Presidenten

Kald vårvind fra sjøen blåser inn i Paradisbukta på Bygdøy, der hundrevis av skoleelever i 12-årsalderen akkurat nå sitter på stranda og hutrer og venter. En gang var denne bukta åstedet for danskeprins Christian Frederiks siste, vemodige farvel med Norge etter den dramatiske maktkampen våren og sommeren 1814. I dag er det livlige unger fra Osloskolen som sitter her på sekkene sine og venter på at en eldre fyr, han kalles visst for «stortingspresidenten», skal komme hit for å snakke om noen 1814-greier.

Og der kommer president Olemic Thommessen i fint driv ut fra skogen, tett fulgt av rådgivere og medlemmer av Foreningen Norden. Han stiller seg opp foran mikrofonen, kremter, og sier med stø, høy og klar stemme, gammel amatørskuespiller som han er:

- Kjære alle sammen, velkommen til Paradisbukta! Jeg håper dere har hatt en fin og lærerik dag her på Bygdøy. For 200 år siden var det store endringer i Europa og Norden, det hadde vært krig og hungersnød, og de store europeiske landene ville tegne et nytt kart over Norden …

Thommessen holder sin svært så pedagogiske, lille tale om «Mirakelåret 1814», og avslutter, ikke med klassisk snorklipping, men med å knytte sammen to bånd i svenske og danske farger.

- Da får vi fargene som går igjen i alle de nordiske flaggene, og så viser vi hvor gode venner vi har vært i Norden i 200 år. Nå skal jeg lage en flott sløyfe her. Øh, så godt som jeg får til, da ...

Presidenten fomler litt der framme.

- OK, den va‘kke‘ så flott. Men flott nok!

Noen timer senere sitter vi inne på presidentens ærverdige kontor i Stortinget, som fortsatt er jomfruelig urørt av eksiltibetanske munkehender. Printen til stortingspresidentens 17. mai-tale ligger allerede klar ved PC-en.

- 17. mai kommer til å bli en maratondag, konstaterer Thommessen saklig.

- Om morgenen er det bekransninger både her og der, og så blir det å stå i tre sammenhengende timer og vinke til barnetoget fra balkongen på Stortinget. Så oser jeg videre opp til Eidsvoll og 200-årsmarkeringen der, og blir der til langt på kveld. Men jeg gleder meg noe helt vanvittig!

- Og du har jo aldri stått på den balkongen og vinket før?

- Nei, det blir kjempespennende, og litt skummelt! Nei, egentlig ikke så skummelt. Nei: Det blir ikke så skummelt, avgjør presidenten, og virker et øyeblikk like oppspilt som et lite barn. Men han må jo sies å være en godt voksen mann, født i 1956, og faktisk gammel nok til å huske den dagen John F. Kennedy ble skutt i 1963 (lille Olemic var da sju år og oppdaget at en venninnes storesøster satt og gråt ved radioapparatet). I tillegg er han av den typen strøkne Høyre-menn av ubestemmelig alder som ser ut som om de har vandret dresskledde og nygredde gjennom hele livet, alltid med nypussede sko. (Muligens med en liten tversoversløyfe i halsgropen).

- Kanskje bare akkurat de første vinkene er verst?

- Jo, og så har jeg tenkt litt på dette - skal jeg ha flagg når jeg står der eller hvordan blir det …? Men jeg skal ha bunad, da.

- Du skal ha den samme bunaden som du hadde på deg under åpningen av Stortinget i fjor?

- Ja da!

- Selv om folk har omtalt den som «en juleduk» og slikt - du står for den fortsatt?

- Ja, ja, naturligvis!

