Portrett

Loe om livet

Erlend Loe står bak TV-serien om middelklassens Ullevål Hageby, en verden der polske håndverkere i virkeligheten er følsomme lingvister.

Hadde man vært flue på veggen i en familievilla på Sogn, ville man kunne sett en nesten to meter lang trønder stå i stuevinduet med en kikkert. Interessert studerer han livet der ute.

- Jeg liker ikke å «pusle i hagen», det syns jeg er et ork. Men jeg liker småfugler. Jeg mater dem året rundt, og styrer mye med dem, sier Erlend Loe med et lite, lunt smil.

- Du vet ting om fugletyper og sånn, da?

- Litt. Men æ e itj` nån ornitolog, nei! Det er mest det at jeg liker de små vesenene, som kjemper for å overleve, som alle andre. Jeg liker også å studere spillet mellom dem. Når den ene kommer, så flyr den andre, men så kommer duene, og da drar alle. Når de så skjønner at duene er greie, så kommer de tilbake. Så kommer skjæra, og da drar i hvert fall alle! Jeg kjøper frø til dem, og så har jeg lært av morfaren min å støpe meiseboller, med nøtter i.

Erlend Loe smiler igjen, denne gangen litt brydd.

- Ja, ja. En liten villaeier-glede!

Egentlig satt vi her i kafeen på Filmens hus og snakket med forfatter Erlend Loe om polske håndverkere, både de fiktive polakkene som konstant pusser opp for Ullevål Hageby-middelklassen i hans nye NRK-serie «Kampen om tilværelsen», samt de virkelige polske håndverkerne som i sin tid pusset opp Loes familievilla i Sogn/Nordberg-området. Slik kom vi inn på fortidas alltid så nevenyttige menn, de som egentlig bygde landet. Som for eksempel Erlend Loes egen morfar, skildret i hans gjennombruddsroman «Naiv. Super.» på 90-tallet, og som altså også har lært ham å støpe meiseboller til småfuglene. (Samt å banke på vindusglasset for å jage bort skjæra). Loes morfar kom fra en gård utenfor Trondheim, og hadde fortsatt en link tilbake til det gamle, norske bondesamfunnet.

- Og folk som ham holdt tradisjonene i hevd, selv om han hadde flytta til byen. Før jul slakta man dyra, da ble det kjøtt og da ble det blod, og så ble det laga blodpudding, for eksempel. Så da dro de hjem en helg, kom tilbake til byen, og hadde med seg ei bøtte med blod på bussen. De visste hva de kunne bruke blodet til. Blod var en ressurs. I dag hadde ikke jeg visst hva jeg skulle bruke 10 liter blod til!

- Det er heller ikke så ofte man ser noen med ei bøtte med blod på bussen?

- Nei. Men slik var det før, i mye større grad, sier Loe i en beklagende tone, som om han blir litt melankolsk av å leve i en verden der folk ikke lenger har bøtter med blod i hendene.

Det er i alle fall ikke mye sunt husholdningsblod i den verdenen han som en av tre manusforfattere skildrer i NRKs pågående serie «Kampen for tilværelsen». Det er en selvtilfreds og rik verden, inspirert av den virkelige Ullevål Hageby, som er stappfull av akademikere, filmfolk, journalister og kjendiskomikere. I serien er dette en verden der folk på overflaten er vellykkede, miljøvennlige, tolerante og veltrente, men der man i ren kjedsomhet lider av ustoppelig oppussingstrang, og forsøker å kjøpe naboens hus rett over gata fordi «det er bedre lysforhold der». Dette er også en verden der polske håndverkere egentlig er følsomme lingvister, og der foreldre og barn har lite å si hverandre.

- Serien handler om et sett med holdninger som ikke stopper ved Ullevål Hagebys grenser, men som fortsetter videre utover i landet, mener Loe.

- Det handler om hvordan vi ser på oss sjøl, hvordan vi ser på Norge i forhold til verden, om hvordan vi ser på utlendinger, sier Loe om serien, som har fått svært gode kritikker, men som foreløpig sliter med seertallene. Loe har uttalt til VG at hans syns det er «dumt», men at han håper flere vil oppdage den etter hvert. Som folkene i serien lever også Erlend Loe i en beskyttet middelklasseboble, med kone og tre barn i villa på Sogn. Også han har i perioder omgitt seg med polske håndverkere, som han ikke har kunnet kommunisere med på engelsk eller norsk, og som han har visst veldig lite om.

- I perioder der jeg har vært hjemme med barn og hatt håndverkere i huset, så ser man jo at de syns det er litt rart: Her er en mann hjemme med barn, på dagtid. Sitter kanskje og leser en bok, eller leker med barnet ... mens de holder på med badet ditt.

- Men du finner ikke en egen glede i å pusse opp?

- Nei. Huset var gammelt og nedkjørt, og vi måtte gjøre noe med det. Jeg er mye mer glad i å lese en bok, enn å stikk‘ på Maxbo og handle planka.

