Helg

Løven Leo

Med landets tøffeste dialekt sier han ting på TV som andre knapt tør å tenke. Men Leo Ajkic har også brutt sammen på jobben.


Han ruver i døra på «Politker'n». 193 på sokkelesten, og med regndråper på nesa. De siste dagers pøsregn er for mye vær, selv for en bergenser. Leo Ajkic hoster og harker, han er blitt forkjøla og må ha en kopp med grønn te og honning. I høst har han tatt tempen på norske politikere i opptakten til valget, men nå ser det ut som om han heller burde legge seg under dyna og måle sin egen temperatur.

– Ja, beklager, det koker i hodet, sier han.

Denne uka var det finale i realityserien han har ledet, «Diktaturet», der en gruppe ungdommer har fått smake på hva det vil si å leve uten demokrati. Deltakerne sier de har følt seg hjernevasket, at de har oppdaget egne mørkesider, og at flere av dem vil bruke stemmeretten sin for første gang på mandag.

Leo Ajkic selv stemte ikke før han var 27. Da tok han et oppgjør med seg selv og satt seg inn i de forskjellige partienes program.

LES OGSÅ: Kari Traa: – Jeg er ikke feminist

– Innvandringspolitikk opptar meg. Og våre holdninger til mennesker i nød. Utenrikspolitikk også, og selvfølgelig mange lokale saker. Samtidig jobber jeg som journalist og vil helst ikke være partipolitisk, sier han og forklarer at han liker å utforske aktuelle problemstillinger og temaer gjennom sine TV-prosjekter.

– Hva syns du om debattklimaet i årets valgkamp?

Han ler en dyp, raspende og litt lur latter.

– Det er nok mye drøyere der jeg kommer fra, der blir det sagt langt verre ting. Selv om det er ytringsfrihet her, føler jeg at det er mer politisk korrekthet også. Jeg tror mange av politikerne ikke sier det de egentlig har lyst til å si innerst inne.

– Er vi late når vi lever i et fritt land der vi får lov til alt mulig?

Følg oss på Twitter og Facebook!

– Men får vi lov til alt mulig? Det er jeg ikke så sikker på. Vi får lov til å si hva vi vil. Men det jeg forsøker å si med denne TV-serien er at du ikke nødvendigvis trenger å bo i et diktatur for å føle deg presset til å gjøre eller mene noe du ikke vil. Ta drikkekultur, for eksempel. Rusmidler som kontrolleres av staten – hva som er lov og ikke lov til å bruke. Og vi har strenge regler for når det er ok å ruse seg. Den offentlige holdningen til for eksempel prostitusjon og gambling er en annen ting. Det er ikke sikkert alle er enige i lovgivingen rundt disse tingene.

– Syns du det er lav toleranse for å være politisk ukorrekt?

– Ja, jeg syns jo det. Samtidig skal du ikke bruke ytringsfriheten til å krenke andre, man må holde et visst nivå. Men bare det at jeg mener og tenker noe annet om særlig enkelte verdispørsmål gjør at jeg liksom kjenner at det ikke er helt ok.

«Er trening det første du tenker på om morgenen? Eller er det å ta deg en ronk kanskje?»

Leo Ajkic kan være avvæpnende direkte, og det skjer nesten alltid uten at han trenger å heve stemmen. Hemmeligheten ligger i formuleringene. Helt siden han tidlig i karrieren i programserien «Gate» slentret rundt i Bergens gater, og snakket med alt fra vektløftere fra Fyllingsdalen til buekorpsentusiaster i Sandviken og sosseungdom i Paradis, har han kjørt en intervjustil som får andre programledere til å framstå som bingovertinner, og fått selv de mest trauste til å åpne seg. En ren tilfeldighet gjorde at han i det hele tatt havnet på TV. Det begynte med en privat ferievideo. Leo Ajkic hadde vært i Afrika med kjæresten, de hadde laget en video som han trengte hjelp til å redigere. Han kontaktet noen venner som jobbet med musikkvideoproduksjoner og vips, så var han på lokal-TV og ledet programmer som «Kåk» og «Gate».

– Egentlig var det en venn av meg som heter Girson som skulle jobbe med disse TV-greiene, men han orket ikke. Jeg ble spurt, og sa ja, for jeg tenkte at jeg bare skulle kødde det til, og uansett hva jeg ble servert, gjøre det om til et Leo-show. Være han utlendingen på TV som ikke prøvde så hardt å være norsk som de andre der ute. Jeg hadde ingen TV-erfaring, kunne ikke reglene. Men likte Balkan-humor, og senere også humoren til Ali G, og var ikke redd for å eksperimentere helt fra starten av.

– Tidlig i karrieren kom du til å kaste en katt over et gjerde. Hva slags reaksjoner fikk du på det?

