På hylla

Søker man på «Erik Solheim» på hjemmesiden til Utenriksdepartementet, dukker det opp en nær endeløs rekke pressemeldinger. «Kronprinsparet besøker Ghana sammen med Erik Solheim». «Erik Solheim reiser til Haiti». «Erik Solheim møter Kofi Annan». «Erik Solheim møter Ingrid Betancourt». «Erik Solheim lanserer ny strategi for Mali».

Og helt øverst på lista som datamaskinen har satt sammen etter relevanskriteriet, ligger den aller siste pressemeldingen fra hans kjære departement: «Erik Solheim møter pressen».

Innholdet er knapt og lyder i sin helhet: «Erik Solheim møter pressen i dag i Utenriksdepartementets presserom.» Den er datert fredag 23. mars 2012. Det er dagen da SVs rykende ferske leder Audun Lysbakken sparker begge beina under Solheim og kaster ham på dør. Ut av regjering. Ut av Mali. Ut av Haiti. Bort fra kongefamilie, Annan og Betancourt. Han er knust. «Det er synd at en partipolitisk kabal skal spille inn på den rollen Norge har internasjonalt. Her velger de fornying, jeg ville valgt erfaring», freser han til journalistene. Etter seks og et halvt år er det slutt. Han bråvåkner fra en nesten 30 år gammel drøm om regjeringsmakt.

Det er fredag morgen i Oslo. Utenfor leiligheten på Ila, nedenfor St. Hanshaugen, er det bitende kaldt. Solheim har trukket i genser, en grå, velbrukt en. Så velbrukt at begge ermene flagrer rundt mansjetten. Leiligheten er ikke akkurat preget av de aller siste trendene innen design og interiør og er heller ikke det man ville kalt representativ på eiendomsmeglerspråket, selv om den har fjordgløtt hvis man henger ut fra verandaen i fjerde. Men utsynet østover og ned på Grünerløkka er flott. Det er nesten vanskelig å se for se seg Solheim traktere gjester fra hele verden her. Som da president Bushs mann i Oslo, ambassadør Benson K. Whitney, var gjest, sammen med en annen republikansk politiker og han forfjamset registrerte at det ikke var annet serveringspersonale enn Solheim og kona. Men Solheims avvæpnende vennlighetsdiplomati fungerte på ham også, og etter at Whitney hadde stått på som løpegutt under hele middagen, var sosialisten Solheim blitt hans favoritt i det norske politikerkorpset. Et faktum en svært fornøyd Solheim senere kunne lese da Wikileaks publiserte Whitneys rapporter hjem til Washington. Men kåken er hyggelig, et ganske typisk, rotete SV-hjem, satt preg på av to barn på sju og 11. Panel på veggene. Og bøker. Hyllemeter på hyllemeter på hyllemeter.

- Imponerende bokhylle!

- Ja, jeg kan alle utenat, så det er bare å begynne å høre meg.

Det sies om Solheim at han aldri leser for å bli underholdt, men for å bli visere. I spisestua, der vi har satt oss, er vi omringet av bøker. Fra gulv til stukkatur.

- Det er et system i det. Hvis du er interessert, så er Kina der, der er Tyskland, der er andre verdenskrig, Afrika, Latin-Amerika, Russland, USA. Ja, det er et system i det. Der er det skjønnlitteratur, men det er det mindre av. Det har kona bidratt med.

- Lest alt?

- Nei, ikke i nærheten, og så er det det forferdelige at jeg av og til tar ut en bok og tenker at den skulle det vært dritgøy å lese, og så ser jeg at jeg har gjort masse notater i den, men husker ikke noe.

Ingen seksjon for Frankrike, altså. Mer om det senere. Ved siden av sofaen ute i stua ligger Per Hanssons bok om Rinnan-banden oppslått. Hansson leses for guttungen på 11. Tidlig krøkes, men den verste torturen sensureres. Og er Solheims på ferie i Tyrkia, får ungene foredrag om Atatürk. Det må bli tidenes klokeste unger, sier en kamerat av ham.

På et bord ligger Kristin Halvorsens politiske memoarbok fra i høst, «Gjennomslag». Som en påminnelse om dramaet for et halvt år siden.

- Du arrangerte egen pressekonferanse 23. mars. Et ganske rasjonelt sinne?

- Jeg visste jo at jeg kom til å få en million spørsmål. Det lå ikke mer i det enn det. Men den var noe av det som fikk bobla sint.

