Portrett

– Jeg kan godt tenke meg å være mer sjef

Agnete Haaland er teatersjef i Bergen, noe hun gir ektemannen Erling Borgen æren for. Nå har hun hovedstaden i sikte. – Erling er min ridder. Han løfter og dytter meg fram.

– Camilla Collett, ja, det er gøy! sier Agnete Haaland (58) entusiastisk. Hun småløper ivrig i forveien, ikke helt ulik den energiske Jack Russel-terrieren vi nettopp så leke lenger bort her i Slottsparken. Ikke at vi kaster pinner til henne, eller noe, men hun bemerker selv at hun har en veldig «rask indre motor», og er av typen som er altfor utålmodig til å stå stille og bare vente når det er seks minutter til neste trikk går. (Da bare må «løperjenten» Haaland skynde seg videre til neste holdeplass).

Men nå stanser hun en stund foran en skulptur fra 1911, som ganske riktig forestiller den gamle feministpioneren Camilla Collett (1813-1895). Og Camilla står fortsatt der på sokkelen og «frys i sine sjal», stakkar, akkurat slik hun gjorde det i Åse-Marie Nesses dikt:

«Du frys i dine sjal Camilla Collett ein gong var du for varm ein brennande rosebusk i Norges Dæmring ...».

– Hun er jo en av de vi kan ære for stemmerett for kvinner i Norge i 1913, sier Haaland, og legger til:

– Jeg gjorde en monolog om Camilla Collett i forbindelse med stemmerettsjubileet på DNS i 2013, og hadde det som tema for repertoaret vårt hele det året, sier hun.

Så da ble det Camilla.

Saken fortsetter under bildet

Teatersjef Agnete Haaland i Bergen er ikke redd for å provosere og å ta tak i det som er vanskelig. Nå vil hun gjøre det samme i Oslo.

– Camilla Collett, ja, det er gøy! sier Agnete Haaland (58). Foto: Lene Sørøy Neverdal

Med «DNS» mener Agnete Haaland Den Nationale Scene i Bergen, der moren hennes, den nå avdøde skuespilleren Anne Gullestad, arbeidet i 25 år, og der Agnete Haaland selv debuterte som skuespiller i 1980, 20 år gammel. Av egne feministbragder ble Agnete Haaland den første kvinnelige teatersjefen ved DNS i 2012, og før det ble hun den første kvinnelige lederen av Det internasjonale skuespillerforbundet (FIA), etter å ha ledet Norsk Skuespillerforbund i flere år. Men om Agnete Haaland i løpet av våren får den jobben hun nettopp har søkt, sjefsstillingen ved Nationaltheatret i Oslo, blir hun «bare» den tredje kvinnen der, etter Ellen Horn og Hanne Tømta.

– Det var i forbindelse med det stemmerettsjubileet at vi oppdaget at det i Bergen bare var fire kvinner som sto på sokkel i byen. Mens det selvsagt var 56 menn, sier Haaland med et flir. Så legger hun hodet på skakke, titter opp på Camilla:

– Men hvorfor står hun sånn, sånn stakkarslig og fryser? Hun, som slåss for stemmerett for kvinner, hun skulle heller stått der med rak rygg og neven høyt hevet: «Vi er många, vi är hälften!»

Haaland stiller seg opp ved siden av Camilla i sin burgunderrøde kåpe og rosa sjal, i en atskillig mer kamplysten positur.

– Det var vel det Nesse så, at Camilla så litt stakkarslig ut der hun står og fryser på sokkelen. Jeg skal vedde på at den skulpturen der er laget av en mann. Ja, dette er er garantert sett gjennom et manneblikk!

Nå triller latteren hennes muntert mellom trærne i Slottsparken. Det er aldri lenge mellom hver gang akkurat det skjer.

Og Haaland har jo helt rett. Camilla-skulpturen er laget av en mann, en viss herr Gustav Vigeland. Det må også sies at det var tilfeldig at vi valgte å ta bilde av Agnete Haaland ved Collett-skulpturen. Planen var egentlig å lokke henne ned til Nationaltheatret, der ansettelsen av ny sjef fra 2021 skal avgjøres nå i vår. På lista står 12 andre kandidater, blant dem sterke navn som Kjersti Horn og Thorleiufur Örn Arnarson. Det er derfor Haaland vegrer seg for å stille seg opp foran Nationaltheatret til ære for fotografen.

Les også: Mange vil bli sjef på Nationaltheatret

– Det er veldig mange gode søkere på lista, og hvem som er så heldig å overta Norges viktigste teater etter Hanne Tømta, det er opp til styret å avgjøre, sier Haaland, mens vi ennå sitter ved et kafébord på Litteraturhuset. (Og samtidig prøver å late som om vi ikke legger merke til at det er Odd Nordstoga som sitter rett ved siden av oss. Han nynner for seg selv med øretelefonene på).

