsene.

- Noe jeg opplevde som mest sårende da det sto på som verst, var at kollegaene mine var helt tause. De sa ikke ett ord. Helge Hognestad sa det veldig godt for noen år siden: «Kirken er full av angstnevrotikere». Og det er veldig godt sagt. Frykten for å gjøre noe galt styrer veldig mye.

- Du har sagt at kirken ikke er noen søndagsskole, men et sted der makta rår?

- Ja, og det er riktig. Det er en stadig kamp om posisjoner. Janteloven er sterkere og høyere enn evangeliene mange steder i kirken, og det er forferdelig trist.

- Er du bitter på oppsigelsen og alle reaksjonene?

- Det som var spesielt bittert, var den sleipe måten det ble gjort på. Biskopen kalte meg inn til møte, og da jeg kom viste det seg at de hadde gravd fram alle de gamle sakene mine, saker jeg trodde var opp- og avgjort. Jeg hadde jo vært inne hos biskopen for disse tingene tidligere. Nå kom det fram igjen, til og med detaljer fra privatlivet mitt. Når de begynte å rasle med de skilsmissepapirene mine, forsto jeg at nå er de bare ute etter å ta meg. Det var ren utpsyking, og jeg tenkte: Er det ingen nåde i kirken? Skal jeg bli konfrontert med disse tingene om og om igjen resten av livet mitt? Hadde de vært reinbarka kapitalister som satt der og dyrket sin forretning, hadde jeg ikke blitt så forbauset. Men at kirken behandler folk på den måten, er jeg bitter på, sier han. Og legger til før vi rekker å stille neste spørsmål:

- Biskopens anklageskrift mot meg lekket også ut slik at alle kunne lese det. Jeg husker nesten ikke alt, men jeg ble også kritisert for å ha begravet Arne Næss, og det i bare presteskjorte og med en enkel liturgi. Selv så jeg på det som en stor ære. Men Arne Næss var ikke medlem av kirken, det var familien som ønsket en kirkelig gravferd og at jeg skulle gjøre det. Hvorfor kan vi ikke strekke oss langt og gjøre slike ting? Når familien ønsker det syns jeg at vi som kirke bare må være rause.

- Dersom oppsigelsen var usaklig kunne du valgt å gå til arbeidsrettssak?

- Ja, jeg kunne stått linjen ut. Jeg hadde seriøs kontakt med flere arbeidsrettsjurister og de var helt enstemmige på at det de hadde på meg aldri ville holdt i en rettssak. Men det ville blitt en for stor belastning for barna mine. Og jeg har en gammel mor som selvfølgelig tok seg veldig nær av dette. Så jeg valgte å ta hensyn.

Han avsluttet sin oppsigelsesdag på Vålerenga Vertshus, der han ble tatt imot med applaus og varme. Da kvelden var omme og han skulle gå hjem til prestegården, ble han møtt av et lyshav. Folk på vertshuset hadde vært ute og tent fakler, de sto og lyste i natten hele veien opp mot kirken og prestegården. Da han lukket døra bak seg og sto alene i det tomme huset brast det. Einar Gelius falt sammen og grein som en liten unge.

- Ja, da kom tårene, jeg gråt av utmattelse og sorg, sier han og ser fortsatt litt rørt ut ved tanken på sin siste arbeidsdag på Vålerenga.

- Jeg har aldri opplevd noe lignende i hele mitt liv.

Som ventet rundet han av karrieren på Vålerenga med et fyrverkeri av en gudstjeneste. Ikke et sete sto tomt i kirken, det var latter og tårer. «Jeg har sagt og gjort mye dumt i løpet av mine år her i menigheten. Men prester er også mennesker», sa Gelius og fikk trampeklapp. Han talte om åpenhet og takket menigheten for all støtte, viste VIF-tatoveringen han har på høyre underarm. Og når tonene til «Vålerenga kjerke» spilte opp, var det rene vekkelsesstemningen.