– Det var c r a z y shit! Da Bergens Tidende la det ut på nett, var det nesten terrorist-hat mot meg etterpå. Det var mye usaklige kommentarer. «Monty Python» har gjort ting med katter som er mye verre, det jeg gjorde var en optisk illusjon – det så ut som om jeg kastet katten utfor en tusen meter høy skrent, men det var bare over et gjerde. Etterpå kom katten trippende tilbake med halen rett i været. Jeg har bestandig vokst opp med katter hjemme. Aldri hund, bare katter, jeg er glad i dyr.

Kanskje ligger det i familien å underholde. Uansett var jubelen stor da Leos far dukket opp i en parodi på sin egen sønn i Espen Eckbos «Asbjørn Brekke-show», sammen med glamourmodell Linni Meister.

– De undervurderte fullstendig hvor langt han var villig til å gå, ler Leo Ajkic.

– Da vi kom hjem sa han hundre linjer som han ville si som var mye verre, og som han ikke fikk lov til å si.

– Er han råere enn deg?

– Han kan hvis han vil. Særlig når han prøver å imitere meg. Så det var bra at de ikke slapp han helt løs.

Det hjelper å vite hva du snakker om. Det var Leo Ajkics klare beskjed da han litt rotete og uforberedt tok ordet på en konferanse om oppsøkende sosialt arbeid blant flerkulturelle i 2012. Manglende struktur ble kompensert med bøtter av sjarm, selvironi og et par promiskuøse, men morsomme historier fra virkeligheten. Budskapet hans var enkelt: integrering er nøkkelen til et vellykket samfunn. Og det er ikke bare innvandrere som har en utfordring, men også nordmenn. Nordmenn må slutte å forvente at alle som kommer til landet skal forandre seg, og heller møte folk med respekt og interesse for det som er annerledes.

Fødebyen hans er Mostar. Året etter at krigen i Bosnia-Hercegovina brøt ut ble den kjente bruen i byen utsatt for et kroatisk granatangrep. Ruinene ble stående som et symbol på splittelsen mellom et folk som tidligere hadde vært gode naboer. Leo Ajkic husker det godt. Lyden av de voksne som gråt og snakket fortvilet. Etter hvert som krigen utviklet seg, ble byen åsted for så harde kamper mellom serbere, kroater og bosnjaker at familien måtte legge ut på flukt.

Leo, moren og lillesøsteren dro til Tyskland, og deretter Kroatia, mens faren ble igjen i Bosnia.

– Men i 1994 måtte han dra uten oss for han var i fare der vi var i Kroatia, forteller han.

Leo Ajkic og familien kom til Norge på familiegjenforening i 1994. Da var han 11 år gammel, hadde byttet skole fem ganger, og kunne ikke et kløyva ord norsk. Noen uker senere kunne han gjøre seg brukbart forstått, og etter ett halvt år godt nok til å begynne på vanlig norsk skole. Han fikk venner, hang på hjørnet og fant på hyss. En utpreget sosial fyr med ekte «street smarts».

– Jeg hadde vært gjennom boka «Ny i Norge» som jeg fikk av faren min med streng beskjed: «Les!». Jeg ville det, jeg var vant til det. Det eneste de var flinkere i her var religion og gym, for det var ikke vi. Men alt annet var på et mye lavere nivå enn jeg var vant til. I Bosnia er det mer konkurranse; det stilles høyere krav og disiplinen er strengere. I Bosnia velger folk tidligere hva de vil gjøre, og går for noe sikkert, mens man i Norge er mer opptatt av å kose seg. Ha en hobby. Jeg visste ikke hva jeg ville bli men var sikker på at jeg ville studere business.

– Hva husker du fra krigen?

– Alt. Spesielt at vi gjemte oss i kjelleren, og at vi var redde. Vi ville gjerne blitt boende, men sånn ble det ikke. Selv om krig er skremmende er det ikke noe jeg vil glemme og fortrenge, det er noe jeg har måttet forlate. Jeg har opplevd et par crazy situasjoner der jeg har fryktet for livet, litt for mange kanskje.

– Hva har det gjort med deg tror du?

– Det har gjort meg roligere, mer omtenksom. Jeg har opplevd en del situasjoner som har skremt meg, og det har gjort at jeg ikke vil kaste bort tida på unødvendig bullshit. For du vet aldri hva som kan komme til å skje. Hvis jeg har bråket eller kranglet med noen har jeg ofte dårlig samvittighet, uavhengig om det er de andre som har startet. Selv om noen er din fiende og du vil se dem blø, så er det et antiklimaks når du opplever det.

– Du var gutt i Bosnia, og ble mann i Bergen. Var det en god miks?

– Jeg har i hvert fall begge deler i meg. Mentaliteten er jo ikke helt ulik, bare at du kan ta bergensere og gange de med hundre, og så får du én bosnier.

