Highasakite kan stå foran et internasjonalt gjennombrudd, men Ingrid Helene Håvik blir flau når hun kalles en popstjerne.

Ingrid Helene Håvik og nødvendigheten av glitrende gugge

Ingrid Helene Håvik vil at musikken hennes skal se ut som hvitt strobelys. Hun mener Highasakites låter ikke er så svartsynte som folk skal ha det til.

Dama står i et mørkt rom, og under senkede øyelokk sender hun deg et blikk cooler than life. Hun svinger seg muskuløst rundt en stang før svart olje begynner å piple ut av hull i bryst og lår. Hun synger: «Send someone not likely to die. Send someone who’s vital. Send a fighter». Til slutt synker hun ned i et oljefylt bur, og to lyskastere slukner i musikkvideoen til Highasakites låt «Someone who’ll get it».

Dama heter Ingrid Helene Håvik. Her hun sitter på en krakk på Carl Berners plass, er hun mild og vennlig, snakker med lav stemme på Ålesundsdialekt. Fortsatt tøff, men kontrasten er likevel stor fra den rå skikkelsen i videoen.

– OK, er den det? Jeg prøver jo å få fram hva jeg syns ser fett ut foran kamera. Det er ikke meg som menneske, men min estetiske smak som skal framstå for offentligheten. Men når jeg sitter her og prater med deg må jeg jo være et medmenneske og en hyggelig person. Jeg kan jo ikke sitte her og være rå.

I mai slapp Highasakite sitt tredje album «Camp Echo», som fikk jevnt over gode kritikker og som markerer en mer elektronisk vending i bandets musikalske uttrykk. Bandet som Håvik og trommeslager Trond Bersu startet mens de gikk på jazzlinja ved NTNU i Trondheim i 2011, er i ferd med å bli et av Norges største, også internasjonalt. Denne våren har de vært på lanseringsturné i Europa, før to rene promoturneer der de besøkte ulike radio- og TV-stasjoner i Tyskland og England. Bandet har en lang sommer og høst med spillejobber foran seg. Glastonbury-festivalen er nettopp unnagjort, Roskilde står for døra og i august kan bandets frontfigur rusle ned til Tøyenparken fra leiligheten på Rosenhoff for å spille på Øyas største scene. Deretter står USA og Tyskland for tur. Turneen kan bringe med seg et internasjonalt gjennombrudd, men akkurat det er Håvik rolig på.

– Vi er ikke et band som slår gjennom på samme måte som hit-artister. Vi bygger oss sakte, men sikkert opp, beveger oss sakte oppover listene. Men nå spilles vi på radio i land som Tyskland, England og Australia, så det går jo bra.

– Dere spilte på Roskilde i kjølvannet av debutalbumet «All That Floats Will Rain». Hva blir annerledes nå?

– Sist var det akustisk med fjær og harpe, det var liksom ikke måte på. Nå skal vi kjøre på med lysshow og ny musikk, og spille klokka elleve om kvelden rett før Meshugga. (Svensk ekstremmetallband journ.anm.)

Les også: Oversikt: Festivalene står i kø

I fjor fikk Highasakite Spellemannsprisen for Årets popgruppe, mens Håvik ble kåret til Årets komponist. Hun både komponerer låtene og skriver tekstene, før bandet og produsent Kåre Vestrheim bidrar med sitt. Før forrige plate, «Silent Treatment», hadde hun et skriveopphold i Istanbul. Denne gangen var hun reiselei og dro ikke lenger enn til Larvik, med daglige opphold på spa på Farris bad. Ut av det hele kom ni tekster til albumet som fikk tittelen «Camp Echo». Den viser til en leir på Guantanamo, men har også andre betydninger.

– Jeg googla det og tenkte shit, det er også navnet på en sommerleir for ungdom i USA. Jeg syntes det satte ting i perspektiv. Ordet «echo» har også en musikalsk referanse i seg. Og så har vi Alfa, Delta, Echo – militære navn for bokstaver.

