- Dette er jo en ordentlig Askepott-historie, sier Hege Schøyen fra scenen på Latter.

- Cess har jo jobbet seg opp her på Latter, hun begynte faktisk nede i billettluka …

- Det er vel ingenting! avbryter Linn Skåber.

- Jeg måtte jobbe meg opp på Oslo Nye, jeg. Jeg måtte ligge med teatersjefen, og fikk hovedrollen i «West Side Story». Verste jobben jeg har hatt!

- Men nå, kjære dere, syns jeg dere skal ta veldig godt imot vår egen Askepott - Cess! sier Hege Schøyen, og legger til at Cess som ung komiker-nykommer har en egen, skjør ydmykhet ved seg. «Den skinner liksom igjennom alt hun gjør». Da er det at Cecilie Steinmann Neess gjør sin entré på scenen. Hun kommer selvsikkert feiende inn i et slags alvepike/ballettdanserinne-antrekk i svart og sjokkrosa, mens hun skråler: «Det er jeg som er stjerna i showet!».

Et par timer før denne entreen, som for sikkerhets skyld avsluttes med at Cecilie Steinmann Neess heises opp i vaiere og «flyr» fram og tilbake over scenen, treffer vi henne i en av garderobene i Latters underetasje. På et stativ bak henne henger Hege Schøyen og Linn Skåbers noe mismodige nylonstrømpebukser, på en hylle står en pakke knekkebrød og noen bokser med nøtter, og i et minikjøleskap står en flaske med en spesiallaget gul ingefær- og sitrondrikk, som skal gi eventuelt slitne komikere en ekstra «boost» før de går på scenen.

- Den drikken glir for så vidt ned, men det er veldig sterkt. Surt. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg skal si om den smaken, sier Neess, som akkurat nå sitter og pirker i noe som ligner et litt slapt kylling-takeaway-måltid. Om ikke lenge skal hun i gang med arbeidsdagen sin, som på showdagene pleier å starte i 17-tida på ettermiddagen. Så er det to show på rappen, ett klokka sju og ett klokka ni. Slik har de tre komikerne holdt på fire dager i uka siden premieren 30. oktober, og slik de skal holde på ut januar. Minst.

«Latter på Latter»-showet sammen med Hege Schøyen og Linn Skåber må sies å være det største Cecilie Steinmann Neess har vært med på i sin karriere. Det er nå bare tre år siden hun begynte med standup og TV-komikk på heltid, seks år siden hun første gang kom inn døra her på Latter, ganske riktig som garderobe- og billettdame. Senere jobbet hun også «på innslipp», og i 2008 fikk hun for første gang prøve seg som standupkomiker. Etter det har det blitt mye standup på Latter, og mye TV: Fast inventar i «Kollektivet» på TV 2 og «Løvebakken» på NRK, gjesteopptredener i programmer som «Komiker i arbeid», «Nytt på nytt» og «Brille».

- Er du fortsatt nervøs når du skal på scenen?

- Nei. Ikke nervøs. Men du vet jo aldri hva slags publikum det er, så det er jo alltid en slags forventning i lufta. Noen ganger er det rockekonsert og hallelujastemning, andre dager, som i dag, en helt vanlig onsdag, så krever det mer tid og jobbing. Du må bli venn med publikum, på en måte.

- Merker dere forskjell når det er mange julebordgjester i salen?

- Ja, det merker du godt! Det blir litt mer feststemt da, og ikke alle har filter. Foreløpig har vi ikke hatt noen flauser og ubehageligheter. Men vi får se på fredagene og lørdagene uti desember, da, sier Neess, som i begynnelsen gruet seg litt til å «fly» over scenen i solonummeret sitt.

- Nå er det faktisk det nummeret jeg gleder meg mest til. Jeg flyr der oppe i luften, og tar et par saltoer. Jeg skal ikke legge skjul på at den selen jeg har på gnager, det gjør skikkelig vondt, og det har gått litt ut over mine edlere deler. Men nå gleder jeg meg alltid til det nummeret, syns det er litt stas å fly der oppe.

Men det nummeret anmelderne har skrytt mest av etter premieren, er det der Neess spiller en bitte liten, gebrokken «kinadame», en hardt prøvet au pair på Oslo vest. «Jeg fikk henne for henne måned siden, er hun ikke fin?» sier Hege Schøyens vestkantfrue, og legger sprudlende til: «Jeg brukte veldig, veldig lang tid på å plukke henne ut, for jeg ville så gjerne ha en som var renslig og hadde godt gemytt». Neess sier ikke stort i denne sketsjen, men kroppsspråket forteller det meste. Neess er kjent som en fysisk komiker, med den reine slapsticken på scenen og et svært så tøyelig gummifjes.

