Portrett

Punkpioneren

Sverre Knudsen opplevde 70-tallet. Og husker nesten alt.

Bilde 1 av 3

Se flere bilder i bildeserien over!

To svarte sprintere
fra USA hadde nettopp vunnet gull og bronse på 200 meter. Under medaljeseremonien hevet de sine knyttede never i været. Tommie Smiths og John Carlos' Black Power-hilsen under medaljeseremonien under OL i Mexico i 1968 var sjokkerende. For 12-år gamle Sverre Knudsen var det et skjellsettende øyeblikk, for fram til denne dagen hadde han trodd at USA var de gode, Sovjet de onde og at mor og far alltid hadde rett. Nå var han ikke lenger sikker.

Mange år, flere rockeband og enda flere bokutgivelser senere, kommer Sverre Knudsen med en selvbiografi. Knudsen som er best kjent som bassist. låtskriver og produsent i new wave-gruppa The Aller Værste!, forteller om sin politiske oppvåkning som gikk hånd i hånd med musikkinteressen og en rølpete og vill dannelsesreise. I 2005 ga han ut romanen «Sukkersug» som handlet om mye av det samme, men i romanform. Nå forteller han sin egen historie.

– Jeg har lyst til å prøve å forklare syttitallet for mange yngre folk som forholder seg til musikken fra den tida, men overhodet ikke skjønner hvordan syttitallet virkelig var. Mange ser på det som et grått kapittel etter 60-tallets fargerike peace & love. En tid da en gjeng dogmatiske raddiser med ML-bevegelsen i spissen forsøkte å innføre kommunisme i Norge, og så endte det med punken i stedet. Men det var langt mer komplisert. Selv om punken var med på å feie AKP-erne av banen, og foraktet SV-ere, så kom den fra venstre, den også. Mange av oss trodde vi rydda veien for en mer frihetlig sosialisme, så det var et merkelig sjokk å oppleve at det plutselig var blårussen som kjørte toget litt utpå åttitallet.

Til tross for mange år med destruktivt levesett og medfølgende tungsinn har han alltid vært et A-menneske. Når han ankommer vårt møte har han alt fått i seg to doble espresso og bestiller «noe Pepsi Max-aktig» isteden. Alkohol rører han ikke.

– Jeg slutta å drikke for 21 og et halvt år siden, sier han.

Det heter seg at om du husker syttitallet så var du egentlig ikke der. Og selv om Knudsen beskjedent påstår at han kun er flink til å huske rocketekster og gamle telefonnumre, skriver han detaljert og fint om en tid der mødrene stelte hjemme og fedrene gikk på jobb i hatt og frakk.

– Brukte faren din hatt?

– Å ja. Det var nok moren min som kjøpte dem, men alle menn i byggelaget vårt hadde hatt. Alt var tradisjonelt. Mor gikk i butikken med krøllspenner i håret og tok dem ut mens potetene kokte, før far kom hjem og middagen skulle på bordet. Hele min grunnskoletid var sånn.

– Og jakker i sånn imitert fløyel?

– Peau-de-peche-jakker, det var noe av det fineste gutta fra arbeiderklassen kunne ha. Borgerskapet gikk i frakk, selv om sommeren. Men vanlige arbeidere kunne gå i korte jakker, og kunne bytte ut hatten med en sixpence for eksempel. Og dette med skjorte og slips var obligatorisk. Selv da jeg begynte å gå på Club 7 gikk de fleste med slips og jakke, det å droppe slipset ble regnet som veldig radikalt.

På boligfeltet i Bærum hersket en klassisk etterkrigsidyll. Alt var hyggelig, men nesten helt likt og konformt – bortsett fra Jens Bjørneboe som bodde i nabooppgangen, var annerledes kledd og av og til drakk alkohol på andre dager enn lørdag .

I boka skriver han mye om stillheten som senket seg hver gang noe smakte av annerledeshet eller ubehag, slik det hadde gjort under OL-sendingen fra Mexico.

