Javel, statsminister

- Å, nei! Nå glemte jeg matpakka mi!

Tidenes yngste rådgiver ved Statsministerens kontor (SMK) synker resignert tilbake i forsetet i drosjen. På radioen synger Eurythmics «Sweet dreams are made of this».

- Hadde jeg ikke med meg nøkler?

Tonje Brenna rister på vesken når hun går ut av taxien. Det klinger der inne et sted.

- Nå er vi veldig tidlig ute, dere. Men på NRK er det kaffe, da, og det er koselig.

Brenna er lett å bli kjent med. I løpet av fem minutter vet vi følgende: Tonje Brenna synes matpakker er koselig. Men den egentlige grunnen til at hun smører skiver hver morgen er at hun har diabetes. «Da kan det være kjekt å ha egen mat».

Hun pleier å lage lavkarboknekkebrød, for det er kjempelett, og hvis det blir brent så gjør det ingenting, for da smaker det bare popcorn. Man kan ha salsa og rømme på, eller bruke dem som krutonger. Selv prøvde hun soltørkede tomater og parmesan. «Det var godt, ass».

Hvis alt annet feiler, er Brennas plan B å drive en afterwork pub. «Du får en kaffe, en øl, et glass vann, et lite måltid og snus». Hun begynte på høyere utdanning tre ganger, men var mer hypp på å jobbe i AUF.

Tonje Brenna er i ferd med å avslutte som generalsekretær i AUF. Vi er med Brenna på hennes første dag i den nye jobben. Men først skal hun være gjest i Politisk kvarter.

- Jeg mistenker at journalisten vil spørre meg om hva mitt første råd til statsministeren blir. Mitt svar: Det spørs hva jeg blir spurt om. Det gjør jo det!

Hun blar i avisen som ligger på bordet. Det handler om Sigrid-saken.

- Dette er trist. Lurer på hva de tenker. Foreldrene. Om de har sovet i natt.

Hun blar videre. Det er overskrift om skyting ved et sikh-tempel i USA.

- Tenk å skyte i et tempel. Det er grusomt.

Hun legger vekk avisen og bretter opp et håndskrevet notatark. Skribler ned en setning eller to. Putter en snus under leppen og plukker opp iPhonen, hvor hun følger Curiosity-landingen på Mars.

- Du skal være ganske tålmodig hvis du driver med romfart. Jeg liker så godt Knut Røed Ødegaard. Jeg husker det gikk et intervju på NRK hvor han i en halvtime svarte på spørsmålet om når det er realistisk å få til dette. «Det er helt utrolig! Det er like før! Det er bare 10 til 15 generasjoner til!» Journalisten spør «Så det er så lenge til?» Og han bare: «JA! JA! JA! Men tida går fort!»

Hun gestikulerer vilt med armene.

- Du er ganske raus hvis du kan glede deg over noe som vil skje etter din tid. Han stemmer sikkert Arbeiderpartiet, vettu.

- Første skoledag?, spør SV-politiker Snorre Valen når de er på vei opp til studioet der Brenna skal intervjues i Politisk kvarter.

- Ja, det føles litt sånn.

Når han spør NRK-journalisten om å få låne penn og papir, åpner Brenna vesken: «Jeg har! Statsministerens kontor ordner opp!»

- Men du, er det sånn «West Wing» på SMK? Walk and talk, spør Valen.

- Jeg har tenkt å innføre det i dag. Det er viktig for folkehelsa. Alle avgjørelser tas i bevegelse.

Under intervjuet blir hun stilt spørsmålet hun visste hun ville få, og hun gir det forberedte svaret. Men NRK-journalisten gir seg ikke så lett:

- Hva ville rådet ditt vært hvis du hadde møtt ham på et nachspiel under Arbeiderpartiets landsmøte og ikke var avhengig av å få lønninger av ham senere?

- Det er vel lite sannsynlig at jeg ville møtt statsministeren på nachspiel under Arbeiderpartiets landsmøte, ler hun.

Hun sjekker telefonen på vei ut og smiler bredt.

- Er det mamma som har sendt SMS?

- Nei, det er sjefen.

- Hva skrev han?

- «Veldig bra!» Er han glad, er jeg glad. Hørte dere nachspiel-spørsmålet? Kanskje han var spesielt fornøyd med svarer mitt der.

«Statsministerens kontor», sier hun til taxisjåføren og setter seg inn. Hun legger fra seg mobilen og forteller om en episode på lørdagskvelden.