- Den au pair-en er en type jeg har hatt med meg helt siden jeg spilte i skolerevyen på Manglerud. Jeg var inspirert av karakteren «Miss Swan» på Mad TV, som gikk på den tida, sier Neess.

- Det er en ganske skarp og tøff sketsj. Den handler om tida vi lever i, med rike folk med au pairer som farter rundt og gjør litt mer enn de skal. Det er en del tabuer der, som kanskje gjør at folk i salen blir litt satt ut.

- Det sitter kanskje noen i salen som har en slik en hjemme?

- Det er nok en del av dem. Eller at det er noen som kjenner noen.

- Men hadde du en au pair til å passe på deg når du vokste opp?

- Jeg hadde absolutt ingen au pair! Jeg er født og oppvokst på Hauketo, vi hadde det lille vi hadde, og det var hyggelig.

- Det var kanskje ikke plass til en au pair hjemme hos deg?

- Det va‘kke plass til det, nei. Da måtte hun ha ligget i køyesenga med meg, og det hadde ikke funka. Vi hadde et helt vanlig, koselig rekkehus. Vi flytta litt rundt på Hauketo, fra det ene nesten identiske rekkehuset til det andre. Først fra Rugdeberget til Øvre Prinsdalsvei, så fra Øvre Prinsdalsvei til Nebbejordet. Vi flytta kanskje 500 meter av gangen, av og til bare ned en bakke. Vi ville oppleve hele Hauketo, skjønner du.

«For Cess har hele livet vært en revy», sier lillebroren Joachim, som hun vokste opp med. Han husker en søster som sto på toppen av snøhauger og underholdt folk som gikk forbi, som sprudlet og tulla og skapte liv og leven rundt seg, og som hadde en egen evne til å se komikk i alle livets situasjoner. Og han husker en omsorgsfull, snill storesøster, som nesten ble som en ekstra mamma for ham da foreldrene deres ble skilt. Søsteren var 10-11 år gammel da faren flyttet ut. «Hun ble fort voksen etter det, og tok veldig ansvar for at jeg skulle ha det så bra som mulig», sier broren i dag. Begge husker også godt den aller siste familieferien der alle fire var samlet. Den gikk som vanlig til Benidorm på den spanske Solkysten. Fortsatt syns Cecilie Steinmann Neess at Benidorm er et helt vidunderlig sted.

- Er ikke det den feriebyen med en hel skyline av betongblokker?

- Ja, utenfor Alicante. Å, jeg har bare magiske følelser for Benidorm. Det var mitt ferieparadis som liten. Om jeg i dag er innom Valencia eller Torrevieja, må jeg bare ta en dagstur til Benidorm for å mimre. Jeg husker hver eneste kiosk og hvert eneste gatehjørne. Stakkars bestevenninna mi, jeg dro henne med meg dit nylig, og hun fikk en hel dag med historiefortellinger fra Benidorm. Det endte med at jeg sto ute i bølgene og nærmest gråt, fordi jeg var så lykkelig! He he, og jeg er 26 år gammel, sier Neess, som fortsatt har et veldig nært forhold til foreldrene sine. Særlig til moren, som hun ringer hver eneste dag. Gjerne flere ganger om dagen. Hun skal være lik moren, både av utseende og type. «Det er vel sånn at når du blir kjent med Cess, så er du innforstått med at du får moren med på kjøpet», sier bestevenninnen Marte.

Marte ble kjent med henne på videregående, og husker at Neess ikke tok fem øre for å reise seg opp på T-banen for å synge for medpassasjerene, og at hun alltid var klassens klovn. Hun var med i skolerevyen tre år på rad.

- Men det var slett ikke sånn at jeg på den tida drømte om å bli standupkomiker eller revyartist, sier Neess.

- Folk sa: «Du kommer til å bli klovn når du blir stor». Men jeg tenkte at jeg ikke hadde lyst til å gå rundt med rød nese. «Jeg må nok bli skuespiller», tenkte jeg. Så jeg søkte meg på dramalinja på Manglerud, men det var først da jeg sto på scenen i skolerevyen, at noe datt på plass inne i hodet mitt. «Det er jo dette jeg skal gjøre - stå på en scene og få folk til å le». Så målet mitt var først ikke å bli standupkomiker, men revyartist. Da jeg begynte å jobbe i billettluka her på Latter, var det rett og slett fordi det virket gøyere å jobbe med komikere rundt seg enn å jobbe borte på Nationaltheatret eller Edderkoppen, sier Neess, som dermed fikk med seg mange av de standup-showene som gikk på Latter i tida rundt 2007. På den tida var hun 20 år gammel, og kom rett fra et år på folkehøyskole.

