Falken har landet.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Hjem fra krigen.

Han var forberedt på at det skulle bli tøft å være NRKs Midtøsten-korrespondent. Men så kom IS.

– Det har vært et taktskifte med Syria.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen har dekket kriger siden 11. september 2001, har rapportert fra Irak-krigen, Gaza-krigen, revolusjonen i Egypt, krigen i Libya, Syria, Tunisia og hørt erfaringer om tortur og voldtekt i Abi Raj-fengselet. Men allerede nå ser han at Syria-krigen går inn i historiebøkene på en helt annen måte. Massedrap, terror, traumatisering av en hel generasjon barn. «Disse barneøynene har sett de mest bestialske ting,» sier Mikkelsen i en reportasje om syriske barn som fikk onkelens parterte kropp sendt på døren, før de så moren, morfaren og resten av onklene bli drept. Mikkelsen har selv sett elendighet og ondskap. Men også møtt mennesker som prøver igjen, og som ikke gir opp. Mikkelsens åremål som Midtøsten-korrespondent er ferdig. Men hvis han fikk, ville han fortsatt. Nå må han forlate et område og et folk på randen av sammenbrudd.

– Jeg skjønte at det ville bli tøft å være korrespondent i Midtøsten. Men ikke så tøft.

Det er lunsjtid, en lummer augustdag i 2016. Plassen er full turister med fotokamera på brystet. Av innfødte som strener av gårde på vei til lunsj. De går i sikksakk mellom boder som selger fargerikt strikketøy, kaffe, solbriller, grønnsaker eller bøtter med multer fra Møre. I mylderet av folk kjenner jeg Sigurd Falkenberg Mikkelsen straks igjen, selv bak mørkegrønne Ray Ban-briller. Mikkelsen er av dem som rusler sakte. Det er bare 35 timer siden han landet på Gardermoen, med familien, etter fem år i Kairo. I Kairo har han blitt kjørt overalt. Nå setter han seg i uteserveringen til Fiskeriet.

– Blåskjellene er gode her, sier Mikkelsen. En kjenner, som sanker skalldyr når han er hjemme hos foreldrene i Tønsberg. Helt fra han var barn har jobbet hands-on, i felten. «Tilstedeværelse, tilstedeværelse og atter tilstedeværelse,» er Mikkelsens oppskrift på god utenriksjournalistikk. Å se, lukte, kjenne, fortsette å la seg berøre, selv når bestialitet og grusomhet gjentar seg.

– Det farligste for en krigsreporter er rutinen.

I felten. Ytre Oslofjord, tidlig åttitall: Vesle Sigurd er ute og «leker»; sanker blåskjell. Om vintrene går han ski. På skolen får han valgfag, og tar skoleavis. Under verneplikten på Værnes og Rygge skriver han for leiravisen.

– Jeg lekte meg litt med journalistikken.

Flystasjonens hierarki defineres av uniformene, og vinger heller enn stjerner. Jagerflygere har en uskreven topplassering.

– Hierarkiet betydde ikke så mye for meg. Senere har jeg tenkt på teknologiens råskap. Hvordan flygere kan oppleve bombing som noe abstrakt. Først når man er i felten ser man konsekvensene av bombingen.

Men Mikkelsen vet ikke hvor han selv skal før et fly styrter rett inn i World Trade Center i New York.

– 11. september og etterspillet var rett og slett så kraftig at jeg ble sugd inn i journalistikken med hud og hår.

Jeg skjønte hvorfor jeg skulle drive med journalistikk og ikke en annen ytringsform. Virkeligheten kom så tett på.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mikkelsen blir frilanser for Dagsavisen fra Paris. Så kommer den amerikanske invasjonen i Irak. Mikkelsen søker visum. Som frilanser kommer søknaden hans nederst i bunken. Han har ingen pressmidler ovenfor irakiske myndigheter. Men han er ferdig med Paris, og skal videre. Han kjøper en enveisbillett til Korsika, og reserverer rom på et herberge der. Planen er å bo der og skrive sakprosa. Men så ringer den iranske ambassaden. Dit får han reise. Mikkelsen reiser til Iran i april 2004. Derfra reiser han til Amman, Jordan, og så videre inn i Irak.

