Lisa Dunham skal tilbake til Middelhavet og flykningene. FOTO: Frøydis Falch Urbye

Redningskvinnen: Lise Dunham er styrkesjef på «Siem Pilot»

Hun er innlandsjente, men er kjent for sin innsats til havs. Snart drar styrkesjef Lise Dunham igjen ned til Middelhavet, for å plukke opp flyktninger med «Siem Pilot».

Palermo (NTB): Norske båter har reddet 4.563 båtflyktninger i Middelhavet siden juni. – Mengden av mennesker og den desperate situasjonen de befinner seg i, har gjort inntrykk. Jeg var ikke forberedt på at det skulle være så mange små barn blant migrantene, sier den norske styrkesjefen Lise Dunham på Siem Pilot.

(Utdrag fra nyhetsmelding fra NTB 9. august 2015)

– Lise Dunham, hvem er det? spør dama i resepsjonen i Kripos-hovedkvarteret på Helsfyr.

– Det er hun som pleier å dra ned til Middelhavet for å plukke opp flyktninger. Du vet, styrkesjefen på den norske båten «Siem Pilot».

– Å, beklager, joda, hun er her! Vi har henne ikke på listene våre, for hun er bare innom her av og til, sier damen unnskyldende.

– Men der ser jeg en gul post-it-lapp med nummeret hennes på!

Like etter kommer Lise Christin Dunham gjennom sikkerhetsslusa og inn i Kripos-resepsjonen for å hente oss. Vi kjenner henne straks igjen fra de mange TV-nyhetene om flyktningkrisen i sommer og tidlig i høst, og i perioder rapporterte hun direkte fra dekket på «Siem Pilot»: En slank, lyshåret, 41-årig politikvinne, med klare meldinger om situasjonen i Middelhavet. Som: Hvor mange flyktninger er plukket opp hittil, hvor mange barn og spedbarn, hvor mange døde? Hvor mange er brakt trygt til en havn på Sicilia, i Sør-Italia eller på Sardinia?

Lise Dunham er en av tre styrkesjefer som leder arbeidet på det norske skipet «Siem Pilot», som bistår EUs «Frontex Operasjon Triton». De to første styrkesjefene dro ut i tur og orden i løpet av juni og juli, selv hadde hun sitt første oppdrag i slutten av juli. Hun var så vidt kommet om bord da hun fikk vite at de skulle ut til en båt utenfor Libya-kysten, med nærmere 400 flyktninger om bord. En av dem viste seg å være et bitte lite spedbarn, født der ute på havet, under kummerlige og farlige forhold. Siden juni har de to norske båtene «Siem Pilot» og «Peter Henry von Koss« plukket opp snart 7.000 flyktninger. Svært mange av disse kom i havsnød den perioden Lise Dunham ledet arbeidet i august. Nå har hun tjenestegjort i Norge i snart to måneder, men om en ukes tid bærer det nedover til Middelhavet igjen. Da er det farvel til mann og to små barn på Neskollen i Akershus, og klart for en ny måned med redningsoppdrag til havs.

LES OGSÅ: Her skal flyktningene tas imot

– Jeg er jo fra Hamar, og er ikke akkurat noe sjømenneske, slår Lise Dunham fast når vi har fått satt oss ned i ett av Kripos` møterom. Lise Dunham vokste nemlig opp i innlandsfylket Hedmark, sammen med sine to fysioterapeut-foreldre og en eldre bror. Familien er en ekte innlandsfamilie, med en mor fra Elverum og en far fra «innlandsfylket» Montana i USA. Selv bor Lise Dunham altså midt i tjukkeste Akershus. Befalsskolen tok hun på Jørstadmoen ved Lillehammer i innlandsfylket Oppland, Politihøgskolen i tørre, urbane strøk på Majorstua i Oslo. Det nærmeste hun noensinne har bodd storhavet, var da hun på 90-tallet jobbet som lensmannsbetjent i Balsfjord i Troms. Da kunne man på nyhetssidene i Nordlys lese presseuttalelser fra den unge politikvinnen Lise Dunham, som kommenterte alvorlige bilulykker ved Nordkjosbotn, der de skadde gjerne var brakt til legevakta på Storsteinnes.

– Det var gøy å jobbe i Balsfjord, der fikk jeg virkelig være med på det meste! Som å kjøre snøscooter, sier Lise Dunham, som til da ikke hadde jobbet i Nord-Norge før. I begynnelsen var østlandsjenta derfor ikke særlig stø i ting som maskevidde på fiskegarn og snøscooterkjøring i utmark. Hun ble likevel sendt ut på scooterpatrulje i fjellet for å sjekke at ikke folk kjørte utenom løypene. En gang kjørte hun seg skikkelig fast med scooteren. Hun slet og svettet fælt der i snøskavlene, og måtte forsmedelig nok få hjelp til å komme løs av nettopp «skurkene» hun var ute for å bøtelegge.

