Stadig sulten

Han står utenfor tikibaren AKU AKU i Thorvald Meyers gate og venter. Utelivskongen, musikeren, bartenderen og regissøren, mannen som i høst har delt ut gratis mat til sultne folk i nød tar imot Dagsavisen med en stor klem.

Han kommer rett fra NRK og Nitimen der han har multitasket med å lese Shakespearesonetter samtidig som han har forklart fortreffeligheten til franske treskruer, og reklamert for sin nyfødte baby, filmen «Høst». Onsdag var det premiere på Gimle kino, og kritikkene har ikke vært dårlige. Det spiller uansett ingen rolle for han, for han vil lage film uansett. Til tross for alle sine bragder er han sulten på nye utfordringer og han har lovt at han heretter kommer til å lage en spillefilm i året. «Høst» er laget uten én øre i offentlig støtte, og han vil vise at det er mulig å få til. I kjent stil har mye blitt til over mye god mat og vin.

– Alle som har jobbet på filmen har fått betalt til tariff. Men jeg har gjort mye selv og da blir det ikke så dyrt, sier han mens vi slentrer ned til Villa Paradiso for å drikke kaffe.

– Jeg gjør ting helt opp til linja hvis du skjønner. Hele verden skal få vite om den filmen, smiler han.

– Å lage film er ikke det enkleste du kunne kastet deg ut i, det er jo så mange folk involvert og så mange penger på spill?

– Ikke så mye penger. Og jobber du med profesjonelle og flinke folk og sørger for at det blir en fin prosess, går ting nesten forbløffende lett. Å lage film er på mange måter mye enklere enn å drive en restaurant, for når filmen er ferdig så er den ferdig. Når en restaurant åpner dørene har jobben bare så vidt begynt.

Enten han designer interiør i mørkt tre, komponerer eksotiske cocktails eller lager poetisk Oslo-film, så er det noe stilsikkert over Jan Vardøen. Han er et stilpetimeter og djevelen sitter i detaljene, men det er liksom aldri påtrengende. Selv skjortene hans er fine uten å være slitsomme. I dag går det i marineblått. «DILLIGAF» står det over høyre brystlomme. En kollega oversetter diskré: «Do I look like I give a fuck». Og nei, det gjør jo ikke det. Men vi vet bedre. Vardøen er en mann som bryr seg, og han bryr seg ganske mye. Med samme snarrådighet som han en gang organiserte hjemløse i bydelen Brixton i London, har han i høst stått i spissen for et solid knippe restauranteiere fra Oslo og delt ut mat til flyktningene på Tøyen.

– Ja. 7000 måltider, sier han. Og sjekker den første av minst 20 tekstmeldinger som ramler inn bare under dette intervjuet, angående «Refugees Welcome», der han er leder.

– Jeg kjente noen av dem som holdt på nede på Tøyen og hørte at de slet med å få inn nok mat. Og tenkte at det er jo en smal sak. Så jeg spurte, hvor mye trenger dere? Og så la jeg ut en Facebookmelding der jeg spurte om det var noen av mine venner i restaurantbransjen som kunne tenke seg å være med på dette. Og vips fikk vi 15.000 likes. Oh shit, liksom. Det bare skjedde.

Brått befant han seg midt i mengden av folk som hadde samlet seg utenfor Politiets utlendingsenhet, og delte ut mat og toalettsaker. Og svarte alle som påsto vi må hjelpe folk der de er med: «Ja. Og nå er de her.»

– Den delen av jobben med å dele ut mat var enkel, for folk i restaurantbransjen er vant til at det må gå på skinner. Det er en organisering som er helt dagligdags i bransjen.

Han er ikke like imponert over flyktningdebatten, som han synes ofte blir både pinlig og smålig. For ikke lenge siden gikk han ut i Dagsavisen og sa at om dette var hvordan Norge ønsket å møte folk i nød, var han usikker på om han hadde lyst til å bo i landet lenger. Kritikken lot ikke vente på seg. Carl I. Hagen var kjapt ute og stemplet de hjelpsomme restauranteierne som pr-kåte kjendiser. Vardøen rister bare oppgitt på hodet, gidder knapt kommentere.