– Men invasjonen skjedde uten meg.

Mikkelsen lager filmer som «En hær i støpeskjeen», som handler om amerikanernes forsøk på å bygge en irakisk hær. Han skriver boken «Siste stopp Bagdad», får sommerjobber som NRKs Midtøsten-korrespondent, og dekker Irak-krigen, Gaza-krigen og andre store hendelser, han jobber i Beirut, Amman, Jerusalem og flere steder.

I 2010 blir han fast ansatt i NRK. Året etter pakker han og kona Elin Høyland utvalgte eiendeler og flytter til midtens midte, til Midtøstens hovedstad. Kairos gamle finmannsstrøk ligger i byens hjerte, ikke langt fra Tahir-plassen. Normaliteten er å følge døtrene til skole eller barnehage, og gå innom bakeren på veien hjem.

– Så langt man kan snakke om en normalitet, sier Mikkelsen. I en verden på flyttefot, må også NRKs korrespondent være fleksibel og klar for å reise.

– Hvordan var det å forlate kone og barn i Kairo for å dra på oppdrag i Midtøsten?

– Det var vanskelig å dra fra familien når vi er på et sted som var så omskiftelig som Kairo var på den tida. Og ofte skulle jeg til steder der det var enda tøffere. Men i motsetning til å reise fra Oslo, var vi det minste i nærheten av hverandre.

Postrevolusjonære Kairo er en uforutsigbar by. Barnehagen blir plutselig avlyst på grunn av varslede demonstrasjoner.

– Det var også en håpefull tid. Folk jobbet aktivt for noe bedre.

Men så kommer kuppet i 2013. På overflaten er Egypt roligere. Men …

– Det ble dystrere og mørkere.

Familien flytter fra sentrum til Ma’adi, der datteren begynner på skolen. M’aadi er en velstående, grønn forstad i sør, ved Nilens østbredd, og er et populært område for ambassadører og andre utlendinger i Egypt. Kona og døtrene er trygge i hjemmet, men kan ikke alltid gå ut, gjøre det de vil.

– Kairo absorberer vold på en annen måte. Det er et krevende sted, men ikke veldig utrygt. Det skal store hendelser til før det som skjer angår hele byen.

Det som skjer fra 2012 til 2013 er grunnskjelv. Selv hele Kairo, med 20 millioner innbyggere, blir merket. De historiske, kulturelle og religiøse sentrum av den arabiske verden er oppløsning. Mikkelsen reiser ut og dekker vår tids mest dramatiske hendelser. Egypt, Libya, Syria, Tunisia. Verden flytter på seg. Mikkelsen reiser. Alltid i beredskap, et liv der han må kaste fra seg alt han har i hendene og løpe, bli kjørt eller fly dit det brenner.

– Jeg har levd under press. Men etter en god natts søvn er jeg klar igjen. Jeg henter energi og innsatsvilje fra hendelsene. Jeg oppfatter det som verdens viktigste jobb når det står på.

«Hvorfor ham, han har ikke gjort noe, han var bare et barn,» sier en egyptisk far i til Mikkelsen, i 2014. Sønnen er nettopp erklært død etter det Mikkelsen kaller «atter en blodig natt i Egypt». Det vanskeligste, forteller Mikkelsen til NRK, har vært å se og fortelle om barn som lider på grunn av krigene. Det å vite at en hel generasjon syriske barn vil bære på traumer resten av livet. Mikkelsen har fått sin andel av den typen bilder og innsikt: Nærhet til meningsløse, bestialske ødeleggelser, drap, tortur. Og vokter seg for at krig skal bli rutine. Det har han gjort siden Al Qaidas terrorangrep i 2001.

– Siden 11. september har vi blitt vant til at det alltid er en krig eller konflikt i Midtøsten. Jeg oppfatter alle konflikter som særegne. Det farligste man kan gjøre som krigsreporter er å komme inn i en kynisk rytme: «Nå er vi i gang igjen». Men det er et taktskifte med Syra. Fram til Syria har konfliktene vært relativt kostnadsfrie for Vesten. Nå ser vi massedrap, flyktningene, IS …

– Hvordan tror du vi beskriver Syria-krigen om tretti år?

