Portrett

Strategen Slagstad

Rune Slagstad begynner å bli voksen. Men han har fortsatt ingen planer om hva han vil bli når han blir stor.

– Jeg bråvåknet til et par formuleringer. Nå blir det ikke mer!
Meldingen kommer på e-post torsdag morgen. Rune Slagstad har lest gjennom intervjuet og sovet på det. Jeg henter min fjærpenn og retter.
Noen dager tidligere:
– Ja, velkommen! sier Rune Slagstad og slår opp døren til sitt hjem på Oslo vest.
Siden han regnes som en av landets aller smarteste, var vi forberedt på å møte en imponerende skalle. Men ikke en som har fått geviret pyntet med lys.
– Den er min kones, forklarer han stolt, og avkrefter at elgskallen som henger utenfor døren hans er noe designernips fra en trendy møbelbutikk, men konas selvskutte trofé. Ja, hun går på jakt, får vi vite. Og på ski og skøyter også, om vi skal gjette ut fra raden av skistøvler og skøyter som står oppstilt ved døren.

Slagstad viser vei inn til sitt bibliotek. På gulvet ligger et kledelig slitt, orientalsk teppe, og veggene er dekket med bøker fra gulv til tak. Slagstad henter kaffe og kaker og setter seg til rette i den ene lenestolen som finnes i rommet, mens Dagsavisen tar plass på en liten krakk ved hans føtter og gumler hjemmebakte brownies. Fra høyttalerne strømmer dempet musikk. Chopin.
– Har du lest alle bøkene i dette rommet?
– Nei. Det er ikke alle bøker man leser fra begynnelse til slutt. Jeg har en lidenskap for å kjøpe bøker når jeg er på reise, men jeg setter meg ikke til å nilese med en gang jeg kommer hjem. Bøkene blir plassert i hyllen. Tre år senere kan det hende jeg tar en bestemt bok ut fordi den er akkurat det jeg trenger der og da. Jeg vil kalle det et for-hånden-bibliotek, sier han.
Og forsikrer i neste øyeblikk om at den mer lødige litteraturen har han gjemt bort i et annet værelse.
– Her inne går det mest i filosofi, sosiologi, religion og politikk. Poesien og skjønnlitteraturen har jeg i et annet rom.
– Er det en påkjenning å være så intellektuell som deg i dagens Norge?
– Nei. Vel, vi er et populistisk land, og sansen for det intellektuelle er ikke overdreven. Akademisk elite har ingen spesielt populær klang. Men dyrkingen av eliter er likevel påfallende, det ser du både innen næringslivet og ikke minst sportseliten. Da gymnaset ble avskaffet som tittel i 1974 fordi det var for elitistisk, poppet det fort opp et idrettsgymnas. Så den eliten dyrkes ganske nesegrus i Norge.
Selvfølgelig spiller han sjakk.
– Hva er ditt beste åpningstrekk?
– Jeg vet ikke om jeg har noe favorittrekk. Men å spille med hvitt er alltid en fordel, da har du det første trekket og kan bestemme hvor du vil gå. Akkurat nå holder jeg på å lære sønnen min på sju å spille sjakk. Han er spesielt glad i å spille Nimzo-indisk, sier Slagstad og demonstrerer åpningstrekket som er oppkalt etter spilleren Aron Nimzowitsch. Legger til at det er kampen om sentrum det dreier seg om og at poden foreløpig ikke har slått sin far.
– Jeg har vært ganske god og er fortsatt ikke spesielt dårlig, så han skal jobbe hardt for å slå meg, sier Slagstad, som har spilt sjakk helt siden han var ni år.
– Hvordan er det å gå rundt og vite at du regnes som en av landets ti viktigste intellektuelle?
– Jeg har registrert at det er blitt sagt, men må innrømme at jeg ikke tenker noe særlig på det, sier han og ser nesten litt brydd ut.
For i tillegg til å være en kulturell kapitalist er han er noe så sjeldent som bergenser og lavmælt. Det skal man for øvrig ikke la seg lure av, for alle som har kommet i fare for å provosere professoren vet at han ynder å klinke storslegga i hodet på enhver mygg som måtte prøve seg på noe polemikkmakk. Som da han i 2004 gruset en ung Aslak Nore i kronikken «Symptomet Nore» og stilte spørsmålet «hvorfor skal offentligheten belemres med Aslak Nores kaos?» og kritiserte det han oppfattet som selvlanseringsjournalistikk.

