Mektige Mette

– Vi forbereder ethvert lønnsoppgjør som om det går til konflikt. Hele organisasjonen forbereder seg på alle eventualiteter, sier Fagforbundets leder Mette Nord. Men hun sitter ikke her inne på kontoret sitt i Keysers gate og sier dette i en truende, aggressiv tone, mens hun dundrer neven i bordet. Hun «tordner» heller ikke, slik man alltid sa tidligere LO-leder Yngve Hågensen gjorde når han ville kjekke seg overfor arbeidsgiversiden før et lønnsoppgjør. Mette Nord bare slår det fast, liksom, blidt og saklig, på sin trivelige grenlandsdialekt, der man gjerne sier «snål» når man mener «fin», med tjukk l:

– Vi går inn i dette oppgjøret for å finne en løsning, og vi håper at vi skal klare det. Det hadde også vært ålreit om vi hadde klart det uten hjelp fra meklingsinstituttet. Men hvis ikke det går, og vi ikke finner en løsning våre medlemmer kan være fornøyde med, så har vi jo et virkemiddel.

– Om alle dine 350.000 medlemmer går til streik, så vil dere i praksis kunne lamme Norge fullstendig?

Igjen denne blide, saklige tonen:

– Ja, det kan vi gjøre. Vi vil jo ikke om vi kan unngå det … Men vi kan det.

Vårens store lønnspolitiske slag starter alltid med at mektige fagforeningsledere rasler litt truende med streikevåpenet. Mette Nord har kanskje litt mer grunn enn de fleste til å briske seg. Fra tirsdag neste uke leder hun lønnsforhandlingene i kommuneoppgjøret for den største arbeidstakergruppa i det største forbundet i LO, samtidig som hun leder LO Kommunes forhandlingssammenslutning. Av Fagforbundets svimlende 350.000 medlemmer, jobber 160.000 av dem i KS-området, altså i kommuner og fylker utenom Oslo. Over 100 yrkesgrupper er organisert i LOs aller største forbund, som er nesten dobbelt så stort som det nest største. Fagforbundet organiserer alt fra sykepleiere, økonomer, ingeniører og hjelpepleiere, til barnehageansatte, prester, bussjåfører, renovasjonsarbeidere, vaktmestere, rådmenn, sykehusdirektører, gartnere, frisører og hudpleiere. De tar seg av vann og avløp, tur- og sykkelstier, de bemanner helsestasjoner og brannstasjoner, teatre og havner, ja, de er vel egentlig borti det meste av infrastrukturen i det landet vi kaller Norge.

– Kemner`n har vi også, supplerer Mette Nord hjelpsomt.

– Alle skatteinnkreverne …

– Og trafikkbetjentene, sier Fagforbundets informasjonssjef Tone Zander fra sidelinjen. Så legger hun til:

– Det blir vel bare populært, det, om de blir tatt ut i streik!

Mette Nord ler godt, men minner likevel om at det kan bli kaos i gatene:

– Som hvis renovasjonsarbeiderne våre går til streik, da hoper søpla seg opp med en gang, og det blir fort rotteplager. Sist vi var i streik, måtte skoler stenge. Ikke fordi lærerne var i konflikt, men fordi renholderne der gikk til streik.

En verden uten kemnere og parkeringsvakter høres selvsagt ganske forlokkende ut. Men hvordan ville vi likt denne dystre, nærmest apokalyptiske verdenen som blir skissert her, en verden full av rotter og søppel, uten noen som kunne ta seg av ungene våre i barnehagene, eller de gamle på sykehjemmet?

Mette Nord kom selv en gang fra sykehjemssektoren. I åtte år arbeidet hun som hjelpepleier ved St. Hansåsen sykehjem i hjembyen Porsgrunn. Det var her hun som nyutdannet noen- og tjueåring tok sine første, nølende skritt i retning av det å «si fra» på arbeidsplassen. Hun ble tillitsvalgt i 1983, 24 år gammel, og i dag har hun bak seg over 30 år som fagforeningsmenneske, 18 av dem som pamp på heltid. Mette Nord har gått gradene i LO, jevnt og trutt, og i 2013 ble hun uten store kontroverser Fagforbundets første kvinnelige leder.

