Dikter Jan Erik Vold ser paralleller til dagens norske politikk i bøkene hans far Ragnar Vold skrev fra 30-tallets Tyskland. Nå kommer de i ny utgave. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Taktkamp

Alle kjenner stemmen. Jan Erik Vold er noe så sjeldent som en poetisk superstjerne.

- Jan Erik Vold går greit, Jan Erik Garbarek går ikke, Jan Erik Vesaas går ikke, men Jan Erik Vold. Jo da, det går.

Å samtale med Jan Erik Vold er som å befinne seg midt i ett av hans lange rimløse remser, enten vi snakker om tradisjonen med å gi barn dobbeltnavn, eller om jazzen på femtitallet, skøytesport eller byplanlegging. Vold‘s voice har ikke forandret seg mye fra syttitallet, den er lys og mørk. Språket er bredt og ujålete Oslo-slentrende med a-endinger og «‘rem» i stedet for «dem» og likevel det folk på østkanten ville kalle «litt fint».

- Jaså, er det her fiffen spiser frokost nå? Ja, jeg lurte på hvor det var blitt a’rem, sier han og ser med alvorlige øyne inn i frokostsalen på Bristol Grill.

 

Lyrikken er ikke bortskjemt med mange levende frontfigurer som er like tydelige som Jan Erik Vold. Hvor mange poeter har for eksempel vært like mye på TV som Jan Erik Vold? Hvor mange er blitt parodiert av Trond Kirkvaag? Folk kjenner ikke bare diktene, de kjenner mannen, lyden av ham, framtoningen som står og vipper fram og tilbake og lar ordflommen flyte i takt med musikk.

«Vold‘s Voice» er også tittelen på den nye diktsamlingen som kom ut i anledning av at han nylig fylte 75 år. Den starter med et forord der Vold forteller at han aldri har lært å lese dikt høyt, men at han likte måten Claes Gill, Tarjei Vesaas og Gunnar Ekelöf leste på. Og kanskje enda mer måten jazzvokalister fraserer på.

- Tenkte du noen gang på å bli sanger?

- Absolutt ikke. Jeg var jazzdigger og kjøpte plater, gikk på konserter og var medlem av Oslo Jazz Circle. Der lytta vi på jazz. Så det er min vei inn i det hele. Og det var jeg godt fornøyd med.

- Nå når du er blitt 75 kunne vi kanskje se litt tilbake på at det gærne dere drev med på seksti- og syttitallet?

- Jeg er bare ansatt, jeg. Så spør om hva du vil.

- Var du en alvorlig ung mann?

- Det husker jeg ikke.

- På gamle TV-opptak virker du litt sjenert?

- Det har jeg glemt.

- Det var mye motstand mot den måten du skrev og framførte dikt på?

- Det var kanskje det. I et opptak i NRK fra den tid satt jeg i en gyngestol og leste dikt. Dette var Svein Erik Børjas påfunn, ikke mitt. Det ble lagt merke til og noen rynket på nesen, sier han og tenker litt:

- Wergeland hadde nok gjort det. Han er min mann. Og mange andres mann. Men mange høytidelige diktere ville kanskje ikke satt seg i en gyngestol og gynget og lest.

- Nei vel?

- Ja, det var ikke forbud mot det. Men det var ingen oppfordring til det heller.

- Hvorfor var det så oppsiktsvekkende?

- Ikke vet jeg. Det var vel fordi ingen hadde gjort det før, ikke i Norge i hvert fall.

- Var det opprørsk, fordi diktlesing skulle være alvorlig og finkulturelt på rim?

- Jeg antar det.

 

Nå kan det se ut som at Jan Erik Vold er en mann av få ord. Det er han ikke. Han har skrevet og utgitt en haug med bøker, biografier, gjendiktning av andres verk og massevis av egne dikt. Noen av dem er blitt klassikere.

- Jeg skrev i sin tid et dikt om et franskbrød, som det heter - og det er liksom det nordmenn vet om moderne lyrikk. At det er skrevet et dikt om en bolle.

- Du har noen «greatest hits»?

- «Tale for loffen»-diktet var greit nok det. Men det er ikke outstanding i forhold til de 1.200 andre diktene jeg har skrevet. At folk terper på dette ene kan jeg av og til bli brydd av.