Det han omtaler som «bobla», er den nye ledelsen i SV. Og kommentariatet og alle andre som har hodet sitt så langt inni politikkens innerste mørke at både gangsyn og evne til å se ting utenfra, fra folkets plass, er gått i svart.

- Du hadde to poster, du var både miljø- og utviklingsminister. Du var forberedt på å miste en av dem, men hva gikk gjennom hodet ditt da Lysbakken tok fra deg begge beina?

Solheim kremter. Han har forberedt Dagsavisen på at alle spørsmål om hans forhold til SV-leder Lysbakken vil «bli avvist med korte svar». Men det er vår forbanna plikt å prøve.

- Det var jeg helt uforberedt på, og unntatt dem i den lille bobla, så var det heller ingen andre som så det komme. Jeg har ikke noe lyst til å rippe opp i dette, men jeg sa tydelig ifra om hva jeg mente om det. Jeg tror også at de som tok beslutningen, innser at det ikke var noen masseoppslutning om det. Så får det være med det.

En gammel partikamerat har helt motsatt opplevelse av massene. Og hadde dagen før fnyst i telefonen til Dagsavisen om Solheims retrett. Dommen var klar. Solheim var på ingen måte savnet i partiet. Og ikke ett lokallag rykket ut i protest.

- Hva tenkte du da du våknet dagen etter i senga di her inne?

- Da var jeg fly forbanna.

- Fortsatt, dagen etter?

- Jaja.

- Angrer du i dag på at du ikke gikk noe stillere i døra på vei ut?

- Nei, jeg kan ikke si jeg angrer veldig, i og med at jeg har fått så stor oppslutning for det. Det kommer fortsatt folk bort og sier takk for at det endelig var noen som sa ifra. Det er veldig ofte en så stor forskjell på hva som er riktig innenfor og utenfor det jeg kaller bobla.

Så tar han sats i et forsøk på besinnelse, han skal jo ikke snakke om dette:

- Det kan hende det hadde vært lurt å gjøre det på en annen måte. Det var sikkert dumt, og det var i hvert fall ikke politisk korrekt. Jeg fikk kjeft av den politiske korrekthetens ypperste disipler, som Arne Strand og andre. Men jeg fikk jo massiv støtte, da. Det var ikke mange medlemmer av den gamle Bondevik-regjeringen som ikke sendte meg støtteerklæring.

- Og fra dine statsrådskollegaer?

- Ja, absolutt, men de var i en vanskelig posisjon.

- Og nå husker vel folk dørsmellinga bedre enn arbeidet for fred og regnskog og verdens fattige?

- Neeeei, det folk husker nå, er «Skavlan» og «Torsdag kveld fra Nydalen». Verden går fort videre. Så nå er det min rolle som Nav-klient og fredsmegler for Nav på Furuset folk kommer og snakker med meg om.

Han smiler sitt karakteristiske, gutteaktige øre til øre-smil.

- Hvorfor takker du ja til sånne ting?

- Jeg sier jo ja til det jeg tror kan bli gøy og nei til en million andre forespørsler. Men i politikken så må du gi mer av deg sjøl enn partiprogrammet. Ellers så blir det vanskelig.

Solheim stoler på at et par sjarmerende TV-opptredener i høst har gjenopprettet statusen i folket. Som alltid har vært større enn i partibobla. TV har kommet til hans unnsetning før. Ikke minst under hans første stortingsvalgkamp i 1989. NRKs radarpar Tom Berntzen og Bjørn Hansen vasket gulvet med den unge partilederen, som knapt kom til orde. Absolutt ingenting tydet på at SVs oppslutning på rundt fem prosent skulle gå opp etter utspørringen i beste sendetid tre uker før valget. Til og med hans lille stunt med å dra fram en Stjernepose for å poengtere alle e-stoffene norske unger fikk i seg, falt til jorden. Posen ble revet ut av hånda hans av en myndig inkvisitor. Men sentralbordet på Marienlyst glødet. Sånt gjorde man ikke mot en sympatisk, ung mann. Alt snudde, og SV gjorde et brakvalg med over ti prosent av stemmene og 11 nye mandater inn på Stortinget.

- Der er ikke så lett å forstå disse mekanismene. Det er ikke mer enn fire år siden Erna Solberg ifølge mediene var den største dust som hadde satt sine bein i norsk politikk.

- Smalt det så høyt i døra bak deg at den for alltid er stengt?

- Det håper jeg ikke, men det får framtida vise.

- Et tenkt scenario: Jens ringer etter valget i 2017. De trenger deg i Arbeiderpartiet, hva svarer du?

