Portrett

Les Dagsavisens portrett av Per Fugelli: Sykt glad

Per Fugelli lurte kreftdøden. Nå gleder han seg til å kverke fugleunger til sommeren.

- Koss e det diktet til Olav H. Hauge som e blitt så berømt? «Den draumen vi ber på», husker dere? At noko vidunderlig vil skje.

I et gult værelse på Ullevål universitetssykehus står Per Fugelli krumbøyd i et hjørne og fikler med mobiltelefonen idet vi kommer inn. Vi er spent på hvilken form han er i. Det har bare gått dager etter operasjonen der de knakk til side ribbeina hans og opererte ut to svulster i lungen. På brystet på den utvaskede institusjonsskjorta står det riktignok Aker sykehus. En enkel seng står langs veggen. Ved siden av Per står kameraten, dryppstativet med morfinen som holder den verste smerten på avstand.

- Men jeg er jo medisinmann sjøl og realist. Jeg er veldig glad for at det blir en ny mulighet for et år eller to eller tre med brukbart liv. Jeg vet at med tykktarmskreft først, og så med spredning til begge lungene, er det sannsynlig at jeg dør i løpet av få år, men jeg blir jo jævla glad. For det er mer enn godt nok, ikke sant? Når du er glad i livet og føler at du har mye mening og tenning, er det å få noen år til nam-nam.

Det har gått ni år siden vi traff hverandre sist. «På tvers» kalte jeg portrettet med ham, etter tversoversløyfa som er hans varemerke. Og ikke minst etter legningen hans. Den gang møttes vi på Café Abel ved universitetet på Blindern, stedet der han har vært professor i sosialmedisin de siste 20 årene. Fugelli bestilte grillpølse og pommes frites. Og et glass sitronbrus. En kokett kommentar til livsstilshysteriet som da var i ferd med å bre seg, kanskje.

Nå er sløyfa borte. Håret er tynt. Stemmen spak. Cellegift og operasjoner har herjet med ham. Han er pasient i det utskjelte norske helsevesenet, men hvis jeg var redd for at den kraftfulle, dirrende kloke mannen fra ni år tilbake hadde visnet bak diagnosen, tok jeg sørgelig feil. Her var det liv nok til nye tiår og til å svinge med knyttneven mot Jens, mot sytende, strebende nordmenn, mot kirka og mot apatien, mot rasismen. Hold fast, Per skal lese juleevangeliet.

Tre og et halvt år har gått siden han fikk dommen. En diger svulst i tykktarmen.

- Hvordan ser du på diagnosen? Som uflaks? Straff? Resultat av levd liv?

Han ler.

- Det er et veldig godt spørsmål, for jeg husker at jeg ringte til mor og fortalte det. Hun var da 95 år, og hennes basic instinct-spørsmål var: «Men hvorfor det?» Det er det samme du spør om. Det er et urspørsmål for mennesket når det blir utsatt for brå ulykke, en fryktelig skjebne eller alvorlig sykdom, du skal dø, hvorfor meg? Men nei, jeg har ingen anlegg for å tenke sånn. Jeg har ikke tenkt på det.

Rommet hans er spartansk. I veggen er det sår der murpussen kommer til syne. På veggen en klokke som tikker ubønnhørlig. Det er trist på institusjon. Men Per er glad.

- Hvordan er det å være på sykehus?

- Mmmmm! Det er hipp hurra på veldig mange måter. Særlig for en sosialmedisiner som alltid har vært forelska i velferdsstaten. Det er nesten sånn at man får tårer i øynene av å gå i gangene her. Og dere - bortskjemte, unge gangstere - dere tenker ikke på det, men jeg går her hver dag, og om natta av og til, og synger inni meg: «Ja, vi elsker dette landet».

- Fordi vi har bestemt oss for å bry oss om hverandre. Det aller viktigste for alle mennesker hvor som helst på jorda, når du blir syk, er å bli frisk. Det er det høyeste, høyeste livsønsket. Og det har vi bestemt oss for å dele på i dette landet. Det er et eventyr. Det er en sjelden skapning på jorda.

Etter en høst der sykehusfusjoner og mulige dødsfall som følgefeil har preget nyhetsbildet, er det norske helsevesenet kommet i vanry. Pasienter og pårørende tynges av feite overskrifter.