- Du vil heller at folk skal spørre om andre dikt?

- Absolutt. Jeg kan jo spørre deg: Bortsett fra «Loffen», er det noen av de andre diktene til Vold du har festet deg ved? Gi meg en tittel.

- «Trikkeskinner».

- «Tang», «Tale for loffen», «Trikkeskinnediktet» og «Kulturuke» teller ikke, det er allmennkunnskap. Du må nevne noe annet.

- Det om sjuåringen Nathan som skal sendes ut av landet.

- Det om forskjellen på å «returnere» og å «deportere», ja. Det sto på trykk i Dagsavisen. Dere slo det veldig stort og flott opp, faktisk.

 

Da Louis Armstrong spilte på Colosseum kino i Oslo oktober 1952, satt Jan Erik Vold i salen. Og det samme gjorde han da Red Mitchell spilte med Billie Holiday femten måneder senere. Han ble medlem av Oslo Jazz Circle, lærte å lytte, trampe takten på to og fire. Og skjønte hva musikerne gjorde når de lå etter takten. Fram til da hadde han vært mest opptatt av skøytesport og tilbrakt mange vinterkvelder på skøyter på rundingen oppe i Stensparken, men nå var det noe annet som trakk.

- Som gammel autografjeger gikk jeg fra skøytesport til jazz. Skøyteautografene sluttet med Kupper‘n og Gontsjarenko og gikk over til jazzautografer med Louis Armstrong og Billie Holiday, Ella Fitzgerald og Woody Herman.

- Du så Louis Armstrong i Oslo?

- Ikke bare så’n, men hørt’n. De voksne sa Louis sang så stygt, det gikk ikke an å synge på den måten. Dette var ikke Jens Book-Jenssen-sang. Men vi som likte Louis, vi skjønte at dette var vår mann. Ikkeno‘ stygt om Book-Jenssen, men de andre kunne ta ham, så fikk vi ha Louis.

- Hvordan skjønte du at dette var din mann?

- Det var ikke noe å skjønne, det. Sånt merker du bare. Det var noe inntakende ved ham, med fint trompetspill og bra band. En ordentlige showmann.

- Hva syntes foreldrene dine?

- Moren min syntes jazz var festlig og faren min hadde ikke noe imot det. Mor nynnet gjerne med når det var melodier på radio, hun var musikalsk og kunne nynne til en melodi hun aldri hadde hørt før. Jeg spurte henne hvordan hun gjorde det og da sa hun bare at, nei, det gikk av seg selv, det. Hadde det vært et piano hjemme, kanskje ting ville blitt annerledes for meg. Det var det ikke og det har gått bra uten.

I 1958 spillefilmdebuterte Louis Malle med «Heisen til skafottet», en mørk, symboltung kriminalfilm med den vakre Jeanne Moreau i hovedrollen og soundtrack av Miles Davis. I Dagbladet ble leserne gjort oppmerksomme på det oppsiktsvekkende ved det av en ung skribent ved navn Jan Erik Vold.

- Jeg skrev jazznotiser og konsertanmeldelser for avisen, og når det en sjelden gang ble brukt jazz i film så informerte jeg Dagbladets lesere om det. Det flotte her var at musikerne ble vist filmen på et lerret, så improviserte de fram musikken underveis.

- Jazzen var undergrunn?

- Ja, den var det. Den var hipp.

 

Hjemme fikk han god respons på skrivegleden. Norskkarakterene var det heller ikke noe å si på, han startet skoleavis på gymnaset og skrev på Dagbladets ukentlige musikkside.

- Der fikk jeg inn jazznotiser og anmeldte konserter. Diktningen kom etter hvert. Faren min, Ragnar Vold, var utenriksredaktør i Dagbladet, han skrev daglige politiske kommentarer. Og søsteren min, Karin Beate, ble bibliotekar og senere sjef for Norsk Barnebokinstitutt, som hun drev fram og fikk opp på nasjonalbudsjettet. For meg var det å skrive en del av familietradisjonen og ikke noe opprør i det hele tatt.

