Portrett

Stor nestor

Men diva? Det vil ikke Kari Simonsen være med på.

Noen puster meg i nakken idet jeg trekker i døra til personalinngangen på Oslo Nye Teater. Det er Kari Simonsen.

- Fanken, jeg er litt forsinket, sier hun andpustent.

Så hilser vi fort før hun piler av gårde til garderoben for å gjøre seg klar til dagens pressevisning av «Kjærlighetsbrev», en forestilling hun spiller sammen med Toralv Maurstad. Ti minutter senere sitter hun på scenen i en rød svingstol vis-à-vis sin hvithårede motspiller. Føttene er stukket inn i et par høyhælte røde sko, og hun strekker på beina og ser rolig ut over salen. Uttaler sine replikker med innlevelse og tilsynelatende sikkerhet.

Noen timer senere synker hun ned i en av sofaene på Bristol. Hun trekker pusten dypt og betror oss:

- Uff, jeg er så nervøs.

«Kjærlighetsbrev» handler om et livslangt kjærlighetsforhold som av skjebnens uransakelige årsaker aldri blir realisert. Simonsen og Maurstad omtales som nestorer i norsk teaterhistorie.

- Dette med scenenerver, blir det aldri lettere?

- Om noe, blir det kanskje til og med verre, sier hun og akker seg over smørbrødet med roastbiffoppsatsen som har kollapset på tallerkenen foran henne.

- Uff, se hvordan jeg roter det til her, sukker hun og fortsetter.

- Men, altså, dette et ganske eksperimentelt stykke, det er ikke dialog, vi sitter og leser brev til hverandre og har aldri blikkontakt på scenen. Jeg er veldig spent på om folk tar det.

- Er lidenskapen og kjærligheten den samme enten man er 17 eller 70?

- Njæ, jeg vet ikke. Man roer seg kanskje litt, blir litt sikrere og tryggere på seg selv. Men vel ... lidenskap er lidenskap. Og kjærlighet er kjærlighet.

Kari Simonsen kunne pensjonert seg for sju år siden, mens motspiller Toralv Maurstad kunne kastet inn håndkleet for 20 år siden. Oslo Nye Teater kaller dem nestorer i norsk scenekunst.

- Du kunne ligget på latsiden, likevel er du fortsatt i full sving?

- Ja, gudskjelov og takk og pris, sier hun og legger til:

- Jeg hadde en veldig energisk mor, kanskje det er derfor? Nå er jeg en splittet personlighet, jeg er energisk når det gjelder jobb, men på fritida er det andre takter. Ikke trener jeg, ikke har jeg noen hobby. Av og til bestemmer jeg meg for å begynne på noe, men så får jeg ikke fullført fordi det ikke klaffer med jobb eller reiser.

«Har De tidligere lidd av veneriske sykdommer, og i tilfelle hvilke? Skal ikke Helserådet ha rapport om gonoré - denne herren har det. Nemlig!»

Kari Simonsen er kjent fra utallige teaterstykker, filmer og kabareter, og blant de mest folkekjære er hennes opptredener sammen med Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr., som trygdekontorsketsjen der replikken ovenfor er hentet fra. Men hun har også spilt store, alvorlige klassikere på scenen.

Å spille mot Toralv Maurstad på samme teater som hun hadde ham som sjef for mange år siden, er spesielt.

- Er han best som sjef eller skuespiller?

- Ja, hva skal man si til det? Toralv er kjempegod, han. Jeg har hatt ham som sjef både på Oslo Nye og på Nationaltheatret. En sjef er veldig god når du får fine ting å gjøre. Og ikke så god når du ikke får det. Så for mitt vedkommende synes jeg Toralv var en bedre sjef for meg på Oslo Nye enn på National. Det var vel et ganske diplomatisk svar? sier hun lurt.

- Men han er både skuespiller og instruktør. Og når du jobber med skuespillere som også er instruktører, føler du deg ofte litt betraktet. Det kan være krevende.

- Har aldri du hatt lyst til å bli instruktør selv?

- Aldri. Det er innmari skummelt og krever mye mot. Av og til har jeg nok hatt lyst til å bry meg litt, men jeg har så utrolig lite selvtillit og er ganske sårbar.