– Da vi begynte i første klasse hadde alle en mor og en far som var gift, og etter ni år på skolen hadde det vært en skilsmisse blant 30 familier. Jeg husker det flyttet inn en enslig mor i byggelaget, og det var mystisk fordi folk ikke snakket åpent om det. Bare denne knugende stillheten som gjorde at du følte folk snakket bak ryggen din.

I mange år hadde han fattet ubehag da han tenkte på episoden foran fjernsynet da de amerikanske sprinterne hevet knyttnevene. Først nå, under skriveprosessen, gikk det opp for han hvorfor.

LES OGSÅ: Bli med til de politiske plakatenes gullalder!

– Det ødela hele mitt verdensbilde. Og jeg hata det. Jeg ville jo ikke gjøre noe opprør, det var som om opprøret kom og grep tak i meg. Og det gjorde meg forferdelig deppa og utenfor og lei meg. Følte meg helt lost. Lojalitetsfølelsen overfor foreldrene mine fikk seg en stor knekk, men min rettferdighetsfølelse var ikke å rokke. Det gjorde meg ikke til en støyende opprører, bare fryktelig ensom. For jeg kunne ikke artikulere det jeg tenkte, jeg hadde ikke peiling på politikk og ingen jeg kunne snakke med. De eneste som snakket om klasse og opprør den gangen var ML-ere, ikke sant.

Foreldrene drev en frukt og tobakksbutikk på Majorstua, senere en kaffe og te-butikk. Selv gikk han og drømte om å bli musiker og kjøpte sin første singelplate med Jim Reeves. Han husker godt bildet av Reeves på omslaget iført rød smokingjakke med sorte slag. Det var gjennom musikk, musikeres stil og særlig musikktekster at åpenbaringene skulle komme. Blant annet virket Bob Dylans «Masters of War» særdeles bevisstgjørende.

– Hele min politiske skolering skjer i løpet av 4 minutter og 34 sekunder når jeg hører denne låta. Da er jeg rundt 14 og nok en gang bare vet jeg: Dette er sannheten. Dette er riktig. Alt det andre er feil. Jeg hadde gått rundt og trodd at annen verdenskrig var mellom Sovjet og USA, og at det var USA som vant. At verden var inndelt i Sovjet og USA og at Sovjet var fienden. For det var liksom helt klart vi var på USAs side. Jeg var på USAs side altfor lenge i forhold til Vietnamkrigen også, helt til en Steppenwolflåt tvang meg til å lese noen fakta.

– Snakket du med foreldrene dine om politikk?

– Nei, veldig sjelden. Men jeg husker en av de få samtalene vi hadde, moren min var fortvilet over det hun må ha oppfattet som et gryende opprør. Jeg trodde jeg var pedagogisk men var nok temmelig nedlatende: «Du skjønner at alt det dere har bygd opp, det må vi rive ned. Vi må ødelegge alt og begynne på nytt.»

LES OGSÅ: Anne-Kat.s morfar ga alt for yrtringsfriheten

Antrekket er ulastelig: mørk jakke, mørk lilla jeans, rød Fred Perry-skjorte og Church-boots. Sølvkjeder i halsen. Sverre Knudsen har alltid vært over gjennomsnittet opptatt av det visuelle.

– Da jeg endelig sa ja til å skrive denne boka var det blant annet fordi jeg skjønte at jeg måtte legge vekt på det visuelle, ikke forsøke å pakke det inn. Jeg har alltid vært veldig opptatt av stil og utseende.

I 1975 utviklet han sin teori om form og innhold. Og kom fram til at form er alt. Konklusjonen var basert på tidlige stilmessige erfaringer knyttet til politisk ståsted og bekledning, samt hjemme-alene-fester i hus med furumøbler, ull og moderne kunst.

– Et førstegenerasjons furuhelvete?