I åpningslåta «My Name is Liar» finner vi gjenkjennelige tekstlinjer som «Enemies of freedom» og «Freedom itself is under attack». På en annen låt siteres eks-president Bush på ny: «Either you are with us, or you’re with the terrorists», og spredt rundt på plata er sitater fra en krigsveteran. Omtalen har fokusert spesielt på hvordan plata tematiserer krig og terror, og hvordan dette skiller seg fra en mer kjærlighetsorientert tematikk på de forrige platene. Men Håvik er ikke helt med på det.

– Krig og terror har preget nyhetsbildet mens jeg har sittet og skrevet de siste par åra. Det som foregår rundt en blir jo en inspirasjon. Men jeg vil ikke si at hele plata er politisk, jeg syns det er kjærlighetssanger også. Jeg vil at låtene skal kunne tolkes på mange måter, at det skal være opp til lytteren hva de handler om. Derfor syns jeg det er litt dumt at det blir så overdrevet fokus på det politiske aspektet, for det kan jo også være en beskrivelse av noe nærere enn et overordna verdensbilde.

I forbindelse med utgivelsen av «Silent Treatment» i 2014 sa Håvik at hun ikke visste hva annet enn kjærlighet hun kunne skrive om for at musikken skal ha verdi. Alternativet ville vært et sterkt politisk budskap, men hun fikk ikke til å skrive om det på en måte hun følte et slikt emne fortjener. Har det endret seg?

– Jeg vet ikke, men jeg syns i alle fall at jeg har skrevet hemmelig nok om det. Og jeg har gjort masse research. På Youtube, Wikipedia og i NRK–dokumentarer.

I 2011 ga PJ Harvey ut albumet «Let England Shake», der Storbritannias invasjonshissige linje får gjennomgå. Harvey leste seg opp på krigshistorie, og på vitneutsagn fra soldater og sivile i Afghanistan og Irak.

– Jeg tenkte da at det må være forløsende å lage en plate som ikke er meg meg meg. Men nå syns jeg jo at «Camp Echo» er veldig meg meg meg, da. Meg meg meg ser ut over verden, liksom.

Tekstene om terror har ført til det hun syns er underlig respons fra journalister.

– Jeg får rare spørsmål som «Hva har det med deg å gjøre? Dette er jo noe som skjedde i USA». Som om det ikke skulle påvirke oss. Rart hvor mye folk distanserer seg fra ting som skjer andre steder.

– Den siste tida har angrepet på en skeiv klubb i Orlando fått mye oppmerksomhet også i Norge. Hvordan var reaksjonen din på det?

– Det var helt for jævlig trist og urettferdig. Men det har ikke noe mer med meg å gjøre enn med andre bare fordi jeg har skrevet tekster om terror.

Ingrid Helene Håvik beskriver seg selv som en ganske ekstrem pessimist, også når det gjelder framtidsutsiktene for terror og klima.

– Jeg har ingen tro på at ting skal bli bedre. Valgene og tiltakene man gjør er stusslige. Men jeg håper selvfølgelig at det snur.

– Kan musikk og tekster påvirke utviklinga?

– Kanskje det kan påvirke noen. Nei, jeg tror egentlig ikke det.

Tekstene hennes er ganske så mørke, men hun mener de har et lys i seg som ofte overses.

– Det er et håp og en kamplyst i dem. Man har ikke gitt opp, det er ikke en overgivelse til det mørke, men en styrke.

På videoen til låta «Golden ticket» synger en gullforgylt Håvik: «I have been madness, I have been war, I have been sadness». Svartsynt nok, men når refrenget kommer er det ganske riktig med både kamplyst og håp: «I’ve got a golden ticket, I’m out.» Mer dystert later det til å være i låta «Chernobyl»: «When I came home to Chernobyl/I am the bomb/I dream of nothing». Men selv her ser hun et lys.

– Kanskje er det bare følelsen jeg legger i det. Det er vanskelig å snakke om tekstene uten å brette ut for mye.

Også humor og satire finnes ifølge henne i tekstene, som i «Deep Sea Diver».

– Den er satt på spissen, en sang der man er frekk i kjeften.

– Tror du folk drar kjensel på satiren?

– Håper det. På den forrige plata var det jo Iranlåta. Jeg håper folk ser det som satirisk, hvis ikke er det jo bare helt tåpelig.