For 52 år siden var hun en av Norges første Pippi Langstrømper i en oppsetning på Folketeateret i Oslo. Dette var lenge før svenske Inger Nilsson sjokkerte barnefamilier med sin TV-Pippi. Rollen som den rødhårede opprøreren som talte både politiet og voksne folk midt imot, kledde den ferske skuespilleren Kari Simonsen godt. Litt pussig, siden hun privat alltid har mislikt konflikter.

- Den rollen elsket jeg. Tenk, det er 52 år siden. Dæven! Det er jo egentlig helt rått.

- Du har sagt at kalde, beregnende kvinneroller ikke kler deg?

- Det er fordi jeg er en for svak person. Jeg har autoritetsangst og er redd for at folk skal være sinna på meg. Jeg har liksom aldri drømt om å spille de mest beinharde jævlene - som for eksempel Hedda Gabler. Jeg ville mye heller spilt Thea Ebstein, hun er mye mer min type rolle.

- Men du har spilt den blodtørstige og ærgjerrige Lady Macbeth, det er ikke akkurat noen pusekatt?

- Ja da, det er riktig, det. Kanskje er jeg ikke blitt utfordret nok på denne typen roller.

Kari Simonsen kan egentlig banke hvem det skulle være med bare stamtavlene sine alene. Hun er den danske poeten Adam Gottlob Oehlenschlägers tipptippoldebarn og blant hans siste etterkommere. Oehlenschläger er blant annet kjent for å ha skrevet Danmarks nasjonalsang og er en av de store inspirasjonskildene bak den nordiske romantikken. Hele morsslekten er full av driftige kvinner som med stort sosialt engasjement og drivkraft brøt barrierer for hva gifte, anstendige kvinner skulle holde på med. Moren, Marie Louise Heiberg, var like etter krigen med på å starte Ullern Røde Kors barnehjelp og gjorde også en stor innsats for å bedre tilbudene til utviklingshemmede barn, mens bestemoren var lærer på flere skoler på Oslos østkant. Familien på farssiden tilhørte kjøpmannsfamilien Simonsen som drev kolonialforretning på Stortorget, der Christiania Glasmagasin ligger i dag, og gikk under tilnavnet «Simonsen på torget».

At hun selv skulle bli skuespiller, var nok ingen overraskelse for omverdenen, for helt fra hun oppdaget skolerevy på Ullern skole, har hun stått på scenen.

- Jeg hadde nok et ganske stort uttrykksbehov. Var litt frekk og rampete, likte å gjøre ablegøyer. Så begynte jeg å danse og fikk gå og lære hos en søt dame som het Marit Frogner. Vi danset til barnesanger og eventyr som «Tuppen og Lillemor» og «Snehvit», og der fikk jeg selvsagt alltid rollen som den onde stemoren. Jeg fikk i det hele tatt aldri være hun pene, lyse og uskyldige, men heller hun som var litt rar eller slem. Aldri den nydelige Solveigen, liksom.

Og med Solveig antar man selvsagt at hun mener søt, prektig og jomfruelig som Solveig fra Griegs «Solveigs sang».

Hun storkoste seg i sang og dansenumre på Ullern skoles revy, og mange så nok for seg en framtidig stjerne i den rødhårede, lille jenta som steppet og sang med stor innlevelse.

- Det var ganske fine revyer på Ullern, og for meg var det mest for gøy. Jeg husker jeg hadde øvd inn et steppenummer nede i kjelleren på skolen der det var stengulv, og så kom jeg inn på scenen, som var en trerampe. Det laget jo ikkeno‘ lyd i det hele tatt. Det var rett og slett skandale, smiler hun.

I 17-årsalderen ble hun oppdaget av revykongen Einar Schanke som sendte henne og en gruppe musikere ut på turné.

- Jeg var litt kjæreste med Alfred Janson, som var pianist. Vi reiste rundt og underholdt på militærforlegninger. Når gutta spilte til dans, satt vi bare der og ventet, det var så primitivt - litt sånn à la de svenske folkparkene. Egentlig skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å framføre de sangene jeg sang den gangen.

- Så da hadde du ikke sceneskrekk?

- Nei, å fly inn på scenen og si sånn «hipp!» og «hei!» var helt OK. Det var først når jeg skulle nærme meg det seriøse, at jeg kjente på hva det vil si å ha ordentlig nerver.

Senere ble det russerevy og juristkabaret på universitetet.

