Kjølighetens kjøter

Den lille gutten satte en fot ut på den tykke isen. Så en til. Plutselig brast det. Før han skjønte ordet av det, var han slukt av iskaldt vann. Snart drev han mot fossen, og hadde det ikke vært for en snarrådig kamerat, kunne det gått fryktelig galt. Hans Petter Moland var bare fire år gammel da han var nær ved å drukne i bekken i Frognerparken og ble reddet av en dusk.

- Det var på vei fra barnehagen, vi skulle teste isen i Frognerbekken. Jeg var fire og han som reddet meg var fem. Han grep tak i dusken på lua mi, og hold meg fast mens han kommanderte lillebroren sin til å hente de voksne. Jeg hadde nemlig på en sånn lue med stropp under haken og trykknapp. Det sier noe om solid norsk håndverk på femtitallet at verken knappen eller dusken røk, sier Moland, som ble hevet opp i en lånt barnevogn og kjørt hjem i hui og hast av mamma, plassert i et varmt bad og fôret med melk og konjakk for å tine opp.

- Jeg hadde så mye is på kroppen at hun måtte dunke meg i ryggen. Det kunne gått veldig galt, sier Moland.

Det er sent søndag kveld. Han har kommet inn fra snøføyka på Karl Johan og tatt plass i en av sofaene på Grand Café.

- Men lærte du noe av dette, da?

- Jeg er dum som en stut, så jeg lærte ikke noe. Jeg er jo mann, hallo.

Han bestiller kamskjell og hjort, og smører leppene med Elizabeth Ardens «Eight Hour Cream» mens vi venter på måltidet. For tredje gang er en film han har laget blitt tatt ut til hovedkonkurransen under filmfestivalen i Berlin. Og det handler om snø og kulde, blant annet. «Kraftidioten» har norsk premiere 21. februar, har stjerner som Stellan Skarsgård og Bruno Ganz på rollelisten og handler om en brøytebilsjåfør i Valdres som blir involvert i organisert kriminalitet.

- Hva har snømåking, mafia og Bygde-Norge med hverandre å gjøre?

- Det er vel heller det at de ikke har noe med hverandre å gjøre som er et slags besynderlig møte. Det handler om en mann som har en livsgjerning som han er veldig tilfreds med. Han har et meningsfylt arbeid og syns han gjør en viktig samfunnsoppgave. Han er såpass samvittighetsfull at han blir hedret for måten han utfører sin plikt på. Pålitelig og sivilisert menneske. Hele hans livsoppgave er å holde en liten stripe sivilisasjon åpen gjennom ødemarken.

Det er hans venn Stellan Skarsgård som spiller hovedrollen. De to har jobbet sammen mange ganger tidligere, og Skarsgård har sagt at han kaster alt om han bare får anledning til å jobbe med Moland. Selv hevder Moland at han blir litt modigere av å jobbe med den bejublede svensken.

- Han er en mann det er moro å stikke av fra komfortsonen med. Jeg tør litt mer når jeg er sammen med Stellan, det blir ikke fullt så skummelt å gjøre noe så livsfarlig som å lage film når han er med. Jeg tror vi gjør hverandre dristigere. De fleste filmer lykkes jo ikke, men med den viten går man likevel i gang med å lage en film. Det er en slags planlagt idioti.

Sammen med Skarsgård er det gøy på jobben, da klarer han å senke skuldrene, leke, selv om det å lage film ikke er noe for sarte sjeler.

- Selv om det er dritseriøst, masse stress og mye penger på spill, for ikke å nevne at både ens egen og andres karriere settes på spill, så må man prøve å ha det morsomt. Om det ikke er et element av lek, tror jeg ikke resultatet blir levende.

- Klarer du å ha det moro på jobb?

- Jeg tror jeg er flinkere til å ha det moro nå enn før. Men jeg er nok mer klar over at hver film kan bli min siste.

