Kontrollfreaken

Kontrollkomiteens Anders Anundsen har som jobb å peke på andres feil. Snakk om irriterende type.

På et stortingskontor i Prinsens gate sitter en tynnhåret mann i 30-årene og klimprer på gitaren sin. Rundt ham ruver hyller med saksmapper og arkivbokser (han er ikke så flink til å kaste ting), og på bordet har han tent noen hjemmekoselige, små telys. Dette kontoret er ukependlerens lille hule på hverdagene. Her spiser han frokost og lunsj og sikkert kveldsmat også (ja da, han vet det er dumt). Her har han innrammede bilder av kona og de tre sønnene hjemme i Stavern, og her setter han seg ned i sofaen og tar fram gitaren når han kjenner seg stressa og det nærmer seg «en slags sånn liten eksplosjon i toppetasjen». Klimpringen roer ham. Det samme gjør klassiske stykker av Grieg og Mozart på Ipoden. Men mannen vet det allerede: Dette blir en høst selv en gammel arbeidsnarkoman som ham bør se på med uro.

 

- Når jeg begynte å miste håret? Jeg har vel ikke mista håret! Har bare klipt meg, hevder Anders Anundsen og flirer bredt.

Så blir smilet litt mer melankolsk.

- Var vel i begynnelsen av 20-åra, tenker jeg.

Det oppstår en bitte liten lomme av skjør stillhet her inne på Anundsens kontor, som ellers gjerne fylles av hans avvæpnende, på grensen til støyende latter. Men av dette kan vi i alle fall slå fast at Anundsen har vært tidlig ute med det meste. Han satt i ledergruppa for Larvik FpU allerede som 15-åring. Han var bare 19 da han ble politisk rådgiver for Frp og Carl I. Hagen på Stortinget. 22 år gammel ble han far for første gang, og da han høsten 2009 fikk det prestisjetunge vervet som leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, var han ikke mer enn 33 år gammel. Det ante ham nok at det ville bli en framskutt politisk posisjon, men på det tidspunktet kunne han jo ikke vite at han høsten 2012 kom til å sitte midt i et av historiens største politiske dramaer i Stortinget.

 

Stoltenberg-regjeringen, ledet av Arbeiderpartiet, som selv var mål for Anders Behring Breiviks terrorangrep sommeren 2011, skal nå av Anundsen & co. granskes og kontrolleres etter det Gjørv-rapporten omtaler som tidenes ledelses- og beredskapssvikt 22. juli. Rapporten skal gjennomgås, forklaringer fra politikere, embetsfolk og politifolk skal saumfares, egne undersøkelser skal settes i gang, åpne høringer skal holdes, og både statsministeren og statsråder vil trolig bli kalt inn på teppet. Om Lysbakken- og Støre-sakene forårsaket mye støy i vinter, blir det ingenting mot dette.

 

Kontrollkomiteen med Anundsen i spissen har allerede hatt sine første møter, men det er fortsatt uvisst hvor lang tid de kommer til å bruke på 22. juli-saken. Men Jens Stoltenberg og regjeringen kommer antakelig til å bli filleristet i Stortinget det meste av høsten, og kanskje en god stund ut på nyåret også. Ja, hvem vet, kanskje de like godt holder på helt fram til sommeren 2013? Det må jo passe bra for en fremadstormende Frp-politiker som Anders Anundsen, som godt kan være en aktuell statsråd i en eventuell borgerlig regjering etter stortingsvalget neste høst?

 

Anundsen blir alvorlig og nesten litt fornærmet når vi bringer dette på bane her inne på stortingskontoret i Prinsens gate.

- Kontrollkomiteen skal gjøre en jobb som er viktig for demokratiet og som folk skal ha tillit til. I den jobben vi skal gjøre, ligger det ikke slike strategiske valg. Jeg har også lest aviskommentatorer som sier at «dette vil opposisjonen dra ut så lenge som mulig ...», og ...

- Ja, for dere får jo en gyllen mulighet til bare å hamre løs på det sittende regimet, samtidig som dere slipper å ta over regjeringsansvaret ett år før valget? Det må jo være perfekt for dere?

- Ja, er det det? «Perfekt»? Dette er en hendelse som har traumatisert en hel nasjon. Jeg er ikke helt overbevist om at det fra et partipolitisk ståsted er riktig å «hamre løs» på regjeringen i denne saken, sier Anundsen.

