Hus og dus

– Jeg har en stor samling og tror jeg har flere par sko enn kona mi. Hun syns jeg tar uforholdsmessig stor plass i skoskapet. Mellom 10 og 20 par i forskjellige farger. Jeg gikk i joggesko til dress før også, men da vakte det ikke like stor oppsikt. Nå er det liksom blitt en greie som jeg føler at jeg må følge opp. Men, skal du først har en sånn greie, er det lite som er mer behagelig.

– Når var det du mistet styringa, egentlig?

– Jeg mener vi har styring i Bjørvika. Og det er ikke milliardsprekk heller. Det er en konsulent som har sagt at hvis vi ikke gjør noen grep så kan det bli en halv milliard i sprekk. Men så sier han også at om vi nå gjør disse grepene så kan vi redusere sprekken med halvparten. Så vi er ganske sikre på at det blir en overskridelse, samtidig har vi mange tiltak vi kan sette i gang for å sørge for at den blir minst mulig. Og de tiltakene har vi fordi jeg bestilte den konsulentrapporten i fjor høst.

– Er det den rapporten du ble ferska i å ikke ha lest?

– Nei. Du tenker på den Terramare-rapporten som kom for et år siden, som var blitt bestilt av etaten under meg – noe de gjør veldig ofte. Den ble jeg orientert om, så selv om jeg ikke leste den fra A til Å visste jeg hva som sto i den.

LES OGSÅ: Ledelsen i Bjørvika får strykkarakter

– Sikkert å bygge i Bjørvika

– Hender det at du ligger våken om nettene og plager deg selv med tanken på at vi bygger våre fremste signalbygg på en haug av mudder og vann?

– I renessansen bygget de byer på dårligere grunner enn dette. Og måten man bygger på i Bjørvika nå er man helt sikker på. Det som er bygget i det området fra gammelt av – østbanehallen og togsporene er mye mer usikkert. I dag fundamenterer man alt i fjell. De er krevende fordi man må opptil seksti meter ned. Men når først byggene kommer opp er de sikrere enn det aller meste som er bygget i denne byen. Hele Grünerløkka er bygget på leire. Og du ser husene etter hundre år er helt skeive. Og du har områder i byene som er bygget på flåter av tømmer – mye av Karl Johan er bygget på flåter. Men i Bjørvika bygger man på pæler i fjell.

– Men hvem var det som hadde lunsjpause da Olav Thon fikk tillatelse til å bygge den østblokkbrakka av et hotell like ved den nye operaen?

– Han var snartenkt og tidlig ute. Men det er vel ikke det vakreste bygget jeg har sett. Uansett er Olav Thon en mann som har gjort mye for byen og han skal ha for initiativ og engasjement.

LES OGSÅ: Vil hente Harry Hole hjem

Alternative foreldre

– Jeg fikk Playstation 4 av kona til jul, og har nærmest doktorgrad i Fifa-spill, smiler han lurt.

– Jeg drev mye med idrett i oppveksten. Langrenn og fotball. Og så ble jeg dytta utfor slalåmbakken da jeg var 4 - 5 år.

Opprinnelig kommer han fra et småbruk på Eidsvoll og er oppvokst med bier, katter og alternativt tenkende foreldre.

– Jeg er en ordentlig bondegutt, sier han stolt. Det opprømte tonefallet står i skarp i kontrast hans bakoverlente urbane klesstil.

– Vi drev med dyrking av grønnsaker og så hadde faren min bier. Masse bier, over 30 bikuber minst. Og katter, ja.

– Er du katte- eller hundemenneske?

– Jeg er nok et kattemenneske, selv om jeg neppe kommer til å skaffe meg katt nå. Men katten er et liberalt dyr.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Barn av  80- og 90-tallet

Som liten spilte han piano og sang i barnekor. Åtte år gammel gikk han helst rundt med kassettspilleren på skulderen og spilte Kiss på full guffe.

– Det var ikke så mye kultur i oppveksten, altså. Ikke på Eidsvoll. Men etter hvert fikk vi en bluesklubb, dit kom Stian Carstensen, Maarudgutta fra Nes og mange andre bra folk. Selv hørte jeg på mye forskjellig. Jeg hadde min Guns’n’Roses- og Metallica-periode. For øvrig gikk det mer i Kiss og W.A.S.P før Gun’sen. Og så hadde jeg en lang Pearl Jam-periode. Greia mi var at jeg hadde disse periodene gjerne to-tre år etter at alle andre hadde dem, jeg oppdaga bandene litt seint.

– Så det var litt som å komme på nachspielet i det festen er i ferd med å ebbe ut?

– Ja, musikalsk sett var det litt sånn. Jeg hoppa aldri på hypen, men skjønte etter hvert når noen virkelig var bra.