– Jeg hater å sminke meg når det er fint vær.

Dagsavisens fotograf er på vei, og på imponerende kort tid har vokalisten turnert lommespeil og sminkepung med et uklanderlig resultat. Men i slutten av tenåra brukte hun ikke sminke i det hele tatt.

– På ungdomsskolen gikk jeg med saggebukse og hettegenser, og var tøffere enn toget. På videregående hadde jeg bare lyst til å se gjennomsnittlig ut, og gikk med vanlig genser og bukse.

Den største forandringen den offentlige personen Ingrid Helene Håvik har gjennomgått siden Highasakite ble etablert, er at hun har blitt mer opptatt av utseendet sitt.

– Det er naturlig siden det blir tatt så mange bilder som folk ser. Jeg syns det er gøy å jobbe med det visuelle. Både bilder og videoer, lys og klær handler om å reflektere hvordan vi vil at musikken skal se ut. Hadde vi bare hatt duse bilder, ville folk oppfatta musikken som mildere.

Bandets elektroniske vending med «Camp Echo» har ført med seg et råere visuelt uttrykk. Men det handler også om at bandet har mer å rutte med.

– Musikkvideoer sto ikke på budsjettet til «Silent Treatment», så de ble laget på andre sine premisser. Men det var en mer akustisk plate, så vi ville ha duse bilder, gult lys. Det er mer skjønnhet i det. «Camp Echo» er veldig elektronisk, med småstrenge tekster, og da er det fint med hvitt strobelys, glitrende klær og harde kontraster.

Det var musikkvideoen til The White Stripes «I Just Don’t Know What To Do With Myself» som ga inspirasjon til den ene av to videoer som ble sluppet under utgivelsen av det siste albumet. Her poledanser en lettkledd Kate Moss i svart–hvit tapning. Håvik bestemte seg for å lære seg poledance. Det krever ikke bare muskler å snurre rundt på en loddrett stang, men vilje til å tåle å legge huden i klem.

– Jeg trente sammen med noen utrolig dyktige toppidrettsutøvere, skikkelige hardhauser. Jeg sa: Det gjør vondt. De bare: Ja, men det gjør vondt. Hva er problemet?

Videoen til «Someone who´ll get it» levner ingen tvil om at hun tåler smerten. Det brutale uttrykket forsterkes av blodårer som sprenger seg fram i huden og av den svarte væsken som begynner å piple. Det er ikke spor av den cheesy poledansinga vi kjenner fra strippekulturen.

– Man assosierer det kanskje med lugubre strippebarer. Assosiasjonen i seg selv er jo litt mørk. Jeg tror det var viktig å bryte med det elegante så det ikke bare er en dame som står og poledanser. I stedet kommer det sykelig gugge ut av henne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En anmelder som gjorde et sveip gjennom Håviks karriere, merket seg hvordan jazzlinjestudenten omfavnet jazzpop med sitt tidligere band «Your headlights are on», før hun med Highasakite gikk fra beskjeden indiepop og indianerimage til designerklær og poledance. Med andrealbumet ble publikumsmassen utvidet fra indiepublikummet til hvitvinsdrikkende jentegjenger, og det i utsolgte lokaler. Uskylden var borte – den lille gjengen med musikkstudenter var nærmest blitt et stadionrockband. Ingrid Helene Håvik var blitt en vaskeekte frontfigur.

– Hva går gjennom hodet ditt når du hører ordene Ingrid og popstjerne?

– Flaut.

– Føler du deg som en popstjerne, da?

– Nei.

– Flere anmeldere har omtalt deg som Norges mest usannsynlige popstjerne?

– Det var litt kult sagt, var det ikke det da? Jeg ble glad da jeg leste det, men jeg glemte det med en gang etterpå. Jeg har bare lest to anmeldelser. Jeg har vært veldig streng på at jeg bare skal lese dem som har toppkarakter.

– Hvorfor er du en usannsynlig popstjerne?

– Jeg er jo ingen soloartist selv om dette er mitt prosjekt, jeg starta det og det er mine låter. Men vi er jo et band, og alle sammen er på pressebildene. Jeg slipper å stå der alene med den børen det er å være soloartist.