Helt siden Olemic Thommessen overraskende ble utnevnt til ny stortingspresident i fjor høst, og stilte i stortingssalen i sin nå så legendariske, mangefargede rokokko-folkedrakt fra Gudbrandsdalen, har han visst at 17. mai 2014 kom til å bli Den Helt Store Dagen. Ikke bare skal han lede Stortingets feiring av 200-årsjubileet for Grunnloven, han er som stortingspresident også Norges høyest rangerte person etter kongen. For første gang skal han altså stå på Stortingets balkong på Karl Johan og vinke verdig til barnetoget i tre fulle timer. Og har de to voksne sønnene hans akseptert fars 17. mai-invitasjon, befinner de seg i nærheten av ham et sted, sammen med moren Nina, gift med Olemic Thommessen siden 1988. Olemic og Nina møttes i amatørteatermiljøet i deres felles hjemby Lillehammer, og giftet seg faktisk på teaterscenen, midt mellom 4. og 5. akt av William Shakespeares «En midtsommernatts drøm». For sikkerhets skyld spilte han og bruden to roller hver: Hertugen og hertuginnen av Aten, samt rollene som alvekongen og alvedronningen, Oberon og Titania. Forestillingen var bare åpen for bryllupsgjestene, og var en slags lukket førpremiere på Lillehammer amatørteaters sommerforestilling det året.

- Vi stoppet forestillingen etter 4. akt, og skiftet til bryllupsklær. Så fikk vi noen prestevenner til å vie oss, før vi fortsatte å spille forestillingen til siste slutt. Nina måtte virkelig lære seg en masse tekst for å bli gift med meg. Når jeg hører om bruder som er nervøse for å gå inn i en kirke og si fram en replikk, som jo bare er det lille ordet «ja», så tenker jeg: «Ja ja, de kunne nok ikke blitt gift med meg!» sier Thommessen, tydelig stolt.

For det er ikke for ingenting at «alle» lenge trodde Høyres Olemic Thommessen skulle bli Solberg-regjeringens selvskrevne kulturminister etter valget i fjor høst. Selv om han av utdannelse er en knusktørr jurist, har livet hans alltid vært stappende fullt av kultur. Født inn i en morsfamilie av kunstnere, musikere og teaterfolk, der hans tippoldefar var forfatteren Jonas Lie, en av «de fire store» i Norges litterære gullalder på 1800-tallet, (sammen med Ibsen, Kielland og vår venn Bjørnson). På farssiden finner man det kjente pressedynastiet Thommessen, som i mellomkrigstida styrte den en gang så mektige avisen Tidens Tegn, men selv der dukker det opp en musikalsk farfar som sang viser. Men det var morfar og mormor lille Olemic så mest til under oppveksten, naboer som de var der de bodde i nærheten av Maihaugen på Lillehammer. Faren hans, Rolf, jobbet til sjøs og senere i oljebransjen, og var mye borte. Han døde i fjor, etter lang tids sykdom. Men Olemics mamma Mona lever, og skal fortsatt være «sprek som en loppe», ifølge sønnen.

- Hennes far, min morfar, var fiolinist og en kunstnersjel til fingerspissene. En stor fortellerbegavelse, sier Thommessen, som fra han var bitte liten var med på familiens mange amatøropptredener i lokalmiljøet. Det var juletablåer og sommerforestillinger, det var morfar på fiolin, det var en skuespillermamma som leste opp tekster, og en Olemic som sang jula inn i kirken med guttekoret sitt, og som spilte fiolin i juniororkester.

Men det var en onkel fra farssiden som ga ham det litt pussige, men karakteristiske navnet «Olemic».

- Da min far skulle fortelle broren sin hva barnet skulle hete, så sa han: «Det blir Olaf Michael». «Å ja», sa broren hans. «Det blir Olemic, det», forteller Thommessen, som er blitt kalt det siden.

- Men du som er så glad i kultur, og så blir du jurist, og sitter her på Stortinget hele dagen?

- Ja, det kan du si. Men når man har vokst i en familie med så mange kunstnere, så vet man at skal man leve av kunst, så kan man ikke være nest best. Jeg kommer fra en familie der mange har lykkes, mens noen av dem ikke har det. Moren min, som underviste elever som ville videre til teaterskolen, sa det til dem: «Hvis du overhodet kan tenke deg noe annet her i livet, så gjør heller det». Du må virkelig ville det, og ha et stort talent i noe. Jeg er mer en sånn som kan litt om mye, sier Thommessen, som likevel har «sneket seg til» å jobbe med kultur fra sin kant opp gjennom årene. På jussen tok han opphavsrett som spesialfag, han har skrevet teaterstykker, vært regissør og styreleder i et amatørteater, operasjef ved Ringsakeroperaen, og på 90-tallet jobbet han i LOOC og hadde ansvaret for fakkelstafetten og seremoniprogrammet under Lillehammer-OL. Og i godt over 10 år før han ble stortingspresident, var han Høyres energiske kulturpolitiske talsmann på Stortinget, alltid beredt til å komme med innspill og svar til journalistene som ringte ham på mobilen.

