Rikspappaen

«Statsministerens kontor må med sorg meddele at Karin Stoltenberg, statsministerens mor, er gått bort i natt etter noen måneders sykdom. Dagens planlagte program avlyses og statsminister Jens Stoltenberg deltar ikke i spontanspørretimen på Stortinget klokken 10.»

Rosiner fra Jamaica. Av en eller annen grunn har akkurat disse prosaiske ordene surret i hodet i dagene etter at reportasjelederen sa: «Thorvald Stoltenberg har sagt ja til intervju. Han skal servere verdens beste julekake, med rosiner fra Jamaica». Tanken på disse jamaicanske rosinene dukker selvsagt opp i hodet igjen når vi står utenfor en frossen bygård på Frogner en dag i desember, og ser at det står «Stoltenberg» på dørklokka. Vi ringer på. En kjent stemme lyder fra callingen: «Ja, hallo?»

- Det er fra Dagsavisen!

- Ja, jeg håper da det! Si fra hvis dere ikke får opp døren, den har frosset litt i det siste. Hallo, er dere inne?

Oppe i sjette etasje åpnes en dør. En eldre mann kommer til syne i døråpningen. Han ruver der han står, han er 1,87 på strømpelesten, håret er hvitt, vikene høye, øynene blå. Det er akkurat sju uker siden han ble enkemann etter 55 års ekteskap. Eller femtifem og et halvt, for å være helt nøyaktig.

- Jeg heter altså Thorvald Stoltenberg, sier han påtatt høytidelig, og håndhilser med stort alvor.

- Men kom inn! Dere vil kanskje helst sitte på kjøkkenet?

Selvsagt vil vi helst sitte på kjøkkenet. Vi snakker jo om det mest kjente kjøkken i norsk politisk historie. Her har den tidligere utenriksministeren og fredsmekleren Thorvald Stoltenberg i årevis drevet sitt joviale, uformelle «frokostdiplomati» med statsledere og politikere fra hele verden. Her har han sikkert også hatt Ap-topper som Knut Frydenlund og Gro Harlem Brundtland på middag, og hit har nok statsministersønn Jens hatt med seg venner hjem etter skolen, venner som senere skulle bli både statsråder og politidirektører. Dette er et kjøkken der selveste Sør-Afrikas president en gang har sittet, mens Thorvald Stoltenberg har servert ham nytraktet kaffe og antakelig har sagt: «More brunost, mr. Mandela? Or what about some makrell i tomat?»

Nesten med ærefrykt setter vi oss ned ved bordet, samtidig som vi ikke kan undertrykke en liten skuffelse over at kjøkkenet egentlig ser ut som et helt vanlig, norsk kjøkken. Nyere innredning i tre. Lyse, moderne fliser, oppvaskbenk, og en kaffetrakter som ligner den vi har hjemme. På hedersplassen står en blomsteroppsats med en varm hilsen fra en av Thorvald Stoltenbergs trofaste imitatorer. For hvem har vel kunnet motstå å parodiere Thorvald Stoltenberg? Den litt søvnige, omtrentlige, anekdotiske måten å snakke på. Alle digresjonene. Snøvlingen som bare har blitt mer markert med årene, og som folk hevder er i ferd med å gå i arv til statsministersønn Jens.

- Men hvem har egentlig sittet her på kjøkkenet i årenes løp?

- Nå ramser jeg opp de viktigste først, sier Stoltenberg, og teller på fingrene.

- Altså: Dagsavisen. Nelson Mandela. Willy Brandt. Og Kofi Annan satt faktisk der bare for noen dager siden, han var innom Norge nettopp. Og så han presidenten i Zimbabwe som seinere ble helt spenna gæren, men som da var frigjøringsleder i Rhodesia: Hva var det nå han het igjen ... Jo, Robert Mugabe, det er helt riktig! Og … ja, mange flere.

- Hvor lenge har dere bodd i denne leiligheten?

- Nå kommer du inn på en lang historie. Kan jeg sette på kaffen først? Men vent litt, først må dere bli med meg!