Håvik fant seg ikke helt til rette på jazzlinja i Trondheim, og sluttet uten å ha tatt alle fag. Hun passet bedre til å være selvstendig næringsdrivende enn student, kjente seg mer hjemme i pop enn i jazz. Men mye av det hun lærte har hun tatt med seg, spesielt til låtskrivinga.

– Det er veldig jazzlinje å herme, få ting i blodet før det skal ut igjen. For å bli en god låtskriver tror jeg man må lære hvordan låter ofte er bygget opp, enten man vil følge en form eller bryte med den. Hvorfor digger jeg denne låta, hvorfor er den så fin? Og så tror jeg man bare må skrive veldig mange låter.

Og det var først på jazzlinja at hun begynte med det. Tidligere hadde hun ingen tro på at låtskriving var en evne hun hadde.

– Da jeg gikk på jazzlinja var jeg flau, og nervøs for å vise det jeg laget til folk. Jeg satt og sang lavt på øvingsrommet, redd for at folk skulle høre.

– Men det er annerledes nå?

– Ja, nå kan jeg være superfornøyd med låtene, og høre på dem om og om igjen. Men jeg hører aldri på en plate når den er kommet ut. Da er det ikke noe mer å gjøre med den.

Håviks mor er sangpedagog og kordirigent, og ifølge dattera oppmuntrende, stolt og ikke minst kul. Et kjennetegn ved Highasakites vokal er nettopp hvordan Håvik korer seg selv, lag på lag i et nærmest sakralt uttrykk.

– Jeg hørte i hjel en plate med bulgarsk kor, såkalt vox de bulgaria. Det høres så dramatisk og spennende ut. Jeg tenkte hvorfor låter det sånn? Så har jeg testa det ut hjemme.

– Sitter du med instrumenter når du lager låtene?

– Sist satt jeg med piano, og litt harpe. Til førsteplata var det bare harpe. Nå har det bare vært synther og Mac.

«Camp Echo» har fått merkelapper som kunstpop, poprock, elektropop og rytmisk synthpop. Komponisten selv har en enklere definisjon.

– Tror jeg bare vil kalle det pop. Eller det er jo noe alternativt over det, vi kunne ikke vært med i Grand Prix.

Kanskje ikke, men hun er ikke dermed sagt fremmed for det vi vel kan kalle populær pop og ballader. I mai fremførte Highasakite Adeles hit «Hello» på ITV–programmet Weekend With Aled Jones. På spørsmål fra Diffus magazin i 2014 om hvilket band som har vært viktigst for henne, svarer Håvik Spice Girls. Dersom hun hører på dem i dag er det riktignok bare for å mimre.

– Som barn sang jeg med til Mariah Carey og Celine Dion. Jeg kan ha en viss ironisk distanse til eldre sanger, de er jo komiske iblant, men ofte flott komponert.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Nå som Highasakite legger ut på turné er det ikke usannsynlig at powerballader som «Love hurts» og «Wind of Change» vil gå på full guffe i en dansende buss. På turné lever de fem bandmedlemmene i en såkalt nightliner, med sovealkover og oppholdsrom, men ingen dusj.

– Vi våkner i en ny by. Har et par timer fri hvor vi kanskje går et sted og spiser frokost, før vi rigger til lydprøve. Så er det mat og konsert. Om kvelden drikker vi litt øl eller ser på film, går én etter én og legger oss. Så våkner vi i en ny by og det samme skjer igjen. Skikkelig campingtur.

– Får dere vært turister iblant?

– Ja, men det er ikke så gøy. Vi gikk til Anne Franks hus hvor det var fire timer å stå i kø, og vi tenkte at vi gidder ikke det her. Det er gøyere å finne på andre ting, som da Trond tok en tatovering, og Marte tok piercing i navlen.

– Ikke aktiviteter for hver eneste by, kanskje…?

– Det kjekkeste er bare å være sammen. Og å spille.

 

Fem favoritter

 

Musikk: Kanye West – Life of Pablo.

Film: The Straight Story.

Bok: Bibelen.

Mat: Peruansk.

Sted: Hjemme.