- Vi skal gjøre en grundig jobb, og så skal vi konkludere skikkelig når vi har fått alt på bordet. Nå har vi jo også Gjørv-rapporten, som er et veldig godt bakgrunnsdokument å ha i tillegg til redegjørelsene vi skal innhente. Den er veldig konkret, så det blir lettere å plassere ansvaret. Det vi må gjøre, er å gå videre der vi mener det er uavklarte spørsmål, og særlig tenke på dette: Hvor ligger det egentlige ansvaret? Gjørv-kommisjonen sier noe om det. Vi må si mer.

 

Apropos tidlig ute. Om vi spoler tilbake til høsten 1987, havner vi midt i kommunevalgkampen i Brunlanes like utenfor Stavern i Vestfold. En 12 år gammel guttunge sitter tankefull og gransker partienes politiske programmer. Begge foreldrene hans liker å diskutere med ham, men ingen av dem har flagget noe spesielt parti, så dette skal han finne ut helt selv. Han er jo tross alt 12 år nå. Hm, hva med Ap? Absolutt ikke. Høyre? Kanskje. Han hadde beundret Willochs iskalde politiske vidd i TV-debattene på 1980-tallet og var skikkelig oppgitt over Gros mange innskutte bisetninger.

- Jeg var så fascinert av politikk som liten at jeg innstendig ba om å få være litt ekstra lenge oppe når det var Gro og Kåre-programmer på TV. Det var en spiss og artig debatt dem imellom, og så var jo Willoch rasende god.

- Og Willoch visste jo alltid best ...

- Ja, men det gjorde‘n jo, også! Men så kom jeg til Frps partiprogram. Jeg husker det var hvitt, med en rød «F» på, sier Anundsen, som fra det øyeblikket valgte Frp som sitt parti.

- Jeg tror det var noe med tydeligheten. Gjennomgangsmelodien var hele tida: «Frp vil». «Frp skal». Det var så konkret! Jeg har alltid vært opptatt av å ikke snakke for mye rundt grøten, både som politiker og menneske. Jeg liker handlekraft, jeg er løsningsorientert.

- Jeg har en 12-åring hjemme. Han sitter IKKE og leser partiprogrammer ...

Anundsen smiler bredt.

- Nei, dette er vel mer sykt enn det er fascinerende, hva?

- Men hvis du var så «løsningsorientert»: Hvorfor valgte du deg heller ikke et parti som faktisk har makt til å gjennomføre noe? Frp har jo aldri fått vist om de er styringsdyktige?

Nå blir Anundsen litt småfornærmet igjen.

- Du, det er ikke riktig. Frp har mange ordførere. I de kommunene har vi fått vist at vi har gjennomføringskraft. Klart vi har fått vist at vi er styringsdyktige! Dessuten var jeg ikke bare opptatt av å få gjennomført ting. Jeg var også opptatt av å få gjennomført de riktige tingene.

 

Anundsen blir iblant omtalt som en del av «det nye Frp», en mann for framtida, en mann for et mulig regjeringssamarbeid med Høyre. Ja, kanskje også som ny partileder etter Siv Jensen? Med «ny» mener man antakelig «en Frp-er som virker seriøs, og som tenker seg godt om før han snakker». Du vil neppe få høre Anders Anundsen komme med krasse, rasistiske angrep på romfolk eller oppleve at han slenger med leppa i mediene uten å ha lest saksdokumentene grundig først. Antakelig er dette også hans svøpe her i livet: Han forbereder seg så grundig at en vanlig arbeidsdag fort kan bli både 12 og 14 timer lang. Da han i sin tid kjøpte sin første hund (en dobermann), skjedde også det etter grundig research på forhånd. Ting overlates ikke til tilfeldighetene i Anundsens liv. Han liker å ha kontroll.

- Det er nok riktig at det er typisk meg å forberede meg grundig. Jeg hater å gjøre ting som jeg etterpå er misfornøyd med! Da er det like greit å ta de rette valgene med en gang. Jeg har heller aldri likt å tape diskusjoner bare fordi jeg ikke har forberedt meg godt nok. Så det kan være en krevende setting, da, dette livet man lever i dette huset. Du har liksom aldri tid nok. På én dag kan man måtte kommentere en fire-fem forskjellige saker. Da liker jeg å vite at jeg kan stå inne for svaret til journalisten.

- Men det må jo være veldig behagelig å sitte sånn i kontrollkomiteen og påpeke andres feil - i stedet for å være den som legger hodet på blokka selv?

- Men er det noen som forventer at mennesker ikke skal gjøre feil, spør Anundsen i en lett og liksom undrende tone.

- Vi må jo stille høye krav til statsråder?

