Riksverneren

Hun vandrer alene gjennom skogen. Der går hun så rolig, mellom høyreiste, alvorlige furutrær. Det er helt stille rundt henne, og hun går der – utrolig nok i vår tid – helt uten øreplugger. Ja, hun går faktisk der uten podkaster, lydbøker, Spotify eller «Kulturnytt» på P2 i ørene (noe en riksantikvar antakelig er programforpliktet til å høre på hver morgen).

Her i Lillomarka, på Oslos tak, har hun jevnlig travet rundt siden hun var ei lita jente på Grefsen like nedi her. Hun var det eldste barnet i en søskenflokk på tre. Nå har hun for lengst overtatt barndomshjemmet og bor der sammen med sin egen familie. Nå går hun altså alene her i skogen og får «tømt hodet» (som hun pleier å si), og når hun er nesten hjemme, i det huset oldefaren hennes for øvrig bygde i 1913, slår den plutselig ned i henne: En kjempeidé!

– Jeg liker at det er stille når jeg går en tur. Etterpå har jeg løst et problem eller kommet på en knakende god idé! Du går av gårde, og så skjer det ting i knollen, sier Hanna Kosonen Geiran fornøyd til Dagsavisen.

– Så av og til stopper du i skogen og utbryter: «Aha! Nå har jeg det!»

– I alle fall så gliser jeg godt når jeg nærmer meg hjemme, og tenker:

– Skulle du ha sett! Nå skjedde det igjen.

Les også: Riksantikvaren vil bevare Høyblokka

Vi er ikke i den å-så-fredelige Lillomarka nå, da. Vi sitter tvert imot på kontoret hennes hos Riksantikvaren nede i sentrum. Her har hun jobbet siden 2005. «Et lykkelig valg», kaller hun det at hun som «vanlig» arkitekt søkte seg hit til nettopp dette direktoratet. Nå har hun også begynt snakke seg varm her inne på kontoret, og vi sliter litt med riksantikvarens nesten foruroligende evne til å vri selv de mest troskyldige, enkle spørsmål av typen: «Har du noen søsken?» til å ende opp i et entusiastisk foredrag om kulturminnevern. For dette brenner hun for: Det å ta vare på vår fysiske historie i en omskiftelig, digital tid, enten det nå er en røff sildoljefabrikk i Vesterålen eller en yndig, liten stavkirke i Sogn. Eller en betongblokk formet som en Y i regjeringskvartalet i hovedstaden, gjerne dekorert med Picassos «Fiskerne».

Foto: Mimsy Møller

Denne uka ga regjeringen ved kommunalminister Nikolai Astrup den endelige ordren til Statsbygg: Nå kan de begynne å rive Y-blokka. Dette er stikk i strid med Riksantikvarens tydelige råd til regjeringen om å bevare den samme blokka (men da med forslag om å rive nordre fløy, av hensyn til sikkerheten). Skiftende kommunalministre fra Høyre har hele tida holdt fast på at det er riktig å rive, og viser til at Stortinget har vedtatt det og at det vil koste samfunnet mange millioner å utsette dette enda mer. Riksantikvaren er likevel ikke å finne blant de oransjekledte demonstrantene som særlig de siste månedene har aksjonert i regjeringskvartalet med «La Y stå!»-plakater. Mange av dem er arkitekter, som Hanna Geiran. Men: Du får ikke se henne som aktivist i oransje utenfor Y-blokka, langt mindre ty til sivil ulydighet, slik noen av dem har truet med.

– Vi har en formell rolle her, som direktorat. Riksantikvaren er rådgiver for regjeringen, og vi har kommet med tydelige råd om å bevare og gjenbruke Y-blokka, sier Geiran, som legger til:

– Både gjennom det omforente fredningsforslaget fra 2011 og senere utredninger og innspill fra Riksantikvaren, er regjeringen godt kjent med Y-blokkas verneverdier. Det er regjeringen som avgjør saken, og hos Riksantikvaren forholder vi oss til denne avgjørelsen.