- Istedenfor å synge takkesalmer, så klager vi og lager spetakkel om bitte små ting. Selvfølgelig skjer det feil, vi er ikke i himmelen, for faen. Men vi er på øverste hylle i verden, og likevel, hver gang vi ser en himmelflekk, så hyler vi. I VG. I Dagbladet. Og vi klager oss til frykt og nød. Det er så synd. Ta den gjengen her på lungeavdelingen: Sykepleiere, radiologer, bioingeniører, leger, hele bøtteballetten, de er stolte av det de gjør. De vet at de hører til på topplaget i verden. Vi er i utrolig gode hender. Og det som er skummelt med den rådende mediedramaturgien, er at vi bygger dem ned. Det er farlig.

Da Per drøftet sykdommen og følgene det fikk for jobben hans med en av sjefene på Blindern, ble han oppfordret til å reise til utlandet. Til å unngå «pølsefabrikken» her hjemme.

- Det vil alltid finnes et sted i verden som er nummer én. Men jeg tror vi gjør noe ufattelig dumt hvis jakten på det beste blir vår målestokk. For da påfører vi oss selv frustrasjon, frykt, misnøye, for vi kommer ikke dit. Det er umulig. Det beste stedet i verden kan ta imot 20 pasienter, og det bor sju milliarder mennesker på jorda. Det er så viktig for en sjøl og for det bortskjemte norske folk å være glad i godt nok.

- Jeg arbeidet en del i Kalahari-ørkenen i Botswana i forskningssammenheng i noen år. Og traff en del kolleger, i betydningen av heksedoktorer, medisinmenn, tradisjonelle helbredere. Mye å lære av dem. En av dem hadde et vidunderlig navn som han hadde tatt som et slags reklamenavn, og han kalte seg professor Goodenough. Det er et jævlig godt navn, professor Goodenough. Jeg skal snart møte helseministeren, og da skal jeg foreslå det, at han skifter navn til helseminister Jonas Goodenough. Og et godt råd til folk, lær dere å være forbanna glad i NOK. Godt nok. Istedenfor å bli med på den galoppen om å få det beste, og så gå inn i selvpåført nød og depresjon hvis du ikke når det, bør du klappe i hendene for det fine du har fått til i livet.

- Dette gjelder jo alle områder i livet?

- Nettopp! En fin resept for livet er å ikke hele tida legge målene for kropp, livsstil, samliv, karriere så langt borte at du aldri når dem. Men hør! Det er jo denne vidunderlige salmen, eksamen for unge folk nå … «Å leva det er elska, å elska det beste di sjel fikk nå.» Ufattelig krystallinsk setning, i betydningen: Ja, takk! Du i din jobb, jeg i min. I våre samliv, i livet, i tilværelsen, vi prøver å få det til og å være i bevegelse og utvikling, ikke sant? Så nam-nam, jeg mener ikke å advare mot strebing etter forbedring av bedrifter, mennesker, samfunn, av helsetjenesten, men vi må bort fra hysteriet om hele tida nummer én, nummer en, nummer en. Folk må ta anleggene sine i bruk. Å leva, det er å elska det beste DI sjel fikk nå. Ikke det beste Northug fikk nå.

I vinter kom det en bok skrevet av den australske sykepleieren Bronnie Ware kalt «The Top Five Regrets of the Dying». Den er Fugelli glad i. Ware hadde i mange år fulgt døende den siste tida av deres liv.

- Hun erfarte at når folk nærmet seg slutten, gjorde de opp et livsregnskap. Pluss og minus. Stolthet og anger. Seier og nederlag. Og hva er det de angrer mest på, de som ligger og skal dø?

Han setter blikket i fotografen og meg. Vi mumler litt om for lite tid med familien, for lite sammen med venner. Han roser oss for forsøkene.

- Nummer én, dere, spennende, spennende: «Jeg skulle hatt mer mot til å være meg selv.» Jeg tror en av de beste reseptene for menneskene i Norge framover er å bygge selvstendighets mot, gi makt til egen målestokk. Istedenfor, som jeg tror for mange av oss gjør, å la oss forføre av et ideal, et glansbilde, en gullstandard som andre setter opp og prøver å forføre oss til å tro er det som skal til for å være et verdig menneske. Jeg tror mye av hemmeligheten ligger der. Shakespeare sa det samme: To thyself be true.

Telefonen ringer.

- Hei, vennen, det står veldig fint til, for jeg har et vitalt sykebesøk her fra Dagsavisen. Nei, vi kan snakkes senere, men det jeg vil si, er: Ikke kom i dag, for du må ha litt fri, det har du veldig godt av, og Terje kommer. Ikke sant, vennen, er du ikke enig? Hmm. Ok, fint, tuttelu.

- Du kaller henne kjæresten din?

- Charlotte? Vi har vært gift i 45 år.

- Hvorfor sier du ikke kona mi?

- Nei, jeg syns det er så kjekt med kjæresten min.