- Altså, hvis du er statsråd og ikke har gjort noen feil, da er du en dårlig statsråd. Men det handler om å erkjenne sine feil, ta lærdom av dem. Vi kommer aldri til å få en feilfri forvaltning, eller en feilfri regjering. Men det er jo mange eksempler på at statsråder går høyt på banen i saker der de ikke burde gjøre det. Det kan få dramatiske konsekvenser, særlig hvis du sier : «Jeg har ikke gjort feil». Hvis du da blir tatt i å gjøre feil, da har du skapt et problem for deg selv, sier Anundsen, og fortsetter:

- Men det er forskjell på feil også. Det kan være at feil skjer fordi man ikke har vært oppmerksom nok, og så har vi Gjørv-kommisjonen som sier det er «fundamental ledelsessvikt fra topp til bånn» i 22. juli-saken, sier Anundsen, som åpent hevder at hans parti, Frp, «gjorde en masse feil» i Birkedal-saken i fjor, noe som jo innebærer at han også skarpt kritiserer sin egen partileder, Siv Jensen. Han satt i Frps interne granskingsutvalg som konkluderte slik.

 

Men hva med Anundsens forrige partileder, Carl I. Hagen, hans mentor? Hva har han lært av ham? Anders Anundsen har fulgt Hagen tett gjennom alle år, først som Hagen-lojal FpU-leder etter striden mellom ungdomspartiet og moderpartiet på 90-tallet, siden som Hagens politiske rådgiver på Stortinget. «Gullgutten til Hagen», ble han kalt. Anundsen har jobbet seg opp i partiet samtidig som han på nært hold har kunnet observere det meste Hagen har foretatt seg i sitt turbulente politiske liv. Først oppgjøret med liberalistene på Bolkesjø i 1994, siden utrenskningene i tida rundt 2000, så Hagens bitre oppvask med Siv Jensen og partiet for åpen scene i fjor.

- Carl har lært meg mye. Han har gjort mye jeg også ville gjort, men også en del jeg ikke ville gjort, sier Anundsen underfundig.

- Men han var en god sjef, som alltid tok meg på alvor, selv da jeg var 19 år.

- Men han kunne være brutal?

- Det der er et todelt bilde. Det er en partileders lodd å ta tøffe, vanskelige beslutninger.

- Det har vært mye stygg maktkamp i Frp i årenes løp. Hender det du skulle ønske du hadde valgt deg et annet parti?

- Nei! Slikt skjer i alle partier. Men kanskje er det sånn at det hos oss blir - eh, ekstra utlufta! Vi har mange sterke personligheter med. Du må også huske på at Frp er et ungt parti. Det var vel en del maktkamper og splittelser i Aps første 40 år også? Ja, nå fyller snart Frp 40 år. Nå kommer midtlivskrisa, vet du!

Anundsen sier dette siste i en spøkefull tone. Han virker ikke veldig bekymret for at Frp vil «feire» sin 40-årsdag neste år med et nervøst politisk sammenbrudd. Snarere tvert imot, han håper selvsagt at valget går så bra at Frp kommer seg i regjering for første gang. Og her tror han at Frp har noe å lære av SVs startvansker som juniorpartner i regjering.

- Jeg frykter ikke at Frp-statsråder kommer til å gjøre feil i regjering. Men Frp har også en masse å lære. Det er ikke sånn at du MÅ ta på stekeplata når den er varm, særlig hvis han som gjorde det før deg brant seg.

- Nei, det burde kanskje gi en pekepinn?

Anundsen ler godt nå.

- Hahaha, eller man tenker: «Kanskje det ikke skjer når JEG gjør det?» Men jeg ser at det er en fare for meg som politiker, at jeg blir kjent som «han som alltid påpeker feil hos andre». Jobben min akkurat nå handler om å finne feil. Men vi er alle mennesker, og mennesker gjør mange dumme ting. Men hvis du da ikke angrer på de dumme tingene du har gjort, så syns jeg det er litt rart. Selv har jeg gjort masse jeg angrer på!

- Kan du komme med et konkret eksempel?

- Nei, jeg vil da ikke henge meg selv! Men jeg vil heller ikke framstå som han fyren som aldri gjør feil og som bare ser feil hos andre.

- Folk liker ofte ikke den fyren ...

- Nei, de gjør ikke det! De blir litt sånn: «Nei, HAN vil jeg hvert fall ikke snakke med!», ler Anundsen, og er virkelig lystig til sinns denne formiddagen i Stortinget.

Men det kan jo komme dager i høst der han må gripe til sin gitar.

hanne.mauno@dagsavisen.no