- Jeg var på vei hjem etter å ha vært barnevakt. Da begynte en stor guttegjeng å følge meg. Jeg tenkte «Hva skjer?» De kommer skikkelig nære: «Gratulerer med ny jobb, da! Jævlig stilig.» Og jeg tenkte, «Fy søren, du er så innbilsk, Tonje!». Man må ta seg i det altså.

- Du har jo klipt deg. Kanskje de ikke kjente deg igjen.

- Jeg klippa meg ganske nylig, ja. Jeg er sånn vitnekjendis, så jeg gjorde det etter at jeg hadde vitna. Jeg hadde tenkt å klippe meg i over to år. Samboeren min var veldig på, og hadde avstemning på kontoret. Jeg feiga ut hver gang jeg skulle gjøre det. Men når jeg skulle på hytta i to uker uten innlagt vann, tenkte jeg at nå gjør jeg det.

Hun har bodd sammen med den tidligere AUF-lederen Martin Henriksen i snart to år.

- Det er ikke sånn at han bestemmer hvordan jeg skal se ut på håret, altså. Men dette var han overraskende engasjert i. Jeg ble litt stressa, ler hun.

Taxi-sjåføren stopper ved regjeringskvartalet.

- Det går ikke an å kjøre lenger, sier han

- Nei, du det er ikke i høyblokka, det er på Glacisgata. Nede på Akershus festning.

- Å!

- Sorry, det burde jeg ha sagt ifra til deg.

- Neinei, det er ikke din feil, sier sjåføren og kjører videre.

- Du kan bare stoppe her, så får du ikke kjeft, sier hun til sjåføren når han kjører inn porten til Forsvarsdepartementet.

Hun går mot vakta i luken.

- Hei! Tonje Brenna heter jeg. Jeg skal visst begynne å jobbe her i dag.

Brenna stod ved vinduet på kafébygget da hun hørte skuddene på Utøya 22. juli i fjor. I to timer lå hun på ei berghylle i vannkanten med en såret jente inntil seg. Da jenta begynte å bli kald, kritthvit og pustet ujevnt, hvisket hun til henne «i morgen er vi hjemme, da er det varmt og vi kan se lørdagsfilmen sammen med foreldrene våre». På Sundvolden hotell brukte hun mye tid på å bistå politiet før hun reiste hjem lørdag kveld og deltok i Domkirken på søndag. Mandagen etter massedrapene var hun på jobb. Hun tok lederansvar og reddet liv på Utøya. Flere har omtalt henne som en helt.

- Vi kan godt snakke om Utøya, men jeg har ikke lyst til å være terrorjenta. Folk blir jo lei av å lese om det.

- Føler du at folk ser på deg som terrorjenta? Eller ser annerledes på deg enn før?

- Nei, jeg synes egentlig ikke det. Men jeg gidder ikke å fortelle alt på nytt. Jeg vil ikke at halve portrettet skal handle om 22. juli, fordi det er ikke halve meg. Det er en liten del av meg. Det er to timer av et 24 år langt liv. Det er ikke noe ålreit å fortelle hva jeg har gjort på en måte som utleverer andre. Jeg eier bare min egen historie, men jeg kan ikke fortelle min egen historie uten å fortelle om andre, da blir det litt vanskelig. Noe av grunnen til at jeg har orka å stå opp om morran og gå på jobb er at jeg går til psykolog. Jeg har vært bevisst på det hele tiden, at jeg måtte ha profesjonell hjelp.

Før hun går opp i tredje etasje til Statsministerens kontor, må hun få seg adgangskort.

- Jeg har veldig dårlig selvtillit akkurat nå. Du, bare se her. Se på adgangskortet mitt. Hvis du sier at jeg ser bra ut blir jeg dritsur. Ser ut som jeg kunne vært med i «Beavis og Butthead».

Kommunikasjonssjefen og en av statssekretærene beroliger henne ved å vise fram sine adgangskort, men det hjelper ikke.

- Disse møterommene 1, 2 og 3 forvirrer meg veldig, sier Brenna og stikker hodet inn i statssekretær Hans Kristian Amundsens kontor.

- Sjekk du har fått flatskjerm `a, utbryter hun.

- Det er en gave, sier Amundsen.

Hun ser på flatskjermen som henger innpakket på veggen.

- Du dro på ferie, kom hjem og fikk en TV i gave?

- Ja, men jeg har ikke fått pakket den ut ennå.

