Portrett

Lunde-evangeliet

Hundrevis av nordmenn kontakter Maja Lunde daglig for å snakke om å savne noen i jula. Det er det fineste hun har opplevd i hele sitt liv.

Maja Lunde sparker fra kanten, kroppen suser gjennom vannet og tar henne hurtig fram og tilbake i bassenget. Hun er i gang med å skrive en julebok i disse tider, men formen på boka har ennå ikke satt seg. Under overflaten får likevel en idé flyt. Innsikthetens plutselighet slår mot hjernen som en liten bølge: «Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne igjen». For hver meter i vannet former juleboka seg i hodet, først med denne ene setningen. Så dukker den ordknappe gutten Julian opp, som også svømmer meter på meter i bassenget. Fra vinduet inn mot svømmehallen skrives Hedvig inn. Der står den rødhårede jenta som tilsynelatende er full av liv og kikker inn på gutten som svømmer.

Mange måneder senere festes en julekule med Hedvig sitt navn på et syrintre i Tinkern-parken i Oslo. Ved siden av Hedvig sin kule henger julekulen til Even, Frøya, Emily Madelene, Åsmund og en kun kalt Lille Engel. Det nakne treet er fargelagt av 382 røde og hvite kuler, alle til minne om et barn som gikk bort for tidlig. Ideen fikk gravferdskonsulenten Jannike Mittet etter å ha lest «Snøsøsteren». Selv har hun mistet ti barn i magen.

Maja Lunde og Lisa Aisatos «Snøsøsteren» har blitt en salgssuksess uten sidestykke, og fant sin form i et svømmehallanlegg. Men frykten for at Lundes egne barn en gang skulle være navn på slike kuler, det var der boka virkelig begynte.

– For veldig mange forfattere tror jeg historiene ofte starter med en form for redsel. Når jeg skriver om klima for eksempel starter det med en redsel for framtiden. For meg hjelper det å skrive. Det er en måte å kanalisere angsten på. Denne boka startet med min egen redsel for å miste et barn. Det er den største skrekken man har som mor. Jeg kan identifisere meg så utrolig sterkt med hvor lammende en slik sorg må være for foreldre som opplever noe sånt, sier Lunde.

Saken fortsetter under bildet. 

Maja Lunde

Forfatter Maja Lunde. Foto: Lene Sørøy Neverdal 

Kalenderboka har blitt til Kagge forlags største salgssuksess noensinne, den har solgt til 20 land, blitt til hørespill, fått film- og teatertilbud og har trolig snudd boksalgets røde tall til grønne, alt på noen få uker. Forfatteren og illustratøren har tjent millioner, og kontrakt om tre oppfølgere har blitt undertegnet. Selv trodde Lunde hun hadde skrevet en ganske smal bok, om en familie som skulle feire sin første jul med en tom stol rundt julebordet.

Les også: «Snøsøsteren» knuser alle rekorder: – Uvirkelig og gøy

Rørt til tårer av leserne

«Snøsøsteren» handler om Julian som har mistet storesøsteren Juni. Julian savner henne fryktelig. Samtidig savner han foreldrene sine, som bare er blasse kopier av hvem de var før Juni døde. Når julaften nærmer seg, som attpåtil er bursdagen til Julian, er han redd for at foreldrene vil glemme både han og jula fullstendig. Men så møter han Hedvig. En jente som gir han et helt nytt perspektiv på livet.

– Det er ganske mange som har det tøft i jula, og som får det tøffere på grunn av jula. At denne boka har eksplodert, sier noe om det. Vi har behov for å snakke om de store følelsene som settes i gang i jula, både de gode og de vonde.

Lunde forteller om livet boka lever der ute, om hvordan eldre på sykehjem, studenter i kollektiv og voksne par leser boka høyt for hverandre.

– Dette er det fineste jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg gråter nesten hver eneste dag, sier Lunde mens det blir blankt i øynene.