- Jeg så helt latterlig mye standup. Når du står som vakt langs veggene og passer på folk, så kan du jo til slutt showet til Ingrid Bjørnov utenat. Jeg lærte mye av det. Og så er det noe med at folk ler! Det har alltid vært min type bekreftelse, sier Neess.

- Ikke kunne jeg tegne, ikke kunne jeg spille noe instrument, ikke var jeg god i sport, og ikke var jeg hun lyse og pene som slapp unna med å være dum fordi hun er digg. Men jeg merket at når jeg tulla og gjorde ting folk synes er flaut, så syns andre det er tøft og gøy. Både mamma og pappa og besteforeldre sier at jeg har holdt på sånn siden jeg kunne snakke, forteller Neess, som er kjent for å være knallgod på aksenter og dialekter. Og kanskje kommer akkurat det av at hun vokste opp på et flerkulturelt Hauketo, omgitt av et babelsk surr av rare aksenter og tonefall.

- Jeg har alltid vært en sånn som har parodiert foreldrene til vennene mine. Hvordan de ropte på dem, sa navnene deres. Det kunne være den marokkanske pappaen til venninna mi, eller den engelske pappaen til en annen venninne. Bare i min nærmeste gjeng hadde jeg venninner fra England, Marokko, Somalia og Pakistan, sier Neess, som også gikk i en klasse der alle verdensreligionene var representert.

- Vi hadde hinduisme, buddhisme, ateisme, islam og kristendom. Men jeg var den eneste jenta i klassen som var jøde.

- Du ble spesiell, selv i en klasse med folk fra hele verden?

- Ja. Men siden jeg har en såpass tøff personlighet, så er jeg ikke blitt mobbet noe særlig for det. Men jeg kunne jo høre dem snakke i gjengene rundt omkring i skolegården, hvis en dyttet til en annen, eller noe: «Drit i det, din jævla jøde». Da fryser du liksom til i hele kroppen, for du tror at det står i «jøde» i panna på deg, ikke sant, og tenker: «Nå kommer de og tar meg». Men det var jo bare uvitenhet og barnslighet som fikk dem til å bruke «jøde» som skjellsord. De ante jo ikke hvem JEG var, de! Det kunne skje på bussen også, og da tenkte jeg: «Oj, nå må jeg prøve å ikke se ut som en jøde».

- Hvordan gjør man det?

- Nei, ikke sant?

Hun smiler bredt.

Bestefaren hennes, Samuel Steinmann, er kjent som den eneste nålevende personen som overlevde deportasjonen med det tyske transportskipet «Donau», som gikk fra kaia i Oslo en novemberdag for over 70 år siden. Alle de 532 menneskene fra «Donau» ble sendt til Auschwitz. Av dem overlevde bare ni, og en av dem var Samuel Steinmann, 19 år gammel da han ble tatt i 1942. Hele historien hans om kampen for å overleve i dødsleiren ble fortalt i en kinodokumentar i vår, med tittelen: «Trikken til Auschwitz». Historien har også alltid «vært der» i familien, som en slags mollstemt undertone av alvor i en ellers lystig familie. Neess er blitt med bestefaren når han har holdt foredrag for skoleelever, og har lovt at hun skal fortsette å være «hans stemme» når han en dag går bort. Ingen i Steinmann-familien vil at hans eller de norske jødenes historie skal bli glemt.

- Hvor gammel var du da du forsto hva han hadde opplevd?

- Jeg kan liksom ikke huske ei tid da jeg ikke visste det. For meg er han bare «bestepappa», og historien hans har jeg fått inn med morsmelken. Men selv om jeg har levd med en så sterk historie så nær meg, så greier heller ikke jeg å skjønne hva han har gått gjennom. Det er så uvirkelig, også for meg, sier Neess, som alltid har hatt spesielt nært forhold til bestefar Samuel.

- Han kommer alltid og feirer jul hos oss, og vi drar mye hjem til ham på Nordstrand. Jeg er så blodfan av ham, ikke sant, han er bare så magisk. Han kom på premieren min her på Latter, og seinest i dag sa mamma at han hadde sagt han vil ta en tur til, sier Neess, og legger om til en slags knirkende, eldre herre på Nordstrand-stemme:

- «For det var jo så mange som snakket om dette, og han husket jo nesten ingenting ...», forteller Neess, som føler hun har vokst opp «på jødisk».