Selv har Slagstad ofte uttrykt en slags oppgitthet over det norske debattklimaet. Når enighetskulturen gjennomsyrer offentlige ordskifter og marinerer dem i kjedelig politisk korrekthet, kan det hende han dupper av et øyeblikk. Men han kommer fort til hektene om han blir motsagt, da er han i sitt ess.
– Selve poenget med intellektuell virksomhet er at argumentene møtes og brytes slik at en tredjepart, altså publikum, kan danne seg en mening. Jeg mener det er selve oppdraget, å bidra til en god meningsdannelse i samfunnet.
– Er det norske debattklimaet blitt bedre?
– Både og. Debatten har forskjøvet seg over i sosiale medier, og der er ikke jeg aktiv. Men det er blitt mye mer debatt nå enn det var for 20–30 år tilbake, ettersom det er blitt flere arenaer å bedrive debatt på nå.
– Synes du at vi er blitt mindre konfliktsky?
– Ja, det er på mange måter en friskere debatt. Det er mange i min generasjon som klager over at offentligheten er blitt så ødelagt og fragmentert. Det er jeg dypt uenig i. Den er blitt mer mangfoldig, og vi har fått mer offentlighet omkring det som før var privat sludder. Når det gjelder mer tradisjonelle medier som tidsskrifter, aviser og bøker, så er det ikke blitt mindre av dem. Offentlige møter har ekspandert i tillegg til Twitter- og Facebook-diskusjoner. Den arabiske våren var et eksempel på de nye medienes politiske betydning. Og du ser i vårt samfunn også at det er kortere vei til makthaverne gjennom de sosiale mediene.

I 2012 opplevde han å bli trakassert på Facebook av en som skulle være en av hans nærmeste kollegaer og samarbeidspartnere på Høgskolen i Oslo og Akershus, Nils Rune Langeland. Å bli kalt «gemen kjeltring», «sjarlatan» og «svin» var nok, Slagstad sa opp jobben i protest.
– Jeg ville bygge opp et nytt felt i profesjonshistorie, og så valgte de å ansette en person som etter mitt syn var verken kvalifisert til eller skjøttet den stillingen tilfredsstillende. Da han gikk til angrep og trakasserte både meg, og etter hvert også Anine, på Facebook, tok ikke ledelsen tak til tross for at den var blitt gjort klar over det. Det gjorde det helt uakseptabelt for meg å fortsette, så det fikk en brå slutt. Siden fikk jo Langeland også reisepass.
– Hvorfor tok ingen tak?
– Det er mye engstelse forbundet med å lede, det var opplagt et problem der.
– Nå er det ikke alltid de beste eller mest kvalifiserte som blir sjefer og ledere ...
– Du ser det i hvert fall i akademia. De som ikke helt lykkes på sine akademiske fagfelt, går heller over til å administrere andre akademikere.
– Men hvorfor gidder du ikke bruke sosiale medier?
– Nei, der har jeg begrenset kapasitet.
– Så det frister ikke å sitte med et glass og verdens største ropert og slynge dine meninger digitalt ut over de skravlende klasser på lørdagskvelden?
– Nei, jeg er med på mye, men der går grensen. Men jeg har en kone som er veldig aktiv, så jeg kikker henne over skulderen.

