Portrett

Ridderen av det røde kors

Sven Mollekleiv er ikke helt som andre riddere. Med mindre riddere pleier å spille fotball og drikke øl på Schrøder, da.

Langt nord i Oslo, nesten helt der oppe ved Maridalsvannet, bor det en ridder av første klasse. Det vil si, ennå er det en stund igjen til en av kongens representanter utnevner ham til ridder av St. Olavs Orden. Det skjer nå mandag 2. mars, for sikkerhets skyld samme dag som han fyller 60. Men det er ennå noen dager til. Ennå sitter Sven Mollekleiv her hjemme i stua på Kjelsås og er 59 år gammel. Ennå er det bare februar, ennå er han bare en helt vanlig Det Norske Veritas-direktør og president i Røde Kors. Han sitter der i sofakroken, og fra stuevinduet har han utsikt ned til Stillatorget, der den vintersvarte Akerselva renner forbi, delvis dekket av isflak. Og oppe i skogkanten, ovenfor rekkehuskomplekset der han har bodd i 30 år, ligger snøen tung og våt.

– Her kan jeg bare spenne på meg skia rett utafor døra, og løpe rett inn i skauen, sier Sven Mollekleiv fornøyd.

Den kommende ridderen er iført en ganske hverdagslig fritidsjakke, og han må altså vente til mandag før han får en ordensmedalje til å feste på skjorta. Til gjengjeld drikker han av et kaffekrus der det står «verdens beste pappa». Det er ikke godt å si hvem av de tre døtrene som har gitt ham det, men vi så nettopp snurten av den yngste i trappa. Hun blir russ til våren, og helt fram til nå har hun i likhet med sin pappa vært en dedikert fotballspiller. Lenge spilte hun på Kjelsås Fotball, og i mange år sto Mollekleiv nede på Myrerjordet eller på Grefsen Stadion i all slags vær, som hennes myndige fotballtrener. Mollekleiv har også trent mange andre fotballag i årenes løp, og for en tidligere guttespiller og styreleder i Vålerenga Fotball var det litt spesielt å se yngstedatteren etter hvert gå over til arvefienden Lyn. Men han bor jo midt i det vi kan kalle Lyn-land, midt på grensa mellom Kjelsås og Korsvoll i Nordre Aker bydel, så vidt øst for elva.

– Jeg bor i Kjelsås IL-land, korrigerer Mollekleiv.

– Jeg bor nord i Oslo. Jada, fysisk er Lyn nært her, men hjertet ditt mister du ikke! Hjertet mitt ligger i Vålerenga, og da spiller det ingen rolle hvor jeg bor. Men selv om hjertet mitt banker for Vålerenga, så er jeg ikke med på å «hate Lyn». Jeg har bare godt å si om de spillerne jeg selv har trent på Lyns juniorlag, og selv har jeg også vært innom Lyns oldboyslag, sier Mollekleiv, som ellers ser ut til å like å framstille seg selv som en ekte jovial østkantgutt. Og rent bortsett fra at han er født i Bergen, og har bodd både i Bodø og på Oslo vest, så stemmer det at hans viktigste barneår ble tilbrakt på Ulven i Groruddalen, der han gikk på Hovin skole og spilte lilleputtfotball for Vålerenga.

– Men er det da helt «deg», å gå rundt med en høytidelig St. Olavsorden på skjorta?

– Nei, det er jo ikke det, egentlig, smiler Mollekleiv litt brydd.

– Altså, når du skal pynte deg? Ikke til hverdags, liksom?

– Jeg kommer nok ikke til å gå rundt med den hjemme, nei, humrer Mollekleiv, som muligens nå ser for seg at han tasser rundt i rekkehuset med Den Kongelige Norske St. Olavsorden sentralt plassert på slåbroken.

– «Ridder av 1. klasse», det høres da veldig flott og fint ut?