Noen gullunge eller dydsmønster har han aldri vært, og den verste straffen han fikk da han gjorde noe galt var å bli sendt aleine på rommet. Han ville gladelig valgt juling framfor husarrest.

– Å sitte på rommet mitt mens verden spinner utenfor? Det var det verste jeg kunne tenke meg. Derfor gjorde jeg alltid lekser med en gang jeg kom hjem fra skolen. Jeg ville ut, være sammen med folk.

Faren er sivilingeniør. I Norge fikk han jobb som parkeringsvakt. Moren, som er utdannet pedagog, fikk etter hvert jobb i helsevesenet med vask og sterilisering av laboratorieutstyr, noe som overhodet ikke hadde noe med hennes utdannelse å gjøre.

– Det gjorde noe med meg, og er kanskje en av grunnene til at jeg ikke har stemt ved valgene selv om jeg burde gjort det. Men jeg følte ingen tilhørighet, jeg følte meg som en annenrangs borger, sier han og forteller om egne erfaringer fra ufruktbare jobbintervjuer, om følelsen du får når du ser andre helt middels kompetente folk få flere jobbtilbud i uka, mens du selv bare blir tilbudt vaskejobber og søppeltømming.

– Eneste sjansen jeg fikk var gateselger. Det gikk kjempebra, jeg solgte mobilabonnementer for 20–30.000 kroner i måneden, og avanserte til telefonsalg. Men det fungerte ikke på telefonen, for der kunne jeg ikke møte folks blikk. Og når alt de hørte var en som snakket gebrokkent norsk, la de bare på. Bortsett fra salg fikk jeg kun ett annet oppdrag, og det var å pimpe opp nettsidene til et par pornosjapper. Jeg forklarte dem blant annet at når de solgte saker som «Anal Blaster 505» så måte de jo late som de hadde noen fornøyde kunder og gi produktet terningkast, hehe.

Han elsker å tegne. Som guttunge kunne han tilbringe timer i dyp konsentrasjon over tegneblokka, mens han kopierte logoene til Iron Maiden og Metallica. Etter hvert gled det mer over i graffiti. I ungdomstiden ble han etter hvert en del av en festglad gjeng med rockere og hiphopere, som Lars Vaular, John Olav Nilsen, Fjorden Baby! og A-laget.

– Vi hadde ingen lokale forbilder. De som kom før oss laget bare sånn dårlig bæsjerap full av barnslig humor, eller var depressive og handlet om hvor ekte du var. Vi ville skape noe eget, vår egen festmusikk, og hørte bare på amerikansk og fransk rap, og ja annen musikk også.

Leo var «gudfaren». Businesshodet, han som skaffet kontakter og bygget nettverk, var manager, designet platecover og fikset ting. Etter hvert stiftet de eget plateselskap.

– Jeg er kreativ, men ville ikke ha rampelys. Jeg foretrekker å være manager. Vi har forresten fått en ny artist vi skal gi ut, Kamel heter han, sier han og finner fram et bilde av en tatovert ung mann i bar overkropp på iPhonen.

– Han gikk i barnehagen som lå ved siden av ungdomsskolen jeg gikk på. Han skal i jail et par år, men vi skal prøve å få han til å gjøre noe positivt.

Leo Ajkic har reist tilbake til sin fødeby Mostar mange ganger, flere ganger med TV-team på slep. Da han dro som reporter for P3 under TV-aksjonen i 2011 ble det følelsesladet.

– Jeg møtte en gutt. Det var så vondt å se. Han var like gammel som meg, men bar preg av å ha hatt et mye vanskeligere liv. Ansiktet var fullt av rynker, og han så sikkert 20 år eldre ut enn meg. Hans store mål i livet er å skaffe seg en traktor. That’s it. Du så på hele han at han har vært igjennom crazy shit, sant. Jeg tenkte wow, jeg har brukt så og så mye penger på gulltenner, og han har ingen verdens ting. Etter intervjuet brøt jeg sammen. Man kan kanskje ikke gå rundt å tenke sånn, samtidig er det greit å få en «reality check» og fokusere på hva som virkelig er viktig i livet.

LES OGSÅ: Therese Bjørneboe: – Jeg kunneføle meg invadert av folk som følte et eierskap til faren min

– Føles det som hjemme fortsatt?

– Ja. Når du ser steinen du er født ved, puster inn luften, så er det som om alle cellene i kroppen har det bedre. Jeg vet ikke hva det er, men det føles riktig. Uansett hvor lite jeg ønsker å bo der, samme hvor mye jeg elsker og hater det, hver gang jeg kommer dit kjenner jeg i hele meg at det er der jeg er fra. Det er kanskje sånt bare hunder og katter føler?

