Stein­ansikt

I Nico Widerbergs atelier på Oslo øst er det stille. Assistenten har gått hjem, han selv kommer rett fra en begravelse. Nå rusler han rundt på kontoret, lager kaffe. Dagsavisens utskremte blir mottatt med et solid håndtrykk. Jeg har alltid tenkt at Nico Widerberg har hele den mytiske kunstnerlooken inne, som om han skulle vært tegnet av selveste Leonardo. Når han kikker fram bak en skog av viltvoksende krøller, tenker jeg at han heller ser ut som om han er hogget i stein.

- Først tenkte jeg at dette orker jeg ikke å være med på eller kommentere, sier han alvorlig.

- Men jeg syns det er viktig å få fram hva som er fakta i saken.

Han sikter selvsagt til minneskulpturen han har laget for ofrene etter terrorangrepet 22. juli.

Det er alltid vondt når man har ønsket å gjøre noe godt, og så blir det liksom bare feil. Og denne våren har han pådratt seg kulturlivets harme etter at han laget en minnestein på oppdrag fra en anonym person som ville gi de berørte en gave. 56 kommuner ble tilbudt gaven, og mange har vært positive. Men styreleder i billedhoggerforeningen Gisle Harr har anbefalt dem å takke nei og kaller prosessen et kupp. De hadde ønsket en demokratisk prosess der flere kunstnere ble invitert til komme med forslag.

De har fått støtte fra media. «Forkastet markeringsbehov» skrev Morgenbladets redaktør, Alf van der Hagen, på lederplass nylig. Han fortsatte med å slå fast at Widerberg ikke regnes blant landets betydelige kunstnere og at monumentet er lettvint, spekulativt og oser av åndelig latskap. Du skal ha tykk hud om du ikke lar deg såre av så krass kritikk, og Nico Widerberg føler seg dolket i ryggen av sin egen forening.

- Det er greit at man er kritisk og negativ dersom man er ordentlig informert. Og jeg hadde gladelig gitt informasjon til dem om de hadde spurt, sier Widerberg.

Han drar hånden gjennom det krøllete håret.

- Men Billedhoggerforeningen, som også er min forening, tok ikke engang kontakt med meg for å høre hvordan det hadde foregått. Det er altså ikke snakk om over 50 såkalte «Nico Widerberg-skulpturer», men en minnesten laget spesielt med tanke på ofrene og innenfor en gitt økonomisk ramme. Jeg har laget en skulptur som jeg håper at de som har mistet sine nærmeste kan få en mening ut av og som jeg også kan stå inne for som kunstner.

Giveren vil ikke ha noe fokus på seg selv og har derfor valgt å være anonym. Det har gjort folk nysgjerrige og kanskje litt mistenksomme.

- Men det var viktig for ham å være anonym, noe også støttegruppa for etterlatte syntes var riktig.

Widerberg benekter at giveren er en av hans faste mesener.

- Er det Hagen? Er det Røkke? blir møtt med et steinansikt.

- Det er et godt menneske, noe mer er det ikke å si.

- Syns du det er rart at folk reagerer på at du blir håndplukket til en så viktig jobb istedenfor at flere får sjansen til å bidra?

- Ja. De store minnesmerkene blir jo laget senere, de som skal stå i Oslo og på Utøya, og de regner jeg med vil bli løst på den måten at flere får komme med forslag. Men det jeg har fått kritikk for, er at dette handler om meg som person, og det gjør det jo ikke. Dette handler om menneskene som ble direkte rammet.

- Du føler det som et personangrep?

- Ja, det er det klart at jeg gjør, sier han og ser på meg med et blikk som sier at dette må da jeg også skjønne, og fortsetter, riktig nok med et lite smil i munnviken, men likevel alvorlig stemme:

- Du, det er mange som syns jeg er litt irriterende, og det forstår jeg. Det er mange jeg syns er irriterende også. Og det er helt greit, det. Jeg skulle bare ønske at folk kunne vise litt respekt for alvoret i denne saken og ikke gjøre den til en personfokusert tullesak.

- Er det mye smålighet og misunnelse i din bransje?

- Ja, sånn har det alltid vært. Det er ikke slik at man støtter hverandre. Jeg kan møte folk som ikke hilser på meg på gata, jeg, selv om vi kjenner hverandre. Men alle har sine venner og sitt miljø. Det har jeg også. Jeg har bare ikke så mange venner i skulpturbransjen, og det burde jeg kanskje tenkt litt på, bygget et nettverk der. Men jeg har aldri vært så opptatt av det. Og så har jeg kanskje heller aldri vært helt trygg på det miljøet.

