Portrett

Kodejegeren

Dommedag er nær. Igjen. Og Tom Egeland er tilbake med en ny roman om skumle munker, koder og bibelske mysterier.

Bestselger, pageturner, thriller. Helt fra han var liten gutt og moren leste boka «Frendeløs» høyt for ham, visste Tom Egeland at om det var én ting han ville her i livet, så var det å skrive spennende historier. Snart seks år har gått siden han la en solid journalistkarriere på hylla og ga seg til å skrive romaner på fulltid. Nå er han ute med sin ellevte roman, «Nostradamus testamente» med sin etter hvert så populære kodeknekkende arkeolog Bjørn Beltø i hovedrollen.

Theatercafeens meny ligger uåpnet, han bestemmer seg fort og ukomplisert for et karbonadesmørbrød, mens han bekrefter at det er en slags form for selvplageri å sitte alene i månedsvis i et univers man selv har laget for så å ta skrittet ut og møte verden. Han synes likevel det har sin sjarm, det å komme ut i dagslys, gre seg, ta på fin jakke og møte verden med boksnakk.

- Når du sitter der og jobber, tenker du jo ikke på utseende eller framtoning. Ikke før du skal ut blant folk. Så det er ikke fritt for at jeg før lansering begynner å lure på om jeg kanskje må klippe håret. Intense lanseringsmåneder er nok en litt uvant rolle for mange forfattere, men for meg som er gammel journalist blir det som å møte gamle kollegaer.

Bakgrunnsstoffet til den nye romanen har han hentet fra Medicienes Firenze og Michelangelos renessanse. Han har selv oversatt Nostradamus originaltekster fra mellomfransk til norsk. Dette er ikke litteratur for pingler, men krevende lesing som forutsetter både interesse for historie, vitenskap og vitenskapens litt tvilsomme fetter, populærvitenskapen. Med den italienske filosofen og forfatteren Umberto Eco som sitt store forbilde, plasserer han seg selv litterært et sted midt imellom Eco og Dan Brown. Han hevder hardnakket at han ikke vil levere litterære smoothies, og håper han er nærmere Eco enn Brown. Men presiserer ydmykt at han mangler Ecos intellektuelle dybde. Derimot har han gravejournalistens metoder.

- Han er en lærd, klok professor. Det er mildt sagt ikke jeg. Men jeg har den samme fascinasjonen for de gamle religiøse mysteriene, for munker, konspirasjonsteorier, myter som smyger seg inn i virkeligheten.

- Jeg skjønner vanlig nyhetsjournalistikk ble for kjedelig?

- Nå har det seg sånn at jeg ble journalist fordi jeg trodde at jeg ikke kunne bli forfatter. Å skrive bøker kan man jo nødvendigvis ikke leve av. Journalistikken var det nærmeste jeg kunne komme det å bli forfatter og samtidig ha fast lønn.

Før i tida, da Egeland hadde fast post og gasje i Vi menn, senere Aftenposten og TV 2, skrev han romaner på si. Nå tastes det livlig på PC-en på fulltid hjemme i skrivestua. Der dekker bøker veggene fra gulv til tak, mens en gammel skrivemaskin og bilder av bokomslag samt et portrett av oldefaren Jon Flatabøe tjener som inspirasjon.

- De tidligere bokomslagene mine henger på veggen som en inspirasjon og påminnelse på de dagene da skrivingen går trått. De minner meg på at jeg i hvert fall har fått det til før, sier han beskjedent.

Fått det til, ja. Han ble berømt over natten i 2003 da det ble klart at han med «Sirkelens ende» hadde skrevet nesten samme historien som i «Da Vinci-koden». Men Egelands bok kom ut allerede tre år før Dan Browns bestselger.

- Det skyldes nok banalt nok at vi har gjort samme research, lest de samme bøkene som «Hellig blod. Hellig gral». Likevel var det temmelig besynderlig å lese «Da Vinci-koden». Men jeg tror ikke et sekund at Dan Brown hadde plagiert meg. Det vet jeg han ikke har.

I motsetning til Dan Brown krediterte Egeland forfatterne av «Hellig blod. Hellig gral» i litteraturlisten i sin bok og ble ikke saksøkt som sin amerikanske forfatterkollega.

- Det faktum at Dan Brown tjente noen millioner mer enn meg gjorde nok også sitt til at det var mer interessant å stikke sugerøret ned i hans bankkonto enn min.