– Ja, det gjør jo det. Jeg har forstått at det skal være en høy anerkjennelse. Jeg får vite mer om dette mandag, men jeg skjønner det slik at jeg får den for min «samfunnsgagnlige innsats», for jobb og frivillig arbeid jeg har lagt ned gjennom årene, både i idretten og i Røde Kors. Samtidig har jeg lyst til å dele denne anerkjennelsen med alle de som har jobbet sammen med meg, så jeg har invitert ganske mange til den seremonien. Det skal bli en dag der frivilligheten settes i sentrum. Jeg vil sette søkelyset på alt det gode frivillige arbeidet som gjøres i Norge, ta folk i hånda, og si: «Takk for at du bryr deg». Det kommer til å bli to spennende timer, tror jeg!

Det er ikke hvem som helst som kommer til Norges Røde Kors' lokaler i Hausmannsgate mandag. Dit kommer både tidligere og nåværende utenriksministre, som Thorvald Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Børge Brende, som alle har en fortid som enten presidenter eller generalsekretærer i Norges Røde Kors. Mollekleiv har jobbet tett sammen med dem alle. Det har han også gjort med statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg, som er invitert som tidligere president både i Norges Røde Kors og Det internasjonale Røde Kors. I tillegg har Mollekleiv invitert flere andre «frivillige kolleger» fra ulike organisasjoner, som Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland, samt kolleger fra Det Norske Veritas (DNVGL), tidligere kolleger fra Idrettsforbundet og Fotballforbundet, venner, naboer, kona og tre døtrene, søsteren og faren. Ja, det blir det rene «Dette er ditt liv»-opplegg i Henri Dunnant-salen mandag, og den som skal lede seansen, er passende nok tidligere talkshow-vert Dan Børge Akerø. Han er en av Mollekleivs fotballkamerater lørdager. I 30 år har den såkalte «Kulturstiftelsen Blindern» spilt fotball sammen i Blindernhallen hver lørdag. De er en gruppe godt voksne menn, der mange av dem møttes allerede i studietiden på 70-tallet. Her fins både journalister og FAFO-forskere, alle med bakgrunn fra fotballbanen.

– Ja, stiftelsen lever i beste velgående! Jeg fyller snart 60 og er en av de yngste, så jeg syns det er ganske imponerende at vi fortsatt holder på. Det vil si, «kardio-gruppa» er blitt litt større nå. Du vet, de som er plaget med hjerteflimmer og litt sånn. De er gjerne med litt innimellom, eller som tilskuere, og de blir i alle fall med på en øl på Schrøder etterpå. Jeg er med hver lørdag så sant jeg er i byen. De treningene er liksom mitt frikvarter, sier Mollekleiv, og legger til:

– Vi er fortsatt ganske puncha i huet, og ingen av oss liker å tape. Det er vanskelig for de i «kardio-gruppa» å ta det rolig når ballen begynner å rulle.

Sven Mollekleivs to barnebarn på tre og seks kommer mest sannsynlig til å være i barnehagen når bestefar skal ha voksenselskapet sitt, men flybåren fra Bergen kommer som sagt Mollekleivs spreke far på 85 år.

– Han er fortsatt ute med båt eller padler, hver dag, i all slags vær, sier Mollekleiv stolt av den pensjonerte marineoffiseren som tjoret ham fast i akterenden på båten før han kunne gå.

– Faren min er av typen som sier: «Hvis jeg hopper over bord nå, hvordan får du meg om bord igjen?» Og så hopper`n! Da må du bare kort og godt gjøre det, hoppe etter og la det stå til. Han har virkelig vært med på å utfordre meg, fått meg til å ta ansvar, sier Mollekleiv, som forteller at da han var seks år og greide å svømme 50 meter, ble han lovt en A-jolle. Den fikk han, samtidig som faren like godt meldte ham på NM, i klassen for barn fra sju til 12 år.

– Jeg var seks og seilte altså mot 12-åringer, og ble nest sist. Men dagen etter greide jeg en 19. plass!

(Det gikk mange år før faren turte å fortelle guttungen at han egentlig ble diska første dagen, fordi han hadde en feil ved runding). Det var også farens «skyld» at Sven Mollekleiv måtte flytte mye da han var barn. Som offiser ble faren beordret rundt i landet. De fem første årene av sitt liv tilbrakte lille Sven i Bergen, der han også hadde farmor og farfar. Men da han kom til Oslo og møtte de tøffe østkantgutta i gata, sluttet han øyeblikkelig å skarre, og meldte seg på Vålerengas lilleputtlag.