Som sønn av en av landets mest bejublede samtidskunstnere er det mange som tror Nico Widerberg har kommet lett til det. Selv viser han til hardt arbeid. Som ung var han sky, stille, litt engstelig og sjenert. Hans styrke lå i at han var aktiv.

- Jeg hadde ikke noen sosial styrke, men en sånn stå på-greie med mye energi og livskraft. Likte å arbeide og holde på.

Men egentlig var det musiker han hadde tenkt å bli, eller rettere sagt rockestjerne. Et lite opprør mot foreldrene og deres omgangskrets.

- Frans har aldri blandet seg så mye i mine valg, ikke så mye i barneoppdragelsen heller, smiler han.

- Han er en veldig snill far og ikke en sånn streng type selv om han kunne bli sinna. Moren min var nok mer autoritær og bestemt.

- Du kaller faren din Frans?

- Det var det moren vår som bestemte. Hun sa tidlig ifra til meg og broren min at hun ikke orket å bli kalt mamma. Derfor ble det til at vi kalte dem Aasa og Frans. Barna mine gjør det samme. For dem er jeg Nico.

Han vokste opp i et typisk kunstnerhjem. Det var sosialt og livlig i huset på Ekely, med rare og spennende folk som kom og gikk på de underligste tider.

- Vi bodde i kunstnerkollektivet, og den gangen var ikke kafeene oppe så sent, så det ble mye til at folk festet hjemme hos hverandre. Dette var på 70-tallet, midt i kvinnefrigjøringen også, og det var mye hyling og skriking og uro, og selv om vi hadde fantastiske, snille foreldre og det var mange fine, gode mennesker i kunstnermiljøet, var det også noen destruktive personligheter, slike som herja litt. For små barn kan slikt fortone seg voldsomt og kaotisk, og jeg hadde ingen trang til å gå inn i det selv senere. Vi følte ikke alltid at vi ble ordentlig sett.

Når han spilte gitar, var det som om det åpnet seg en annen verden, han kjente at musikken kommuniserte, var direkte og levende.

- Alt som barn hang jeg rundt på Kunstnernes Hus, og jeg husker at jeg syntes kunst generelt var ganske håpløst. Grått og trist. Selv om jeg var veldig stolt av Frans og alt det han fikk til, var kunstnermiljøet bare det rommet jeg vokste opp i. Jeg oppdaget også ganske tidlig sinnet og misunnelsen. Så å bli billedhogger var noe jeg ikke engang vurderte. Overhodet ikke, faktisk. Jeg følte ikke at skulpturer kommuniserte, det var liksom bare noen digre, døde monumenter som jeg ikke hadde noe forhold til.

Han var et ensomt barn. På Ekely var det ham og broren og ikke så mange jevnaldrende. På Steinerskolen ble han mobbet fordi han var ordblind.

- Jeg gikk til logoped og greier, sleit nok litt. På ungdomsskolen ramla jeg utenfor. På Steinerskolen går det mange forskjellige typer folk, mange veldig vellykkede mennesker også, og de så litt ned på meg som var kunstnerbarn. Det var et skjellsord. Men jeg likte meg likevel godt på skolen, selv om jeg var litt ensom.

«Idioten» sa de andre ungene. Han tok en fryktelig hevn. Da han senere begynte på Fagerborg videregående, tok han dramatimer, lærte seg Hamlet utenat og framførte Shakespeares tekst feilfritt.

- Jeg er ikke dum, ikke sant. Jeg tok rytmen i Shakespeares tekst. Det gikk bra. Men hvor bra skuespill det var, vet jeg ikke, smiler han.

Det var i formingstimene på Fagerborg at han fikk sans for å jobbe med leire. Mens de andre lagde askebegre og boller som var en del av pensum, begynte han å blande forskjellige typer leire og formet små skulpturer.

- Læreren oppmuntret meg. «Nico skal ikke lage askebegre» sa han. De så kanskje at jeg hadde noe. Da jeg kom inn på kunst- og håndverksskolen, var det på en måte ikke noen vei tilbake. Da var det døgnet rundt. Det ble en måte å leve på og helt umulig å reversere.

Nico Widerberg husker godt reaksjonene. Selv gamle venner av familien nektet å anerkjenne valget. Noen sluttet å hilse.

- Det var merkbart. Jeg fikk mye sinne og negativitet rettet mot meg fordi jeg var den jeg var, sønn av Frans Widerberg, og fordi jeg jobba for mye. Jeg var litt for aktiv, for levende. På kunst- og håndverksskolen var det ok, der følte jeg at vi var en gjeng som holdt sammen, men så søkte jeg på Akademiet.