– Ja, den type interiører var typisk SV-stil, med hjemmevevde stoffer i skittengrønt og lilla, og grov ull som klødde. Enkelte folks hjem så ut som hytter og jeg så på det med undring. Jeg hadde en dyp og ironifri kjærlighet til kitsch, det så jeg mye av hos hele slekta som bodde på østkanten i Oslo. Selv hadde vi negerdame på veggen, bilder av sigøynerpike og fisker med pipe. De forsvant ut ettersom vi ble mer kultiverte, men de fleste beholdt det, ikke minst en onkel som hadde vært til sjøs.

På sekstitallet var det popmusikken som var populær, rock var en liten subkultur. Men det var rock han likte. Sommeren før han begynte på gymnaset satt han seg tre mål: å få seg kjæreste, starte rockeband og bli politisk aktiv.

– Det var med musikken jeg fikk det til. Politisk skolering sliter jeg med ennå. Jeg flyter stadig lenger innover mot sentrum, så nå ligger jeg på Rødt.

Politisk gikk det skeis med en gang han oppdaget at SV-gjengen hadde langt hår, busserull og hjemmestrikk, og marxistleninistene var kortklippede og brukte parkas med glidelåsen trukket helt opp. For Sverre Knudsen var det helt opplagt at det aldri kom til å bli noen revolusjon i slike plagg.

– Jeg hadde jo hatt lyst til å melde meg inn i en av de politiske organisasjonene, men de hadde så stygge klær at jeg prøvde å unngå å vise meg i nærheten av dem. ML-parkasen kunne på ingen måte forveksles med mods-parkasen, den var det ingen i Norge som hadde. The Who var det første modbandet jeg kjente til. Jeg syns de så utrolig kule ut, og kunne godt tenkt meg å kledd meg sånn, men det var ikke favorittmusikken min så det ville vært juks. Det var helt utenkelig å ta på meg noe som ikke hørte til identiteten min. Den slags var blodig alvor.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Han begynte å søke etter steder der folk var stilmessig kulere, og fant veien til Hjelms gate på Oslo vest, kollektivet der blant annet anarkistene som ga ut Gateavisa holdt til.

– Der var det mer individualisme. Riktignok var en del gamle hippier der, men det var gjerne sånne tøffe hippier med militærjakker og ikke så veldig langt hår. Det kunne jeg akseptere, ellers var hippier det aller verste av det verste som fantes. I tillegg vanket det mange særinger der, gutter som hadde glidelåsen trukket litt langt opp, briller, mye kviser og kort hår. Det var greit.

På venstre arm har han tatovert en nylig besvimt teddybjørn, og på høyre, omslaget til en Maiakovskij-diktsamling laget av den legendariske konstruktivisten El Lissitzky. Den russiske teksten er erstattet med et Tor Ulven-sitat: «Undring. Verdighet. Ro.» Han har alltid vært opptatt av tekst, helt fra han som gutt refuserte sin første lettlest-bok, «Per og Ola» som «ekstremt elendig». Isteden fant han rocketekster som gikk rett i hjertet. Som Doors’ «When the music’s over», nakent og brutalt framført av Jim Morrisons sjelfulle stemme. For en tenåring med Obstfelder i baklomma og et gryende ønske om å spille i band var det sterke saker, en skrekkblandet fryd som satt i kroppen lenge.

– Jeg kan også ha et slurvete forhold til tekst, og oppdager fremdeles sangtekster jeg har misforstått. Men det er fint med kunstens verden, det er ingen fasit.

Nå, 25 bøker senere, bor han i Spania med egen skrivestue i fjellene på Gran Canaria.

– Som liten gutt tenkte jeg at forfatter var noe veldig opphøyd og fint, at folk kunne se på deg når du gikk på gaten at der går en forfatter. Nå vet jeg at folk gir faen. Jeg kunne jobbet hvor som helst. Så jeg går ikke rundt og føler meg som forfatter. Men jeg føler meg privilegert.