– Jeg håper at vi snakker om den som noe som har vært. Det er en elendig historie med et bredt spekter av vold. Jeg har venner i Syria, foreldre som ikke klarer å få barna sine til å slutte å leke med våpen. De prøver å få dem unna. Middelklassen er alltid de første som forsvinner fra krig.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Et hotell i Karachi, i 12. etasje: Mikkelsen ser ut over hovedstaden i Pakistan. Dette dominerer bildet: Rovfuglene, i enorme mengder, som sirkler og sirkler over byen. Mikkelsen ser dem underfra: Oransje vinger, og tynne, stygge. Ikke som norske rovfugler, som Mikkelsen ser en ære og stolthet i. I Shakespeares Julius Caesar er de et dårlig tegn, et farefullt omen for slaget som skal utkjempes. Hos Mikkelsen («Før flommen. En reise i Talibans skygge») er de liksom avkledde.

– Har du mistet uskylden din av ondskapen du har sett?

– Jeg tror ikke jeg noen gang har hatt en uskyld. Jeg tror jeg har blitt mye mer menneskelig. Det er vanskelig mens det står på. Men da er jeg tross alt på jobb. Jobben min er å vise hva og hvordan ting foregår. Jeg er oftest tett på menneskene. Jeg skjønner hvor skjørt mennesket er.

– Hva med det politiske rammeverket, hva har du lært av det?

– Jeg ser hvor katastrofalt det er når rammeverkene kollapser. Det dramaet er mer innpå mitt eget liv. Jeg tar ikke livet for gitt.

En morgen ringer en lokalavis fra Vestfold til Amman. Mikkelsen kom fra Libanon kvelden før, fra et område i krig. Lokalavisen vil vite hva bygdas store sønn har på nattbordet. Og hva som irriterer ham mest for tida. «Gassbilen,» svarer Mikkelsen, som nylig har våknet. Gassbilen «selger gass som isbilen selger is i Norge. Han har en fryktelig irriterende lyd på bilen sin».

– Jeg ville ikke ha irritert meg over en gassbil hvis jeg var i en krigssituasjon. Når jeg er i slike områder er jeg fokusert. Det er intensitet … Og jeg er der ofte for å gjøre en jobb.

– Blir du drevet av en adrenalin?

– Det er intenst. Jeg prøver å ikke gjøre det til en dikotomi, til en meg som er på jobb og en annen, å være der og ikke være der.

I 2015 besøker Mikkelsen Aleppo, byen der folk har bodd fast lengst. Et historisk og kulturelt unikum som nå er bombardert av IS, og med en flyktningleir der Mikkelsen intervjuer tre syriske søsken. De forteller om mordene på moren og onkler. «Lillesøster klarer ikke å holde tårene inne.» I intervjusituasjonen klarer han å gjøre jobben sin: Å snakke med de små barna om hendelsene, stille dem spørsmål, og stryke lillesøster på armen. Men et års tid senere, i studio på Marienlyst, er det Mikkelsen som ikke klarer å skjule tårene. NRK har da lagd en kavalkade over Mikkelsens år som korrespondent, og viser blant annet klipp fra Aleppo. Mikkelsen ser jenta igjen, at hun gråter, og nå må han selv se ned.

Les også:  – Vi må velge mellom hvem av de små barna som skal leve og hvem som skal dø

– Jo, det overrasket meg også. At jeg skulle reagerer sånn. Jeg reagerte annerledes i studio enn jeg gjorde da jeg var ute i felten. Det kan ha vært at jeg selv var en seer.

– Du er selv småbarnsfar, som fikk din andre datter under tida i Kairo. Hvordan former det forholdet til jobben?

– Jeg prøver så godt jeg kan å ikke ta med jobben hjem. Jeg forsøker å stenge disse inntrykkene ute. Men det er ikke lett. Småbarnslivet er en tid hvor man lukker seg litt inne. Jeg møter disse nye livene og skjønner hvor utrolig sårbart og verdifullt det er.