I 2009 fikk han den høythengende Rivertonprisen for boka «Lucifers evangelium». Bøkene hans oversettes i dag til 23 språk, og det er hans fortjeneste at det i dag sitter folk i Kina, Sør-Korea og Japan og leser om en snodig og ganske geskjeftig, norsk arkeolog, en albino ved navn Bjørn Beltø, som knekker gamle koder over en lav sko. Figuren er oppkalt etter Egelands oldefar.

- Oldefar var forfatter, og han så virkelig ut som en kunstner, med en halvmeter langt skjegg, ørnenese og flommende langt hvitt hår. Han skrev folkelivsromaner, det som i dag ville blitt kalt kioskromaner - med titler som «Brudefærden i Hardanger», «Petra, perlen fra Smaalenene», «Husmannsdatteren fra Odalen», den typen bøker. Rundt 1900-tallet var han en populær forfatter, han hadde opp mot 100.000 i opplag på enkelte av bøkene og heftene sine. Han var svirebror med Falkberget, Hamsun og andre som har gått inn i litteraturhistorien som store navn, men det gjorde ikke oldefar, smiler han og legger til:

- Og det vil sikkert ikke jeg heller. Men oldefar hadde titusenvis av begeistrede lesere i sin samtid.

Selv har han gitt sin romanhelt navnet Bjørn Beltø, som er en kombinasjon av to av oldefarens pseudonymer. Det var ment som en stilltiende homage til oldefaren.

- Hadde jeg ant at bøkene etter hvert skulle blitt oversatt til 23 språk så ville jeg kanskje gitt ham et mer internasjonalt klingende navn. Men det var ikke i mine tanker.

Det som derimot har vært mye i hans tanker er gud, monstre og mystikk. Som guttunge hjemme på Kalbakken, der foreldrene drev tobakksforretning og manufaktur, hadde han ingen planer om å gå i kjøpmannens fotspor. Isteden fant han snart veien til Nordtvedt bibliotek og den ene hylla de hadde som var merket med krim og spenning. Kastet seg over Jules Verne, Bram Stoker, Mary Shelley og Edgar Allan Poe. Selv skrev han skumle historier på en linjert A4-blokk, men det ble det selvsagt ingen bok av. Men han ble tent på å skrive.

- Jeg slukte alt jeg kunne kommer over av spøkelseshistorier og gamle gotiske klassikere. Var tiltrukket av det dramatiske, mystiske og gotiske - Dracula, Frankenstein og den slags. Jeg elsket MacLean og Bagley og gjorde tapre forsøk på å skrive som dem. Hele tida prøvde jeg å knekke koden, skjønne hva som gjorde en roman til en god roman. Jeg slet med å forstå det litterære uttrykket.

Samtidig var han en dypt kristen gutt som vanket i tensing-miljø, sammen med blant andre Jan Kjærstad.

- Jeg husker da Jan debuterte tenkte jeg, jøss, kan en gutt fra Grorud bli forfatter, smiler han. Da Tom Egeland var som sterkest i troen trodde han ganske bokstavelig på det meste han leste i Bibelen.

- Jeg var mer fokusert på Jesus enn de gammeltestamentlige historiene. Og jeg syns den dag i dag at Jesus var en ganske kul fyr. Jeg tror bare ikke at han var Guds sønn. For meg var Jesus en reformator av den gamle tro og av Det gamle testamente, som jo med respekt å melde har noen ganske blodige historier om synd og syndere. Jeg mener Jesus var en slags hippie som kom med et vakkert budskap.

- Den første sosialist har jeg også hørt?

- Jeg ser ikke på Kristus som en politisk figur, men mer en ideolog, filosof og opprører. Det bevises jo av den skjebne han fikk. Jeg tenker som så at selv minus dogmene prediket Jesus en lære som hele vår vestlige kultur er tuftet på, humanismen, nestekjærlighet og alle disse bra tingene. Og jeg mener bestemt at Jesu tilhengere i ettertid har tatt seg til rette i hans navn på en måte jeg ikke tror Jesus selv ville gått god for. Gandhi sa noe ganske morsomt en gang:

«I like your Christ. I don‘t like your Christians. Your Christians are so unlike your Christ.» Treffende, om du ser på korstogene, inkvisisjonen, forfølgelse av homofile, alle disse triste tingene som skjer i Jesu navn.

I barndomshjemmet kunne han sitte ofte og bla i en bok fra bokhylla. «Men bibelen hadde rett». Det var en slags arkeologisk dokumentasjon av bibelhistorien, med blant annet et bilde av en forsteinet Noas ark på Araratfjellet.