I 1974 begynte han på universitetet med ambisjoner om å ta nordisk grunnfag. Det gikk ikke så bra. Da han kom på forelesning så han ikke ett eneste plagg han ville blitt sett død med. Han snuste på filosofi, syntes Nietzsche og begrepet nihilisme lød spennende. men endte som aspirant i Regi, med ansvar for lys og lyd og Chateau Neuf som base. Under et London-besøk høsten 1976 var det en artikkel i New Musical Express som fanget hans interesse. Den var skrevet av Caroline Coon og hadde tittelen «Punk rock: Rebels against the system». Den beskrev opprøret han hadde ventet på, revolusjonen som folk i busserull bare kunne drømme om. Han dro til Portobello Road, kjøpte det ultimate anti-myk mann-plagget: en svart skinnjakke. Og 26. november slapp Sex Pistols platen «Anarchy In The UK».

Etter det ble ingen ting helt det samme.

– Jeg mener at det var da alt virkelig begynte, og det er en oppfatning jeg deler med veldig mange. Punken funka umiddelbart. Den var et Frankensteinmonster som de som starta den snart mistet kontrollen over, men istedenfor at monsteret gikk ut og lagde faenskap så gikk monsteret ut og laget en masse fine fantastiske ting, og forandret hva vi tenkte om det aller meste. Alle kunne danse, alle var vakre, alt kunne lages av oss sjøl.

I perioden 1979 til 1981 spilte Sverre Knudsen i gruppa The Aller Værste!. Det kan være fristende å kalle dem The Aller Første! for sammen med band som med Hærverk, Belsen Boys, Kjøtt og De Press banet de vei for norske band som Raga Rockers og Jokke & Valentinerne.

– Du har sagt at noe av det mest lærerike du har gjort selv er å spille i rockeband?

– Ja, du får brynt deg på veldig mye forskjellig når du spiller i band.

LES OGSÅ: Tidenes politiske skandale i USA

The Aller Værste! ble startet i Bergen. Og det er der selvbiografien til Knudsen både begynner og slutter. Da hadde han levd et omflakkende liv, bodd i London og Monte Carlo, drukket, dopet seg, vært alvorlig syk.

– Du fikk angst?

– Det var en del av diagnosen. Og 1979 ble det store vendepunktet. Året begynte med at jeg havnet på Dikemark etter at jeg en stund hadde oppholdt meg i København. Jeg hadde gitt opp punken for andre gang og ville vekk, skulle til Barcelona for å jobbe i en bar. Men så var det så mye snø i Køben at allting sto. Så kollapset jeg, fikk et anfall, en eller annen form for angstpsykose, føyk rundt noen dager og var ganske desperat. Til slutt ble jeg hjulpet på båten til Oslo, og innlagt på Dikemark en måned.

– Hvordan var det der?

– Det var bedre i hvert fall. Jeg hadde nettopp bodd i Monte Carlo i fire måneder der jeg skrev en roman, men var også helt nedkjørt etter å ha levd ekstremt intenst og destruktivt med veldig mye drikking over seks-sju år. Og mye jobbing. Jeg måtte jo tjene penger til å kunne drikke, ikke sant. Jeg drakk morgen og kveld og når enn det måtte være.

– Du jobbet i en myteomspunnet bransje der kunst og rus henger sammen?

– Ja og jeg var nok preget av det. Men jeg hadde merket allerede som veldig ung at jeg likte å drikke. Det ga meg en slags ro og oversikt, og jeg ble trukket mot det. Det er jo selvfølgelig mye moro med alkoholisme, det er jo en grunn til at folk blir avhengige. Men det er ikke like moro for omgivelsene, og det kan det ta litt tid å finne ut. Men at det gikk bra, at jeg klarte å slutte, var i bunn og grunn fordi jeg ikke klarte å få i meg mer. Og at jeg kom meg til AA da, selvfølgelig.