Men det hun gjerne roser Y-aktivistene for, er engasjementet. Hun er glad i en god debatt, og var såpass politisk interessert som ung at hun studerte statsvitenskap før hun begynte på arkitektstudiet. «Jeg heier på alle som er opptatt av byen sin, og som reflekterer over hva slags by de vil bo i», skrev hun nylig i et debattinnlegg i Dagsavisen. Der trekker hun fram de historiske linjene, som at folkelige vernekamper ikke ble vanlige før på slutten av 1960-tallet. Hun skriver at om ikke folk hadde engasjert seg for Bakklandet i Trondheim og Birkelunden i Oslo, så hadde vi ikke hatt disse fine områdene i dag. Hun forteller også om da de planla å bygge høyhus langs Karl Johan. «I dag er Karl Johans gate heldigvis uten høyhus og med fasader som inviterer til folkeliv og handel, en særdeles viktig del av Oslos identitet».

Les også:Kampen for Y-blokka: Aksjonistene vurderer sivil ulydighet mot rivingen

– Vi skal være glade for at folk går i tog for å bevare noe, sier hun.

– Men i sin tid, da folk ville rive det gamle rukkelet for å gi plass til Fremskrittet, så var det også de som gikk i tog for å rive Bryggen i Bergen. Tenk på det! sier Geiran.

– I år er det 40 år siden Bryggen i Bergen kom på UNESCOs verdensarvliste. Jeg tror vi lever i en tid der pendelen er i ferd med å svinge. I sin tid rev man Enerhaugen – det er mange eksempler landet rundt på ting man ikke ville gjort nå, sier Geiran, som mener at bygninger som Y-blokka trolig lider av at de ikke er gamle nok. I likhet med riksantikvaren selv ble Y-blokka født i 1969, så begge fylte 50 år i fjor. Begge ble også feiret: Geiran av familie og kolleger, Y-blokka av oransjekledte demonstranter.

– Vi er kanskje inne i en fase der bygninger som Y-blokka ikke har fått det alderstillegget som er nødvendig for at folk skal slutte opp om dem. I dag er det jo ingen som ville funnet på å rive en 1700-tallsbygning, sier Geiran.

– Jeg syns det er viktig at vi her hos Riksantikvaren er med i denne debatten. Vi skal ikke være løsrevet fra samfunnet. Jeg er veldig begeistret for debatt!

Men hva slags «knakende gode ideer» kan ellers en gjennomsnittlig riksantikvar få etter en tur i Marka? Kanskje hun brått kommer på nye ting å frede? Som Neptun Sildoljefabrikk i Vesterålen, eller Haugesund folkebibliotek? Eller, kanskje Geiran plutselig ser det så klart at man burde frede den skogfinske husmannsplassen på Abborhøgda i Kongsvinger-traktene? Det passer jo bra, hun som selv har en mor fra de store, finske skogene, nærmere bestemt Sør-Finland, ved grensen til Russland. (Og som er grunnen til at hun har Kosonen som mellomnavn).

Men vent, alle disse stedene har jo allerede blitt fredet, kan vi lese på Riksantikvarens hjemmesider. Og det er vel ikke helt slik det går til, at riksantikvar Geiran helt eneveldig og bare på impuls kan frede ting hun tilfeldigvis kommer til å tenke på når hun traver rundt i Lillomarka. Men det stemmer altså at hun kan få gode ideer når hun går tur.

– Det skjer kanskje mer i hjernen når man går tur i skogen, enn når man løper på en tredemølle i et treningssenter?

– I alle fall skjer det ting med min hjerne, så skal ikke jeg snakke for andre. Vi lever jo i et samfunn der det er lyd rundt oss hele tida. For meg er det fint at det er stille innimellom.

– Du er ikke noe lydbokmenneske?

– Nei, jeg leser bøker. Gammeldagse bøker. Ja, på papir, og jeg leser dem helt selv. Har du en bok, trenger du aldri å kjede deg – det er det jeg pleier å si. Som liten var jeg en skikkelig bokorm.

«Hun er en merkelig blanding av veldig gammeldags og veldig progressiv», sier en kollega som har observert henne i flere år. Hanna Geiran lever av å frede og ta vare på gamle ting, og liker seg ikke når musikken blir for høy (hun kan godt finne på å be betjeningen om å skru ned på restauranter). Facebook skjønner hun visst ingenting av. Likevel skal hun være Riksantikvarens beste på Instagram, og nytenkende i jobben sin. Men hun liker altså fredelige markaturer bedre enn fancy treningssentre, og foretrekker papirbøker framfor podkaster. Ellers beskrives hun som velkledd, faglig solid, energisk, pragmatisk, løsningsorientert, kjapp i hodet, veldig «på» og framfor alt grytidlig oppe om morgenen, noen ganger for å sende e-poster til kolleger om noe hun har kommet til å tenke på. Hun blir sammenlignet med en moderne Tesla: «Alltid stilig å se på, akselererer fort, og med irriterende kort ladetid».

