Portrett

Sannhetssøkeren Bjørn Westlie

Som sønn av en nazist har Bjørn Westlie (70) brukt livet til å bekjempe taushet, løgn og skam med ord. Mange, mange ord.

Vi er på Uranienborg skole i Oslo, en høstdag i 1956. Den sju år gamle gutten har bare gått i førsteklasse i noen uker. En dag blir han alene igjen i klasserommet når de andre går for å spise. Han går opp på tavla, og med kritt tegner han et tydelig hakekors.

Læreren kommer tilbake, og får øye på hakekorset. «Hvem har gjort dette?» spør hun strengt. Det blir helt stille i klasserommet. Rødmen stiger i guttens kinn. Han kan ikke helt sette ord på hvorfor han har gjort dette. Ei jente sier høyt: «Det var Bjørn Petter!» Senere, som voksen, skulle gutten skrive i en av sine mange bøker: «Med det jeg gjorde, fikk jeg plassert far; nå visste jeg hvem han var. Jeg må ha ant at krigen ikke var over for meg».

Vi er midt i den melankolske, gråhvite novembermåneden og nærmer oss den 26. Det er den symbolske minnedatoen for deportasjonene av de norske jødene høsten 1942, blant annet med skipet «Donau». Den nå 70 år gamle journalisten og forfatteren Bjørn Petter Westlie er fortsatt mest kjent for boka «Fars krig» (2008), der han skånselløst og grundig forteller historien om sin far, nazisten og frontkjemperen Petter Westlie. Men søndag skal Westlie snakke på Holocaust-senteret om sin nyeste og femte bok om krigen: «Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen». Der viser han at 114 norske aviser trykte brutal, antisemittisk propaganda, som var særlig aggressiv nettopp høsten 1942. «No er det jødene selv som må danse dødsdansen», som det sto i en av artiklene fra det nazikontrollerte Norsk Artikkeltjeneste (NAT), som Westlie har brukt som hovedkilde til sin nye bok.

Bjørn Westlie har også tidligere skrevet om de norske jødenes skjebne, både i bokform og i Dagens Næringsliv, der særlig en artikkel fikk stor betydning for denne minoriteten. I 1995 avslørte DN-journalisten hvordan norske, deporterte jøder under krigen ble utsatt for myndighetenes og andres ran av sine økonomiske verdier. Avsløringen av den såkalte «Jødebo-saken» dannet sammen med Bjarte Brulands hovedoppgave i historie grunnlaget for etableringen av Skarpnes-utvalget, som utredet erstatning til norske jøder. De fikk til slutt kompensasjon.

– Hvorfor jeg «egentlig» er så opptatt av krigen? Hah, hva er dette, er jeg midt i en psykologtime, eller hva er dette for no`? Westlie må le litt nervøst der oppe på podiet, foran en fullsatt sal på Nasjonalbiblioteket. Men nei da, han er selvsagt ikke midtpunktet i en slags kollektiv terapiseanse der forfatterens psyke skal dissekeres. Han er tvert imot gjenstand for noe så prosaisk som en boklansering, en dag i oktober.

Ivrige ansikter er vendt mot den hvithårede mannen. Han fylte 70 år i sommer, men har tydelig fortsatt et påtrengende behov for skrive, forske og undervise på Oslo Met. Han har en datter på 43 år fra første ekteskap, et barnebarn på 11, og en datter på snart 11 hjemme. Som han senere skal si til Dagsavisen: «Jeg skvetter til hver gang jeg ser meg i speilet med datteren min, for jeg føler meg ikke så gammel som jeg ser ut». Den unge datteren befinner seg nå i et rom ved siden av boklanseringslokalet. Moren hennes og Westlies ektefelle heter Anne Hege Simonsen. Hun driver også på med å skrive, forske og undervise. Men akkurat nå er det far som snakker der oppe fra podiet. Han blir intervjuet, og som den gamle journalisten han er, greier han ikke la være å stille seg selv et par spørsmål, også, som han så svarer utførlig på. Som han senere skal konstatere: «Jeg er en person som snakker mye».

– Hvorfor jeg har skrevet så mye om krigen? spør Westlie seg selv.

– Jeg kan jo gi dere et enkelt, eller nei, to enkle svar: Min far var nazist. Og min mor var venninne med jødiske Ruth Maier, som ble deportert til Auschwitz med «Donau» høsten 1942. Så, ja, det begynte nok et sted der ...

Senere, på telefon med Dagsavisen, når vi avtaler et intervju, legger han for sikkerhets skyld til:

– Du, jeg er opptatt av andre ting enn krigen, også, altså!