Daglig får hun meldinger, i kommentarfeltet eller i innboksen, som kobler boka til virkelige sorghistorier. «Jeg har mistet noen gode mennesker i år, og mens jeg leste boka di var det som om de var rundt meg igjen» skriver Christian. «I mai døde mammaen min», begynner Marit, «... vi gråter når vi leser den, men er lettere til sinns etterpå». Elisabeth skriver: «Kjøpte denne til datter på 8 år og skulle gi den til henne 1. desember. Samme dag døde bestefar helt uventet, og det ble derfor en hilsen med minneord om han først i boka». Historien til Elisabeth kan Lunde kjenne seg igjen i.

– Bestefaren min døde lille julaften i 1999. Vi fikk telefon fra sykehuset mens vi pyntet juletreet. Han var ikke spesielt gammel, altfor ung til å dø. Så var det bare å kaste seg i en drosje til sykehuset, men det var allerede for sent. Det var en veldig spesiell jul. Lille julaften har blitt den dagen vi har tenkt litt ekstra på han hvert eneste år, vi tenner lys på graven, og det åpner opp for mange store samtaler om blant annet døden, sier Lunde.

Slik er bestefarens fravær til stede hver jul. Lunde tror at døden, for mange, har en helt egen plass i høytiden.

– Da jeg begynte å se på alle de store julefortellingene som har betydd noe for meg, så er det dype alvoret ofte en veldig viktig del av det, som «A Christmas Carol» for eksempel. For veldig mange er jula den tiden vi minnes de som ikke er her lenger, det er dem vi tenner lys for. Det er en utrolig fin ting å gjøre. Det gir en litt «ut av tiden»-opplevelse ved å gå på gravstedet, vekk fra alt og alle, av med lyden, vekk med mobilen. Vi greier å bare være der den stunden og tenne det lyset. Også venter, tenker og minnes vi. Det står helt sentralt i jula for mange.

HER kan du lese Dagsavisens anmeldelse av «Snøsøsteren».

Skilsmissejul

Jula har alltid vært viktig for Lunde. Hun synes selv det er morsomt at høytiden så ofte har sneket seg inn i andre univers, som debutboka «Over grensen», fjorårets psykologiske filmthriller «Hjemsøkt» eller «Bienes historie», som også starter med jul. I sistnevnte finner karakteren William fra 1852 fram barnet i seg selv da han hører klare røster fra sykesengen sin; et kor som synger «Hark the herald angels sin/Glory to the newborn king» fra hagen. Den barnlige gleden som hører jula til fremkalles i den syke mannen, slik den nok gjør i Lunde selv.

– Jeg hadde foreldre som var veldig gode til å lage jul. Den varme, egne følelsen som er julestemning, den har alltid vært viktig for meg og noen av de fineste barndomsminnene er fra jula. Men i arbeidet med denne boka måtte jeg spørre meg selv: hvorfor er jula så emosjonell for oss? Og hvorfor snakker vi så lite om det?

– Vi snakker så mye om det materialistiske, om gavekjøret og milliardene som går med, men hvorfor vi har en så sterk emosjonell tilnærming til jul, det snakker vi aldri om. Det bare vet vi, vi forholder oss rett og slett ikke analytisk til vårt eget følelsesregister i møte med denne høytiden, sier Lunde.

De samtalene håper Lunde at boka kan være med på å starte. Samt at sorg og savn kan komme i så uendelig mange former.

– Det var en mamma som kontaktet meg og fortalte at sønnen hennes for første gang hadde turt å si at han savnet den andre forelderen på julaften, for de er skilt. Det hadde han turt å si høyt mens de leste.

– At savn i jula kan være så mangt tenkte jeg mye på da jeg skrev denne boka. Mine foreldre skilte seg da jeg var 2,5 år, så jula for meg var jo også dette savnet.

Selv kan Lunde tenke seg at «Snøsøsteren» foregår i hennes eget barndomsunivers på 80-tallet, og uten tidsmarkører til dagens teknologi-tradisjon er leseren enkelt med på det. Lunde vokste opp i Oslo sentrum, på Bislett, mellom trikkesløyfer og trafikkskilt som fortalte at levende barn lekte i veiene. Annethvert år feiret hun jul hos den ene forelderen, som begge var skikkelig julemaksimalister; de sparte ikke på noe når det var julestemningen som skulle fremkalles.