– Du kan i alle fall fortelle hvorfor du søker en ny, krevende sjefsstilling, etter snart åtte år som sjef ved DNS?

– Å være sjef på National er både et enormt privilegium og en stor utfordring. Teatret har jo Norges beste ensemble og enormt mange dyktige fagfolk ansatt. Det er jo en stilling som gir enorme muligheter til å skape glitrende og relevant scenekunst som både treffer samtiden og tar vare på historien. Dessuten liker jeg å lede! Jeg har lært mye av å lede DNS og jeg har hatt det veldig gøy. Så jeg kan godt tenke meg å være mer sjef, sier Haaland, som bare blir trigget av tanken på at Nationaltheatret skal ut på flyttefot mens de pusser opp de neste årene.

– Det er jo nettopp det som høres gøy ut! sier Haaland opprømt.

– Da må man jo finne ut av hva Nationaltheatret er uten huset sitt.

2019 blir uansett hennes siste år ved DNS. Hun ønsket ikke å forlenge åremålet, og hennes etterfølger Stefan Larson har allerede begynt å planlegge forestillinger i 2020. Haaland har allerede lånt ut sjefskontoret til Larson.

– Etterpå følte jeg meg litt som Gullhår og de tre bjørnene: «Hm, noen har sovet i sengen min, noen har spist av grøten min!» spøker Haaland.

Les også: Saksøkes etter oppføringen av Hjorth-stykke

– Jeg er sikker på at Larson blir en strålende sjef. men selvsagt er det noe spesielt med DNS for meg. Det er hjembyen, røttene, mange gode venner ... Jeg kjenner jeg dytter den sorgen litt unna, jeg har ennå ikke tillatt meg selv å kjenne ordentlig på den, sier Haaland, som noe uventet ble bedt av regissør Kjersti Horn å stille på scenen i en stor rolle i sin siste tid som sjef. Hun har spilt søsteren i stykket «Arv og miljø», basert på Vigdis Hjorts omstridte roman med samme navn. Bortsett fra at hun syns det var «kjempegøy» å utøve faget sitt igjen, har hun som sjef måttet håndtere at Vigdis Hjorts mor Inger nylig varslet søksmål mot stykket. Hun mener forestillingen krenker privatlivets fred.

– Vi har et gitt et tilsvar til det varselet, og nå vet jeg ikke hva som skjer. Kanskje kommer det et søksmål, jeg vet ikke. Jeg er kjempestolt av den forestillingen, så at det skulle komme et varsel om søksmål gjorde meg helt sånn: «Hæ?!» Det var veldig overraskende. «Arv og miljø» er en knallgod og relevant roman. Hvis vi som teater skal gå inn og «virkelighetssjekke» hver eneste roman vi skal dramatisere, så har hele det kunstneriske frihetsbegrepet ingen mening. Dette er en viktig, prinsipiell sak for oss. Det handler om ytringsfrihet, sier Haaland.

– Det er flere slik saker om dagen. Er det slik at teatrene nå beveger seg altfor nær virkeligheten?

– Det har teatrene alltid gjort. Det gjorde DNS allerede i 1935, med Nordahl Griegs «Vår ære og vår makt». I Norge får vi statsstøtte for å lage kunst. Da skal vi ikke bare lage underholdning og stryke medhårs. Vi skal også provosere og ta tak i det som er vanskelig, sier Haaland, som er stolt av at hun som teatersjef fikk satt opp «Vår ære og vår makt» i 2016. Regissør Tore Vagn Lids versjon av stykket fikk strålende kritikker, men også da ble det bråk. En reder klaget over framstillingen av sin bestefar, og teateret gikk med på å «presisere en minimal faktabit på ett av mange hundre projeksjoner», som Haaland formulerer det.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Men det er ikke slik at Agnete Haaland var klar til å sjefe sånn med en gang. I mange år var hun «bare» en vanlig skuespiller, på teater, på TV og på film. Men hun ble etter hvert en aktiv fagforeningskvinne i Norsk Skuespillerforbund, og i perioder har hun engasjert seg i politikk, særlig utenrikspolitikk. (Som da hun var initiativtaker til en aksjon rettet mot Norges deltakelse i NATO-bombingen av Kosovo i 1999).

– Hadde jeg ikke vært skuespiller, noe som var det eneste jeg ønsket bli, så hadde jeg jobbet med utenrikspolitikk, sier Haaland, som vokste opp i Bergen, ikke langt fra DNS. Og kanskje har hun dette politiske genet fra faren sin, den nå avdøde advokaten Wilhelm Jakob Haaland. Han var i sin tid ungkommunist, militærnekter og antimilitarist, og i mange år aktiv i Arbeiderpartiet i Bergen. Men han var ikke glad i partipisken. Ett av Agnete Haalands tidligste politiske minner, var da faren hennes kom hjem fra et møte, helt rasende. Han hadde fått beskjed om at alle måtte stemme likt.