Og det stemmer faktisk. Det viser seg i alle fall, etter et par timers samtale på kafé på Youngstorget, at han er «ekstremt» opptatt av musikk. Han har litt vinyl og masse CD-er hjemme, har sterke meninger om Bob Dylans utgivelser etter «Highway 61 Revisited», og vurderer nå begynne i kor («jeg er en ganske lys tenor»). Og som 20-åring i 1969, omtrent på den tida da han ikke ante hva han ville med livet sitt, spilte han i bandet St. Lurks, som var oppkalt etter et sinnssykeasyl i London.

Det var bassisten i dette bandet som tipset ham om Ringsaker folkehøyskole. Der var det tilfeldigvis ledig på journalistlinjen. Før det hadde han «i fortvilelse» søkt seg til Wang handelsskole («ei søt jente lurte meg til det»), og blant annet meldt seg som frisørlærling.

– Jeg ble kasta ut etter en time. Jeg kan ikke klippe ordentlig, vettu. Og jeg lurte på hva faen jeg skulle bli!

– Hadde du dårlig finmotorikk?

– Nei, men jeg skjønte meg ikke helt på konseptet frisering, sier Westlie.

– Men på Ringsaker folkehøyskole skjønte jeg at jeg kunne bli noen ting i livet. Først da, som 20-åring. Hjemme var det aldri snakk om utdannelse eller en retning i livet. Jo, mor viste meg veien til biblioteket, det var det eneste, sier Westlie, som siden tok artium på et år – mens han jobbet. Etter mange år som journalist i Klassekampen og Dagens Næringsliv tok han en master i historie på tre semestre – mens han jobbet. Doktorgraden tok han i 2010 (på NSBs bruk av krigsfanger under krigen) – mens han samtidig jobbet og skrev på en bok. (Om krigen, selvsagt).

– Dette kan lett høres skrytete ut. Men jeg har gjort allting jævla fort.

– Har du klisterhjerne?

– Nei, men jeg har en eller annen slags teft, som jeg ikke kan forklare. Og så syns jeg det er supermorsomt å lære! Jeg ser på meg selv som et løvetannbarn. Jeg er den eneste i familien som har tatt høyere utdanning, og «blitt til noe», sier Westlie saklig.

– Men ingen ting av det jeg har gjort eller skrevet har kommet lett til meg. Det har vært en kamp og et slit, men også en glede. Jeg har blitt inspirert av fars historie, og det har ført til at jeg har skrevet de fem siste bøkene mine. På den måten har jeg kunnet gjøre opp med hans politiske krigshistorie, samtidig som dette også har vært noe jeg har vunnet på rent psykologisk, ved at jeg har valgt åpenhet og ikke taushet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Med tanke på at Bjørn Westlie nå forteller at hans neste bok kommer til å handle om moren, Agnes, så er det store sjanser for at krigen kommer med der også. For ikke bare giftet moren hans seg med en erklært nazist og frontkjemper. Hun var som nevnt også nær venninne med den unge, jødiske dikterspiren Ruth Maier, som ble deportert med «Donau» 26. november 1942. Maier ble sendt i gasskammeret i Auschwitz 1. desember, sammen med de andre norske kvinnene, barna og de eldre mennene. Senere har Ruth Maiers brev, dagbøker og dikt kommet ut i bokform, og der har hun en vakker skildring av Westlies mor, Agnes, samt et dikt skrevet til henne. Agnes var 15 år og Ruth Maier 20 da de tilfeldigvis møttes i Lillestrøm sommeren 1940. Agnes hadde jobb der og bodde hos broren sin, mens den jødiske flyktningen Ruth fra Østerrike bodde hos noen bekjente av faren. Da Agnes fylte 16 år 27. juli, brukte Ruth sine siste penger og bakte en bløtkake til henne. Jentene gikk turer og snakket om livet, og Agnes betrodde Ruth at hun ikke turte å gifte seg. «Jeg vil være alene», hadde hun sagt. I 1941 flyttet Agnes hjem til Gjøvik, og jentene mister kontakten. Men resten av livet tok Agnes vare på et bilde av Ruth, der Ruth selv har skrevet: «Fra Ruth til Agnes, 1.8 1940. Ha det bra».

Bjørn Westlie.

Foto: Mina Brynildsen Ræge

Like etter at Ruth Maier ble deportert og drept høsten 1942, traff Agnes Petter Westlie. Han var overbevist nazist og nettopp kommet hjem fra Ukraina på Østfronten, der han hadde kjempet på nazistenes side. Mot familiens vilje ble Agnes samboer med Westlie, og i 1944 ble de gift hos byfogden. Selv kom Agnes fra arbeiderfamilie på Raufoss der folk stemte på Ap, og der broren hennes var kommunist og motstandsmann under okkupasjonen. Men hjemme hos Agnes og Petter Westlie sto et bilde av Vidkun Quisling på hedersplass i stua. I 1949 fikk de to sønnen Bjørn Petter.