Stoltenberg leder besluttsomt an ut av kjøkkenet, gjennom stua og ut på balkongen. Der peker han mot naboblokka.

- Der bodde en gang Hornsrud! Ja, det er riktig, Christopher Hornsrud, den aller første arbeiderpartistatsminister i 1928. Vi bodde i etasjen over ham, Karin og jeg, sammen med tre barn, hennes foreldre og en søster. Det ble jo veldig trangt, naturligvis. I tillegg hadde vi et hav av dyr. Ikke minst Jens, men også Camilla og Nini, var veldig interesserte i dyr. Vi hadde bikkje, katt med kattunger, vi hadde mange, mange mus...

Det noteres i blokka så blekket spruter.

- Nå lager jeg en slags liste over alle dyrene her...

- Ja, dette kommer nok til å dekke hele intervjuet, det! Og så hadde vi kaniner, og ... ikke pinnsvin, men ... hamster! Hamster var det, ja! Og så var det en skilpadde. Så det ble litt trangt, og en lørdag jeg satt der med barna (Karin var på en kvinnekonferanse i Mexico), så fikk jeg høre at denne leiligheten var ledig. Jeg løp ned til byen og fikk lån med en gang. Og så ringte jeg Karin.

Mens Stoltenberg prater, er vi plutselig tilbake på kjøkkenet igjen, ved bordet. Han heller opp den første av veldig mange kopper kaffe.

- Er du gift? Ja? La meg gi deg et godt råd: Aldri kjøp leilighet uten å snakke med ektefellen din først. Det gjorde jeg. Det førte til den kanskje verste krise i hele vårt ekteskap. Og den kom så brått på meg, for jeg var jo så jævla stolt av det jeg hadde fått til!

Stoltenberg rister av innvendig latter ved tanken på hvor sinna Karin var den gangen. Dette skjedde i 1975, og siden har Stoltenberg-familien hatt sitt hovedkvarter her.

- Jeg elsker jo denne leiligheten! Og derfor vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Gå aleine rundt i denne store leiligheten her, det er jo helt vanvittig. Men jeg kan jo ikke bo et annet sted, jeg er jo bygutt, jeg liker å høre suset fra Drammensveien og Solli plass. Og så kan jeg gå hvor jeg vil! På tirsdag skal jeg holde foredrag på Litteraturhuset, da kan jeg bare gå bort der. Og rett her nede ligger Utenriksdepartementet. Akkurat her liker jeg meg meget godt. Jeg skal se den som får meg ut herfra, sier Stoltenberg med ettertrykk, og setter fram julekaken.

- Vi har hørt rykter om rosiner fra Jamaica?

Stoltenberg lyser opp.

- Ja! Dette er altså verdens beste julekake, som du skal få smake. Nei, jeg har ikke bakt den selv. Det jeg har gjort, er å prøve alle byens bakerier, systematisk, og funnet ut hvem som har den beste julekaka. Denne fant jeg til slutt på bakeriet rett borti gata. Jeg er født og oppvokst rett borti her, og da jeg var liten gutt, kunne jeg gå til bakeriet og få «kakesmuler». Vet du hva det er? Har de det fremdeles? Og skal jeg gi deg et råd? Ta julekake uten meierismør. Den er best. Den er så god at du kan bli avhengig av den!

- Men hvordan vet du at disse rosinene er fra Jamaica? Har du studert dette grundig…?

- Nei. Jeg har bare spurt!

Thorvald Stoltenberg har alltid vært svak for det søte. Da han var en liten gutt og bodde i en annen Frogner-gård, i Inkognitogata, (for øvrig samme gate der sønnen i dag bor i statsministerbolig), lå det en melkebutikk i oppgangen ved siden av. Der sto det noen damer som raust delte ut kakerester og «smuler» til ungene i gata. I denne leiegården bodde Thorvald fra han ble født i 1931, til han giftet seg med Karin, 26 år gammel. De to hadde som gymnasiaster gjort det slutt, før Karin reiste til Canada og giftet seg med en annen, bare to dager etter at en selvsikker Thorvald kom for å fri. Tre år senere ble de likevel gift i Norge.