– Jeg husker ikke lenger saken, jeg husker bare pappas raseri. «Du må alltid stemme det du selv mener er riktig!» sa han, forteller Haaland.

Den første politiske saken hun husker, var EF-kampen i 1972. Da var hun 12 år. Foreldrene hennes var begge aktive neifolk, og da avstemningen kom 25. september, var de så spente at de ikke engang orket å være i landet.

– De var så nervøse, så vi dro til Stockholm! Men jeg husker jubelen, da de fikk vite at det ble nei.

Selv har Haaland alltid definert seg selv som «rødgrønn», men aldri som medlem av noe parti.

– Jeg har stemt litt forskjellig. Jeg er vel som faren min, liker ikke partipisken, sier Haaland, som også tror hun har arvet sin kjærlighet til bøker fra ham. Far og datter tilbrakte mange kvelder sammen i barndommen, når moren var på jobb i teateret. Anne Gullestad var en kjent skuespiller og teatersjef i flere omganger, blant annet for Riksteateret. Men i 25 år var hun altså ansatt skuespiller ved DNS, der datteren senere ble sjef.

– Det var jo ganske fantasiløst av meg å bli skuespiller, når mamma var det. Men jeg sa det ikke høyt til å begynne med. Til mamma pleide jeg å si at jeg ville bli advokat, som pappa. En stund ville jeg også bli økologisk bonde, for jeg var og er veldig glad i den gamle gården vår i Alversund utenfor Bergen. Men vi hadde nok sultet i hjel om jeg skulle drevet den gården nå! Vi bruker den som hytte og landsted, forteller Haaland, som også har møtt moren i embets medfør. På 90-tallet spilte de begge i TV-serien «Vestavind».

Les også: «Absurd. Uakseptabelt.» Norske teatersjefer raser mot Frp

Agnete Haaland vokste opp som enebarn, omgitt av en stor, støyende bergensfamilie. «Det nærmeste du kommer Latin-Amerika i Norge», pleier Agnete Haalands ektemann Erling Borgen å si, etter å ha opplevd storfamiliens sagnomsuste juleselskaper hos nå avdøde tante Ågot, mor til tidligere Moskva-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld. Tante Ågot var storesøster og morsskikkelse for Agnete Haalands far, som mistet foreldrene tidlig. Det sier sitt om lydnivået når Agnete Haalands onkel var den frittalende filosofen Arild Haaland, mens hennes fettere er henholdsvis Hans-Wilhelm og Dag Steinfeld.

– Vi er en høyrøstet familie, der alle snakker i munnen på hverandre, og har mye på hjertet, smiler Haaland, som gir fetteren Hans-Wilhelm æren for at hun traff Erling Borgen, i dag kjent som dokumentarfilmskaper. På slutten av 80-tallet var Borgen NRKs korrespondent i Latin-Amerika. Han jobbet med Steinfeld, som en sommermorgen inviterte seg selv hjem på frokost hos sin kusine Agnete i Oslo.

– «Jeg tar med en kompis», sa han. Så kom han med Erling, og det sa bare «pang»!

Dagen etter reiste Borgen til Chile. Noen uker senere, etter å ha ordnet med UD at hun kunne spille forestillingen sin om Florence Nightingale på den norske ambassaden, reiste Agnete Haaland etter ham til Chile. Hun kom på døra hans, og fridde like godt til ham.

– Han skrek: «Er du helt gal?!». Jeg fridde flere ganger etter det. Han sa nei hver gang. Han var standhaftig!

– Men du tok det med godt humør, tydeligvis?

– Ja, jeg ville ha ham, jeg!

Igjen, denne trillende latteren.

Les også: – Vi må kvitte oss med de lederne som er villige til å sende bombefly på SMS (DA+)

Så kom det årlige juleselskapet hos tante Ågot. Agnete Haaland fridde nok en gang. Så klirret hun på glasset og annonserte: «Det blir bryllup til sommeren!

– Da sa mamma: «Så hyggelig! Men hvem er det som skal gifte seg?» «Jeg!» sa jeg. «Men hvem skal du gifte deg med, da?» Med Erling», sa jeg. «Å, så hyggelig!» sa mamma, og så klappet alle sammen.

– Det høres nesten ut som en film?

– Du vet, virkeligheten er ofte mye gøyere enn en film greier å være, sier Haaland fornøyd.

Hun giftet seg med Erling Borgen i 1991, og har siden bodd sammen med ham rundt om i verden, i Latin-Amerika, Kina, USA, Oslo og Bergen. I 1993 fikk de datteren Julianne, og 11 dager før Agnetes far Wilhelm Jakob døde i 1995, fikk de sønnen Jakob.