– De gjorde virkelig altfor at jeg skulle ha det bra. Men jeg husker godt den telefonsamtalen man alltid måtte ta til den andre som ikke var der. Så du kom aldri unna å kjenne på at det var litt vanskelig.

– Og ofte den dårlige samvittigheten over at mamma eller pappa også satt der på andre siden av røret og savnet dem og, skyter jeg inn, som i likhet med Lunde er skilsmissebarn fra trikkesløyfa på Bislett.

– Absolutt. Men etter hvert feiret de sammen. Jeg var enebarn dem imellom, men da ble pappas nye familie med på julefeiringen! De gjorde det nok mest for min skyld, men det var fint. Også er det utrolig viktig at vi er rause i jula, at det er plass til alle, svarer Lunde.

Møt også forfatter Anne Holt i dette portrettet: – Jeg er sikker på at jeg hadde hatt det utmerket med å være alene i et helt år (+)

Vil få barn til å lese

Da «Bienes historie» kom ut i 2015 tok den verden med storm. Over hele Europa prydes butikkvinduer av de små gul-og-sort-stripete klimaforkjemperne under Maja Lundes navn i store bokstaver. Etterfølgeren «Blå», som handler om vannmangel, har også blitt revet ut av bokhyllene. Den er andre i totalt fire bøker som Lunde liker å kalle «Klimakvartetten». Men før Lunde ble den store, norske klimaforfatteren var det barnebokforfatter og manusforfatter hun var. Serien «Verdens kuleste gjeng» har vært viktige kapitler i mange barns liv, til tross for at bokserien som regel går under medienes radar.

– Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å få barn til å lese. Særlig nå! Og de leser mindre dessverre, særlig ungdom. Da må vi kunne tilby stadig nye, gode bøker for barn og unge. Det er kjempeviktig, sier Lunde.

Likevel poengterer hun at det ikke var ambisjonen for «Snøsøsteren», å snakke til barna alene.

– «Snøsøsteren» er en historie for alle, utenom de yngste. At den har fått så enormt oppmerksomhet har vært en skikkelig positiv overraskelse, for jeg har gitt ut 10 barnebøker før det som har gått ganske under radaren, ikke for målgruppen, men i media har det ikke fått noe oppmerksomhet i det hele tatt. Derfor er det ekstra stas at denne salgssuksessen faktisk står i barnebokhylla, sier Lunde.

Juleboka er som dyppet i nostalgi. Ønsket er at boka skal oppleves som et tidløst univers som trekker inspirasjon, selv om den nikker til Lundes egne barndomshelter, som Lucy Maud Montgomerys «Anne fra Bjørkely», Astrid Lindgrens «Pippi Langstrømpe» og Charles Dickens «A Christmas Carol».

– Jeg tenker at de aller beste bøkene er de som ikke har en definert målgruppe, som alle kan ha glede av. Som Narnia, Harry Potter, Brødrene Løvehjerte. De lever jo i oss! Jeg prøver å skrive menneskebøker, ikke barne- eller voksenbøker.

For det er kanskje ingen gang i livet romanlandskap etablerer så tydelig som i barndommen. At livets kvadratmeter består av barndomshjemmet, veien til skolen, veien fra skolen og nabolaget du har vokst opp i, stemmer liksom ikke helt, for i deg har du erobret gigantiske landskap; skoger, kongeriker, trolldomsskoler, døds- og himmelriker.

– Det er noe av magien ved å skrive bøker til ferske lesere. Du vet at leseopplevelsen blir så sterk. Det har mulighet for å bli en «første-gang-i-livet»-opplevelse, og derfor husker du det ekstra godt også! De sterkeste leseminnene mine er jo fra barndommen. Hvis jeg kan gjøre det for noen der ute og, så er jo det ren magi, sier Lunde. Igjen får hun tårer i øynene.

Les også: Tørkesommer og voldsomme flommer er den nye normalen (+)

Dystre spådommer

2019 blir først et rolig år for Lunde. Hun skal trekke seg tilbake for å ferdigstille tredjeboka i klimakvartetten, som skal handle om dyreutryddelse.