Hun legger ikke skjul på at hun var spent da hun første gang skulle reise ned til Middelhavet for å drive grensekontroll og redningsarbeid til havs. Ville hun bli sjøsyk? Ville hun klare å lede et såpass tøft oppdrag? Riktignok har hun lenge vært en del av politiets utrykningsenhet (UEH), og til daglig jobber hun som innsatsleder i Oslo politidistrikt, hvor hverdagen består av å lede større og mindre oppdrag i Oslos gater.

– Jeg er jo ikke kaptein på Siem Pilot. Min oppgave er å lede og koordinere oppdragene som kommer inn. Jeg har et team som er satt sammen av personer med ulike egenskaper. Det er politi, kystvakt og sivilt crew. Som leder er min jobb å få disse til å fungere sammen og yte sitt beste. Jeg har vært opptatt av at alle skal få bruke sin kompetanse.

– Så da gjør det ikke noe at du kommer fra Hamar, likevel, da?

– Nei da. Jeg spiller på de folka jeg har om bord. Vi er på en båt, utgangspunktet for det vi skal gjøre er grensekontroll. Vi skal hjelpe italienske myndigheter med å få migrantene inn til land i kontrollerte former. I praksis, når migrantbåtene er så dårlige og overfylte, dreier dette seg om redningsoppdrag. Til vanlig er jeg innsatsleder i Oslo-politiet, og der har vi redningsoppdrag både på land og på sjø. Mest på land, selvfølgelig! Så dette ble jo noe helt nytt. Men jeg vet at jeg er god til å få folk til å gjøre det de er gode på. Så lenge jeg har med meg noen som er gode på det maritime, så funker det kjempegreit der nede. Jeg har nok alltid vært typen til å søke spenning og aktivitet, jeg er ikke noe typisk kontormenneske. Og så har jeg hatt lyst til å reise, ta noen utenlandsoppdrag. Nå er det ut en måned, og inne to måneder. Det jo greit for familielivet.

Det første oppdraget i slutten av juli kom altså ganske brått på. Lise Dunham og teamet hadde tenkt de skulle få noen dager på seg til å øve. I stedet måtte de hoppe rett ut i det, og dro raskt ut fra havnen Catania på Sicilia. Heldigvis var mye «på stell» fra før, ettersom de to første styrkesjefene hadde ryddet vei og fått i gang gode rutiner. Men Dunham var nok den styrkesjefen som fikk flest oppdrag den tida hun var ute. Flyktningstrømmen økte voldsomt, og august og september 2015 ble virkelig en periode da Europa våknet opp og forsto det store alvoret i det som skjedde i Middelhavet. I tillegg kom det nå så berømte bildet av den tre år gamle syriske gutten som ble funnet død på stranda i Tyrkia.

– Folk i Norge våknet nok også opp fordi «Siem Pilot» er en norsk båt, men det var ekstremt mange migranter den perioden jeg var ute. Det var mange og tunge oppdrag, og vi er faktisk den største båten som opererer i det området. Jeg jobbet mye med å rapportere til media her hjemme, for jeg mener det er viktig å formidle det som skjer til den norske befolkningen. Vi har godt av å se hvilke problemer de har å stri med der nede, og se dem i forhold til de problemene vi har her, sier Dunham.

– Når du først er der nede og får alle inntrykkene, blir det nært og det blir voldsomt. Det er så mange som skal over! Noen er fra krigsherjede land som Syria, andre flykter fra fattigdom. Men alle som setter ut i disse dårlige båtene og bruker utallige døgn på havet, de risikerer livet sitt, og relativt mange av dem omkommer. Det er vanskelig å forberede seg på dette før du reiser ned, sier Dunham.

Det aller første oppdraget sitter fortsatt i.

– Det vi alle husker, er alle barna. Det ene spedbarnet etter det andre ble løftet ned i lettbåtene våre. Og så små som de var! Jeg fikk noen tanker etterpå. Tenk å sette ut på en så farlig ferd når du er høygravid, eller har en liten baby med deg! Det sier noe om hvor desperate disse menneskene er. Jeg var selv en gang ute i en av disse små, dårlige gummibåtene i fem minutter. Jeg tenkte jo da at jeg som mor aldri i verden ville tatt med meg ungene mine i en slik båt. For oss i Norge er dette utenkelig.

Under et senere oppdrag dro de ut i omtrent samme område utenfor den libyske kysten, og plukket opp en båt med rundt 150 egyptiske gutter om bord. Alle var uten foreldre, alle var de i alderen 10 til 15 år.