– Faren min fikk kreft og Alzheimer, og ble bare 70 år. Jeg syns det var altfor tidlig. Men det var en gave å få et nytt lite barn i verden akkurat da.

I 1998 døde moren Anne av kreft. Hun ble 73 år.

– Begge foreldrene mine fikk møtt Julianne. Men jeg skulle jo ønske at de hadde fått se begge ungene mine vokse opp, sier Haaland trist.

Sønnen hennes Jakob skulle mange år senere bli landskjent for hovedrollen som Linus i NRKs julekalender «Linus i svingen». I dag studerer han filosofi og driver med musikk. Søsteren Julianne er også student og var nylig en av mange som bidro til at ungdommer på Ryen fikk bygget ungdomsklubben «Blokk 34». Det ble åpnet av Oslos ordfører Marianne Borgen, som også er Juliannes tante.

– Jeg fikk lov til å være med på åpningen forrige uke, er veldig stolt av det ungdommene i Blokk 34 har fått til på Ryen! Men Marianne kom ikke fordi Julianne var involvert, altså! Hun kom fordi hun som ordfører er opptatt av barn og ungdom i Oslo.

Les også: «Du sitter aleine på Grünerløkka med blødende brystvorter. Og så ber du dem føde mer?»

En stund sitter Agnete Haaland på Litteraturhuset og er tydelig en veldig stolt mor. Men hun blir mer tilbakeholden når vi kommer inn på arbeidskonflikten hun i årene 2014–2015 måtte håndtere som sjef ved DNS, og den rollen mannen hennes fikk i den forbindelse. Det ble rettssak mot teateret, og en stund skrev Bergens Tidende meget kritisk om ledelsen ved DNS. BTs kulturredaktør Hilde Sandvik hevdet så på trykk at Erling Borgen etter premierevisningen av «Hellemyrsfolket», hadde brølt til henne i foajeen: «Du skal skamme deg!» Så hadde Borgen lagt til at hun kunne være glad hun ikke hadde støtt på ham i parken om morgenen, der han pleide å lufte hunden. Det «hørtes ikke hyggelig ment ut», sa hun til Dagbladet, og mente han virket «aggressiv».

Borgen unnskyldte seg i et innlegg i BT, men avviste at han mente å true. Han ville bare snakke om BTs dekning med BT-redaktøren mens han likevel luftet hunden. «Det er ingen kamphund, men den snille fuglehunden Laban», presiserte han.

– Laban var en liten kosehund, en Welsh Springer Spaniel. Jeg var ikke der i foajeen, så jeg har ikke så lyst til å si noe om den episoden med Erling. Men det stemmer at jeg arvet en ubehagelig arbeidskonflikt ved DNS, som jeg som sjef måtte håndtere. Og så kan jeg si at Erling er min ridder. Han løfter og dytter meg fram. Jeg hadde aldri søkt sjefsstillingen ved DNS, om det ikke hadde vært for ham, sier Haaland, og understreker at uansett om hun får jobben på Nationaltheatret eller ikke, så skal hun i 2020 hjem til Oslo. Til Erling og hunden, og ungene som bor i samme by. Det vil si, akkurat i øyeblikket er den ellers så seriøse samfunnskritikeren Erling Borgen på verdens største tryllemesse, Blackpool Magic Convention, i rollen som amatør-tryllekunstner.

– Han begynner å bli ganske god! Han pleier å opptre for familien om sommeren.

– Jeg syns jeg leste at han pleier å sage deg i to?

– Nei, altså, han stikker av og til 15 sverd gjennom hodet mitt, og sånn, det gjør han. Men han har ikke saget meg i to ennå. Ja, han er en vidunderlig mann. Det var helt riktig at jeg valgte ham.

Like etter forlater vi Litteraturhuset (og den nynnende Odd Nordstoga). Vi går gjennom Slottsparken, og nå er det like før vi støter på den frosne Camilla på sin sokkel. Men før det foreslår Agnete Haaland at hun kan jo kanskje klemme noen trær, til ære for fotografen.

– Min onkel Arild sa alltid: «Ser du et stort tre, så skal du gå bort å klemme det».

– Gi en god klem til Moder Jord, liksom?

– Noe sånt, ja! ler Haaland, og legger armene godt rundt nærmeste tre.

Fem favoritter

Musikk: I ungdommen var det Stones og Bowie. Nå heier jeg på sønnen min Jakobs musikkprosjekt «Borgen».

Film: Umulig å velge en! Men «Cinema Paradiso» husker jeg som en stor opplevelse.

Bok: «Ditte menneskebarn», av Martin Andersen Nexø.

Mat: Sjømat og fisk, gjerne selvfisket.

Sted: Gården vår i Alversund utenfor Bergen. I utlandet: Kunstbyen Berlin.

Mer fra Dagsavisen