- Nei, du skal sikkert få folk til å gjøre det for deg.

- Dere ungdommen nå til dags, altså, sier Amundsen og ler.

Det første Brenna gjør når hun ser kontoret sitt er å ta bildet av det.

- Skal legge det ut på Facebook. Det er viktig.

Hun stikker hodet ut av kontoret.

- Nå er jeg litt retningsforvirra. Det må jeg innrømme. Men jeg har ekstremt god fotografisk hukommelse. Det har jeg fått mye igjen for.

Vi møter henne igjen når hun er ferdig på jobb neste dag. Hun slenger seg ned på benken. Tar av seg jakka. Putter en snus under leppen, og ligger mer enn hun sitter.

- I går var en veldig bra dag. Det var introduksjon til alt i hele verden. Men det er ikke en jobb hvor du får stillingsinstruks. Du må finne din egen stil og gjøre det du føler er riktig.

Hun masserer nakken.

- Jeg er ikke sliten. Men jeg tror jeg har vært nervøs i forkant. Da jeg kom hjem i går kjentes det som nakken var for kort til hodet. Du blir veldig redd for å gjøre noe feil og jeg har fortsatt ikke tatt en telefon der jeg sier: «Det er Tonje Brenna, jeg ringer fra Statsministerens kontor». Det er en helt annen schwung over det.

Hun heiser seg opp og begynner å sminke seg, før hun skal fotograferes.

- Men gjett hva? Da jeg gikk hjem i går bestilte jeg en ommøblering av kontoret. Tidligere stod pulten min som skranke når folk kom inn, det liker jo ikke jeg, for på velferdsfag lærer vi at høye skranker ofte oppleves som mentale sperrer, så nå har jeg avviklet NAV-kontoret og innført rådgiverkontoret. Nå er det er hyggeligere å komme inn. Jeg har fått ordna meg to små stoler og et kaffebord. I morgen skal jeg ta med potteplanta med alle hilsener som jeg har fått av AUF, smiler hun.

- Og for å toppe det hele kom en ung mann inn og sa: «Så Brenna, hvilken vegg vil du ha TV-en på?» Jeg fikk også klem av sjefen.

Tonje Brenna vokste opp på Holmlia. Selv om hun flyttet som 12-åring, husker hun tida godt.

- Vi fant på så mye sprell. Allerede i tredje klasse på barneskolen hadde vi demonstrasjonstog mot Carl I. Hagen og alle kunne si «hei» og «ha det» på ti forskjellige språk. Vi hadde vennskapsgrupper, hvor vi var fem-seks stykker på en gruppe som var hjemme hos hverandre og spiste mat som man lagde hjemme hos seg selv. Jeg tror ikke jeg reflekterte én gang over at vi hadde hundre forskjellige farger. Når vi skulle på håndballtrening nedi hallen, var vi seks stykker på én sykkel og trilla ned den lange bakken. Jeg husker det som kjempebra.

- Hvorfor flytta dere?

- Fordi han som senere ble mannen til moren min hadde jobb på Lillestrøm. Han er snekker. Vi var på visninger på Lillestrøm, men Jessheim var like bra og hundre ganger billigere. Å! Her var det mange maur, sier hun plutselig og reiser seg opp.

- Skal vi dra et annet sted?

- Nei, vi kan sitte på jakka mi. Så jålete er vi vel ikke. Er vi det? Sett deg, da! Du er ikke så glad i maur du heller, sier hun og lager plass.

Moren og faren gikk fra hverandre da hun begynte i første klasse.

- De bodde på hver sin kant i borettslaget, husker jeg. Jeg var en uke her, en uke der, og så ble de sammen med hver sin kjæreste, og så giftet begge to seg. Vi er to søsken med samme mor og far. Og så er det en til med samme far. Og så er det en til med samme mor. Og så er det tre stesøsken etter det.

- Hvordan opplevde du skilsmissen?

- Jeg kan faktisk nesten ikke huske at de har vært sammen. Nå synes jeg egentlig det er mest rart å tenke på, de er veldig forskjellige.

- Hvordan var det å flytte til Jessheim?