Hun er også glad i å reise rundt i landet og snakke med folk, selvsagt om sitt favorittema: Kulturminnevern. Og hun blir litt morsk når noen antar at kulturminnevern bare er noe eliten driver med. For det er jo lett å se for seg aldrende, støvete akademikere som klamrer seg til gamle bygninger og piper: «Nei, nei, ikke riv denne! Alt skal være akkurat som det var!»

– Slik er det ikke, sier Geiran.

– Det er ikke bare «eliten» som vil bevare. Tenk på alle historielagene rundt om i landet, eller de som driver med fartøyvern, for eksempel. Det er mange der ute som vil ta vare på den fysiske historien og kjenne at de hører til et sted. Og kanskje betyr det fysiske mer nå, som alt blir stadig mer digitalisert?

Geiran vet litt om historielagene. I mange år har pappa Finn Geiran vært sentral i Grefsen-Kjelsås-Nydalen historielag, noe han fikk Kongens fortjenestemedalje for i 2017.

– Jeg har nok fått med meg historieinteressen hjemmefra. Da vi var små, ble vi tatt med rundt for å se på kulturminner. Noen syns museer er kjedelig, men jeg elsker museer! sier hun oppglødd.

– Ingenting er kjedelig hvis det blir fortalt og formidlet på en morsom måte, og det greide faren min, sier Geiran, som i dag har faren som en av sine nærmeste naboer hjemme på Grefsen. Moren bor nå på sykehjem, mens søsteren hennes bor vegg i vegg med sin familie, i tomannsboligen oldefaren bygde i 1913. Søsteren er interiørarkitekt, faren var arkitekt før han ble pensjonert, og som ikke det var nok, er Hanna Geirans samboer også utdannet arkitekt. De møttes i studietida, og sammen har de ei jente på 17 og en gutt på 20.

Foreldrene hennes møttes i sin tid i Finland. Hans familie var av en bondeslekt som kom til Oslo fra Aurskog-Høland rundt 1900, hun kom fra en bondeslekt i Punkaharju-området i Sør-Finland. Hun studerte til å bli lærer, han var nyutdannet arkitekt og tilbrakte altså et par arbeidsår i Finland. De ble gift og slo seg etter hvert ned i Oslo. Men de beholdt nær kontakt med Finland, og dro jevnlig dit på sommerferie (der det også ble lagt inn besøk til ulike finske kulturminner).

– Punkaharju-området er ett av de mest naturskjønne stedene i hele Finland, sier Geiran, som altså fikk reise til sin finske mormor nesten hver eneste sommer i oppveksten. Mormoren er død nå, men fortsatt hender det at Geiran besøker slekt der borte. Det er mormoren hun er oppkalt etter. Hun het Hanna, og skal ha vært «litt av en tøffing», ifølge svigersønn Finn Geiran.

– Mormor var et grepa kvinnfolk, sier også Hanna Geiran.

– Jeg har også med meg at hun var mor til fem jenter, som alle fikk høyere utdannelse, selv om de kom fra en liten gård med små ressurser. Det er jeg stolt av, og jeg er også stolt over å komme fra Finland. Det gir meg en litt annerledes bakgrunn, som er spennende og interessant, sier Geiran, som kan snakke litt finsk. Hjemme på Grefsen hadde de også et nært forhold til finske piroger, finsk rugbrød og finske julekaker.

– Mamma var kjempeflink til å lage mat. Selv er jeg genuint dårlig til det, sier Geiran, som er kjent for sine trauste og veldig norske matpakker. Den beste maten hun vet er tre skiver fra matpakka: En med gulost, en med brunost og en med leverpostei. Disse spiser hun hver dag på jobben. Når hun er på farten rundt om landet, i kulturminnevernets tjeneste, fisker hun stadig fram slike matpakker fra veska. Og hvis hun da får et eple til dessert, er hun strålende fornøyd.