Rune Slagstad er liksom radikal og konservativ på samme tid. For eksempel kan han kunsten å kose seg med en bok hjemme i godstolen mens han er iført mørk dress fra – vi tipper – Ferner Jacobsen. Visst har han kommet seg opp og fram. Men han presiserer at han ikke er født med noen sølvskje i munnen.
– Jeg lærte tidlig å gå i motbakke, det er den gamle fjordingens opplevelse av verden også. Det var lite som kom av seg selv, og hjemme var lærdom og kunnskap det som ble satt pris på.
På loftet i barndomshjemmet hang det en politiuniform som ikke lenger var i bruk. Etter hvert falt bitene på plass.
– Far var politimann og gikk inn i NS i desember 1940. Han hadde ikke gjort så mye mer enn å stå på gal side, som var galt nok, og etter krigen mistet han jobben og begynte å jobbe som nattportier på et hotell i Bergen. Først da jeg var 12–13 år gammel, skjønte jeg hvorfor denne uniformen hang på loftet. Far fikk polio i 1946, så jeg hadde hele tida trodd det var grunnen til at han hadde måttet slutte i politiet.
– Du fikk kjenne på utenforskapet?
– Jeg hadde en slags følelse av å være født skyldig uten å vite hva det var, men det var nok verre for de to eldre brødrene mine. Den eldste, som var født i 1934, fikk føle det sterkest. Midt på 1950-tallet dro han til USA, bosatte seg i New York, en periode i en yiddish community, og forble der.
Å stå utenfor normalsamfunnet gjorde ham tidlig selvstendig.
– Det har nok formet meg i den forstand at alt jeg har gjort i livet, har berodd mye på egen virksomhet. Jeg har ikke fått noe gratis.
– Gir det deg en egen stolthet?
– Det vet jeg ikke, men det har formet meg som person – gitt meg energi, opposisjonell energi.
– Det må være veldig vanskelig for en familie å føle at man blir straffet for ett menneskes personlige valg?
– Ja, du er på bunnen og ganske utstøtt som familie. Jeg vil ikke overdrive det, for jeg hadde på mange måter en rik barndom og følte det mer indirekte. Men jeg vet at mor fikk kjepper kastet etter barnevognen og sånt.
– Hva tenker du om det?
– At vi er alle kastet inn i verden med en last som vi ikke selv har valgt. Mitt liv er tankevekkende nok blitt dypt preget av «det andre» Tyskland, med min interesse for filosofi, teologi og musikk. Min kritiske posisjon til diktaturer til høyre som til venstre skylder jeg ikke minst møtet med denne tradisjonen.
 
På femtitallet fikk verden sine første tenåringer. Rock'n'roll-generasjonen. Men med unntak av at han tryna i hoppbakken og brakk nesa, var det ikke mye rock'n'roll med Rune Slagstad. Hos ham gikk det mer i sjakk, Platon og tverrfløyte. Han spilte mens mor akkompagnerte på piano.
– Platon oppdaget jeg gjennom Egil Wyllers doktoravhandling, som var skrevet på tysk. Det var en åpenbaring og gjorde at jeg også lærte meg tysk. Min største store leseropplevelse som 12–13-åring var den tyske teologen, legen og Bach-fortolkeren Albert Schweitzers beretninger fra sitt virke i Lambaréné. Min første kronikk, i Bergens Tidende i 1962, var om Hegel og Norge: «Den forsømte tradisjon». Og det er egentlig dette sporet jeg har fulgt siden, sier Slagstad og bedyrer at han aldri har hatt noen plan, men følt seg fri til å gjøre det han har hatt lyst til.
En stund ville han bli prest og startet med å studere teologi. Men mistet troen.
– Hva gjorde at du mistet din tro?
– I spenningen mellom teologi og filosofi ble filosofien det jeg valgte. Teologmiljøet blant studentene var også preget av for mye hurra-kristendom som jeg følte meg fremmed for.
– Du ville ha mer synd og svovel og mindre frelse og glede?
– Det vil jeg ikke akkurat si. Jeg er ingen pietist. Jeg tror jeg ville ha vært en romantisk prest. Jeg hadde riktignok problemer med de gladkristne, men gleden ved den kristne tro har jeg sans for, ikke den dystre forbannelse.
– Tror du på noe i dag?
– Jeg vil ikke kalle meg kristen. Men jeg vil ikke kalle meg ateist heller. Jeg er en søkende sjel.
– Men tror du, som en av Norges fremste intellektuelle, at det er en større plan med det hele?
– At det er en mening med historien, mener du? Det er et altfor stort spørsmål for meg å svare på.
– Har du noen gang angret på at du ikke ble prest?
– Jeg har ingen trosanger. Men når jeg ser hvordan det går med Den norske kirke, så kan jeg ofte begynne å lure på om jeg burde slått et slag for den, hjulpet den litt, for den er tidvis ganske selvutslettende hjelpeløs og åndsforlatt, synes jeg. At jeg aldri har stått på en prekestol, er for så vidt et savn som jeg nok kan leve med, men jeg har alltid hatt dragning mot Kirkens hus.
– Så det bor en entertainer i deg?
– Jeg vil ikke si entertainer. Men en prest må skape glød og entusiasme, og det har jeg vel i perioder konvertert over i politikken.
– Du har sagt at du har et nærmest erotisk forhold til begreper?
– Ja, jeg er jo gammel platoniker. Jeg har hatt særlig glede av å skape nye begreper, som for eksempel «erfaringsresistens», «doldisbyråkrat» og «politikkutformende byråkrat». Når jeg har arbeidet med mine bøker som «De nasjonale strateger», så er det mer grunnleggende begreper som har vært sentrale. «Dannelsesagenter», for eksempel. Og «handlingsideologer». Sistnevnte er skikkelser som er tungt lastet med ideer og ideologi som har virket formende for det norske samfunnet. Alle som driver samfunnsforskning er interesserte i forholdet mellom aktører og strukturer. Men i diskusjonene på venstresiden har det gjerne vært en oppfatning om at systemene bestemmer, mens jeg er opptatt av subjektene, personene som kan gjøre at systemer endres. Derfor har jeg hatt en fascinasjon for og studert personer som har virket formende, ikke fordi de var opphøyde, men fordi de har hatt formende vilje, sier han og drar en lang harang om maktstrukturer og dannelse, mens Dagsavisen tar en brownie til.
– Når ble ditt politiske engasjement vekket?
– Det var da jeg kom tilbake til Norge i 1969 etter å ha studert i Frankfurt. Hjemme traff jeg personer jeg hadde kjent tidligere som nå var blitt medlemmer av AKP. De var totalt forandret. Selv var jeg tiltrukket av et antiautoritært opprør, mens de sluttet seg til noe av det mest autoritære vi har sett i moderne politikk. Det skjønte jeg rett og slett ikke noe av.