– Du er et barn av nittitallet?

– Egentlig litt blandings. Siste halvdel av åttitallet, første halvdel av nittitallet. Jeg hørte også mye på norske band. De som traff hjertet mitt var Raga, Dum Dum, de Lillos og CC Cowboys. Og de har fulgt meg siden, selv om jeg går mye mindre på konsert nå enn tidligere.

– Jeg likte matte og samfunnsfag, geografi og historie. Og hadde aldri kristendom, for det syntes ikke mora mi noe om. Isteden hadde vi religionshistorie og det syns jeg var spennende. Onkelen min er sogneprest og da jeg bestemte meg for en borgerlig konfirmasjon fikk jeg skinninnbundet bibel av han i gave. Vi hadde hatt lange samtaler før konfirmasjonen fordi jeg ville gå skikkelig inn i det. Men jeg ble ikke overbevist.

– Hadde du noen store forbilder i oppveksten?

– Bestefar var viktig for meg. Han var gartner, en klok og snill mann som jeg kunne snakke og diskutere med. Jeg følte kanskje ikke at jeg alltid fikk de beste diskusjonene med faren min, han var litt mer filosofisk anlagt og tenkte i større bilder. Med bestefar kunne jeg sparre med om ting jeg lurte på i livet, om hvordan samfunnet fungerte, sånne ting. Han var en sånn rolig og nedpå fyr.

– Jeg var også opptatt av Martin Luther King og Nelson Mandela. Det var den typen folk jeg ble fascinert av.

Vekket av Berlinmurens fall

Men det som skulle vekke hans politiske overbevisning og engasjement var den store hendelsen i Europa i 1989:

– Berlinmurens fall. Det var et helt spesielt øyeblikk for meg. Da skjønte jeg at jeg var med å oppleve noe som kom til å forandre verden for alltid, og jeg vil kalle det et helt definerende øyeblikk for mitt politiske engasjement, sier han og legger til:

– Jeg er nok et barn av Berlinmurens fall. Mange år seinere ble jeg engasjert i EU-kampen og det hender jeg kommer tilbake og holder foredrag for Europeisk ungdom. For noen år siden oppdaget jeg at det var folk der som ikke relaterte seg til murens fall. Det gjorde meg litt skremt. For det første skjønte jeg at jeg begynner å bli litt gammel. Og for det andre, at murens fall var definerende for meg betyr ikke nødvendigvis at det er definerende for alle andre. Bare det at vi ikke lenger har kald krig – de som er unge engasjerte EU-tilhengere i dag ser ikke alltid det – de har bare levd i en tid der det har vært et samlet Europa.

– Det er litt som når datteren min ikke skjønner hva det symbolet der betyr sier han og peker på telefonrørikonet på iPhone-skjermen.

– Hun skjønner heller ikke at telefonen først og fremst er til å ringe med heller.

– Men vi sneik på feil danskebåt og havnet på Jylland. Så måtte vi haike hele Danmark rundt før vi kom til Roskilde. Vi hadde ikke kjøpt billetter til festivalen, så vi måtte hoppe over gjerdet, og hadde heller ikke noe sted å bo. Men så møtte vi en fyr på torget i Roskilde sentrum, som sa: «Jeg skal reise bort noen dager, kan ikke dere bare låne leiligheten min, da?» Vi, som hadde haiket i tre dager, sovet ute på et jorde en natt og så ganske shabby ut, fikk altså låne leiligheten til en vilt fremmed fyr. Leiligheten hans lå midt i byen, og jeg skal love at det var to gutter som oppførte seg pent og vasket skikkelig ut etter seg da de dro. For en fantastisk god mann, ler han.

– Jeg har vært på Roskilde mange ganger etter det og har alltid bodd i telt. De siste gangene jeg har jeg bodd på pressecampen, det er litt mindre kaos.

Pearl Jam-tragedien

I 2000 ble ni mennesker trampet i hjel og enda flere skadet under konserten til det amerikanske bandet Pearl Jam på Roskilde. En av dem som sto fastklemt helt øverst ved den oransje scenen var Hallstein Bjercke.

– Etter det har jeg aldri stått rett foran en scene. Det var en dunkel, tåkete og regnfull kveld. Vi sto tett som sild i en tønne og kunne ikke bevege oss en millimeter. Jeg så ikke noe, men skjønte at det skjedde noe helt forferdelig rett rundt meg. Eddie Vedder sto på scenen og grein og tryglet oss om å rykke bakover. Men vi var helt låst. Den kvelden glemmer jeg aldri.