– Han er gått ut på dato. En gjerrig og smålig gammel mann som ikke lenger har kontakt med virkeligheten.

LES OGSÅ: Jan Vardøen drittlei Per Sandberg

Å sitte på rumpa og vente på støtte, enten det er fra det offentlige eller andre, er ikke hans stil. Han orker det ikke, tar heller saken i egne hender og gjør noe han kan.

– Det er jo ikke bare staten som har ansvar for å hjelpe mennesker i nød, vi som medmennesker er forpliktet til det samme.

Som gammel anarkist og husokkupant har han organisert aksjoner helt fra han var tenåring.

– Jeg har stått på alle barrikader som finnes, støttet gruvearbeiderstreiken, anti-apartheiddemonstrasjonene, var redaktør i Blitzavisen i London, skrev for avisen Class War. Så jeg har mine svin på skogen, ler han.

Jan Vardøen er født i London av norsk mor og britisk far. Han ble døpt i den norske sjømannskirken, og da han var tre år gammel, flyttet familien til Cork, sør i Irland, der faren som var forfatter slapp å betale skatt. Men da foreldrene skilte seg fem år senere, tok far med seg ungene og flyttet tilbake til London.

Jan Vardøen grøsser ved tanken på årene i skoleuniform, med autoritære lærere som utøvde streng disiplin. Men i frikvarterene lød det livlig sang: «Thatcher Thatcher milk snatcher».

– Det er det aller første politiske slagordet jeg hørte. Vi gikk i tog i skolegården og sang om Thatcher the milk snatcher. Vi skjønte at Thatcher var kjip lenge før hun ble statsminister, men det var først da jeg ble husokkupant at jeg ble mer politisk engasjert.

Drømmen var å bli musiker. Hjemme var det et ikke-tema. Han vil ikke gå i detalj, men vi skjønner at forholdet til faren var mindre hjertelig. Så han satte seg et mål: så snart han fylte 16 skulle han flytte hjemmefra. Han talte dagene i hemmelighet.

– Jeg tror moren min var litt bekymret, men hun har sett at det er blitt folk av meg også. Faren min har jeg ikke snakket med siden jeg fylte 16, for da dro jeg. Det sier vel sitt.

Han måtte tjene penger og havnet i oppvasken på en restaurant. Når han ikke vasket opp, spilte han i flere forskjellige band, først trommer, så gitar. Og han opparbeidet seg en leksikal hukommelse for sangtekster.

– Det er nesten pinlig, men jeg glemmer aldri en sangtekst. Så fort den kommer inn her, så blir den der, sier han, peker på øret og ser nesten beklemt ut.

– Jeg likte punk, Elvis Costello, reggae og ska. Og da jeg etter hvert lærte at rocken startet med Chuck Berry, gikk jeg saklig til verks og hørte på absolutt alt han hadde spilt inn. Ellers slukte jeg New Musical Express fra perm til perm hver uke, og da jeg var heldig og fikk meg jobb på Hammersmith Odeon, fikk jeg sjansen til å oppleve flere legendariske band live. Joy Division. Og AC/DC i førsteutgaven.

LES OGSÅ: Høstlig filmglede med mindre skår

18 år gammel dro han til morens hjemland, og fikk seg jobb på Peppes Pizza på Solli. Men utelivet i Oslo virket uendelig grått og trist, så reisen fortsatte. Han bodde en periode i Miami og senere Toronto der han jobbet som backstage-kokk for et cateringfirma, men vendte omsider tilbake til London i 1982 uten fem øre i lomma.

– Jeg trengte et sted å bo, og fant et tomt hus i Brixton. I England har de mange ledige hus og fryktelig mange fattige folk, så da jeg fant meg et sted laget jeg lister over de ledige husene jeg så, og koblet med folk som ikke hadde steder å bo. Og så drev jeg opplæring i lover og regler, og hvordan man dirker låser, tyvkobler seg inn på gass og elektrisitet, praktiske ting. I tillegg drev jeg vegetarkafé der folk kunne spise for en slikk og ingenting.

– Så du var en gründer allerede da?