– Foreldrene hadde nok samlet sammen penger, og gitt dem til et kriminelt nettverk som skulle få dem over. Tanken var nok at barna skulle få starte et nytt og bedre liv i Europa. Det er ikke krig i Egypt, men det er mye fattigdom. De unge, egyptiske mennene som var med fortalte at de ikke hadde penger, utdannelse eller jobb. De reiser fra ingenting, til kanskje noe. De har ingenting å tape, mener Dunham.

Ved siden av oppdraget da de hentet ut nesten 50 omkomne flyktninger, er det særlig de egyptiske guttene som har gjort inntrykk på Lise Dunham. Hun bare brakte dem trygt til land, men hun aner ikke hva som videre skjedde. Fikk de opphold i Europa? Hun vet ikke.

– Vi leverer dem i havn, og så er det ut på nye oppdrag. Men vi fikk jo snakka litt med dem. En av dem formidlet til båtføreren straks han kom om bord hos oss: Han ville hjem igjen. Han ville tilbake til Egypt. De vil jo være hjemme hos mor og far, disse ungene, de har jo ikke noen tanker om utdannelse og framtid. Men guttene var veldig flinke til å ta vare på hverandre. Vi delte ut noen tegnesaker til dem, som egentlig var beregnet på mindre barn. Men gutta satte seg ned og tegna fra prikk til prikk, akkurat som de små barna! Så de var ikke blitt SÅ store. Nei, det var litt sårt med de unggutta der.

LES OGSÅ: En gang var vi også flyktninger

På andre oppdrag har mannskapene på «Siem Pilot» delt ut både is og bamser til flyktningbarna. Det lettet veldig på stemningen om bord. Selv om mannskapet på «Siem Pilot» er på Middelhavet for å hjelpe, så er mange av flyktningene litt redde for dem i begynnelsen. De norske kommer mot dem i politiuniformer og smitteverndrakter, og de første timene om bord blir flyktningene underkastet et kontrollregime der de blir undersøkt for sykdommer (alt fra skabb, malaria og ebola), sjekket for identitet, midlertidig fratatt verdisaker og våpenlignende gjenstander. De holder også øye med om det fins menneskesmuglere i mengden, slik at de kan informere italienske myndigheter.

– Vi gjør en omfattende jobb for å samle informasjon rundt eventuelle bakmenn og organisatorer. Det arbeidet har ført til at italiensk politi har pågrepet rundt 20 personer. Dette er en viktig del av oppdraget vårt, sier Dunham.

Det er også nødvendig med vakthold på en slik båt. Det kan bli uoverensstemmelser mellom folk fra kanskje 25 forskjellige land.

– Vi er jo politi og kommer der med munnbind, vi er myndighetspersoner fra et fremmed land, og vi har våpen om bord. Da vi delte ut bamsene fikk vi se noen smil, og ungene begynte å leke. Da følte de nok at de var blant venner, sier Dunham, men legger til:

– Vi må også være myndige og ha struktur om bord. Det er krevende bare å få plass til alle. Som den gangen vi hadde nesten 1.000 flyktninger om bord, da betinger det at du har et system som er godt, sier Dunham, som forteller at det mest kritiske øyeblikket under hele redningsoperasjonen så definitivt er når «Siem Pilot» nærmer seg båten de skal redde.

– Vi nærmer oss båten på en bestemt måte, for ikke å skape panikk om bord. Når man kommer fram til båten og det er så fullt, så kan folk bli paniske fordi de så gjerne vil bli redda. De kan hoppe ut i vannet, eller alle går til en side, slik at båten tipper rundt. Folk har ikke på seg redningsvest, kan gjerne ikke svømme. Flere som har omkommet i lignende situasjoner tidligere, sier hun.

Etter at hun kom hjem fra sin første periode på «Siem Pilot», viste hun bilder av barna med bamsene til sine egne to små barn hjemme på Neskollen.

LES OGSÅ: Her er flyktninger uønsket

– Den eldste forstår litt av dette her, men selv han minste på fem begynte å stille spørsmål. «Har ikke han noen bamse, han, da» spurte han når han så et bilde av en flyktninggutt som fikk en bamse. «Nei, han gutten der har ingenting. Han har mista alt han eier», sa jeg. det er ikke så lett for en 5-åring å forstå, da.

Lise Dunham traff barnas far på Politihøgskolen i Oslo, i dag jobber også han i politiet. Nå har de ei jente på sju og en gutt på fem sammen. Selv vokste hun opp på fredelige Hamar sammen med eldre bror. Hun var en aktiv idrettsjente, gikk på ski og spilte håndball i alle år, både for Storhamar og siden i eliteserien for Faaberg. Da broren hennes begynte på befalsskolen, fikk Lise Dunham lyst til å følge etter. Broren endte opp som ingeniør, mens hun gikk befalsskolen på Jørstadmoen ved Lillehammer, og siden inn i politiet.