Thorvalds far Emil var offiser, moren Ingeborg kom fra en kunstnerfamilie (broren hennes var operasangeren som er avbildet på IFA-pastilleskene). Thorvald hadde dessuten en yngre søster, og en favorittonkel, Jens, som han senere oppkalte sønnen sin etter. Det var onkel Jens som lærte ham om den store verden, og som under krigen tok ham med på Filmavisen på kino, der han første gang hørte om tyskernes konsentrasjonsleire. Det var onkel Jens som gjemte unna et lager av våpen og ammunisjon da Thorvalds pappa som norsk offiser ble arrestert av nazistene og sendt til fangeleir i Tyskland. Jens beholdt også radioen, som unge Thorvald brukte til å lytte på London. På veggen på gutterommet hadde han et stort europakart der han festet en ulltråd med nåler. Det var frontlinjen. Hver gang Thorvald fikk høre noe nytt om krigens gang, ilte han rett til kartet for å flytte på ulltråden. Som ung, vernepliktig soldat var Thorvald med i Tysklandsbrigaden, og fikk se hvordan befolkningen også der hadde lidd under krigen. Dette var nok hans aller første, internasjonale oppdrag. Senere skulle han få mange flere som diplomat, statssekretær, forsvarsminister, utenriksminister, høykommissær for flyktninger, fredsmekler og president i Røde Kors, og reise verden rundt.

Gjennom alt dette har Thorvald Stoltenberg beholdt en ukuelig optimisme, og en slags Byggmester Bob-aktig livsfilosofi: «Kan det fikses? Klart det kan!» Men det som skjedde 17. oktober i år, det kan ikke fikses. Karin døde om natta på sykehuset, mens han lå her hjemme i leiligheten på Frogner og sov, i trygg forvissning om at hun var på bedringens vei.

- Dette er første gang i mitt liv jeg har følt meg så….

- Satt ut av spill?

- Ja. Mitt sinn er slik at det er ingen oppgave som er umulig. Da jeg fikk vite at min datter Nini drev med heroin, satte jeg meg ned med henne og laga en toårsplan. Den toårsplanen tok 10 år, men da var hun i alle fall ute av det. Jeg var hele tiden helt sikker på at dette skal vi løse. Men at Karin er død, det er noe uopprettelig. Uansett hvor optimistisk og sterk jeg er, så kan jeg ikke fikse dette. For første gang i mitt liv føler jeg meg virkelig sliten. Jeg er trett svært mye av tiden, og de som har greie på dette, sier at det er sorgen man blir trett av. Folk sier at «det er vel som en vegg som har ramlet ut av livet ditt». Nei, sier jeg da, det er ikke en «vegg», det er gulvet. Jeg er 81 år, vi har stått nær hverandre i 66 år, og vært gift i 55 og et halvt år. Det skal vel ikke så mye fantasi til å forstå at dette er svært dramatisk for meg.

Stoltenberg gnir seg i ansiktet, og nå ser han virkelig trøtt ut.

Han forteller, som han gjorde på «Skavlan» i høst, at han fortsatt syns det er uvant å komme hjem til en tom leilighet, og at ingen Karin svarer: «Jeg håper da det!» når han roper: «Jeg er hjemme!».

- Jeg har faktisk prøvd å rope noen ganger, men det kommer ikke noe svar. Jeg tenker: Hvordan skal jeg komme over dette? Jeg har ikke behov for å glemme, for jeg vil gjerne ha de gode minnene. Men jeg har et sterkt behov for å komme over denne sorgen. Men jeg bestemte meg allerede den natten hun døde at jeg skal gå videre slik jeg alltid har levd. Dagen etter hun døde holdt jeg et foredrag i Lier.

- Finner du trøst i de normale rutinene?

- Ja. Jeg finner dem beroligende. Jeg er jo den samme. Jeg håper i alle fall det. Men jeg har aldri vært så lei meg som nå. Jeg pleier egentlig ikke være lei meg. Men når dere har gått, kommer jeg til å sitte her og være lei meg en stund.