Han har samlet en bok med artikler av faren Ragnar Vold, som var en av journalistene som advarte sterkest mot Hitler og Quisling i 30-årene. Under arbeidet ble det oppdaget en brevveksling faren hadde hatt med sin danske venn Aksel E Christensen, som siden ble historieprofessor i København. Her kom det fram, til stor overraskelse, at faren i sin ungdom skrev dikt.

- Det nevnte han aldri for noen, jeg vet ikke engang om min mor visste det. Men etter en tid tok diktskrivingen slutt, da han begynte å skrive om politikk. Han nevner: «Om det ikke var mer ved diktskrivingen enn at jeg like gjerne kunne gjøre noe annet og være godt fornøyd, så gikk det vel som det skulle». Han ble altså ingen mislykket poet, men en dannet og litterær mann som behersket et annet felt.

- Lignet din fars dikt på dine dikt?

- Nei. Det var dikt på rim. Men de var ikke dårligere enn andre nybegynnerdikt.

 

I 1963 fikk Jan Erik Vold et stipend av Norge-Amerika foreningen og reiste til California for å studere et år ved universitetet i Santa Barbara. Men det var jazzen som ble hans egentlige universitet. Han besøkte konserter i San Francisco og rakk en tur New York, musikernes Big Apple, ved juletider. Og han oppdaget beatpoetene.

- Jeg var blitt klar over at i USA drev poetene og leste sammen med jazzmusikerne. En av de tingene som særpreger jazzen er den enorme evnen den har til å koble seg opp mot andre uttrykk. I USA fikk jeg hørt mye jazz og det er den nordamerikanske etterkrigspoesien jeg har lært mest av. Og svenskenes store poeter Gunnar Ekelöf og Tomas Tranströmer.

Gjennom Studentersamfundets Kulturutvalg ble han kjent med Johan Borgen og Tarjei Vesaas. Sommeren 1964 fikk han låne hytta til Vesaas på den andre siden av Vinjevatnet. Der oversatte han Becketts roman «Murphy». Og skrev også egne dikt.

- På den tida fantes det skogområder som ble voktet over av folk som satt i branntårn og speidet etter om det brant noe sted. Jeg kontaktet Vesaas for å høre om han visste om noe slikt. Nei, det visste han ikke, men han sa jeg kunne få låne hytta hans.

- Han ga deg gode råd med hensyn til diktningen?

- Jeg leste dikt høyt for ham fra et manus jeg hadde gjort ferdig. Og da sa Tarjei disse ordene som lyser som en Freiareklame i mitt hjerte: «Tek dei ikkje detta, så er dei dumme.» Nå tok de ikke diktene den høsten, men året etter. Men det var bare en fordel å få litt motstand i begynnelsen. Manuset neste år var blitt bedre.

 

Dikt som «Kulturuke», «Funny» og «Tale for loffen» ble alle refusert i Dagbladet. Det var Volds opptredener i ulike TV-program på NRK som gjorde dem kjent. Og anerkjent. Jan Erik Vold hadde, på sitt særegne vis, TV-tekke. Og kulturlivet var modent for nye uttrykksformer. Og nye kunstnere. Rabagaster, som Vold kjærlig kaller dem. Blant vennene hørte kunstnerne Kjartan Slettemark - og Sidsel Paaske, som Vold var gift med en kort periode, noen år senere. På et gammelt fotografi som ble vist på en av Paaskes utstillinger bader de tre nakne sammen under nattehimmelen mellom Wigelands skulpturer i Frognerparken. Bildet er datert mai 1966.

- Sekstitallet var opprørets og motkulturens tid?

- Vi brukte ikke det ordet, men det var helt klart en brytningstid. Er det motkultur å sitte i en gyngestol og lese dikt? Tja, Bjørnson ville kanskje ikke ha gjort det. Ideen var å ta ned det høytidelige og oppstyltede.

 

Hans samarbeid med jazzmusikere er velkjent. Det er nesten umulig å se ham på scenen uten å tenke at her står en potensiell frontmann og sanger.

- Jeg vet at jeg har timing når jeg leser. Men sanger? Jeg spurte en god venn av meg, Alfred Janson, som er en ærlig mann: «Alfred, synger jeg surt?» Han svarte: «Du synger ikke surt. Du synger annerledes.»