For blide, positive Lunde, med den lyse og pedagogiske stemmen, skriver bøker om tenkt framtid, som er så rystende at døden nærmest kan virke formildende. Lunde skriver der det brenner, om at bieutryddelse er lik jorden utryddelse og at vannmangel det samme.

– Litteraturen har til alle tider speilet det samfunnet vi lever i. En felles økende redsel for framtiden vil jo nødvendigvis også komme til syne i litteraturen. Vi har hatt det godt i Norge i mange år, og når man har det godt, har man tid til å vende seg veldig innover og se på sine egne redsler, som handler om sin lille sfære. Men når verden begynner å banke så intenst på døra som den gjør nå, både i form av demokratiet som settes på spill og klimaenderinger, så vil mange som meg kjenne på en mer konkret eksistensiellredsel. Det er ikke bare en indre angst, men en ekstern angst! Det er det jeg er aller reddest for, derfor må jeg skrive, sier Lunde.

Men friskmeldt fra redselen blir hun ikke.

– Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde gått så intenst inn i dette som jeg har gjort. Dessverre er det sånn at jo mer kunnskap du tilegner deg, jo verre får du det. For det går dårlig. Ved et par anledninger har jeg smelt ned pc-en under research. Som den siste klimarapporten ti FN, eller rapporter om hvor mange færre dyr som finnes på jorda. Jeg orker ikke! Det begynner å bli så mørkt.

«Bienes historie» har ligget på bestselgerlisten i både Norge og Tyskland siden den ble sluppet i 2015. Spørsmålene engasjerer enormt, og har passert en halv million trykte bøker.

– Det aller første landet som lanserte Biene etter Norge var Polen. Mitt første møte med utenlandsk presse om den boka var et TV-intervju, tidlig, tidlig på morgenen. Den alvorlige, mørke og høye programlederen satte øynene i meg og spurte: «Are we doomed!?». Velkommen til Polen! Det siste han spurte om var «What’s the meaning of life?», sier hun og ler.

Lunde foreller at det er mange som spør henne hva det overordnede budskapet hennes med romanene er. Da må hun minne vedkommende på at hun ikke skriver politiske manifester. Hun synes det er overraskende at så mange velger å ta de politiske brillene på, istedenfor romanbrillene, når boka skal diskuteres eller anmeldes. Selv mener hun at hun skriver under det store himmelspørsmålet:

– Hva er det som har gjort at akkurat vi mennesker har havnet på toppen av verden, og nå ødelegger så mye som vi gjør? Hva er det i oss? Og er det noe i oss som eventuelt kan redde både verden og oss selv? spør Lunde.

Hadde hun hatt svar hadde hun trolig blitt politiker istedenfor. Likevel skyr hun ikke det gode klimabudskap:

– Vi må skjerpe oss. Vi må ta på oss den grønne ledertrøya. Det er et vanvittig privilegium at de største avisene i mange land vil trykke at jeg sier det, at de vil høre på mitt perspektiv!

Fem favoritter

Musikk: «Blue» av Joni Mitchell.

Film: Fanny og Alexander av Ingmar Bergman.

Bok: «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren.

Mat: Mammas frukt­julekake.

Sted: I naturen, langt vekk fra alle slags skjermer.

Maja Lunde

* Født 30. juli 1975, i Oslo.

* Forfatter, filmviter og manusforfatter.

* Aktuell med «Snøsøsteren» sammen med illustratør Lisa Aisato. Boka er foreløpig trykket i over 250 000 eksemplarer og er overlegent årets mest solgte bok.

* «Snøsøsteren» er solgt tl 20 land. Kagge forlag har akkurat inngått en avtale med Lunde og Aisato om bøker til alle årstidene.

* Lunde står også bak salgsuksesser som «Bienes historie» som er oversatt til 32 språk, og gitt ut i 18 land.

* Bøkene, som foreløpig er «Bienes historie» og «Blå», skal inngå i en klimakvartett.

* Gitt ut 10 bøker i barnebok-serien «Verdens kuleste gjeng».

* Står også bak manus til TV-konsepter som «Barnas supershow» og «Side om side».

Mer fra Dagsavisen