– Når du kommer ut i gata er det gatas regler som gjelder, sier Mollekleiv, som tilbrakte ungdomsskoleårene i Bodø. Der spilte han fotball for IK Grand Bodø.

– Du trengte ikke bytte dialekt der, altså?

– Nei da. Men jeg syns det er moro med dialekter, og jeg kan når som helst bli tjuagutt eller slå over i bodødialekt.

– Få høre, da? Litt Bodø og litt Bergen?

Nå ser Mollekleiv litt brydd ut igjen.

– Nei, jeg kan da ikke snakke bodødialekt foran en ordentlig nordlending. Vi får se, det får komme sånn litt etter hvert!

Videregående skole gikk han på Persbråten på Oslo vest, sommerferiene og store deler av studietiden tilbrakte han i Bergen. Men Mollekleiv har også et nært forhold til Trondheim, der den nå avdøde moren hans kom fra. Hun var den sindige, blide trønderen som møtte en energisk tjuagutt fra Bergen.

– Henne har jeg med meg fortsatt, litt hver dag. Hun var et stort forbilde for meg, og den som har betydd mest for meg i livet. Hun var en veldig, veldig omsorgsfull person som viste respekt for alle. Hun kjente folk i alle typer miljøer, og «så» alle, uansett etnisitet, tro, livssyn og seksuell tilhørighet. Hun var tvers igjennom et menneske som i praksis viste hva menneskeverd og likeverd handler om.

Da moren døde i 2004, brukte Mollekleiv og søsteren arven etter henne til å kjøpe en hyttetomt på Haglebu i Buskerud. Fra hytta er det bare en kilometer ned til Egil «Drillo» Olsens hytte, og rett som det er tar Mollekleiv seg en tur ned til ham.

– Drillo har tilgang på alle verdens TV-kanaler, og når han finner en stor kamp blir jeg invitert ned, sier Mollekleiv, som i sin tid traff Drillo på Idrettshøgskolen. Drillo var lærer og Mollekleiv student, men begge to satt i høyskolerådet.

– En stund var han rektor og jeg prorektor. Litt morsomt å tenke på, smiler Mollekleiv.

Han skrev hovedoppgave om arbeideridretten, og var som ung student en SV-er som var opptatt av Vietnamkrigen, Midtøsten, Latin-Amerika og Sør-Afrika. Internasjonal solidaritet hadde han greie på, men likevel var det en stor overgang å gå fra ulike stillinger i idrettens verden til å bli generalsekretær i Røde Kors tidlig på 90-tallet. Plutselig fant Mollekleiv seg i å krysse farlige frontlinjer under krigen på Balkan, og han dro til Somalia og så sult og nød på nært hold. Han var også en av de første som var inne i Rwanda like etter folkemordet våren 1994.

– Det å komme inn i et land der nesten 900.000 mennesker er blitt slaktet ned i løpet av tre måneder, det gjør noe med deg. Folk har ofte spurt meg, hvordan kan du komme tilbake og smile og være blid, etter å ha opplevd slike sterke inntrykk? Da pleier jeg å svare: «Hvis ikke jeg, som lever i verdens beste land, kan smile være og være glad, hvem skulle da kunne gjøre det?» Vi skal være takknemlige, så får vi heller bidra med det vi kan for at andre skal få det bedre. Sutring, i verdens beste land, det tåler jeg ikke så veldig godt, sier Mollekleiv.

Det var likevel ikke så lett å være blid da han kom hjem fra Syria i fjor sommer. Han dro dit på vegne av Norges Røde Kors for å besøke søsterorganisasjonen Syria Røde Halvmåne. Granater slo ned like ved helsestasjonen og i en av Damaskus' gater, i det siste tilfellet bare ti minutter etter at Mollekleiv og teamet hans hadde stått på nøyaktig samme sted.

– Da kjente jeg at vi hadde hatt flaks, sier Mollekleiv.

– Hvordan var forholdene i Syria, er det så ille som vi tror det er?