Mikkelsen har få sjanser til mindre dramatisk journalistikk. Men i juni beskriver han Ahmed som lager og reparerer ramadan-lykter i Kairo, og som har gjort det hele livet. Det kan høres trivielt ut. Men uten lykter, ingen ramadanfeiring. Vakre, fargerike lamper gir små glimt av lys i mørket. Mikkelsen er ikke tilhenger av subjektiv nyhetsjournalistikk. Men han er glad i sjangeren «korrespondentbrev», som, per definisjon, er en mer personlig form for journalistikk.

– Brevene er en plattform hvor jeg har fått formidlet noe som har vært viktig for meg.

Portrett: Den modige Ayesha Wolasmal

Det er bare dager til Mikkelsens tredje bok blir trykt. Hans samlede korrespondentbrev.

– Fallskjermsjournalistikk har aldri interessert meg.

– Fallskjermjournalistikk?

– Det å ramle midt inne i hendelser. Man kan ankomme midten av Damaskus, som er nesten intakt. Men bare fem kilometer ut er det som en spøkelsesby av beleiringer og mennesker som dør av sult.

– Hva tenker du om journalistikk i Midtøsten etter den arabiske våren?

– Den er oftere partisk og støttet av grupper, land eller enkeltpersoner med egeninteresser, og det preger journalistikken. Også i Vesten virker det for meg som om det er vanskeligere å finne en felles plattform nå enn tidligere. Men det er hederlige unntak. Jeg liker ikke å male med så stor pensel.

Men Mikkelsen skisser gjerne opp journalistikken som et stort felles rom. Han vokste opp i en tid og et område der pressefrihet og bevegelighet var mer av en selvfølge.

– Nå ser vi at den ikke er en selvfølge lenger. Penger og propaganda rår medievirkeligheten. Journalistikken er ikke lenger det samme, store rommet. Men journalistikken tilbyr en mulighet til å se på virkeligheten med andre briller. Det er også en mulighet for å samles til noe felles.

– I hvilken grad var jobben din risikabel?

– Det kommer an på hvor man er. I noen deler av Damaskus er det 99 % sjanse for at alt er greit. Kairo og Beirut er stort sett trygge også, men ting kan endre seg raskt. Som oftest føles det mest utrygt når jeg forflytter meg, særlig i Syria, sier Mikkelsen, som medgir at han har sett mye grusomhet.

– Det er sånn jeg har valgt å leve livet mitt. Hadde jeg ønsket det annerledes hadde jeg gjort det annerledes. I mitt tilfelle passer klisjeen: Å ikke ta med seg jobben hjem. Å klare å stenge ut trykket når man kommer hjem.

– Hvis posisjonen i Kairo ikke var åremål, men en fast stilling, ville du ha fortsatt?

– Ja.

– Hva skal du gjøre etter sommerferien?

– Vi får se. Jeg vet at jeg skal være fortsette å være i Oslo, og jobbe i NRK. Det gleder jeg meg til.

Fotografen vil opp på taket. 12 etasjer opp. Sola kommer gjennom en glipe i mørke skyer. Skylaget har kontraster. Det er tordenvær i lufta. Lummert, fortsatt oppholds. «Elektrisiteten,» skriver Mikkelsen i «Siste stopp Bagdad». Eller fraværet av elektrisitet. Derfor gikk det galt for amerikanerne i USA, er blant hans analyser. Selv de rikeste hotellene har jevnlige strømbrudd. Det husker Mikkelsen akkurat når han går inn i heisen i et pressehotell i Bagdad. Rett etter en eksplosjon og evakueringer. Nå skal vi inn i heisen og reise 11 etasjer opp til taket av Folkets Hus. Hvordan skal det gå? Sigurd Falkenberg Mikkelsen holder døren åpen, og slipper meg først inn i heisen. Han slipper meg først ut av heisen også, mens han holder døren åpen.

– Synes du nordmenn har folkeskikk?

– Ja.

Ti sekund etterpå:

– Nei.

– Er nordmenn ærlige og direkte?

– Det er mange som opplever nordmenn som redelige og ordentlige. Og det er bra. Å være ærlig og direkte er ikke alltid bare bra. Det kan være uhøflig.

Nå må Mikkelsen fortsette å åpne dører for oss damer, og la oss gå først inn og ut. Det ser ut som at han smiler litt for seg selv av bøtteballetten. Det hjelper å ha humor når man er ute i krigen.