– Jada, 23. juli 1949 kom dette, eh, mirakelet til verden, sier Bjørn Petter Westlie, noe preget av at han har munnen full av bagett med salami og avokado. Vi sitter på en kafé som har vinduene vendt ut mot Youngstorget. Tilfeldigvis kommer det i dag mye smektende soul over høyttalerne, noe som får Westlie til å avbryte seg selv midt i ordflommen:

– Å, jeg har alle platene hans! Å, denne er så fin! Han heter jo ... han var med i ... hva heter han igjen, da?

Han rynker pannen under den gråhvite luggen.

– Michael McDonald! kommer det triumferende til slutt. I ettertid har Dagsavisen brakt på det rene at sangen som gjorde Westlie så henført, var 70-tallshiten «What a Fool Believes», fra da McDonald var med i The Doobie Brothers.

Når vi treffer ham på Youngstorget er han først litt i villrede om hvor vi skal gå.

– Jeg er jo aldri ute! I alle fall ikke om kvelden, sier han.

– Om kveldene sitter både kona mi og jeg og skriver på hver vår PC. Vi skriver og skriver, mens datteren vår på snart 11, Agnes, løper imellom oss. Noen ganger tror jeg hun hater disse bokprosjektene våre! smiler han.

Det er nå han forteller om sitt neste bokprosjekt, historien om hans mor. Han har grublet mye over foreldrenes ekteskap, og har skrevet om den skamfylte tausheten han følte han vokste opp i. Ingen mobbet ham for å være sønn av en nazist, men han ble tidlig klar over at faren hadde gjort «noe veldig galt» under krigen. Episoden med hakekorset på tavla ga ham den vissheten for alvor, allerede som sjuåring. Familien på fire (Westlie hadde også en søster) levde isolert fra andre, selv om de bodde midt på det travle Majorstua, i Industrigata.

– Vi bodde veldig trangt, og hadde ikke bad og do inne. Far trakk oss med inn i et slags indre eksil. Som gutt var jeg også ganske introvert, jeg hadde nesten ingen venner. Jeg kjente på en ensomhet, som har vart ved. Jeg har ikke så mange venner nå, heller, hevder Westlie, som likevel trekker fram journalistikkprofessor Rune Ottosen som en av sine beste venner i dag. Det var et sterkt øyeblikk for dem begge da de som unge menn ble klar over hvor forskjellig skjebne fedrenes deres fikk under krigen. Westlie var sønn av en nazist og frontkjemper, dømt for landssvik. Ottosen var sønn av motstandsmannen Kristian Ottosen, som led forferdelig som Nacht und Nebel-fange i tyske dødsleirer. (Og skrev bøker om det etterpå).

– Nå har jeg skrevet en bok om far, da syns jeg det er helt rimelig at jeg også skriver en bok om min mor! sier Westlie.

– For hvordan kunne det ha seg, at de giftet seg? Far var aldri godtatt av mors familie. Jeg har sett bilde av faren hennes sammen med den gamle LO-kjempen Tor Aspengren, han var medlem i LO i over 50 år. Min far hadde et innrammet bilde av Quisling i stua. Når han var på jobb, pleide mor å snu bildet, forteller han.

– Hun kom fra venstresiden. Da hun giftet seg med ham, visste hun godt at han var i NS. Jeg syns fortsatt det er helt uforståelig at mor kunne gifte seg med far. Det viser bare hvor skadelig kjærligheten kan være, sier Westlie.

– Far var ikke voldelig, men jeg må tenke litt på disse damene som blir i et voldelig ekteskap. Hvorfor blir de? spør man. Kjærlighetens kraft kan ikke måles eller kontrolleres, sier Westlie.

Moren hans døde i 1998, av hjertesykdom. Da hadde hun og ektemannen Petter vært skilt i nærmere 18 år. Westlie vil ikke si hvorfor.

– Det får du lese om i min neste bok!

Rett der ute på Youngstorget støtte forresten Westlie tilfeldigvis på sin far en høstdag i 1997. Da hadde ikke far og sønn møtt hverandre på flere år. Krigen og politikken hadde skapt en avgrunn mellom dem. Faren Petter ble høyreekstrem og nazist, sønnen Bjørn ble venstreekstrem og var i 10 år med i AKP(m-l). Etter det ble han en ledende journalist og forfatter. «Vi hilste og utvekslet noen fraser, men det stoppet opp igjen», skriver Westlie i boka «Fars krig», som han fikk Brageprisen for. «Jeg var låst fast i mitt eget, og ingen av oss klarte å bryte igjennom». Men far og sønn fikk til slutt tatt et oppgjør. I årene de ikke hadde kontakt, snakket faren inn sin historie på mange opptakskassetter. Disse ville han at sønnen skulle ha, og de ble grunnlaget for Bjørn Westlies fortelling om farens opplevelser på Østfronten. Boka kom i 2008, mens faren døde i 2011. Det var Westlies eldste datter Maren og hans venn Rune Ottosen som presset på for at far og sønn skulle få kontakt igjen. De to ble kanskje aldri perlevenner, men de fikk snakket og var åpne med hverandre om at de begge fra hver sin kant ble trukket mot ekstreme politiske synspunkter.