– Det er mye verre. Det er ingen TV-bilder som greier å fange opp hvordan det egentlig er der. Og grunnen til at vi heller ikke ser så mange TV-bilder fra Syria, er at det nesten ikke er journalister der inne. Det du heller ikke kan få med på TV-bildene, er luktene. Eller klynkene, lydene fra lidende mennesker. Eller de såre, fortvilte blikkene. Det å se små barn være så livredde ... Og foreldrene deres, som kanskje flykter videre i Syria for femte gang. Fra Aleppo til Damaskus, til Homs, og så tilbake igjen, etter som kamphandlingene endrer seg, sier Mollekleiv.

– Men for meg blir det da viktig å konse på det jeg kan gjøre noe med. Blir du overmannet av frykt, eller lammet av sorgen over det du ser, blir du ute av stand til å være operativ. Du må holde avstand, men du kan heller ikke bli for likegyldig. Da må du bare slutte.

Sven Mollekleiv ser for seg at han kommer til å jobbe frivillig for Røde Kors resten av sitt liv. Men som president har han bare to og et halvt år igjen. Ingen president i Røde Kors kan sitte lenger enn ni år.

– Akkurat som med presidentene i USA?

– Uten sammenligning for øvrig, flirer Mollekleiv, som før han ble president brukte 90-tallet til å jobbe som generalsekretær i Røde Kors. I år fyller organisasjonen 150 år, og det tok altså nærmere 70 år før Mollekleiv på vegne av organisasjonen sa «unnskyld» til de såkalte frontsøstrene, som ble straffet som landssvikere etter å ha pleiet soldater på Østfronten. Mollekleiv er klar over at frontsøstrene fortsatt er et kontroversielt tema. Flere historikere har påpekt at noen av frontsøstrene var NS-medlemmer. En minnet også om den daværende Røde Kors-sjefens nære forbindelser til tyskerne under krigen.

– Det vi sier er at ingen skal måtte straffes fordi de pleier syke og sårede, og at også frontsøstrene hadde rett til å hjelpe på alle sider av frontlinjen. For øvrig må de selv stå til ansvar for alt annet de eventuelt måtte ha gjort. Og når det gjelder Fridtjov Heyerdahl, så er det riktig at han var en person som «balanserte» mellom norske interesser og de nazistiske myndighetene. Han og Røde Kors ville sikre at ikke Røde Kors ble erklært ulovlig. Da ville ikke Røde Kors kunne hjelpe folk i Norge, sier Mollekleiv, som viser til innsatsen for sivilbefolkningen i nord, og Røde Kors-matpakkene som var med på å holde liv i nordmenn i tyske konsentrasjonsleire.

– Det upartiske og nøytrale ved humanitær hjelp er også viktig i vår tid. Folk spør meg om vi har kontakt med Taliban, eller ISIL. Selvfølgelig har vi det! Noen må ha rett til å krysse alle frontlinjer, noen må ha rett til å besøke folk i fangeleire, til å behandle syke og sårede. Hvordan skulle vi ellers kunne hjelpe folk i Syria og Irak, der et sted mellom 40 til 60 prosent av området er kontrollert av ISIL?

Ridderen på Kjelsås er blitt svært så alvorlig nå, her hjemme i sofakroken. Men så sprekker ansiktet opp i et lite, lurt smil:

– Du finner heller ikke en ambulansesjåfør i Oslo som spør om pasienten er barnemishandler eller drapsmann. Ambulansesjåføren hjelper der han ser humanitære behov. Ja, det er som jeg pleier å si: De hjelper til og med svensker.

Og så, kanskje inspirert av utsikten til Stillatorget, Akerselva og «Lyn-landet» der nede utenfor stuevinduet, legger han til:

– Og vi fra Vålerenga kan til og med gå så langt som at vi også hjelper Lillestrøm-supportere.

5 favoritter

MUSIKK: «Imagine» av John Lennon. Den vakreste tekst og musikk som er laget.

FILM: «Schindlers liste» gjorde dypt inntrykk på meg.

BOK: Bøker av og med Nelson Mandela.

MAT: Sjømat. Alt som kommer fra havet!

STED: En løpetur i den milde Maridalen etter en tøff utenlandsreise.

Mer fra Dagsavisen