– Man er på rett sted til rett tid noen ganger, får noen utfordringer, og får muligheten til å ta dem. Men jeg har ofte hatt litt hjertebank og tenkt: «Tør jeg dette? Klarer jeg dette?», sier Nord, som likevel ikke var helt grønnskolling i arbeidslivet da hun begynte å jobbe som hjelpepleier. Allerede som 14-åring begynte hun i sin første sommerjobb, på smelteverket Metallurgen i Porsgrunn. Da må vi spole tilbake til den nå så fjerne sommeren 1973, til en tid der norske arbeidstakere fortsatt fikk lønna i papirposer.

Unge Mette tok seg av lønna til fabrikkarbeiderne, som jobbet skift og stemplet seg ut og inn hver dag.

– De hadde sånne hullkort når de stempla seg ut og inn, som måtte overføres på timelister og summeres. Jeg hjalp formannen på skiftet, eller på «Ovn 8», eller «på Åtter`n», som de kalte det! Vi blei godt behandla av gutta på fabrikken, sier Nord.

– Og når fabrikkpipa tuta, gikk porten opp. Da var det stempling ut, og så var arbeidsdagen over. Året etter jobba jeg på laboratoriet. Da sykla vi inn i fabrikkområdene og henta ut malmprøver. Vi tok dem med til knuseriet, der de ble malt til fint, fint støv, som kunne analyseres i laboratoriet, sier Nord, som nå raust strør om seg med tjukke l-er og a-endelser fra Grenland.

Men da Mette Nord kom til Porsgrunn og industriområdet Grenland i 1964, som 5-åring, snakket hun kav Vennesla-dialekt. Den karakteristiske sørlandsdialekten fra dalstrøka innafor forsvant imidlertid nesten før flyttelasset var tømt. Hun og broren gikk straks inn for å bli en av ungene i gata, og dessuten snakket foreldrene deres «vanlig» østlandsdialekt fra før. Faren var ingeniør og reiste rundt der det var jobb å få. Som da han kom fra Vigeland brug i Vennesla, og så dro til Porsgrunn for å begynne på Elkem. Mette er født i Drammen, og rakk å bo i både Oslo, Kristiansand og Vennesla før de slo seg ned for godt i Porsgrunn. Den tre år eldre storebroren ble derfor et stabilt element i lille Mettes omflakkende tilværelse, og det var også han som tidlig introduserte henne for Beatles, Kinks, Mungo Jerry og Joe Cocker. Faren deres reiste mye i jobben, blant annet til England, og når han kom hjem til ungene, hadde han alltid med seg noen nye singler. Den singlen Mette likte aller best i starten, var Wenche Myhres «Å-å-å Sheriff», som kom i 1965. Da var hun seks år, og allerede fan av datidas aller største norske popstjerne.

Mette Nords mor kom fra en solid Ap-familie, der faren hennes hadde vært ordfører i Larvik i sin tid. Mettes bror var i sin tid innom Unge Høyre, og også faren var en samfunnsengasjert type. Hjemme diskuterte familien derfor ofte både politikk og arbeidsliv. Mettes mamma var hjemmeværende i mange år, men da Mette begynte i 7. klasse på ungdomsskolen, begynte moren å jobbe i bank. Hun hadde planer om å ta bankakademiet etter hvert. Men like før jul i 1973, midt i julevasken, kjente hun plutselig at noe var galt i kroppen. Like før påsken i 1974 fikk hun konstatert eggstokkreft. Det var allerede da klart at dette var et alvorlig tilfelle, og juni året etterpå døde hun. Da var Mette Nord 16 år gammel, så vidt begynt på videregående skole, og sliten etter halvannet år med morens sykdom.

– Man hadde ikke kommet så langt i kreftbehandlingen på den tida, men hun fikk både cellegift og strålebehandling etter operasjonen. Vi var egentlig forberedte på at det kom til å gå slik. Men det tok fokuset vekk fra alt annet, og det gjorde at jeg ikke klarte å konsentrere meg på skolen etterpå. Jeg syns jeg kunne lese og lese de samme tingene om igjen og om igjen, uten å få med meg innholdet, forteller Nord, som sluttet på allmennfag i 2. klasse. Faren fikk nærmest sjokk.

– Det var ikke populært, nei, sier Nord.

– Men han forsto vel at du hadde det vanskelig?