Det var ikke bare punken som kom til Oslo på slutten av syttitallet. Det gjorde også heroinen. Utover åttitallet ble blandingsmisbruket mer og mer vanlig. I romanen «Sukkersug» beskriver Sverre Knudsen rockemiljøet som et lukket miljø der det var tabu og snakke om folks misbruk.

– Det var veldig få der som ville moralisere og mange hadde også vært med på mye rart. Men etter hvert så man jo at det begynte å få konsekvenser.

– Men blir man en bedre kunster av det?

– Det tror jeg ikke. Historien er full av legendariske fylliker og narkomane kunstnere som aldri klarte å gjøre noe fornuftig når de dopet seg. Så at rus i seg selv skaper noe men ikke kan oppnå på andre måter har jeg sluttet å tro noe særlig på.

– Hvorfor tror du det er det så tette bånd mellom kunst og rus?

– Det kan nok ha noen helt praktiske og banale grunner som har med selve arbeidssituasjonen å gjøre, friheten. Men en seriøs kunstner må også ha et driv og en vilje til å gå inn på steder hvor det er ubehagelig å gå. Man må overskride noe som normaliteten ikke tilbyr. Men det trenger ikke ha noe med rus eller sær ekstravaganse å gjøre, det er først og fremst snakk om en indre reise. Og det finnes selvfølgelig massevis av eksempler på folk som er langt unna de vanlige kunstnerklisjeene som likevel skaper noe unikt og fantastisk.

LES OGSÅ: – Jeg kunne føle meg invadert av folk som følte et eierskap til faren min

Oppsiktsvekkende klær kan være berusende. På 60- og 70-tallet var det fortsatt mulig å sjokkere folk med et antrekk. Knudsen husker godt hvor dypt inntrykk det gjorde første gang han møtte en jente i Oslo som gikk med biker-jakke i lær. Og han beskriver den første konsertopplevelsen med Roxy Music og Bryan Ferry i militærskjorte og slips med stor innlevelse. Selv hadde han noen nøkkelplagg: skinnjakke eller svart dressjakke, svarte slacks uten sleng, eller røde Vivienne Westwood-bukser i stripete cord, Dr. Martens og røde rockabillycreepers.

– Da jeg bodde i Brixton sommeren 1979 og var en del av punkermiljøet der, var det en del slåssing. De største rivalene var nazi-skinheads og soulboys, gutter som vi ville kalt soss. De hørte på disko. Møtte du dem var du nødt til å slåss, du kunne bare ikke la det pass­ere.

– Er det mulig å sjokkere med klær lenger?

– De eneste jeg har sett de siste årene som jeg syns har et snev av punkfølelse er jenter i niqab. De kan framprovosere noe av de samme følelsene som punkerne gjorde. Og dessuten, når du møter blikket til noen av dem så er det akkurat like fullt av faen som en hvilken som helst trassig punker.

Sverre Knudsen er blitt både far og bestefar. Og etter at han slutta å drikke for 21 år siden har han lagt ned mye arbeid i å prøve og bli voksen. Det har vært en lang prosess.

– Mange i min bransje blir aldri voksne, de går direkte fra det infantile til det senile uten noen mellomlanding. Men for ett par år siden startet jeg en bevegelse som ikke nødvendigvis har tatt helt av ennå, den heter Foreningen for politisk korrekthet. Slagordet er: De voksne har kommet hjem.

Fem favoritter

Musikk: For tiden Johnny Cash sin versjon av «The Mersey Seat»

Film: «Deadwood»-serien, mye stygt og vakkert språk. Shakespeare- og bibelsitater kombinert med røft cowboyspråk.

Bok: Majakovskijs diktsamling «Jag!»

Mat: Bløtkake. Da jeg sluttet å drikke, begynte jeg med kaker og desserter. Og bløtkake er kakenes konge.

Sted: Deichmannske bibliotek. Jeg er glad i bøker og synes det er fint der.

Mer fra Dagsavisen