Det siste mumler han nesten. Ble han litt brydd nå?

Fugelli elsker å sitere andre kloke folk og fine setninger om livet. Albert Camus er en av hans favoritter. I hans «Pesten» skriver hovedpersonen i boka om hvordan det har vært å gjennomleve en pest, og konklusjonen er: Det er mer ved menneskene å beundre enn det er å forakte.

- En flott setning, ikke sant! Det er en av de fine tingene med å være på sykehus, i den grad du har anlegg for misantropi, får du gjenopplivet det Freud kaller «menschenliebe». Det er også et flott ord. Hørt det? Menschenliebe. Forelska i menneskene.

Det er nesten så man skvetter i stolen når den lungeopererte trykker til. Menneskene.

I 2010 ga Fugelli ut boka «Døden, skal vi danse?». Det var hans forsøk på å vekke til live døden i samfunnet. Og ufarliggjøre den ved å holde den, livets fiende, tett inntil. Full av kreft holdt han mange foredrag. Folk strømmet til.

- Døden, hvordan kan vi gjøre oss til venn med den?

- Vi kan ikke bli glad i den, aldri bli venn med den. Så lenge vi er glad i livet, vil den alltid være fienden, den uønskede. Alltid. Men så tenker jeg samtidig, og det prøver jeg å få til selv, og jeg har kommet et stykke på vei, at vi mer ærlig og naturlig godtar at den kommer. Og har du det jævlig nok, er døden et lyspunkt.

Det andre lyspunktet Per finner i døden gjelder ikke oss alle. Heller ikke for ham.

- For dem som er så heldig at de har en gud å tro på. I Krigsropet, ahhh, man blir så misunnelig, begynner nekrologen alltid med at soldaten eller offiseren er blitt forfremmet til herligheten.

Han ler så høyt lungene tåler.

- Du burde kanskje vært troende, du som er fra Stavanger?

- Ja, det kan du godt si. Men jeg er som de sa i Ten Sing i gamle dager, forelska i Jesus.

Han ler igjen.

- For det er jeg. Det er jeg virkelig, og kanskje mer og mer. Den dype, humanistiske kommandoen fra Jesus er vi blitt altfor døve for. Kristelig Folkeparti og kirka og hele den gjengen har lagt seg som en lyddemper mellom oss og brølet fra Jesus: Vær rettferdige, bry dere om de elendige, vær rause og romslige. Tål, ikke døm, de andre. Det er så ufattelig sterke kommandoer. Dem burde vi lytte mer til.

- Det er en salme, jeg tror vi sang den på skolen: «Jesus, styr du mine tanker». Ja, takk. Nam-nam. Det skulle jeg virkelig ønske meg, at vi kunne gjøre på en mye mer radikal måte enn vi gjør i dette landet i dag. Hvis du leser Det nye testamentet, Lars, og legger det ved siden av Det kommunistiske manifest, så er verdibeholdningen lik. Den vesentlige meldingen er den samme, og de sier begge det samme som Camus, som jo var eksistensialfilosof med den overbevisning at menneskets naturtilstand er ensomhet. Han brukte det vakreste bildet jeg har lest noen gang, i «Den fremmede»: Du blir født. Det kaller han å gå ut for avgrunnen. Du faller. Det er livet. Mot undergrunnen. Det er døden. Og så er det det vakre: Fordi du er alene, har vi bare ett å gjøre, rekke hverandre hendene, bry oss om hverandre, underveis. Og da tenker jeg: Det er akkurat det samme Jesus sier. Og dette var drivstoffet til Marcus Thrane, Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, gode hedninger alle sammen. Dette var deres tenning og mening.

- Hvordan er arven etter dem ivaretatt i Norge?

- Ja, ikke sant. Godt spørsmål.

- Hva ville Gerhardsen sagt?

- Ja, hva ville Jesus og Gerhardsen sagt hvis de hadde tatt seg et lite julebesøk i Norge? Jeg er sikker på at Jesus Kristus og Einar Gerhardsen på undercoverbesøk, på spionbesøk i Norge i dag, ville blitt sinte. Ikke minst på Jens Stoltenberg. Fordi sosialdemokratiet er blitt en kamuflasje - dette begynte med Gro - og fortsatte under hennes ektefødte politiske sønn, Jens. De forlot sosialdemokratiet som verdiideologi, som trosgrunnlag, og forandret det til en administrativ enhet. Og det Jens Stoltenberg gjør nå - en merkelig livsoppgave å tenne på - er å administrere den tilfredse majoritets misnøye. Et ynkelig prosjekt. Og det skumle med dette, Lars, er jo at dumme, dumme, dumme, snille, dumme, dumme SV har gått inn i et slags frivillig, langsomt selvmord.