– Jeg har sunget mye Singstar opp gjennom og gjør det ganske godt. Det har ikke så mye med sangferdighetene å gjøre, men snarere med at man kan litt teknikk. Nå om dagen går det mest i Frost sammen med datteren min. «Let it go».

– Jeg har egentlig aldri hatt klart definerte planer om hva jeg ville bli, bare en idé om hva jeg vil forstå hvordan samfunnssystemene fungerer. Og så jobbet jeg altså med å redde et konkursbo og fikk det til! Da skjønte jeg at jeg kanskje burde studere økonomi, at jeg kunne bli god på det. Men jeg kunne like gjerne studert jus eller samfunnsøkonomi, en av de fagene som handler om å forstå hvordan samfunnet fungerer.

– Er det fordi du kan så mye om penger at du trives bedre med høyrefolk enn venstres gamle kjærlighet, KrF-erne?

– Som siviløkonom har jeg nok alltid blitt sett på som en blåskjorte av venstrefolk. Sannheten er at jeg trives nesten overalt. På Blitz, for eksempel. Jeg liker folk. Jeg har hengt mye sammen med RV-ere, SV-ere, Arbeiderparti-folk og Høyre-folk opp gjennom årene og har aldri vært så opptatt av å sette folk i bås. Selv om jeg ofte blir satt i bås selv, som blåruss.

Nå ble denne blårussen født i punkens høyalder 1977, og sier at han tror det bor en punker i oss alle, innerst inne. Hans egen, indre punker bor for tida i en tomannsbolig på Godlia med frukttrær og urtehage. Og solbær som han liker å lage syltetøy av. Å henge rundt på byens rockeklubber gjør han ikke mer, nå blir det heller rideskolen på Ekeberg med barna. Selv sosiale medier lar han seile litt i sin egen sjø.

– Jeg trodde det var en del av jobben din å være til stede i alle kanaler?

– Jeg er der, men mindre enn før. Jeg syns politikere på Facebook og Instagram er kleint og kunstig. Og Twitter blir for mye rælete diskusjoner, det handler mye om twitrokatriets trivialiteter. Jeg opplever at det er en liten klikk med folk som er så dønn engasjerte i alt, og jeg vil virkelig ikke bruke livet på å gå inn i diskusjoner med dem.

LES OGSÅ: Sier nei til betaling i Ringnes-parken

Raga Rockers på full guffe

Men selv om det blir mer syltetøy og mindre Twitter, har han ingen ambisjoner om å leve amish. De to døtrene på henholdsvis ett og fem år har begge fått hver sin iPad.

– Det er mine gamle pad-er riktignok, men de bruker dem. Datteren min på ett år kan låse opp en iPad. Jeg liker det, syns det er kjempebra. Jeg er teknologioptimist.

– Harry Hole er Oslo-gutt, og hører hjemme i Oslo. Stockholm har verken Schrøder eller Holmenkollen-bakke, smiler han.

– Jeg syns Jo Nesbø skriver veldig bra – og nå har vi en god dialog. Akkurat som at det var helt riktig å spille inn Millennium-trilogien til Stieg Larsson i Stockholm, så må filmen om Hole Hole spilles inn her.

Det høres ut som en koselig del av jobben. Men det spøker et kommunevalg over sommeren, og Bjørvika skal bygges ferdig.

– Hvordan opplever du det når så mange sier at de ikke har tillit til det du driver med?

– Jeg syns jo ikke det er noe hyggelig, jeg blir litt sur og lei meg. Samtidig er det en del av jobben. Jeg har ikke tenkt å gå rundt å være redd for det, eller la være å fremme saker og komme med løsninger jeg mener er viktige, bare fordi noen kan komme til å kritisere det etterpå. Det er en del av gamet å kunne stå i det.

– Så du lar deg ikke påvirke?

– Jeg blir jo påvirket av det. Men jeg kan ikke la det styre de beslutningene jeg skal ta.

– Hva gjør du for å koble av?

– Når jeg går ut fra en sånn vanskelig høring setter jeg Raga Rockers på full guffe på øret. En halvtime med høy Raga hjelper. Da får jeg ut litt gruff.

5 favoritter

MUSIKK: Jeg må ta noe jeg hører på akkurat nå, og det er de siste platene til Susanne Sundfør og Katzenjammer.

FILM: «Gudfaren»-trilogien. Og andre store mafiafilmer. Jeg er Pachino-fan.

BOK: Den definitivt beste boka jeg har lest i hele mitt liv er Stefan Zweigs «Verden av i går», om hans liv i Europa fra 1881 til 1942.

MAT: Alt av skalldyr.

STED: Wyllerløypa i Sørkedalen på snowboard. Når du kan stå og se utover fjorden en solskinnsdag er det få ting som kan måle seg.