- Det skulle liksom bevise syndfloden. På et punkt begynte jeg å bli mistenksom til kildene og prøvde lese meg opp på hvordan alt dette kunne ha seg.

Mens han leste til konfirmasjonen, skrev han samtidig særoppgave om hvordan jorden ble til. Til slutt måtte han velge hva han skulle tro på, og barnetroen røk. I dag kaller han seg personlig ateist.

- De to perspektivene, de kristne dogmene og den vitenskapelige tilnærmingen, gjorde at jeg stilte så mange spørsmål at jeg til slutt avbrøt hele konfirmasjonsundervisningen. Det ble et veiskille for meg.

I tenårene hadde han begynt å tjene ekstra penger som frilansjournalist. Slik fikk han også uttrykk for skrivetrangen.

- Jeg jobbet for alt fra Akers avis til ukeblader og krimblader som ikke fins lenger. Mens jeg gikk på gymnaset fikk jeg foten innenfor i Vi menn som frilans. Etter hvert fikk jeg tilbud om fast jobb. Egentlig hadde jeg tenkt å studere sosialantropologi, men etter et døgn med grublerier vant journalistikken.

- Intervjuet du Vi menn-piken?

- Nei. I min periode der, fra 1979 til 1983, var det intense debatter om dette med damemodeller. Og jeg tilhørte en hardcore front som ikke ville ha det, jeg ville heller lage et hardtslående reportasjemagasin. Det var en del av tidsånden.

- Så du var en tidstypisk raddis som nå er blitt stueren og voksen?

- Jeg har aldri vært politisk aktiv. Men på mange måter har jeg gått motsatt vei fra å være ganske konservativ i ungdommen til mer liberal.

- Hva skrev du om i Vi menn?

- Jeg begynte å skrive bilstoff, og etter hvert ble det mer generell journalistikk, redigering og layout. Jeg tror forresten jeg var den første norske journalist som skrev om Stephen King, og mine første to romaner var i realiteten Stephen King-pastisjer.

- Horrorsjangeren er enda mer uglesett enn krim og science fiction, men jeg har en fascinasjon for den fordi den på sitt beste utforsker eksistensielle spørsmål. Ta Ira Levins «Rosemary’s Baby» - glimrende! Eller Blattys «Eksorsisten», med jesuittpresten som har mistet sin tro og stilles overfor en demon i et lite pikebarn. Overfladisk sett handler horror om banaliteter og monstre, men på sitt beste utforsker gode grøssere hvordan vi mennesker reagerer på det umulige.

Tom Egeland er far til tre, og etter hvert er han også blitt bestefar. Nå er det kun yngstemann som bor igjen hjemme. I fjor sommer flyttet familien fra huset på Grorud til Nordstrand. Nå kjører han blåtrikk istedenfor T-bane og føler seg verken sossete eller svikefull.

- Jeg har nesten aldri i mitt liv tatt trikk, sier han nesten barnslig opprømt.

- Å sitte på blåtrikken og kikke på utsikten fra Ekebergskråningen, Sjømannsskolen og se utover hele Oslo by, ha, det er aldeles fantastisk! Jeg var så lei linje fem og T-banene og tunneler og industribygg som banen snor seg gjennom.

- Er det galt også nå?

- Nei, men jeg bodde på Grorud i nesten 50 år. Jeg kan ikke bli boende et sted som et politisk statement. Flytting handler om livsfaser, da vi hadde små barn var det praktisk å bo et sted der vi hadde nærhet til foreldrene våre. Jeg syns jo det er greit å ikke gro fast.

Det som står fast er hans grenseløse interesse for religion som psykologisk fenomen. Og han bruker serien om Bjørn Beltø til å utforske det i underholdningsformat. Leker seg med alternative forklaringer på bibelske fortellinger og myter. Som den klarsynte Nostradamus.

- Var han synsk?

- Nei, jeg tror ikke det.

- Hva med steintavlene som Moses fikk av Gud med de 10 bud? Jeg mener, er det noen som har sett dem?

- Sannsynligvis har det aldri levd noen person som het Moses. Figuren er satt sammen av ulike personer i egyptisk historie for å lage en beretning. Om man skal tro bokstavelig at Gud overleverte to steintavler til Moses på Sinaifjellet i form av en fysisk handling, og de hadde eksistert så ville de vært verdenshistoriens største relikvier. Om vi skulle tolke Det gamle testamente bokstavelig ville det vært en spinnvill verden.

- Ja, der har du utgangspunkt til en ny bok.

- Ja, jeg mener, hvor ble det av alt vannet i syndfloden?

Mer fra Dagsavisen