I 1969 kom han med sin første plate, «Briskeby blues», spilt inn med Jan Garbareks kvartett. Senere har han gitt ut en anselig mengde plater i samspill med Egil Kapstad, Nisse Sandström og andre musikanter, Red Mitchell blant de amerikanske. Da han oppdaget at det fantes en LP - «The Improviser» - der Chet Baker spiller i opptak med norske musikere, fikk han ideen om et samarbeid. Seinere traff han den amerikanske trompetisten i Stockholm. Baker var en god venn av den norske jazzjournalisten Randi Hultin, og pleide å si: «Yes, she is a remarkable woman.» Så sammen med henne dro Jan Erik Vold, Egil Kapstad og Terje Venaas til Paris i februar 1988 for å spille inn «Blåmann! Blåmann!» sammen med Chet Baker, og den belgiske gitaristen Philip Catherine som ble med i studio. Vold nøler ikke med å kalle det et høydepunkt i karrieren.

- En romanforfatter kan si han har skrevet en roman på 700 sider. Da kan jeg si: «Jeg har vært i Paris og spelt inn ei skive med Chet Baker», humrer han.

Randi Hultin hadde avtalt med Baker at de skulle møtes på en restaurant første kvelden. Men amerikaneren dukket ikke opp.

- Vi hadde nesten brukt opp alle støttepengene til prosjektet, så jeg var litt urolig den natta. Men så dukket han opp neste morgen, sier Vold og smiler lurt ved minnet om møtet med storheten.

- Vi møtte ham i lobbyen på hotellet der han pleide å bo. Noe av det første han gjorde var å ta all posten som hadde hopet seg opp og gjøre sånn, sier Vold og krøller sammen servietten på bordet foran seg.

- Pælma alt samma i søppelbøtta uåpnet, knegger han og legger til:

- Vi snakker om mennesker med style!

Vold spurte ham om han hadde gjort jazz og lyrikk før.

- Ja, «spoken word» som det kalles i USA. Nei, det hadde han ikke. Det betyr altså at ingen poet i USA noensinne spurte den mest poetiske av alle trompetere om å lage plate sammen. Det er merkelig.

Tre måneder etter innspillingen ble Baker funnet død. Han hadde ramlet ut av et hotellromvindu i Amsterdam.

Bislett Stadion, skøytesporten, utrydningstruede bad og trikken - Volds samfunnsrefsing, og engasjement for landemerker i Oslo by er blitt like kjent som forfatterskapet. Han er liksom Oslos mann. Likevel valgte han å flytte til Stockholm i 1978. Årsak? En kvinne, selvfølgelig.

- Nå tok det lang tid før fruen sa ja, men det er riktig: Jeg traff en svensk dame. Og etter 31 år og tre barn fikk jeg henne med gullring på. Vi giftet oss i New York City Hall 2008, med et norsk-amerikansk vennepar som forlovere.

- Du har med andre ord levd i synd i alle disse årene?

- Synd er ikke noe ord i mitt register.

I Stockholm blander han seg ikke opp i politikken. Siden 1977 har han bare skrevet ett eneste debattinnlegg i svensk presse. Det er mer enn nok å ta tak i i fødebyen.

- Oslo er den eneste by jeg vet om der milliardærene går i demonstrasjonstog, for å få opp et parodisk Munch-museum. Og taubane opp til Ekebergåsen og pornoparken til Ringnes. Det gjør de ikke engang i Molboland. Men vi lever i Bortskjemtland.

- Her aner jeg et mulig dikt?

- Det er på kanten til å bli et dikt, ja.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

 

5 favoritter

Musikk: Lester Youngs klarinettsolo på «I want a little girl» cirka 1938. Young var tenorsaksofonist.

Film: «Dersu Uzala» av Akira Kurosawa. Den ble til på en tid da han ikke fikk lage film i Japan fordi det var så dyrt, dette er en russisk-japansk produksjon.

Bok: «Jazzens vem, vad, hvor» fra København i 1953. Full av jazzhistorie og biografier. Det er en av de 10 viktigste bøkene i mitt liv.

Mat: Knekkebrød med geitost og et glass melk.

Sted: Senvinteren i Nordmarka.