Men livet hans går sin gang, sju uker etter at han ble enkemann. Han svømmer. Han holder foredrag, gjerne om forholdet mellom politikk og kapital, og får gjerne 17 telefoner etterpå, fordi han ofte sier: «Hvis dere ikke kommer på noen spørsmål nå, så ring meg gjerne etterpå.» Både Jens, Camilla og Nini stikker innom med middagsmat til ham, for det eneste han selv kan lage er en underlig rett som består av makrell i tomat, avokado, hvitløk og hardkokte egg (blandes i en bolle). Iblant stikker han innom på middag hos naboen eller til venner. Så hører han på Dagsnytt Atten, der de diskuterer om sønnen hans burde gå av eller ikke på grunn av 22. juli, og her syns han nok opposisjonen kan besinne seg mer. Han har fått med seg sexskandalen i Ap, og tror slike saker faktisk var mer utbredt før. Han følger med i utenrikspolitikken, og særlig er han fornøyd med at fredsprisen i år går til EU. Kanskje er det guttedagenes erfaringer med krig i Europa som gjør at han ser på EU som ett av verdens beste fredsprosjekt: Nemlig å gjøre folkene økonomisk avhengig av hverandre, slik at de ikke tyr til vold når det oppstår konflikter. Hans største politiske skuffelser i livet var da Norge to ganger sa nei til EU, men han er glad for at han fikk være med på starten av Oslo-prosessen, fredsforhandlingene på Balkan og Barentssamarbeidet i nord.

Fredag 23. november, fem uker etter at Thorvald Stoltenberg hadde blitt enkemann, deltok han på «Skavlan». Også der var han åpen om sorgen. Han fortalte om foredraget i Lier, men forsikret om at han hadde «god kontakt» med Karin, og hun syns det var «helt ålreit». Og så pekte han oppover mot «himmelen», mens stemmen hans brast. Akkurat det har resultert i ikke mindre enn 37 brev fra både Norge og Sverige, fra sørgende mennesker som vil han skal fortelle dem hvordan han får til denne «kontakten». (Og Stoltenberg har svart dem alle). I det hele falt Sverige pladask for Thorvald Stoltenberg den kvelden. Statsminister Jens Stoltenbergs Facebook-side rant over av rørte meldinger: «Vilken underbar människa, din pappa!» «Denna fantastisk kloka mannen!» «Han får oss att le och gråta om vartannat framför TV: en!» Også norske seere boblet nesten over av kjærlighet. Thorvald Stoltenberg var den pappaen man skulle ønske man hadde, Thorvald burde bli president i den nye republikken Norge. «Thorvald ruler!» skrev ungdommen.

- Men føler du tatt ordentlig farvel med Karin?

- Jeg kysset henne før jeg dro fra sykehuset og sa jeg var glad i henne. Men det skulle godt gjøres at vår siste samtale skulle bli dårlig. Vi var aldri i tvil om vårt ekteskap. Hvem kunne ane at vi skulle få det så godt sammen? Men vi var sterke i våre meninger, og jeg tror nok hun var litt irritert over at jeg var så klossete i huset.

- Men kjenner du likevel at du gleder deg til ting som skal komme?

- Å ja! Ja. Jeg gleder meg blant annet veldig til valgkampen neste år. Og vi skal feire jul her i leiligheten, akkurat som før, og lage sild sammen hele familien, akkurat som før. Så jeg er ikke knekt. Jeg var bare så veldig glad i henne, skjønner du.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Alt av norsk kammermusikk. Er veldig glad i Oslo kammermusikkfestival, og i Arve Tellefsen.

FILM: Den italienske filmen «Livet er herlig!» Den der faren smiler til sønnen på vei inn i gasskammeret, for å glede ham.

BOK: Jeg har lest mange gode bøker, men akkurat nå er jeg opptatt av Anthony Beevors siste om andre verdenskrig.

MAT: Makrell i tomat. Kanskje ikke fordi det er best, men det er nå det jeg spiser mest.

STED: Jeg sier rett og slett Oslo. Må jeg velge noe annet, sier jeg Nord-Norge og Finnmark.