– Men hva har du ellers med deg av det finske, bortsett fra finske piroger?

– Det sies at finner er så stille og innesluttede, og det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i! ler Geiran.

– Men kanskje jeg har med meg litt finsk «sisu»?

Faren hennes bruker akkurat det ordet for å beskrive henne som lita jente: Full av finsk sisu, veldig våken, temmelig rasjonell, og med en hang til å lese bøker og gå på museer. Da hun var tenåring på 80-tallet, var hun veldig glad i Michael J. Fox og «Back to the Future»-filmene, rett og slett fordi hun syntes det virket så spennende å reise tilbake i historien i en tidsmaskin.

– Hvis du fritt kunne velge hvor du ville reise, hvilket år og hvilket land ville det vært? spør plutselig Dagsavisens fotograf interessert.

Hanna Geiran tenker seg om en liten stund.

– Jeg tror faktisk jeg ville reist til New York i 1929, sier hun til slutt.

– Da skjedde jo det store børskrakket. Det er alltid interessant med sånne paradigmeskifter, når verden går fra en tilstand til en annen.

Å si at Hanna Geirans hjemby Oslo akkurat nå er i ferd med å gå fra en tilstand til en annen, er kanskje vel dramatisk. Men dette er slags arkitekturmessig overgangstid, der mange tidligere signalbygg står tomme, mens nye, prestisjetunge bygg er i ferd med å bli ferdige – som Munchmuseet, nye Deichman og Nasjonalmuseet.

– Lista over statlige bygninger som står tomme igjen begynner å bli ganske lang nå, sier Geiran.

– Du har Botsfengselet, gamle Deichman, Nasjonalgalleriet, gamle Kunstakademiet, samtidskunstmuseet, og Munchmuseet på Tøyen, ikke minst. Mange flotte statlige institusjonsbygninger står tomme akkurat nå. Sånn gjør man det ikke i andre land. Der bruker man sine bygninger videre, påpeker Geiran.

– Vi ønsker jo at bygg skal brukes, Bruk er det beste vern, sier vi, og man burde ha planer for etterbruken når man flytter.

Også regjeringskvartalet vil få sine nye bygg, mens Høyblokka blir stående igjen. R4-bygget rives akkurat nå bit for bit, og snart står Y-blokka for fall. Den ble for øvrig vedtatt fredet i juni 2011, en måned før terrorangrepet 22. juli.

– Jeg jobbet her da. Det var enighet i regjeringen om vern av både Høyblokka og Y-blokka. Det ble skålt i kaffe for vern i juni 2011.

– Hva tror du ettertida vil si til at vi i 2020 river Y-blokka?

– Jeg har sagt at jeg tror dette er noe vi vil bli kritisert for i framtida. Det har jeg sagt med bakgrunn i at vi har mange eksempler på at man tidligere har revet, og så angret etterpå, og sagt: «Dette skulle vi ikke gjort».

Les også: Omstridt kvartal på museum

Fakta om Hanna Kosonen Geiran

Født 5. mai 1969, oppvokst på Grefsen i Oslo med foreldre og to søsken. I dag bosatt samme sted i barndomshjemmet med samboer og to barn på 17 og 20 år.

Utdannet sivilarkitekt fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i 1997.

Har jobbet med ulike byggeoppgaver. Hun ble i 2005 ansatt i Riksantikvaren, ble seksjonssjef i 2012 og avdelingsdirektør for kulturminneavdelingen i 2014.

I oktober 2018 ble hun utnevnt til Norges første kvinnelige riksantikvar, det vil si direktør for Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Har markert seg i debatten om Y-blokka. Riksantikvaren vil bevare den, men rive nordre fløy.

Onsdag denne uka ga regjeringen ved statsråd Nikolai Astrup ordre til Statsbygg om at de kan begynne å rive.

Fem favoritter

Musikk: Stevie Wonder.

Film: «Back to the Future»-filmene fra 80-tallet – men bare 1-eren og 2-eren!

Bok: «Hvitekrist» av historikeren Tore Skeie. En pageturner. Den burde alle lese.

Mat: Matpakken min! En med gulost, en med brunost og en med leverpostei.

Sted: Lillomarka.