- Jeg tok forberedende og skulle liksom studere juss. Det var så mange jurister i familien, broren min hadde begynt på jus, og jeg jekka meg opp og tenkte jeg skulle bli ferdig før ham. Men det var jo bare tull, jeg skjønte ikke bæret av hva jeg holdt på med, det var overhodet ikke noe for meg. Omsider begynte jeg å lese med en skuespiller, Tore Foss, og kom inn på teaterskolen.

- Visste du tidlig at du ville bli skuespiller?

- Nei, det tror jeg rett og slett var et for stort ord. For meg var dette noe jeg holdt på med fordi jeg syntes det var gøy. Skuespiller var for voldsomt å tenke på, så det gled vel litt av seg selv.

I 1956 søkte hun seg til teaterskolen. Troppet opp på prøver med egen pianist og et frekt revynummer som ingen hadde våget før henne.

- Men jeg struttet ikke av selvtillit da heller. Jeg hadde ganske mange komplekser fordi jeg liksom bare hadde vært hurrajente i revyer og gjort sånne lettere ting. Du vet dans, sang, tull og tøys. Alle de andre på skolen kom fra det mer seriøse teatermiljøet, og den tulledelen som jeg kom fra, hadde ikke samme status. Å synge en revyvise på opptaksprøven, tror jeg ikke hadde blitt gjort tidligere.

- Husker du hvilken sang du framførte?

- Åh, den om eksosrypa! Jeg framførte den på Chat Noir senere. Og selv om jeg gjorde min del av sånne Solveig-roller, hadde jeg problemer med dem. Jeg var liksom hun litt frekke, storkjeftede eller fæle, sier hun.

- Hadde de lettbeinte rollene mindre status enn de tunge?

- Absolutt. Da jeg var veldig ung, spilte Lalla Carlsen Mor Åse i en «Peer Gynt»-oppsetning i Frognerparken, og det ble nærmest en sensasjon fordi hun var revyskuespiller. Gudskjelov har det forandret seg, nå flyr jo folk fra Shakespeare til «Mot i brøstet» og tilbake, og det blir akseptert.

Mens hun gikk på teaterskolen, spilte hun på scenen om kvelden.

- Jeg skjønner egentlig ikke at vi fikk lov, men jeg debuterte faktisk på Folketeateret mens jeg gikk på teaterskolen. Ellers opptrådte vi der vi fikk tilbud.

Første arbeidsåret etter skolen jobbet hun på Chat Noir. Sølvi Wang og gruppa The Monn Keys var stjerner, og Kari Simonsen var en av de pene, unge pikene som fikk lov til å være med i showet. Senere ble hun fast ansatt på Oslo Nye Teater og høstet mange godord for sin tolkning av rollen som Sally Bowles i teatrets oppsetning av «Cabaret» i 1968. Plutselig var Kari Simonsen hele Norges musikaldronning.

- Uff, nei det er jeg virkelig ikke. Sånt gjør meg direkte flau. Jeg har aldri vært i nærheten av dagens musikalstjerner, de kan jo alt mulig. Det finnes snart ikke en skuespiller som ikke er musikaldyktig. Nei, der må jeg melde pass. Jeg kunne absolutt bruke synge-tale-stemmen og syntes det var kjempemoro å spille Sally Bowles. Jeg dro til og med til London og så Judi Dench i rollen. Det var en stor inspirasjon.

I 1972 ble hun fast ansatt ved Nationaltheatret, men har også spilt ved både Edderkoppen Teater og Chat Noir. Så ble det komedie med Rolv Wesenlund og Harald Heide Steens jr. i klassiske «Hørerøret» og flere episoder av Fleksnes. Hun hadde dessuten stemmen som Solan Gundersen i Ivo Caprino-Filmen «Flåklypa Grand Prix» fra 1975.

På scenen kan hun være så rå, sarkastisk og temperamentsfull at det gnistrer. Samtidig mistenker man at hårfargen får ta sin del av skylden for at hun omtales som temperamentsfull.

- Har du alltid hatt rødt hår?

- Ja, jeg er veldig naturlig rød. Helt albino på øynene og med masse fregner. Søsknene mine også. Da vi var små, syntes far at vi var de vakreste barna i hele verden, og han var veldig forfengelig på våre vegne. Så vi elsket å gre håret flatt bakover så vi så ut som kritthvite albinos og så gå og vise oss fram for far. Da ble han helt forferdet og ville ikke se. Det skulle han ikke ha noe av, nei!