Han kom ikke inn på første forsøk. Men så møtte han professor Boge Berg på Club 7. Han så at den unge Widerberg hadde talent og inviterte ham til å hospitere på Akademiet. Det takket han ja til, var lykkelig over å bli sett. Men på Akademiet ble det fort dårlig stemning.

- De andre studentene og lærerne fikk det for seg at hospiteringen måtte være noe Frans hadde ordna, så det ble bråk internt med svære allmannamøter og greier som jeg ikke visste om. Jeg sto bare der og jobbet, og så fikk jeg plutselig beskjed om at jeg måtte forlate stedet. Det var i grunnen akkurat som med minnesteinen, det var ikke blitt gjort noe galt, ingen hadde gjort noe ulovlig. Det var bare at man ønsket en annen prosess, sier han og drar hånden gjennom det uregjerlige håret og smiler litt oppgitt.

- Det er jo mange ting man kunne ønske en annen prosess rundt, herregud!

Da han debuterte i 1984, kalte han seg bare Nico Magnus. Ville skape seg en egen identitet uten Widerberg-navnet.

- Jeg brukte det en stund, men etter hvert ga jeg F og brukte fullt navn, smiler han.

Vi vandrer inn i atelieret der skulpturene blir til. Utenfor døren står en gaffeltruck. På det ene rommet dominerer en diger kran rommet. Den bruker han til å løfte tunge granittblokker opp på arbeidsbukkene. Det er tungt arbeid, og han gjør det meste selv, er en «hands on»-fyr.

- Vi bærer noe med oss, det tror jeg på. Frans‘ foreldre var ikke kunstnere, men min tipptipptippoldefar drev Hakadal jernstøperi. Han kom fra Sverige og drev støperiet for disse folkene som eide Nordmarka. Jobbet med hendene og skapte ting. Jeg skjønte også tidlig at jeg likte å jobbe med hendene. jeg kunne godt blitt håndverker, tømrer for eksempel, om jeg ikke hadde blitt kunstner. Noen ganger tenker jeg på meg selv som en avansert industriarbeider.

- Hvorfor er folk misunnelige på deg, tror du?

- Det kan kanskje være fordi jeg har klart meg selv økonomisk. Helt siden den første utstillingen har jeg solgt en del. Den gangen laget jeg opp en del mindre gipsskulpturer for å gjøre skulpturene mer tilgjengelige, og det ble en liten suksess. Jeg syntes det var fantastisk. Det har ikke vært noe mål, men det er fint å gjøre kunsten tilgjengelig. Mange av mine kollegaer har ikke maktet å holdet det gående fordi de ikke klarer å få til en sirkulasjon på verkene. Det er ikke fordi de ikke gidder. Men jeg jobber fortsatt mye, akkurat som da jeg gikk på akademiet. Det er en måte å leve på, men ikke noe mål, alle må ikke være sånn. Men det må være lov å være sånn også. Se på Munch, han fikk ikke barn engang. Jeg har i hvert fall barn. To kull til og med.

Nico Widerberg har to barn fra første ekteskap og er nå gift med med Camilla Coucheron som han har to barn med.

- Tar du del i barnas oppdragelse eller er du en sånn fjern kunstnerfyr som ikke kan forholde deg til livets realiteter?

- Jeg tar del i barnas liv slik andre fedre gjør. I og med at jeg har mye å styre med, er jeg ingen superpappa, men barna mine er veldig glad i meg, det vet jeg.

- I og med at Camilla har et barn fra før har vi annenhver uke fem barn til sammen. Det er intenst. I tillegg er Camilla også kunstner og vil gjerne komme i gang. Det er mye som skal på plass, og hvorvidt man lykkes, handler om hvordan man er mot hverandre og om man klarer å ta vare på kjærligheten.

- Hvordan tar dere vare på kjærligheten?

- Jeg har ingen oppskrift og har jo blitt skilt én gang. Men det går vel på at man er til stede for hverandre, ser hverandre. Selv om jeg jobber mye og blir sliten på kveldene, er jeg ikke sånn at jeg bare slenger meg på sofaen når jeg kommer hjem. Jeg handler, lager mat og bidrar til fellesskapet.

- Hva slags råd vil du gi dine barn om de ønsker å bli kunstnere?

- Det er det umulig å si. Man kan ikke styre barna sine, det har aldri mine foreldre gjort med meg. Da jeg valgte å bli kunstner var det et eget valg. Men når det er sagt, så tror jeg Frans ble veldig glad for det.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no