På syttitallet var Rune Slagstad tilknyttet Pax og Tidsskriftet Kontrast. Han beskriver miljøet som en liten familie der politikk, privatliv og forlagsdrift gikk hånd i hånd. De var kritiske til utviklingen av Arbeiderpartiet, men også kritiske til AKP og orienteringen mot stalinismen.
– Hvordan opplevde du de som ble frelst på Stalin?
– Som splittede personer som hadde gått seg vill.
Han markerte seg snart som en sterk kritiker av den totalitære venstresiden og 1979 ble han valgt som nestleder i SV.
– Blir du trist når du ser hvordan det gamle partiet ditt har skrumpet inn?
– Ja. Det er de tapte muligheters parti. Det er stor plass for et parti av det slaget, men SV har dessverre skuslet bort sine sjanser, sier Slagstad og lar blikket gli opp langs radene med bøker rundt seg.
Midt i muren av alvorlige bokrygger får jeg øye på en bukett tørkede roser. Det er kona Anine Kierulfs brudebukett fra 2006. De to møttes på en hagefest. Før året var omme, var de gift og hun gravid.
– Er du en romantiker?
– Ja, det vil jeg si.
Denne helgen tar han og familien en tur til Stockholm for å feire 70-årsdagen. Men på toget hjem begynner professorkverna å male. Da skal han pønske ut noen gode, treffende formuleringer til gjestene han har invitert neste helg. Det kommer til å handle om sosialdemokratisk sedelighet. Han vil slå et slag for sedeligheten, som han synes er for viktig til å overlates til den gamle teologen og svovelpredikanten Hallesbys tolkning.
– Men har du omsider bestemt deg for hva du skal bli?
– Nei, der er jeg fortsatt åpen.
sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

BOK: Hans-Georg Gadamer: «Wahrheit und Methode»
FILM: Brad Bird/Jan Pinkava: «Ratatouille»
MUSIKK: J.S. Bach: Cantata BWV 82, «Ich habe genug»
STED: Tübingen, liten universitetsby i Sør –Tyskland
MAT: Anines andebryst.

Mer fra Dagsavisen