– Ikke gründer, for jeg tjente ikke noe på det. Jeg drev fangehjelp også. Bare holdt på. Måtte ha noe å gjøre. Men det var fortsatt musiker jeg skulle bli.

– Fangehjelp?

– Ja, det slo meg at om du arrangerer en demonstrasjon der noen blir buret inne, så varer ditt ansvar lenger enn selve demonstrasjonen. Så derfor fulgte jeg opp folk jeg visste om som hadde blitt tauet inn. Du må også ta ansvar for dem som har tatt skade av det du har satt i gang. Dette er ikke ting man trenger noen dypere politisk analyse for å få til. En god gjerning holder lenge. Det er politikk nok for meg.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ordet politikk får han til å tenke på rigide systemer, byråkrati og ufruktbare krangler.

– Som anarkist har jeg ikke stor tiltro på maktmennesker. Men jeg har alltid hatt behov for å gjøre noe. Istedenfor å stå på hjørnet og selge aviser, vil jeg gjøre noe praktisk som jeg er fortrolig med. Som for eksempel flyktninghjelpen. Det vi driver med er godt nok, vi trenger ikke overanalysere det, eller la det bli tatt til inntekt for annet politisk arbeid. Antirasistisk arbeid for eksempel. Om du tar et blikk på alle som jobber iherdig med å dele ut mat, så er det mange forskjellige typer folk med forskjellig hudfarge, og ingen tenker på det. Det er liksom ikke noe tema og i den sammenheng føles hele rasismebegrepet passé. Vi er forskjellige, det er en selvfølge i en stor by.

Tanken på å gå i demonstrasjonstog gjør han svett.

– Det føles kleint, jeg kjenner liksom at jeg dør innvendig bare jeg tenker på det. Og jeg vet ikke om det skjer noe av at man går i tog heller. Man skal stå sammen og stå for noe, men jeg foretrekker å vise det i gjerning.

Beacon Island, Vardøya – øya med varden. Det er der den norske delen av familien kommer fra. Det er også navnet på Vardøens produksjonsselskap. Logoen er en liten firetagget stjerne.

– Stjernen er vardetegnet på sjøkartet, og jeg bruker det som mitt bumerke på alt jeg gjør, forklarer han.

For det var på Vardøya utenfor Risør at han omsider kom hjem. Livet der åpnet hodet og sinnet hans, frigjorde det lekende, skapende mennesket. Moren og søsknene hadde flyttet hit flere år tidligere og nå kom den rebelske husokkupanten etter. Uten konkrete planer og uten å kunne ett eneste ord norsk fikk han kranglet seg med på et trebåtbyggerkurs for kvinner.

– Det var et kall, og føltes enormt sterkt. Jeg kjente med hvert fiber i kroppen at jeg bare måtte lære å bygge båter. Da jeg kom i gang, var det som om jeg skjønte hva alt går ut på i livet, hvordan alt henger sammen. Det jeg ikke visste på det tidspunktet var at min bestefar hadde vært skipsbygger.

– Så det lå på lur i genene?

– Ja! Nettopp! Ikke spør meg om å kjøre bil, for det verken kan eller tør jeg. Men spør om jeg kan bygge et skip. Det har jeg null angst for. Det bare ligger for meg. Båtbygging var det første jeg drev med som jeg følte var hundre prosent riktig.

– En stor kontrast fra livet i Brixton?

– Ja, det hadde en oppdragende effekt. I en stor by kan du bruke store ord og si ting i affekt. Male med bred pensel, mens i en liten by kjenner alle hverandre, du kan samle helt forskjellige folk rundt et kafébord og oppdage at alle har gått på skole sammen. Da kan du ikke ta de krasse debattene, og du får en mye dypere forståelse for hverandre. Og på mange måter gjelder det ikke bare småbyene, men hele Norge – det er et lite land med få folk, og dermed får vi ikke det samme harde debattklimaet man har andre steder, med nedsabling av teaterstykker og krasse, spisse utsagn i avisene. For du møter garantert den du har skrevet om i en eller annen sosial setting. Jeg har selv vært ute og slengt med leppa et par ganger og det slår aldri feil, jeg møter alltid den personen dagen etterpå, ler han.