- Men du har tidligere både sagt og skrevet at du beundrer folk som kan noe fysisk og konkret?

- Har jeg «sagt og skrevet det?» Jaha ...?

- Er det ikke riktig?

- Jo…

Erlend Loe drar litt på det, de brune øynene har et skeptisk glimt, som om han er litt lei av å bli konfrontert med hva han har sagt og ment i intervjuer han har gitt i løpet av sine 20 år som etablert forfatter. Mannen er lang, men her i sofaen ruver han egentlig ikke så mye. Han har liksom kveilet den lange kroppen sin sammen i sofaen til passende størrelse, nipper til blodappelsinjuicen sin, og svarer på en stillferdig, avslappet, men samtidig selvsikker måte, etterfulgt av lav humring hvis han syns noe er litt morsomt å tenke på.

- For da du vokste opp på 70-tallet, var det ikke polske håndverkere som pussa opp, men antakelig Far?

- Ja, faren min pussa opp huset vårt, så jeg har lært litt av ham. Men jeg har ikke den nøyaktigheten, den finishen. Jeg kan godt beundre folk som kan konkrete, håndverksmessige ting, innrømmer Loe.

- Min morfar og hans generasjon på 40- og 50-tallet, de bygde sine egne hus. Det er klart, der har Norge flytta seg langt. På den tida handla det om å være så heldig at du fikk et lån fra Husbanken som akkurat var til å leve med - hvis du gjorde jobben sjøl, kanskje sammen med et par arbeidskamerater, en bror eller en svoger. I dag er den jo forbi, den formen for bytte- og spare-økonomi. I dag kjøper vi oss tjenester. Tempoet er satt opp, vi jobber og vi holder på … Det er jo et helt annet land vi lever i.

- Det virker som om du er nostalgisk på vegne av det Norge vi var, det Norge du vokste opp med?

- Njaa …. Det ikke sånn at jeg har behov for å surmule over det, og det er mange ting som er bedre i dag. Men det høye tempoet vi har i dag, i forhold til da jeg vokste opp, det kan jeg bli nostalgisk av. Det der med uanmeldte besøk, for eksempel, at en nabo stikker innom på en kopp kaffe. I dag pusser vi ikke opp sjøl, og flere utenlandsreiser i året er en selvsagt ting, en helg i London med ungene, kanskje Barcelona, Thailand. Da jeg var liten kjørte vi først til Oslo, noe som var en begivenhet i seg sjøl. Så tok vi danskebåten, og så sykla vi i Danmark en uke. Det var råstort! Kjempespennende! Den enkelheten ... Jeg har ikke noe imot at folk gjør forskjellig og har det bra, men det er noe med den ydmykheten vi hadde i Norge som har forsvunnet et sted på veien. Det er den jeg kan bli sarkastisk i forhold til, sier Loe som tror det ville vært vanskelig å fortelle om jobben sin til folk som er et par generasjoner eldre.

- Dette å sitte og finne på ting, få innskytelser og følge dem, bearbeide dem til noen filmgreier, TV-serier, ei bok eller hva det måtte være, det er jo en lite konkret og fjern greie som ville vært vanskelig å forklare. Det å kunne snekre, vite masse om trær, og hvordan du skal bearbeide dem, jeg innrømmer at jeg er tiltrukket av det. Men dette er en romantisk greie, jeg kommer jo aldri til å melde meg på tømrerlinja på videregående, liksom.

- Er det ikke greit å si: «Jeg er forfatter, og sånn er det»?

- Jo jo. Men jeg tar meg stadig i å tenke at dette er en rar, og i den store sammenhengen, lite produktiv ting å gjøre. Altså, hvis Oslo brant opp og vi alle måtte starte på nytt, så hadde ikke jeg vært den flinkeste til å komme med tips om hva vi burde gjøre. Hvordan vi skulle bygd opp byen på nytt, dyrke opp marka og alt det der ... det ville jeg stilt i andre rekke.

Akkurat på dette tidspunktet i intervjuet er det lett å kjenne igjen den noen-og-tjue år gamle Erlend Loe som tok lesere med storm på 90-tallet. Berømt er hans roman «Naiv. Super.» fra 1996, historien om en ung, litt forvirret mann av Generasjon X, plaget ved tanken på at landet for lengst var bygd av hans besteforeldregenerasjon, mens sekstiåttergenerasjonen hadde tatt seg av det politiske opprøret. Var det bruk for ham og hans like, liksom? Boka ga Loe en pangstart som forfatter. Men debutboka hans kom allerede i 1993, der manuset ble printet i redaksjonslokalene til studentavisa «Under Dusken» i Trondheim. Det var «Tatt av kvinnen», som seinere ble filmatisert. Film og litteratur har egentlig alltid gått hånd i hånd i Loes liv. Som 15-åring begynte han å se to-tre filmer i uka i filmklubben i Trondheim, og siden studerte han både filmvitenskap og litteraturvitenskap. Fra han var 17 til han var 22 skrev han intenst på dagbøkene sine, tusenvis av sider, som umerkelig gled over i arbeidet med den aller første romanen. Siden har han nesten ikke gjort annet enn å skrive. Han har skrevet filmmanus og romaner, og ikke minst de satiriske barnebøkene om truckføreren Kurt. I en av Kurt-bøkene tuller Loe med den alternative Märtha Louise og hennes «lysfontener», noe som trolig var bakgrunnen for at ektemannen Ari Behn i 2010 rykket ut og kalte Loe «et furubord»: «Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig i formen». Andre har gjennom årene tvert imot omtalt ham som både klok, humoristisk og nyskapende.