I 1966 møtte hun dramatikeren Peder Cappelen på jobb. Cappelen var nyskilt og alenepappa for to gutter, og snart var Kari Simonsen både gift og bonusmamma for to gutter. Hun flyttet ut til det hun kaller «langt pokker i vold utpå landet», med andre ord Vestmarka i Bærum.

- Vi møttes på Oslo Nye, der han satte opp et av sine første stykker. Jeg traff ham i kantinen, han var en venn av Toralv. Etter det gikk det forholdsvis fort. Jeg flyttet ut til ham i Bærum, og der bodde jeg helt til han døde, det er kjempelenge siden nå.

- Du er mamma for tre gutter og bonusmamma for to, det kan ikke ha vært noen søndagsskole?

- Nei, jeg skjønner det egentlig ikke sjæl. Men vi hadde praktikant hjemme, ellers hadde det aldri gått. Vi bodde jo langt fanden i vold ute på landet. Men da jeg ble alene, flyttet jeg til Oslo.

Ingen av sønnene har gått i hennes fotspor.

- De er akademikere, alle sammen. Det har de ikke fått hjemmefra på noen som helst måte. Peder var dramatiker, og de har vokst opp veldig tett på teateret. Likevel tror jeg aldri de har vurdert skuespilleryrket. Jeg husker jeg lurte tvillingene til å gå på audition på Oslo Nye Teater en gang. Da var de rundt seks år gamle, og jeg var så nysgjerrig på hvordan de ville oppføre seg. Så snek jeg meg inn salen, satt der i mørket og så på dem. Det var uendelig komisk. Det var i grunnen veldig slemt av meg.

Det finnes mange skuespillere på Simonsens alder som gjerne vil jobbe, men rolleutvalget er ikke enormt. Hun tror det er enda vanskeligere for kvinnelige skuespillere enn for mannlige.

- Når du ikke lenger er så fresh og glamorøs, så er det ikke det store rolletilfanget. Den første gangen du blir tilbudt rolle som bestemor, ja, det kan føles litt tøft. Nå er jeg for øvrig kommet opp i oldermoralder, og da blir det mer demens og sånn. I nesten alle rollene jeg blir tilbudt nå, er det gjerne litt Alzheimer med i bildet.

- Er det mange roller du har drømt om men ikke fått?

- Nei. Du får såpass mange ørefiker gjennom et langt liv på scenen at den typen skuffelser må du bare putte i en boks og glemme. Ellers orker du ikke denne jobben. Det er klart det hender at du blir skuffet, det er tross alt ikke så mange gode jobber og jævlig mange gode skuespillere. Man må gjøre det beste ut av det.

- Hvordan er stemningen når roller skal fordeles i et teater?

- Til å ta og føle på. Og alltid er det noen som vet litt mer enn de andre, som kanskje er gift med en sjef eller kjæreste med en instruktør eller som har sittet i kunstnerisk råd. Det er egentlig veldig ubehagelig og ryktete, virkelig ikke noe morsomt i det hele tatt. Omsider kommer listen opp på veggen, så ser man hva man har fått. Kanskje er du blitt tildelt rollen som kona på gården i «Hakkebakkeskogen», det er ikke ditt lykkeligste øyeblikk akkurat.

- Kjenner du deg som en ekte teaterdiva?

- Overhodet ikke. Og det kan du skrive med de største bokstavene i hele verden. Jeg er aldri fjong og pyntet på rød løper, og går usminket i butikken. Jeg tror trygt at jeg kan si jeg er ujålete. Kanskje til og med litt for ujålete.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg liker viser, klassisk og jazz. Velger meg en Monica Zetterlund-plate, Jeg er helt gal etter henne. Jeg har sett henne live, fantastisk artist.

FILM: «Mitt liv som hund» likte jeg svært godt.

BOK: Jeg har egentlig ikke favoritter, så dette er litt som å be noen velge mellom barna sine. Men jeg vil anbefale Knausgårds «Min kamp».

MAT: Jeg liker å «mekke» sauser, enten det er til kjøtt eller fisk. Det gjør den ene sønnen min òg. Vi har mange krangler om saus.

STED: På hytta mi. Ellers er jeg mye i Key Largo i Florida, hos Liv Ullmann. Der har jeg vært 15 vintrer på rad.

Mer fra Dagsavisen