Han ler.

- Da svarer jeg som Trygve Bratteli at jeg ikke svarer på hypotetiske spørsmål.

- Du avviser det ikke?

- Jeg avviser ingenting, jeg. Og 2017 er 2017. Det er ingen tvil om at jeg har stor sympati for Arbeiderpartiet, for SV og for Miljøpartiet De Grønne. Arbeiderpartiet har mange gode ledere og standpunkter og evne til å styre landet, men trenger også inspirasjonen og trykket og ideene som SV på sitt beste har brakt inn.

To av hans nærmeste har sagt til Dagsavisen at «ja, den jobben tar han».

- Men et parti er for deg er først og fremst et redskap?

- Ja, det er riktig. Og der er jeg på linje med 99 prosent av folket. Det er bare den indre krets i de politiske partiene som mener partiet har en verdi i seg selv. Partiet er et redskap til å nå mål. Hva skulle det ellers være til for?

- Et ikke-hypotetisk spørsmål: Er du fortsatt medlem av SV?

- Ja.

- Et annet ikke-hypotetisk spørsmål: Stemmer du SV til høsten?

- Det skal jeg ta stilling til når valget nærmer seg.

«Det er jeg temmelig sikker på at han ikke gjør», har en venn sagt om det.

Solheim ler. Før han renser halsen. Fokuserer.

- La meg snu på det: Det Norge trenger, er en grønn offensiv. Vi har en fantastisk mulighet til å bruke oljefondet for å gjøre verden til et bedre sted, som vi ikke bruker. Vi har et eget investeringsfond for Regent Street i London og kjøpesentre i Storbritannia, hvorfor i all verden kan vi ikke ha det for å gjøre verden til et bedre sted?

- Og hvordan er ditt forhold til Jens?

- Jeg har et veldig godt forhold til Jens, men skulle ønske at han var adskillig mer modig politisk enn han er. Men at den rødgrønne regjeringen har vart i åtte år, skyldes Jens Stoltenberg. Hadde Thorbjørn Jagland vært leder, hadde den vart i noen uker.

I hylla for andre verdenskrig ligger Bernt Roughtvedts ferske bok om motstandsmannen og Max Manus-kameraten Gregers Gram. Solheim løper bort og henter den. Det er den forrige boka Solheim og junior leste sammen. Han er oppglødd. Selv om det er så kaldt i leiligheten at en liten dråpe kondens hviler i neseboret hans. Det er sikkert klimavennlig.

- Her har altså Høyre noe så fantastisk som en høyrehelt, den sikkert eneste i norsk historie! Gregers Gram var aktiv i Den konservative studentforening, i Unge Høyre, kom fra aller beste vestkant. Var 15-16 år gammel da han skjønte hvor gal Hitler var, han gjorde absolutt alt riktig og var en helt på linje med Gunnar Sønsteby og Max Manus. Og så har de ikke gjort noe med ham! Arbeiderbevegelsen, venstresida er full av helter, mens høyresida har ingen, og her er det en, helt gratis! Faren hans var generalsekretær i Høyre i 20 år. Du kan ikke bli mer Høyre enn han var.

- Men vet de at han var høyremann, da?

- Jeg nevnte det for Kristin Clemet og sa at her er det noe for dere.

- Hva sa hun da, visste hun det?

- Nei, hun visste ikke. Hun sa hun skulle ta det videre. Hvorfor de ikke har opprettet Gregers Gram-prisen eller noe, er ikke lett å forstå.

- Clemet, ja, hun matchet deg og kona, Gry?

- Ja, det gjorde hun. Gry jobbet i NHO, og Clemet hadde invitert meg til et NHO-seminar i Brussel noen år etter folkeavstemningen, som en i hermetegn fornuftig EU-motstander. Og under middagen skulle det være et pampebord der jeg og Kristin skulle sitte. Der skulle det også sitte en helt ufyselig type. Han var leder for den europeiske arbeidsgiverforeningen eller noe sånt, og hvis du skal lage en parodi på en dustete næringslivsleder, som aldri har gjort noe fornuftig i hele sitt liv, som snakker negativt om arbeidsfolk, som aldri har gjort mer enn å blåse støv av en blomst med hjelp av sin gode sigar, så var det han. En inkarnasjon av alt som var tåpelig på høyresida. Så Kristin skydde ham som pesten og gjorde alt for å komme unna. Og i et forsøk på å unngå det dummeste på høyresida i Europa, endte vi opp på et bord, sammen med Gry.