- Det var veldig rart å komme inn i en klasse hvor alle var hvite, hadde blondt hår og blå øyne. Sånn følte jeg det. Og så var det en annen væremåte. På Holmlia var det om å gjøre å være kul og tulle og fjase, men på Jessheim var det oppriktig konkurranse om å være best på skolen. Og så var det en del rasisme. Enkelte hadde ikke møtt et menneske med minoritetsbakgrunn i hele sitt liv, men likevel snakka de som om at alle innvandrerne var kriminelle. For meg var det helt merkelig. For innvandrerne var jo mine venner. Jeg følte meg ikke hjemme i begynnelsen. Men etter hvert trivdes jeg veldig godt.

- Når ungdommer fra Holmlia begynner på videregående skole i andre deler av byen, snakker de ofte om hvordan det er så annerledes der ute.

- Ja, det var annerledes der ute. Vi var unge og levde i en boble. Det som er så rart med å komme ut av den bobla er at det er ditt hjemsted det snakkes så nedsettende om. Men for meg var det trygt, lunt og godt. Jeg husker barnehagetanta mi snakka urdu til meg og jeg svarte henne, jeg. Sånn var det bare. Noen var borte når det var eid. Noen fasta. Noen var borte til jul. Noen hadde brunost på matpakka, noen hadde nudler, noen hadde ikke matpakke, de delte vi matpakka vår med. Når det var skitur hadde en av ti i klassen ski, de andre tok med to par og så delte vi. Jeg lærte mye av å vokse opp der.

Hun husker at de hadde avstemning på håndballaget en gang om man skulle få spille med slør eller ikke.

- Det var den største selvfølgelighet. Så klart skal du få spille håndball, selv om du går med slør. Og så 15 år etter, sitter vi her og bruker en hel sommer på å diskutere hijab eller niqab, som det er ... hvor mange? 13 mennesker i hele Norge som bruker? Noen ganger følte jeg at vi som 10-åringer resonnerte klokere enn det enkelte voksne gjorde i debatten om hijab.

Hun holdt kontakten med vennene fra Holmlia da hun flyttet:

- Jeg snakket veldig mye med bestevenninna mi da jeg flytta til Jessheim, om hvor rart og blendahvitt det var der. Så ble Benjamin drept, og på ett vis ble jeg utenfor fellesskapet i den gamle vennegjengen min. Jeg bodde ikke der. Jeg kjente litt på ... du får nesten identitetskrise. Hvem er jeg? Jeg fylte faktisk 21 eller 22 år før jeg følte at jeg for eksempel kunne gå i bunad. Det var ikke en del av meg.

Hun husker en gang de skulle ha sommerleir på Utøya.

- Det må ha vært noen år siden. Da var det en forelder som ringte og lurte på om det var farlige dyr på Utøya. Først tenkte jeg: Det var et rart spørsmål. Men det er jo ikke det. For hvis du kommer fra et land hvor det å ha tak over hodet er luksus og det er farlige dyr i skogen, så er det ikke så rart å lure på hvorfor noen velger å sove ute.

Brenna ble aktiv i AUF etter oppfordring fra kulturminister Anniken Huitfeldt.

- Jeg møtte henne under valgkampen i 2005. Jeg har vært heldig. Det er mange som har investert i meg og tenkt: «Hun er flink. La henne få den jobben, eller vi gir henne det vervet». Jobben på Statsministerens kontor er ikke en premie jeg har fått for noe jeg har gjort før. Jeg har fått en mulighet til å bevise at jeg kan noe. Du får lov til å gjøre en jobb. Hvis du gjør den bra får du kanskje lov til å gjøre noe annet senere.

Planen hennes er at statsministeren sitter i fire år til.

- Det viktigste jeg kan gjøre er å være med å spille ham best mulig. Hvis han funker, er det mye som funker. Da tror jeg vi vil vinne valget.

- Hva gjør man når man er politisk rådgiver?

- Mye av det handler om å være i nærheten av sjefen. I nærheten av det som skjer sånn at man kan bidra med å løse ting. Det handler om å få hverdagen til å gå opp, planlegge reiser, få endene til å møtes. Alle sånne praktiske ting.

Om sin unge alder sier hun:

- Et politisk parti og en regjering kan ikke representere folket hvis ikke folkets sammensetning er representert internt i partiet eller i regjeringen. Det jeg har å bidra med som ung, er det samme som en godt voksen person har å bidra med. Velgere er fra 18 til 110 år.

Første dag på jobb fikk Brenna klesinstrukser fra småpompøse statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

- Jeg må ha skjorte og dress. Men det er greit det, altså. Jeg gadd ikke å kjøpe før jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha det. Det koster jo litt penger, liksom.

Dagen etter går hun fortsatt uten.