Fugelli klapper i hendene for Stéphane Hessel, den franske 94-åringen som for et par år siden skrev pamfletten «Indignez-vous» - «Bli sint». Et flammende oppgjør med likegyldigheten og apatien, en formaning om at vi må bry oss. Siden Fugelli flyttet til Oslo fra Bergen på 90-tallet, har han bodd i Urtegata på Tøyen. Sammen med de andre. En vaksine mot rasisme, som han kaller det.

- Vi skal ikke ha 107.000 fattige barn i landet. Og vi skal ikke ha et Norge der mektige krefter får herje med romfolket, som nazistene gjorde med jødene. Og vi skal ikke ha et Norge der vi tåler så inderlig vel, som Arnulf Øverland sier, at muslimene blir sett ned på som mindreverdige og farlige. Kanskje er de ute etter jentene våre. Trygdene våre? Vi har et rasismeproblem som kom fram i krystall under aksjonen mot romfolket, men som hele tida har ligget der. Dette er det foreløpig ingen politikere med makt som har våget å konfrontere. De sitter stille. Jens sitter stille og holder kjeft. Det er farlig, farlig, farlig. Var det ikke Martin Luther King som sa de kloke ordene om at det farlige for et samfunn er ikke de onde menneskene, men alle de gode menneskene som ikke danner motmakt. De som lar det skje. Som er passive.

- Hvor kom dette engasjementet for menneskene fra? Hvorfor ble du ikke indremedisiner?

- Det vet jeg ikke riktig, men jeg tror det kommer hjemmefra. De var ikke så aktivt engasjert i politikk. Men jeg kommer fra en gammel kvekerfamilie i Stavanger. Kvekerne var bra folk, de var forelska i Jesus og lot seg ikke forføre og forfalske av kirken og teologene. De var gjerningskristne. På dine gjerninger skal du dømmes, for dine gjerninger mot de minste, og så videre. Det var et fint arvestoff. Både bestefar og far var utrolig sosialt engasjerte, snille leger for fattige folk på østkanten i Stavanger. Varmen, het det.

- Varmen?

- Det var der alle fabrikkene var, all røyken, sardinfabrikkene, tinn og bly, de kalte det bare Varmen. Det fattige arbeiderstrøket i Stavanger, og der hadde bestefar praksis i 30 år, og så far i 30-40 år. De var jævlig glad i folk. Også tror jeg vi fikk inn med sølvskje et genuint demokratisk sinnelag i betydningen møt mennesket som menneske. Ikke som utsmykning. Hierarkier, de fine og ikke fine, høye og lave, status, stilling, gi faen i det, møt mennesker nakne. Som nakne aper, hadde jeg nær sagt. Det er en utrolig fin oppdragelse å få, da?

Den humanistiske etterutdanningen fikk han på Værøy og Røst, to pukksteiner i havet, ytterst i Lofoten. Der var han fra 1970 til 1973 og hadde sin legepraksis. Det var også der han lærte seg å sette pris på kjøttet fra små, uskyldige og ennå ikke flyvedyktige skarvebabyer. Nam-nam. Var det en tilfeldighet at han endte der?

- Nei, nei, det skal jeg love deg. Det ble også en veldig forsterkning av menschenliebe. Når du er lege alene på to øyer med 1.800 mennesker, dag og natt, så kommer du på nært hold. Og du erfarer at livet faen ikke er noe lystspill for mange, men du bygger opp en tonnasje av respekt for såkalte vanlige folk, fiskere, fiskebrukarbeidere. De som ikke fikk det til i det hele tatt. Men nettopp det at du kommer dem på nært hold, gjør at du ikke går i fella: Døm! Jeg lærte så mye av folkevettet, deres evne til å takle og mestre. Og som Camus sa, til å holde hverandre i hendene når det går til helvete.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg har amusi, musikalsk afasi. Det er sant! «De nære ting», Arne Paasche-Aasen.

FILM: «Flammer over Mississippi». Politisk og episk veldig engasjerende.

BOK: Ingen tvil, «Markens grøde». Trylling med språk.

MAT: Det er ikke vanskelig, men det er ulovlig: Skarvebabyer som må tas rett før de skal forlate reiret og fly ut i livet. Kverke, flå og spise dem.

STED: Dogon. Stedet antropologene mener har størst åndetetthet i verden, i indre Mali. Der er det en landsby som heter Banani Kokoro, hadde ikke det vært en fin adresse å ha?

Mer fra Dagsavisen