Thommessen kommer fra en familie full av Venstre-folk, men valgte som ungdom Høyre etter et for ham traumatisk møte med 70-tallets politiske Norge. På videregående var han først og fremst hekta på slektsforskning og amatørteater, men etter hvert ble han oppmerksom på den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land: Den radikale AKP (ml)-bevegelsen. Som jusstudent sto han på hjørnet av Universitetsplassen en 1. mai på 70-tallet og så med oppriktig forferdelse på ml-ernes lange tog som bølget forbi.

- Ml-erne var jo egentlig ikke så mange, men de lagde mye støy, og det toget var jammen langt. Sikkert 20.000 mennesker som bare kom og kom nedover Karl Johan, sier Thommessen og ser ut som om han fortsatt grøsser litt ved tanken på tusenvis av ml-ere med langt hår og Mao-buttons.

- Jeg har lest at du gikk i dress allerede som tenåring?

- Det er en myte. Det som har avfødt den myten, er nok at jeg hadde kort hår på en tid alle andre hadde langt.

- Men du hadde tversoversløyfe, sies det?

- Nei, det har jeg aldri gått med. Jo, jeg har hatt det når jeg gått med smoking, men det gjør jo alle mennesker. Nei, jeg gikk helt vanlig kledd da jeg var ung, men jeg hadde altså kort hår. Jeg hadde en far som hadde veldig tøffe oppfatninger om hvordan ting skulle være. Han likte ikke langt hår.

- Men hadde du lyst til å ha langt hår, da?

- Nei, det var ikke noe stort tema for meg, for å være helt ærlig, sier Thommessen som er av den konservative typen også i politikken. Han er ingen liberalist, men tilhører den delen av Høyre som gjerne vil verne om de viktigste statsinstitusjonene. Samtidig hadde Thommessen som ung en merkelig dragning til et anarkiststed i Hjelms gate, der raddisene holdt til. Der pleide han å danse etter avantgardistiske, pønkete Nina Hagen-låter.

- Husker du Nina Hagen? «Du hast den Farbfilm vergessen!» Og så den der hun synger «Ich bin ein Hund!» Vent, jeg må google litt, hva var det den het….?

Det er en merkelig følelse å stå sammen med den korrekte stortingspresidenten inne på hans ærverdige kontor, mens han nesten ømt betrakter bilder av den gamle, svartsminkede og tatoverte pønkedronninga Nina Hagen på PC-skjermen. Så lytter han med andakt til låten «Wau wau» på YouTube, der Hagen bjeffer, snerrer og pistrer over blytunge, hoggende gitarriff.

- Nina Hagen lever nok fortsatt, sier han, etter at vi har satt oss i salongen igjen. Så legger han litt vemodig til:

- Men hun er nok en gammel dame nå.

Vi har fortsatt ikke hjerte til å fortelle Olemic Thommessen at ifølge Wikipedia er Nina Hagen bare ett år eldre enn ham selv.

Men selv om Thommessen på 70-tallet også var av dem satt i lysskjæret fra stearinlys og drakk rødvin og spilte lavmælte Finn Kalvik-viser på gitar, så føler han generelt at dette ikke var noen god tid for ham og den borgerlige siden av norsk politikk.

- Nei, det skal jeg hilse og si. Jeg ser jo fortsatt på 70-tallet som et veldig trist tiår. Mange unge mennesker som ikke gledet seg over mangfold, frodighet og livets muligheter, men som underkastet seg en beinhard ideologi og disiplin. Den massive og tidsvis skremmende ml-bevegelsen festnet troen hos meg på det Høyre står for: Friheten, rett og slett. Retten til å uttrykke seg i frihet, friheten til ikke å underkaste seg sånne regimer som disse folkene ville ha, sier Thommessen, og tenker nok her på Maos Kina. Kina, som har gitt ham så mye trøbbel de siste månedene. For om han kommer til å bli husket for sin rokokko-bunad og sin ledelse av 1814-jubileet, kommer han også alltid til å være stortingspresidenten som sa nei til å treffe eksiltibetaneren Dalai Lama. Fordi, han i likhet med Solberg-regjeringen, ville bedre Norges dårlige diplomatiske forhold til Kina etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010. Det gjorde ikke saken bedre at nettopp Thommessen for ikke lenge siden var leder for Stortingets Tibet-komité, og at Tibet i mange år har vært «borgerskapets Palestina», som forfatteren Håvard Rem formulerer det. Høyre har virkelig brent for Tibet-saken.