Hans Petter Moland regisserte sin første spillefilm «Secondløitnanten» i 1993. To år senere fulgte «Kjærlighetens kjøtere». Da var han så fornøyd med resultatet at han lovte publikum pengene tilbake om de ikke likte filmen. Deretter fulgte en rekke spillefilmer, prisdryss og folk som Stellan Skarsgård og Gard Eidsvoll blant gjengangerne på rollelistene.

- Har du sluttet å love folk pengene tilbake nå?

- Nei, det er vel omtrent sånn som norsk forbrukerlovgivning er. Første gang jeg sa det var fordi vi ville vise at vi trodde på den filmen vi hadde laget. Og det står jeg ved, men ingen har bedt om pengene tilbake. Jeg er blakk, men ikke av den grunn, for å si det sånn.

Han er så luta lei av folk som syter når norske filmer flopper.

- Vi satser på breddeidrett i Norge for å få fram enere, men det samme gjelder ikke film.

- Men er det urimelig å stille krav når man først har besluttet å gjennomføre en kostbar produksjon?

- Det er populistisk tyranni. Vi bruker velvillig masse penger på idrett av veldig gode grunner, men det blir ikke lekset opp for folk hvor mye Petter Northug koster norske skattebetalere om han feiler. Man trenger et visst volum for å få fram gode filmer. Om vi til enhver tid skal ha en god, norsk film på kino, må det lages minst 20 filmer i året for å få fram seks vellykkede.

Film er risikosport. Selv blir han aldri vant til suksess, og innrømmer at det er en enorm anerkjennelse å bli nominert til Gullbjørnen igjen. I 2004 grein han som en liten unge på pressekonferansen i Berlin. Han hadde fått stående applaus for sin engelskspråklige film «The Beautiful Country», som han ble headhuntet til å regissere av genierklærte Terrence Malik. Den hadde superstjerner som Nick Nolte og Tim Roth på rollelisten. Produksjonen hadde mildt sagt vært strabasiøs, og holdt på å ramle da en av investorene trakk seg tre uker før opptak. Moland ser fortsatt rørt ut når han snakker om hun ene som reiste seg opp og skamroste ham, og utløste et skred av applaus.

- Jeg var nervevrak, hadde ikke sovet på fire døgn. Pressekonferansen - det var som å være et rådyr foran 24 svære lastebiler. Du aner ikke hva reaksjonene på filmen din er. Så reiste det seg en dame og ga meg blendende komplimenter. Uten profesjonelt forbehold ga hun en inderlig tilkjennegivelse av filmen hun hadde sett. Jeg ble bare slått rett i bakken.

I forkant av arbeidet med «Kraftidioten» har han hatt et helt annet, mer personlig press med sykdom i familien. Da han omsider kom i gang med arbeidet, ett år på overtid, bestemte han seg for å slippe seg løs, mer løs enn vanlig.

- Vi aner konturene av en ganske rå komedie med mye action og svart humor?

- Jeg har vært grenseløs, gitt avkall på min vanlige stenkontroll, innrømmer han.

- Jeg ga flatt jern, tenkte at det ville gagne filmen å ri dette beistet med så mye villskap som jeg kunne klare.

Mennene i Molands filmer overrasker, de bryter ofte med alle stereotyper. Sånn sett han har gjort mer for forståelse av menns indre og ytre liv enn noe mannsrolleutvalg kunne drømme om.

- Man tror man vet hvordan de er, og så er de egentlig noen feminine små pusekatter, ler han.

- Jeg vil minne om at jeg har laget film med kvinnelig hovedperson også, men det er litt tilfeldig at det blir mange menn. Jeg ønsker å fortelle om mennesker jeg er interessert i, og noen av oss kjenner godt til sitt eget kjønn.

- Ja, og vi vil jo gjerne vite mer om dere menn.