- Du har sagt på TV at du nå vil begynne å skrive mer komplekse, episke romaner?

- Æ sir så mye rart. Men jeg føler vel at jeg har skrevet mange nok romaner med en hovedperson som har en tydelig krise, og ditt og datt. Det har funka, og bøkene er blitt lest. Men akkurat nå er jeg vel et sted der jeg har behov for å utforske noe annet, se om jeg kan sprenge meg ut av de grensene jeg har laga hittil. Når jeg har lest store, episke romaner, har jeg tenkt: «Dette kunne ikke jeg gjort», skildre en familie eller en gruppe over mange år. Men nå, når jeg har jobba med manuset til «Kampen om tilværelsen», så foregår historien på flere plan og med flere karakterer.

- Kanskje TV-serien viser en retning du er på vei?

- Det kan godt tenkes. Men jeg har ikke noen ferdig plan, altså, sier Loe, som godt kan kalles en utpreget «sosial forfatter», en som liker å jobbe med andre i team, noe man gjerne gjør når man skriver film- eller TV-manus. Men i mange år har Loe hatt kontorfellesskap et sted på Bislett sammen med andre forfattere, og kan ofte sees på sykkel om morgenen på vei dit fra villaen på Sogn.

- Jeg har alltid likt å få impulser fra andre, for da kommer man ut av denne forfatterrollen som kan være ganske desperat ensom. Men jeg har det ikke vondt og vanskelig når jeg skriver, jeg gleder meg til å gå på kontoret hver dag. Jeg plages lite av skrivevegring. OK, ting kan stå litt stille, da jobber jeg heller med noe annet en stund. Selvsagt kan jeg få tanker iblant, som: «Hvem tror jeg at jeg er? Hvor interessant tror jeg at min hjerne er for andre?» Men når jeg er inne i stimen og syns at jeg får det til, har jeg det veldig bra. Jeg er heller ikke en perfeksjonist, og det har både gode og dårlige sider. Sjøl om ting kunne blitt bedre på papiret, gir jeg litt faen. «Ferdig med det», jeg får heller prøve å få det bedre neste gang.

Erlend Loe kom tidlig på rett hylle i livet. Han har vært en etablert forfatter siden han var tidlig i 20-årene, og det er lenge siden han var en ung student og måtte ta ekstravakter på Haukåsen psykiatriske sykehus for å få det til å gå rundt. Jobben fikk han gjennom moren, som fortsatt jobber med psykisk helsevern.

- Jeg var med på ting der som jeg syns var fryktelig ubehagelig. Å sitte nattevakt for en gammel dame som var døende av kreft, men som også var psykotisk. Hun gråt og hylte hele natta, hadde dødsangst, og ... Det var rett og slett tungt, krevende for en uerfaren 21-åring. Og så var det folk som bare ønska å ta livet sitt hvis de fikk sjansen, de hoppa ned fra verandaen og sprang mot vannet for å drukne seg, og vi etter, og ... ja, det var mye rart. Det som er interessant, er at på ett eller annet plan er det jeg skriver om her i serien på sett og vis også om menneskesinnet. Om irrgangene, det irrasjonelle, det at vi tror vi har kontroll, men i virkeligheten er mange av oss ute å kjøre. Hva vi sier til andre for å skjule det vi egentlig tenker. Den enorme sårbarheten, og ensomheten som ligger i det å være født ... Om man bor på Sogn eller Ullevål Hageby eller i Tromsø eller hvor det nå skal være, så er jo de betingelsene de samme. Du kan ha et kjempefint oppussa hus, du slipper uansett ikke unna alt det som er menneskets lodd. Sykdom, valg, relasjoner, at du ikke strekker til. Den kampen er ikke særlig annerledes i Ullevål Hageby.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Det er så mye. Men for eksempel Kate Bush. Var nettopp på konsert med henne i London. Det var en stor kveld for meg.

FILM: Wes Andersons «Midnight Kingdom». «I love you but you don´t know what you´re talking about», er en fantastisk replikk.

BOK: Har nettopp lest «Stoner», en veldig god roman. Et nøkternt liv i jevn spiral nedover, smålåtent og presist.

MAT: Indisk mat. Den er best i verden.

STED: Skogen. Løpende, syklende. Små lommer av skog i hverdagen.

Mer fra Dagsavisen