På tross av dette, under forrige ukes Dalai Lama-besøk kunne Dagsavisen observere en stortingspresident Olemic Thommessen som uforstyrrelig ledet Spørretimen, samtidig som «alle» følte på at Dalai Lama befant seg rett utenfor døra, på Grand Hotels balkong. Jubelropene kunne høres helt inn, og flere representanter sto ved vinduet og tittet ut på Dalai Lama som i strålende humør mottok folkets hyllest. Men Thommessen lot seg tilsynelatende ikke merke med noe, og fortsatte trøstig å styre replikkvekslingen om rovdyrpolitikk og beitemarker.

Dagen etter, da Dalai Lama besøkte Stortinget, søkte Thommessen tilflukt på Høyres landsmøte. Dalai Lama reiste fra kongeriket uten så mye som et «hei» fra den norske stortingspresidenten. Kritikken har vært massiv fra mange hold, særlig fra dem som mener Norge nå har mistet ansikt som menneskerettighetsnasjon. Men Thommessen står på sitt:

- Denne saken er den absolutt vanskeligste saken jeg har hatt dette halvåret. Den har vært veldig krevende, særlig siden jeg tidligere satt i Tibetkomiteen. Jeg visste det ville bli ramaskrik. Men jeg er helt sikker på at den beslutningen jeg traff, var riktig. Jeg vet jo at jeg er rangert så høyt at om jeg skulle treffe ham, ville det stenge alle dører for Norge i Kina på ubestemt tid.

- Men tenk på ml-erne som la seg flate for Mao og Kina? Gjør ikke du det samme? Mange kaller deg «feig»?

Thommessen virker opprørt nå.

- Jeg syns det er ganske modig, jeg, å utsette meg for alt dette. Jeg kunne sittet musestille og vært «opptatt på dagen», men i stedet valgte jeg å si klart ifra. Jeg kan ikke si at jeg føler meg truffet av merkelappen «feig». Jeg mener at den beslutningen jeg tok, var den som tjente menneskerettighetene best. Vi må kunne diskutere med Kina på en normal måte. Men det er stor forskjell på å snakke med Kina, og å være enig med Kina.

- Men Dalai Lama er en tidligere fredsprisvinner, var det ikke veldig uhøflig å ikke møte ham?

- Nei, dette var et privat besøk, 25 år etter at han fikk fredsprisen. Og, hadde jeg nær sagt: Det er ikke noen menneskerett å få møte Olemic Thommessen.

I Paradisbukta begynner «1814-greiene» å nærme seg slutten. Skuespillere i 1800-tallskostymer har sørget for at både danskeprinsen Christian Frederik og Christian Magnus Falsen har dukket opp etter at Thommessen avsluttet sin lille tale til skoleelevene, samt en skikkelse som hevdet at han personlig var selveste «Grunnloven».

- Jeg er 200 år! Syns dere ikke at jeg holder meg ganske godt? sa «Grunnloven» spøkefullt til ungene på stranda. Taus har stortingspresidenten stått ved et tre og lyttet til det som har foregått på scenen. Han har sett tankefull ut. Kanskje han bare fryser litt, i sin brune frakk? Lot han seg røre av Christian Frederiks vemodige avskjedstale til Norge, før han gikk om bord i båten hjem til Danmark? Eller kanskje Olemic Thommessen sendte en tanke til sin egen tipp-tipp-tipp-oldefar, eidsvollsmannen Johan Collett? For selvsagt er Olemic Thommessen i slekt med en eidsvollsmann også.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Anne Grete Preus, fordi hun er så fantastisk poetisk.

FILM: Jeg liker Meryl Streep som skuespiller, og trekker gjerne fram hennes prestasjon i 
«Mitt Afrika».

BOK: «Shantaram» 
(av Gregory David Roberts) likte jeg godt.

MAT: Kokt torsk.

STED: Hagen hjemme i juni.