- Vi feiret de store, jødiske høytidene med hele familien samlet, som «pesach», den jødiske påsken, og «Rosh hashana», jødisk nyttår. Jeg har stått til bat mitsva, jeg har vært aktiv i menigheten, og da jeg var liten gikk jeg på jødisk skole en gang i uka. Jeg dro også på jødisk sommerleir med andre skandinaviske barn, sier Neess, noe som kan forklare at hun er god på både svensk og dansk aksent, i tillegg til at farsfamilien hennes opprinnelig kom fra Danmark.

- Jeg kan lese hebraisk, for å kunne følge med i synagogen, men jeg forstår ikke hebraisk. Altså, jeg kan sånn standard: «Hei, hvordan går det, kan jeg få en kopp te». «Æsj, det regner». Men det å være jødisk, er likevel en stor del av meg.

Men hun har bare en, eneste «jødevits» med i showet, den om at det ikke er rart hun fikk best svømmetid av alle i klassen. «For du svømmer temmelig fort når du er eneste jøde, i et basseng fullt av muslimske gutter».

- Det er ikke så lett å tulle med jøder i Norge. Vi er veldig få, og folk flest vet ikke så mye om jøder. Derfor skjønner ikke folk om jeg kommer med fakta, eller om jeg er ironisk. I et land som USA kjenner folk godt til den jødiske kulturen, og man kan tulle med den jødiske mammaen, eller hvor opptatt vi er av mat. Men her, her er det ett eller annet bare med ordet «jøde», som kan gi folk en ekkel magefølelse. Sier du ordet «jøde» fra scenen, er det akkurat som om det sprer seg en slags frykt i publikum: «Åh, nå må ingen si noe rasistisk eller feil. Nå er det noen som kommer til å si et eller annet som gjør at vi ikke kan le». «Jøde» er så tabubelagt fremdeles. Det er synd, for «jøde» er egentlig et pent ord, sier Neess, som trøster seg med at i USA fins det nesten ikke en TV-serie der minst en av hovedrolleinnehaverne er jødisk. For eksempel Ross og Monica i «Friends», hennes yndlingsserie på TV da hun var liten på 90-tallet. Også «Seinfeld» gikk på denne tida, men Neess har aldri hatt sansen for ham, enda han er en ekte jødisk standup-komiker, som henne selv.

- Nei. Jeg likte aldri den serien. Ikke i det hele tatt. Jeg syns den ble for «mannete» og gjentakende. Jeg er nok mer enn sånn «kjærestejente», som begynte å se «Friends» fordi jeg så gjerne ville se hvordan det gikk med Ross og Rachel. Samtidig tror jeg det var «Friends» som lærte meg å forstå humor og ironi.

Cecilie Steinmann Neess var bare var sju år i 1994, da «Friends» begynte å gå på TV. I showet «Latter på Latter» blir det vitset litt med at hun er så mye yngre enn Hege Schøyen og Linn Skåber. Faktisk er Neess på alder med sønnen til Hege Schøyen, Jakob, som hun jobbet sammen med i TV 2-serien «Kollektivet».

- Og lite visste du den gang, om at ...

- Om at jeg skulle jobbe med morra seinere, si! Hege Schøyen ble fort «mammaen til Jakob» for meg. Det hendte at jeg traff henne hvis vi skulle filme en sketsj hjemme i huset hans. Hun var veldig hyggelig, men hun sto jo ikke akkurat med boksehanskene på og var Stælken Gundersen, liksom, sier Neess, som nå må begynne å gjøre seg klar til dagens dont. Snart er det tid for å ta på selen og fly høyt over scenen, og skråle: «Det er jeg som er stjerna i showet». Men i showprogrammet, som vi titter i på vei inn i salen, blir Cecilie Steinmann Neess presentert slik: «Jødepike fra Hauketo. Lettrørt. Magisk. Gøy. Lav».

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Det som er poppis når det er poppis. Kan være alt fra Eminem til Miley Cyrus.

FILM: Den første «My Girl»-filmen (1991), der Macaulay Culkin spiller den lille gutten som dør av et vepsestikk.

BOK: «Idas dans» (av Gunnhild Corwin). Ikke ofte jeg gråter av bøker, men denne fikk meg til å hulke mens jeg leste den.

MAT: Entrecôte med bearnaise og pommes frites. Så kjedelig er jeg. Ja, og så lammekoteletter!

STED: Da sier jeg Benidorm, Spania. Min barndoms sommerparadis.