– Du har sagt at dere begge hadde «brennende hjerter»?

– Ja, men jeg har også sagt at brennende hjerter kan bli til aske. Og at det å ha et varmt hjerte er bedre, sier Westlie, som er en av dem som har tatt et oppgjør med sin egen AKP-fortid. Det skapte også rabalder den gangen i 2013, da han uttalte at NS-barn (som ham selv) burde beklage foreldregenerasjonens handlinger. Ikke be om unnskyldning, men beklage. «Jeg tror det vil være klokt av NS-barn å stå fram og åpent beklage, det er både terapeutisk i forhold til ens egen private prosess, og samtidig en måte vi kan være med og presse fram politiske holdninger og klargjøre posisjoner på som er viktig i ei tid da fascismen spirer igjen», sa han til Dagsavisen den gangen.

Åpenhet. Det er det Bjørn Westlie vil ha, for enhver pris. Og han vil at det han skriver skal ha «virkningskraft».

– Jeg liker det ordet, «virkningskraft». Jeg vil at det jeg skriver, skal ha virkning! Det er nok noe av det som driver meg. Den Jødebo-saken hadde virkningskraft. Med min siste bok fikk jeg både Aftenposten og andre aviser til å beklage at de trykte antisemittisk propaganda. Og hvis du nå spør meg hvordan jeg tenker, så skal du få høre noen ord fra den franske forfatteren Éric Vuillard. Han ble intervjuet i Bokvennen om sin bok «De fattiges krig». Nå kommer jeg til å lese høyt for deg! sier han, og vifter nesten truende med et medbrakt eksemplar av Bokvennen.

– Ok!

– Han sier: «I dag er det vanlig at forfattere gjør krav på å ikke ville ta parti. De vil kunne skrive utenfor verden, uten å si sin mening. De later til å ville at leseren skal bedømme selv, at hver enkelt skal gjøre seg opp en mening ut fra fakta, noe som forutsetter at den som skriver er nøytral, ufarget objektiv. Men litteraturen fortjener tross alt bedre enn det. Hvis ikke, hvilken taushet vil navnene våre da forbindes med?»

Westlie legger bladet i fanget.

– Altså: Det er en mening med de bøkene jeg har skrevet om krigen. Jeg har en holdning til det jeg skriver om. Og jeg har ikke klart, selv om jeg nå har blitt akademiker – altså, det er nesten umulig for meg å ikke velge temaer som jeg tror kan bety noen ting, og som kan få en betydning og endre noe. Der det har vært taushet, vil jeg at det skal være åpenhet.

Han tar en liten pause.

– Så. Nå har jeg snakka mye. Dette var det jeg hadde å si. Nå kommer jeg ikke til å si noe mer. Bare hvis jeg blir spurt.

Les også: Krigens fake news

Bjørn Petter Westlie

* Født 23. juli 1949 i Oslo. Oppvokst med foreldre og en søster på Majorstua. I dag bosatt i samme område med ektefelle og en datter. En voksen datter fra et tidligere ekteskap, ett barnebarn.

* Bakgrunn som journalist blant annet i Klassekampen og Dagens Næringsliv. I dag pensjonist, men fortsatt til­knyttet OsloMet.

* Forfatter med doktorgrad i historie fra i 2018, på temaet NSBs bruk av sovjetiske krigsfanger til utbygging av jernbanelinjer i Norge.

* Mest kjent for boka «Fars krig» (2008), om faren som var nazist og frontkjemper.

* Kom i oktober med boka «Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen».

* Arbeider nå med en bok om sin mor, Agnes. Hun var venn med jødiske Ruth Maier som ble deportert med «Donau» 26. november 1942.

5 favoritter

Musikk: Eberhard Webers «Stages of a long journey», Blind Faith og Jimi Hendrix` «Voodoo Child».

Film: HBO-serien «Succession».

Bok: Ian Kershaws 2 binds historieverk om Europa 1914- 2017.

Mat: Svinefilet med løksaus og råris.

Sed: Korsika, Oslo og huset vårt i Sverige.

Mer fra Dagsavisen