– Jo, men det var likevel så utenkelig for ham, det å slutte på skolen! Men når jeg hører om frafallet vi har i videregående skole i dag, så må jeg noen ganger tenke på meg sjøl. Det kan godt hende at livet nå er enda mer dramatisk for mange ungdommer, og at det kan påvirke konsentrasjonen. Det må vi bli flinkere å fange opp. Jeg tenker at man burde legge til rette for at folk kan gjøre noe annet en periode, for så å komme tilbake etterpå. La dem «rydde opp på loftet», rett og slett! For det handler ikke bare om at folk er sløve og ligger på sofaen, det kan også handle om det som ellers skjer med dem i livet. Det er lett å miste fokuset hvis du er invadert av veldig mye annet som du ikke har kontroll på. Noen klarer å stålsette seg, og gjennomføre likevel, mens andre igjen rett og slett må ha litt tid til å sortere.

I dag, over 40 år etter morens død, og tre år etter farens, er Mette Nord selv blitt både mor og bestemor. Hun har to voksne sønner med sin første ektemann, og tre bonusbarn med sin nåværende ektefelle. Hun er blitt bestemor til to små jenter, den yngste er bare 10 måneder gammel. Den eldste er 2 år og går i barnehage. Deres travle fagforeningsbestemor forsøker å få sett dem minst en gang i uka, noe som rent geografisk er lett å få til, ettersom de bor i Oslo. Mette Nord er ukependler, og oppholder seg i Oslo hele arbeidsuka. Nå helga kommer, drar hun hjem til ektemannen hjemme i Porsgrunn.

– Nå som du selv er mor og bestemor, hvordan tenker du på moren din i dag?

– Akkurat i tida rett etter hun døde, var det nesten en lettelse. Det å se henne så sjuk, var så grusomt, at det å vite at hun ikke hadde det vondt lenger, var en lettelse. Men når jeg fikk egne unger? Å gud, jeg savna! For jeg så hvordan mora mi var med andre familiemedlemmers små barn, og jeg vet at hun ville vært veldig omsorgsfull overfor mine barn. Det hadde de hatt godt av å oppleve.

Hun holder litt inne.

– I dag ville moren min vært en veldig gammel dame, hvis hun hadde fått leve. Det gir meg et veldig sterkt forhold til mine egne barnebarn, sier Nord, som tydeligvis har fortalt historien om at hun droppet ut av skolen til sine egne sønner, med særlig vekt på den delen der faren hennes ble så rystet over dette. En dag under et landsmøte i Fagforbundet, akkurat mens den daværende lederen Jan Davidsen holdt tale, tikket det inn en tekstmelding fra en av sønnene. På den tida var han i gang med sine første studier, noe mor var svært fornøyd med. Hun gjorde derfor store øyne da han skrev, noe i retning av: «Hei mamma. Det skjer så mye i livet mitt. Jeg tror jeg like godt kutter studiene, og så kommer jeg hjem». Mette Nord ble så oppskaket at hun straks listet seg ut av salen, midt under Davidsens innlegg fra talerstolen. Ute på gangen ringte hun sønnen: «Skal jeg komme en tur?» Sønnen svarte: «Har du sjekka kalenderen i dag?»

Det var den 1. april.

Men hva gjorde Mette Nord selv, etter at hun droppet ut av videregående tilbake i 1976? Først jobbet hun et par-tre måneder i en klesforretning. Så begynte hun rett og slett på den gode, gamle husmorskolen.

– Så jeg kan både lage saus og bake brød, sier Mette Nord fornøyd.

Etter det tok hun husflidsskole i Lunde i Telemark, på vevelinja. Den dag i dag har Nord egen vevstol, og kan både sy bunader og strikke tovatøfler til Fagforbundets julemesser. Hver jul sørger hun også for at alle hennes ansatte i sjuende etasje i Fagforbundets bygning får hjemmebakte, gode brød i gave, når hun ikke deler ut hjemmelaget sild. Og trenger noen å sy i en knapp, kommer sjefen straks med sysakene. Man kan sikkert si mye om forskjellen på Mette Nord og hennes mangeårige forgjenger Jan Davidsen, men det er i alle fall ganske vanskelig å se for seg den gamle brannmannen fra Bergen sitte foran en vevstol, eller bøyd over korsstingsbroderier.

– Jeg har vel ikke så mye tid til å veve akkurat nå, konstaterer Mette Nord, vel vitende om at hun snart skal lede lønnsforhandlingene for minst 160.000 mennesker.