- Dette er ikke en film som forherliger menn, og jeg tror det kan være like interessant for kvinner som for menn. For menn kan det være å få betrakte seg selv i et nytt lys, og for kvinner blir det som å være flue på veggen når vi er på vårt minst beskyttede og selvbevisste. Man kan blottstille mennesker man kjenner godt, men man skal gjøre det med kjærlighet. Menneskelig dumskap er lett å få øye på, men det er interessant å se noen av skjørhetene, de kleine motivene som ligger til grunn for skavankene våre.

- Hva er det som driver deg?

- Lysten til å lykkes. Den må være større enn angsten for å mislykkes. Jeg må ha lyst til at det skal bli fint, orke å være iherdig i min søken. Når jeg er det, opplever jeg at prosessen som oftest gir meg næring. Dersom du har med deg fine mennesker, er våken og alert og hissig på grøten når det gjelder å oppdage nye ting både ved deg selv og andre, vil prosessen forbli levende. Når du står der midt i prosessen er det fryktelig morsomt å leke med mennesker du har valgt, folk som du syns godt om, og som er lojale til din visjon. Da kan du glemme deg selv, glemme hvor farlig det er og hvor små sjanser det er for at det blir en veldig god film.

Han skjønte tidlig at det måtte bli film. Lenge før han hadde sett film, faktisk. Hans Petter Moland kan ha vært rundt fem år gammel da han hørte rykter om noe som het TV, at man kunne fortelle historier i levende bilder. Familien hadde vært utsatt for en stor bilulykke, og moren lå først på sykehus og var deretter rekonvalesent i mange måneder, så Hans Petter Moland og lillebroren bodde alene sammen med faren og en husholderske. Det var da han hørte om fjernsynet. Nesten to år etterpå fikk han oppleve film for første gang, det var animasjonsfilmen «1001 dalmatinere». Det var da drømmen om å formidle tok form.

- Jeg var helt besatt av at det gikk an å fortelle historier på den måten, sier Moland. Og legger samtidig til at det ikke akkurat lå i kortene at han skulle bli kunstner. Som odelsgutt fra Søndre Land var han delvis oppvokst på gård, han kan se opp ned på en skurtresker og var fortrolig med å kjøre slåmaskin og hogge tømmer.

- Det var moren min som eide gården. Den lå veldig vakkert til og langt unna folk, men jeg var 16 år, og det var ikke noe ideelt sted å sjekke damer. 13 kilometer til nærmeste tettsted. Da hun og far skilte seg måtte vi velge om vi skulle bo her eller der, og da solgte vi gården og beholdt skogen. Så jeg måtte si fra meg odelen. Og selv om jeg har gått all skolegang i Oslo, har jeg en sterk nærhet til ikke å leve i byen.

- Hvor i Oslo?

- Slemdal barneskole. Vestkant så det holdt. Men jeg var vel så mye bondegutt.

Han var flink gutt helt til han kom til videregående. Da skar han ut og droppet skolen etter et halvt år.

- Eller, jeg ble droppet. Jeg ble sluttet, for å si det sånn, sier han.

- Jeg hadde glimret med mitt fravær over lang tid. Det er ikke noe jeg er spesielt stolt av, men jeg er vel et slags bevis på at det går an å bli til noe uten nødvendigvis å være skolelys, sier han. Og forklarer sitt opprør med en veldig voldsom periode i livet sitt.

- Vi er tross alt ikke statiske skapninger. Avvikene som gjør at du detter i grøfta trenger ikke være så veldig store, det kan være nok med en skilsmisse, eller at en av foreldrene drikker. I en periode i livet da du orienterer deg i verden kan det føles tøft, skavanker i et homogent samfunn oppleves ofte som fryktelig skamfullt. Og så trekker man seg unna fordi det er så jævlig sårbart å stå der med alt sitt. Norge var et utrolig homogent land på den tida.

- Hva var det for deg?

- Faren min var alkoholiker, og jeg kunne ikke ha med folk hjem fordi jeg alltid var redd for at han skulle være full. Og så var foreldrene mine skilt i en periode da det ikke var så vanlig.