– Savner du England?

– Nei. Det som er fint med England er at kulturen er mer komplisert og rik. Men det er et grått land med mye fattigdom, og erkekonservativt på mange måter. Tradisjonene ligger som en isbre, og klasse blir brukt som en sosial mekanisme. Det er hundrevis av små feller å gå i for den som vil passe inn. På fest får du ikke vite hva folk heter, og du må ikke spørre hva de jobber med eller hva de tjener, og i hvert fall ikke hvor mye huset deres koster. Det er så mange ting du ikke må ta opp, mens her hjemme er det liksom fritt fram.

Strøket han vokste opp i, the Docklands, er et av Londons råeste eksempler på moderne gentrifisering.

– Jeg er i utgangspunktet ikke imot at bydeler blir pusset opp, men når det er pengene som rår og de fattige som bor der blir fortrengt, er det ille. Grünerløkka er et eksempel på et sted der man har pusset opp uten å miste sin sjel. Jeg vil at alle skal få være med, så der er jeg nok blitt en skikkelig norsk sosialdemokrat. Jeg liker ideen om at alle skal ha like muligheter.

Det startet med Bar Boca i 1996. I dag driver han sju utesteder, samt butikk, bakeri og import av fransk mat og vin. Folk spøker med at det eneste hipsterløkka nå mangler, er et bordell, helst innredet av stilkongen selv. Vardøen ler. For ti år siden hadde han sitt første og eneste bordellbesøk. Han var strandet i Mongolia på vei til Las Vegas og ble matforgiftet. Noen lokale kjenninger bar ham inn på et bordell, der kollapset han og våknet av at han ble massert på magen.

– Da reiste jeg meg opp og spydde ned hele rommet. Etter noen dager kom jeg meg på flyet til Las Vegas og ironisk nok viste de filmen «Lost in Translation». Da tenkte jeg: Denne filmen forstår jeg.

LES OGSÅ: Trangt under himmelen

Nylig var han i kontakt med Christian Ringnes fordi han har noen tanker og ideer om hva han mener bør skje med den nå stengte Grand Café, og sier Ringnes virket positiv. Ikke oppsiktsvekkende, det finnes vel knapt noen seriøs forretningsmann som ikke har fått med seg Jan Vardøens merittliste.

– Hemmeligheten? Du må være hands on. Ikke tro at det bare er å sette i gang og så går ting av seg selv, sier han, og understreker at ikke alt han tar i blir til gull.

– Jeg drev jo en klesbutikk her i mange år som jeg til slutt måtte stenge. Det synes jeg var veldig leit, men det gikk bare ikke.

Han snakker om rockabillysjappa Los Lobos som i årevis forsynte lokale hipstere med klær, plater og americanaeffekter, og var et estetikkens landemerke.

Før bodde han på Grünerløkka, et steinkast unna to av sine mest populære utesteder. Men for snart ni år siden møtte han manusforfatter Bianca Boege, og stiftet familie og flyttet på landet. Det vil si, til en gammel trevilla ved et idyllisk vann på Nesodden, der sønnene Thorvald (8) og Alfred (6) kan leke fritt i den store hagen.

– Hvis du skal være hands on med sju utesteder og en haug med andre prosjekter, og samtidig sørge for at ungene dine kjenner deg igjen når du kommer hjem fra jobb, hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut?

– Omtrent som et flipperspill. Med meg som kula som farer rundt i labyrinten. Ching ching ching. Jeg starter som oftest med en plan, men det skjer alltid mye mellom slagene. Det gjør det lettere, for er du først i farta, er det lett å ta litt ekstra. Folk som setter opp møter fire uker i forveien skjønner jeg ikke noe av. Å sitte helt stille og så plutselig er det femten tusen røde prikker med ting jeg skulle ha gjort? Det er håpløst. Skal vi gjøre noe, la oss gjøre det nå. Eller i morgen.

– Film, musikk og mat – nå mangler det bare at du skriver en stor roman?

– Jeg har minst fem bøker i støpeskjeen!