Planen var å studere sosiologi. En av de første programideene Leo Ajkic pitchet for NRK var å oppleve en dag i livet til en person du ikke vil at dine barn skal ende opp som. Dermed var «De utstøtte» født. Her møtte han folk som ikke føler seg inkludert i fellesskapet.

– Det er sosiologi på høyt nivå?

– Jeg vet ikke, jeg visste bare at jeg ville snakke med noen som har noe interessant å fortelle.

– Hvordan har livet ditt forandret seg etter at du ble kjent?

– Det er vanskelig å vite hvor du har folk. Jeg gidder ikke å henge med folk bare fordi de er kjente eller fordi vi jobber i samme bransje med mindre vi har samme interesser. Det er litt som da jeg kom fra Bosnia, jeg hang sammen med dem som hadde de samme interessene som meg, ikke bare bosniere. Jeg har kanskje ikke minglet så mye med bransjen som jeg burde ha gjort, men jeg har i hvert fall ikke fått noen rike bestevenner.

– Har du fått mer drag på damene av å bli kjendis?

– Jeg aldri hatt problemer med det. Det er selvfølgelig lettere når du blir kjent, men personlig har jeg aldri hatt problemer med damer. Hvis ikke de kommer til meg, så kommer jeg til dem. Jeg tar initiativet.

– Apropos gulltenner, eller såkalte «grillz», hvor mange har du?

– Mange. Sikkert fem stykker. Gull, hvitt gull og diamanter. Det er en investering, sier han og tar et grep rundt gullklokka som stikker fram under ermet. Jeg har ikke bil, har ikke lappen. Jeg har lån på leilighet.

– Er du materialistisk anlagt?

– Jeg liker jo fine ting. Klassikere. Da jeg kom til Norge hadde jeg ingen ting, så da jeg begynte å tjene egne penger var det gøy å handle litt. Jeg byttet også. Husker jeg hadde en Bosselini-hettegenser. Vet du hva Bosselini er? Det er Cubus eget barnemerke. Jeg lurte en amerikaner jeg møtte på ferie til å bytte den mot hans fine First Down-jakke, han trodde Bosselini var noen fine europeiske greier. Senere byttet jeg dunjakka mot en Wu Tang-jakke, som jeg igjen byttet mot noe annet. Det var sånt det gikk i. Da vi fikk vite at Nike hadde livstidsgaranti på basketsko med luftbobler kjøpte vi et par sko og reklamerte 20 ganger, helt til de sluttet å selge skitten.

Etter å ha ledet et program som «Leos reise», der han oppsøkte de kuleste folkefestene i verden, må man regne med at det er mye godt stoff som er blitt sensurert bort.

– Hva er det drøyeste du har gjort på TV?

– Det villeste som har blitt sensurert vekk må være den gangen vi filmet på en båt i internasjonalt farvann – ingenmannsland der det ikke er noen lover eller regler som gjelder. Der filmet jeg nordmenn på fylla som fikk si akkurat hva de ville uten at noen kunne dømme dem, det var helt c r a z y shit. Jeg var på fylla sjøl også, drakk en flaske konjakk for å gjennomføre reportasjen. Jeg var mye frekkere enn jeg pleier. Det kom mye bra ut, men resultatet var så drøyt at det rett og slett ikke kunne vises for folk, ler han, og nå er han på glid:

– Før jeg ble kjent laget jeg og noen venner et program om hvor langt statister var villige til å gå i en pornofilm. Vi skrev de sykeste replikkene du kan tenke deg, og statistene ble helt sjokka, særlig da de skjønte at det ikke var alvor. Det er sånn humoren min er. Jeg liker ikke karakterhumor uten mål og mening, sånn gammeldags norsk revyhumor. Jeg kan ikke relatere til det.

– Hva med Olsenbanden?

– Nei, Olsenbanden er fett! Det var de første filmene jeg så da jeg kom til Norge, lenge før jeg så «Gudfaren» og «Scarface». Dynamitt Harry og hele gjengen. Veldig bra humor! Jeg har skjønt at den er dansk?

5 favoritter

Musikk: Dobbeltalbumet «All Eyez on Me» med Tupac. Tupac er best.

Film: «Rane (The Wounds)» – handler om Serbia, om to barn vi følger fra krigen begynner til etterkrigstiden med anarkiet som fulgte i et «fucked up» system og land. Det er en crazy cool film og de fleste jeg har vist den til digger den.

Bok: «Jeg er Zlatan». Det er min favorittbok. Ferdig. Jeg liker Zlatan.

Mat: En god meze – som består av mange småretter. Og oksehalesuppe.

Sted: Barcelona er en stor by som både har shopping, og en fin strand. Men favorittstedet er Mostar. Og hele kysten i Kroatia.

Mer fra: Helg