En jente han beundret så forbi den skoletrøtte gutten. Under et helt tilfeldig møte oppmuntret hun ham til å søke om et skoleår i USA. Slik havnet han i et nytt miljø, fikk sjansen til å bli sett på ny. For Hans Petter Moland betydde det alt. Det hender han fortsatt sender henne en varm tanke.

- For en sånn løvetannunge som jeg var på den tida, var det helt fantastisk å bli sett av en som henne, smiler han.

Noen år senere tok han også filmutdannelsen sin i USA og jobbet flere år i New York som produksjonsassistent for 60 dollar om dagen. Det var en hard skole med kadaverdisiplin, dårlig betalt og ofte over 100 arbeidstimer i uka. Samtidig var det muligheten til å være i nærheten av de aller største.

- Lønningene var bevisst lave fordi de bare ville ha folk som var sultne, som dreit i lønn og forhold. De ville ha de som virkelig hadde lyst til å være der. Enten må du bare hoppe av og si at dette er galskap, eller si «what‘s in it for me?». Ikke for å romantisere, men du lærer å jobbe.

- Vil ikke alle som jobber med film til Hollywood?

- Nei, det var New York som var kult. Dette var i den aller mest vitale perioden i moderne amerikansk filmhistorie, med folk som Scorsese og Terry Malick på jobb. De var ikke Hollywood, de var alternative og i New York.

En stund jobbet han for produksjonsselskapet som laget musikkvideoer for folk som Ramones, Michael Jackson og Diana Ross. Høy og lys stakk han ut som en sår tommel blant italienskættede newyorkere, men han var helt oppslukt og følte at han var kommet til verdens nav.

- Egentlig er jeg veldig takknemlig for å ha fått være i nærheten av eksellense i ung alder. Som Jacksons koreograf på «Beat it», en fryktelig begavet fyr som sto midt i en blomstrende karriere. Å oppleve hans fantasi, kreativitet og våkenhet var et privilegium selv om jeg selv kun var måtelig interessert i dans.

Vi vandrer ut i søndagsnatten. Snøen laver fortsatt ned, og Moland trekker på seg solide strikkevotter til duffelcoaten og forteller om farslykken i livet. Han hadde nemlig bestemt seg i ung alder for aldri å få barn.

- Jeg hadde et veddemål med broren min om ikke å få barn. Med vår oppvekst fristet det ikke. Så ble jeg tatt litt bakfra av livet, for å si det sånn. Og det er jeg fryktelig glad for.

Seks barn er det blitt. Yngstemann er 12, den eldste 28.

- Livet er vidunderlig, av og til tar det noen vendinger man ikke kunne forutsett. Så sitter du der med en flokk dritflotte barn. Jeg er så uendelig stolt av dem alle sammen. De er flinke til å ta vare på hverandre, er veldig forskjellige, men selvsagt litt tvangssosialiserte gjennom oppveksten i en stor flokk.

Han trekker lua nedover ørene og smiler.

- De er flotte individer som vet at det finnes andre mennesker i verden enn dem selv.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Om du spør barna mine, vil de si jeg er en håpløs Tom Petty-fan. Og så liker jeg Chrissie Hynde.

FILM: Mange. «Badlands» og «Dog Day Afternoon» var begge banebrytende filmopplevelser. Louis Malles «Murmur of the Heart» også. Og her om dagen så jeg «Den store skjønnheten» og ble minnet om hvorfor jeg laget film.

BOK: «Guden for små ting» av Arundhati Roy. Grenseløs i sine åpenbaringer av menneskesinnets irrganger. Frodighet, stygt, vakkert, snilt og ondt.

MAT: Reinsdyr, hjort. Vilt. Før OL på Lillehammer tenkte jeg at jeg skulle startet en Roadkill Restaurant med alle de døde dyra langs veien. Påkjørt elg og alt det der.

STED: Selv om jeg har vært nær ved å drukne, trives jeg godt i seilbåt.