Fortsatt er Lise Dunham så sprek at man må streve litt for å holde følge med henne opp bakkene til Gaustatoppen. «Hun er absolutt ikke den som knekker først», sier en venn. Dunham skal være glad i å presse seg selv, teste grensene for hva hun tåler, både fysisk og psykisk. Hadde hun meldt seg på «71 grader nord», hadde hun antakelig kommet seg helt til Nordkapp, mener vennen, som berømmer henne for sosial intelligens, god humoristisk sans, og en egen evne til å ta beslutninger. «Lise aksepterer at en avgjørelse kanskje ikke var rett, men at den var riktig i øyeblikket. Hun tar konsekvensene av avgjørelsene, lever med dem, og går videre».

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Selv sier Lise Dunham at det å ta raske avgjørelser er noe av det mest krevende med lederoppdraget om bord på «Siem Pilot».

– Det er avgjørelser som faktisk går på liv og død. Skal vi prioritere den båten eller den båten? Skal vi gjøre dette på den eller den måten? Hvordan skal vi tilnærme oss? Vi fikk en gang en melding om at en båt hadde 400 migranter under dekk. Skal vi da gjøre redningen ekstra hurtig, med utgangspunkt i at det er noen som lider nød under dekk, eller skal vi gjøre det saktere, på vår måte? Skal vi evakuere en mor og et nyfødt barn fra en av gummibåtene først, før vi eventuelt tømmer den første båten med de under dekk? Vi hadde mye som måtte gjøres samtidig. Vi hadde folk som besvimte av varme på en kystvaktbåt, så hadde vi en gummibåt med 120 stykker om bord uten redningsvest. Skal vi gi dem redningsvestene først? Det var mye som var krevende på ledersida.

– Traff du riktig med avgjørelsene dine?

– Når du ser fasiten, så traff vi jo. Vi hadde ingen omkomne (med unntak av de 49 som allerede var funnet døde i et lasterom og som vi måtte ta hånd om). Men det var jo ikke gitt på forhånd. Slik er det med oss operative ledere, det er først etterpå man kan sitte i fred og ro i trygge omgivelser og vurdere de avgjørelsene man tok der og da. Men man må ta en avgjørelse, ut fra den situasjonsforståelsen man har. Tar man feil avgjørelse, kan det bli kritisk. Som innsatsleder er jeg vant til å ta raske avgjørelser. Jeg er klar over og også forberedt på at dette kan slå feil ut og at jeg må stå til rette for de avgjørelsene jeg har tatt. Jeg er trygg i rollen som operativ leder, men jeg har også gjort meg opp noen tanker rundt konsekvensene av å ta avgjørelser som vil fremstå som «feil». Dette er en del av jobben.

Om en ukes tid reiser Lise Dunham ned til Middelhavet igjen. Før hun drar nedover, er det briefing her i Kripos-hovedkvarteret på Helsfyr. Når hun kommer hjem, er det debrifing.

– Kripos har jo et opplegg for dette, som er bra. Men det som fungerer aller best, er det å kunne snakke sammen om bord med dem som har opplevd det samme. Vi måtte hente opp omkomne under forrige oppdrag – klart det gjør noe med deg. I tillegg var det krevende å håndtere de vel 300 pårørende om bord, de som var enker og barn etter de omkomne. Våre folk ble kjørt i kjelleren på disse oppdragene, både fysisk og psykisk. Men da vi hadde debrifing etterpå, viste det seg at de som ikke hadde fått være med på å hjelpe, hadde det verst. De som ble satt til å holde vakt, som måtte se på at kollegene jobba hardt gjennom hele natta, de følte veldig på at de ikke hadde fått hjelpe til. Politi og forsvaret er nok skrudd sammen ganske likt her. Vi ønsker å være der det skjer, og vi ønsker å hjelpe til.

Lise Dunham blir stille her inn på møterommet på Kripos. Hun har fått på seg politiuniformen nå, og ser veldig energisk og klar ut, som om hun hvert øyeblikk skal sette seg på et fly til Italia. Ingen vet hvordan denne høsten blir for henne og mannskapet på «Siem Pilot». Ingen vet ennå hvor mange flyktninger som kommer til å sette ut på Middelhavet i altfor små og skrøpelige båter, hvor mange som kommer i havsnød, og som likevel bli reddet. Eller hvor mange som kommer til å dø i forsøket.

Fem favoritter

Musikk: Alt fra Hellbillies til Pitbull. Kommer an på humøret.

Film: Av en eller annen grunn er jeg veldig glad i danske filmer, og da er jo Pusher-filmene en klassiker.

Litteratur: Den siste boken jeg leste som rørte meg var «Kunsten å høre hjerteslag» av Jan-Philipp Sendker.

Mat: Altetende og generelt veldig glad i mat. Sommerfavoritt er grillet laks.

Reise: Jeg er veldig glad i å reise, samtidig er hytta på fjellet ved Atnasjø et sted jeg virkelig slapper av.