- Og Gry var ikke det dummeste på høyresida, men noe av det flotteste?

- Ja, det vil jeg si. Hun stemte Høyre da, men har ikke vært så pålitelig høyrevelger siden.

Nei, det skulle tatt seg ut, for en som bor med Erik Solheim og er direktør i Kristin Halvorsens kunnskapsdepartement. Noen år etter fridde Solheim under en nazi-sightseeing-tur til München, og i 2004 giftet de seg, med Kjell Magne Bondevik som prest. Ikke veldig partiortodoks, denne Solheim.

- Apropos EU, hva syns du om fredsprisen?

- Jeg syns andre fredspriser som er delt ut under Thorbjørn Jagland, har vært atskillig dummere.

- Du kommer stadig med små kilevinker til Jagland? Hvorfor det?

- Det får jeg heller komme tilbake til i boka mi.

Aha! Bok, ja. Selvfølgelig skal Solheim skrive bok, kanskje det er derfor han helst ikke vil snakke om det samme som Dagsavisen? Om SV, om Lysbakken?

- Jeg kommer ikke til å skrive så mye om mitt forhold til Audun Lysbakken, for jeg tror ikke det selger noen bøker. Jeg tror folk er mye mer interessert i Jens.

- Men det er en selvbiografi?

- En bok om hva jeg har vært med på av fredsprosesser, miljø, utvikling, viktige saker i den rødgrønne regjeringen og synspunkter på hva som må gjøres videre. Det er ingen kronologisk gjennomgang av alt.

- Det er heller store tanker om verden enn små tanker om SV?

- Ja.

Rett bak Solheim står to bøker med fronten ut. Den ene er en biografi om Alan Brooke, Churchills fremste militære rådgiver. Den andre om Evo Morales, presidenten i Bolivia. Indianeren som ferskingen Solheim overrasket Utenriksdepartementet og all mulig departemental sedvane med å styrte av gårde til i januar 2006.

- Han er med i boka. For en fantastisk ting! For første gang i verdenshistorien var en indianer, en fra en urbefolkning blitt leder av et land. Jeg spurte den nye utenriksministeren om hva hans bakgrunn var, om han kanskje hadde vært diplomat. Han svarte at han hadde vært en veldig ivrig roadblocker, lagd barrikader på veien inn til La Paz.

- Du bare dro til Bolivia?

- Da bare dro jeg. Helt til jeg ble statsråd, var oppfatningen at en utviklingsminister bare skulle dele ut penger og ikke drive politikk. Men det klargjorde jeg og Jonas fra dag én da vi gikk tur i Nordmarka, at verden var mer enn stor nok for oss begge.

I januar flytter Solheim til Paris for å lede OECDs utviklingsarbeid i verden. Han gleder seg. Til jobben. Ikke spesielt til Frankrike, arrogante politikere og konvensjoner. Og pretensjoner.

- Altså, dette med vin. Har du én vin til 1.000 kroner og fem til 100 så er det veldig, veldig, veldig få som klarer å plukke ut den dyreste.

Solheim drikker mer enn gjerne rødvin til skalldyr.

- Jaja, absolutt. Vi har masse oppfatninger om hva som hører til hva, at vi drikker hvitvin til skalldyr er jo ikke noe som ligger i smaksorganene, det er kulturelt bestemt. Jeg spurte en gang en kineser om hva som var det beste og verste av norsk mat. Det verste var brødskive med gulost. Det beste han hadde laget da han var student på Sogn, var julekake med pølse. At rødvin går til kjøtt og hvitvin til fisk, er en rent kulturell ting som er helt ålreit å bryte med.

Det ringer på døra. Det er rådgiveren til presidenten i El Salvador som vil ha noen ord.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Johnny Cash. Og akkurat nå «Gangnam Style» for hele familien. Morgen, middag og kveld.

FILM: Akkurat nå venter jeg veldig på «Lincoln». 
Den har fått strålende anmeldelser i USA.

BOK: Krigslitteratur om Nazi-Tyskland, Vietnam eller den amerikanske borgerkrigen. Og Bibelen.

MAT: Indisk vegetarmat er min absolutte favoritt. Må jeg til pers sjøl, går det i ostesmørbrød.

STED: Er fascinert av Latin-Amerika. Gamlebyen i Quito. La Paz, hvor folk blir rikere og rikere jo lenger ned fra 4.000 meter du kommer. Og selvsagt Brasil - fotball, strender, regnskog og raseblandet folkeliv.