- Det var elektrisk, noe av det sterkeste jeg har vært med på i livet mitt. Men jeg tenkte at jeg har vært utrolig heldig som har fått oppleve en menighet som har båret meg fram. Det som virkelig har betydd mest for meg er at de lokale kreftene har støttet meg til siste slutt. Det hadde vært mye verre om jeg hadde stått oppe i en forferdelig konflikt med menigheten. Men jeg vet med meg selv at jeg forlot en menighet som var ens, og at vi har et gjensidig kjærlighetsforhold.

I intervjuer senere har han gitt uttrykk for at han ville la prestekarrieren ligge på hylla, han hadde mistet lysten.

- Men nå har du søkt ny prestejobb, hvorfor vil du jobbe for en arbeidsgiver du synes er urimelig?

- Det som har reddet meg er at jeg alltid har hatt så god støtte lokalt, i menigheten. De er min beste referanse. Om det er noe jeg bør dømmes på så er det hvordan jeg har vært likt i de menighetene jeg faktisk har vært prest i.

- Dersom kirken preges av en intern fryktkultur, hvordan er du blitt så fryktløs?

- Jeg tror at hvis du kommer i dialog med menigheten din, så har du ingen ting å frykte. Du må spille med folk, ikke mot dem. Men det er dette kirken har gjort alt for lenge, den har skjøvet folk fra seg.

Det finnes mange skeptikere som mener at en ansettelse av Gelius er synonymt med trøbbel, og at Gelius blander kortene når han mener nestekjærlighet, tilgivelse og romslighet bør være viktigere enn business når det gjelder kirken som arbeidsplass. At han nå vil gjøre comeback som sogneprest, skaper derfor ikke bare hallelujastemning. Men Gelius er eneste søker til stillingen i Ibestad, og signalene fra menigheten er positiv.

- Hva tenker du om du ikke får jobben?

- Da vil jeg være veldig interessert i å vite begrunnelsen. Jeg vil gjerne vite hva de er så redde for når de snakker om at alle risiko-alarmer bør gå fordi jeg har søkt ny jobb. Det høres jo ut som om det bare har vært kontinuerlig bråk med meg i 25 år, at jeg bare har drevet med baluba.

- Men står man ikke i fare for å bli litt klovn når man finner på så mange stunts?

- Det lyder liksom som om det har vært non stop rock‘n‘roll i 25 år, og at jeg ikke har gjort annet enn å vie folk i telefonkiosker og begrave fotballklubber, men hallo, altså! 95 prosent av jobben har bestått av å holde gudstjenester, vie og begrave folk. Og kanskje fem prosent baluba. Men veldig uskyldig baluba. Jeg er da ingen kriminell.

- Du har sagt at du er som en søndagsskolegutt sammenlignet med Jesus?

- Jeg er jo det. Jesus var Gud hjelpe meg en skikkelig rebell. Mens jeg bare har et sterkt engasjement. Skal også det tolkes negativt? Mye av det jeg har vært med på har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig, ikke for å være opprørsk.

Bibelen er hans favorittbok, full av vakre og mindre vakre historier. Men han mener at den ikke kan gi svar på alt og heller ikke må brukes som en kokebok for hvordan vi skal leve, fritatt sunn fornuft.

- Kan du anbefale den bibelhistorien som har gjort sterkest inntrykk på deg, og som vi kunne lese nå til jul?

- Ja, den om kvinnen som skulle steines for utroskap. Og Jesus sa: «La den som er uten synd kaste den første stein». Den historien står som ei påle.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg kjører mye bil og da spiller jeg house og trance på full guffe.

FILM: «Så som i himmelen». Særlig replikken: «Synd er noe kirken har funnet på for å holde folk nede. Gud tilgir ikke, for Gud har aldri fordømt».

BOK: Bibelen. Den har preget meg gjennom mange år og det er stadig noe nytt å finne der. Særlig glad er jeg i historiene om Jesus.

MAT: Det beste jeg vet er nykokt krabbe. Men en gang spiste jeg paven. Da ble jeg fryktelig syk.

STED: Midt ute i Kattegat ligger en liten øy som heter Anholt. Min oldefar, som var til sjøs, strandet og ligger begravet der. Et lite paradis som ikke mange vet om.