– Men jeg har fortsatt en vev, og den jeg har tenkt å ta fram igjen, på ett eller annet tidspunkt.

– Kanskje ikke i midt i kommuneoppgjøret?

– Nei. Ikke akkurat, smiler Nord.

– Men håndarbeid er jeg glad i. Når man arbeider med kompliserte prosesser i en stor organisasjon, der målet er på lang sikt, er det ikke alltid så lett å se konkrete resultater av innsatsen hver dag. Da det deilig og avslappende å gjøre noe der man faktisk gjør det. Hvis jeg strikker en sokk, kan jeg se på den og tenke: «Dette har jeg i alle fall fått gjort i dag».

Etter husmorskole og husflid tok Mette Nord opp igjen fag fra videregående, og begynte etter hvert på hjelpepleierskolen. Hun endte til slutt opp i fast jobb ved St. Hansåsen sykehjem i Porsgrunn. Her var det hun fikk sitt første verv som tillitsvalgt. I 1988 ble hun fylkesleder for Norsk Helse- og sosialforbund i Telemark, og siden da har hun vært fagforeningskvinne på heltid. I 2005 kom hun inn i sentralledelsen i det nye Fagforbundet, og i 2009 ble hun nestleder og altså Jan Davidsens nestkommanderende. «Den mektige Jan Davidsen», som han alltid ble kalt i pressen, kanskje like ofte som LO-leder Yngve Hågensen «tordnet» fra talerstolen. Men hittil er det ikke mange som omtaler Mette Nord som «den mektige Mette Nord», selv om hun i dag leder en større organisasjon enn det Davidsen gjorde. Milepælen med 350.000 medlemmer ble først oppnådd nå i hennes «regjeringstid». Men Jan Davidsen sikret makt og innflytelse på andre måter. På 90-tallet var han en viktig alliansepartner for nei til EU-bevegelsen, og han spilte en nøkkelrolle da Ap-leder Jens Stoltenberg samlet inn politisk støtte til sine to rødgrønne regjeringer i perioden fra 2005 til 2013.

Mette Nord overtok på sin side makten i Fagforbundet bare et par uker etter at den nye, borgerlige Høyre/Frp-regjeringen hadde tiltrådt. Mens Davidsen møtte en mer lydhør, rødgrønn regjering, er Nord som leder i Fagforbundet ofte på kant med den blåblå regjeringen. I tillegg er hun en erklært Ap-politiker. Hun meldte seg inn i Ap i 1994, etter å ha erkjent at det hun holdt på med, også var politikk. Med sitt syn på helse-, skatte- og fordelingspolitiske spørsmål, der hun blant annet kjempet mot privatisering, følte hun at hun hørte hjemme i Ap. Hun sitter i dag i Aps sentralstyre, og har vært statssekretær for Jens Stoltenberg på Statsministerens kontor.

– Poenget nå er å få synliggjort konsekvensene av regjeringens politikk for vanlige mennesker. At man bruker skattelette for de rikeste, og tror at dette skal være en såkalt «dynamisk» skattelette som skal bidra til å øke antall arbeidsplasser og investeringer, det går på bekostning for både velferd og trygghet for vanlige mennesker. Den liberaliseringen vi ser av arbeidslivslover og arbeidsmiljølov, hvordan man ønsker å ha mer marked i offentlig sektor – dette vet vi nok om nå til at vi kan si at det ikke gagner våre medlemmer. På denne måten er skillene blitt tydeligere i politikken, sier Nord.

– Vi ser også at regjeringen ikke tar ledigheten nok på alvor, og at de ikke setter inn tiltak der. Det er alvorlig at man på den siden bruker arbeidsledigheten og flyktningsituasjonen som et virkemiddel for at man ikke skal ha penger til ulike tiltak – samtidig som man sier at det ikke er noen krise! For en dobbeltkommunikasjon!

Mette Nord er tydelig engasjert nå. Men hun «tordner» fortsatt ikke. Og det virker ikke som om hun har tenkt å lamme Norge før helga, i alle fall.

Fem favoritter

Musikk: Joe Cocker.

Film: «Den grønne mil», med Tom Hanks (1999).

Bok: «Morgen i Jenin», av Susan Abulhawa.

Mat: Altetende, men jeg heller til fisk og grønnsaker.

Sted: Kjeholmen, i Lillesand kommune – ute i havgapet. Der er hytta vår.