Hus og dus

Vi står nede på havna, et steinkast unna danskebåthavna der drosjene pleier å sverme som bier når nordmenn ramler i land med posene fulle av pølser, tobakk og billig sprit. Her nede, mellom fiskehall og ferjeleie har Snøhetta funnet sin plass, arkitektbyrået som har så høy status at de har fått amerikanske skribenter til å legge inn den særnorske bokstaven ø i sine omtaler og avisinnlegg. Her, fra skur 39, kan de se helt bort på Den Norske Opera, et av de største arbeidene de har i skryteboka.

Utenfor den oransje inngangsdøra troner to monumentale skulpturer med hieroglyfer. Innenfor blir du møtt av en knallrød entré som leder inn i den store hallen der alle jobber. En signalrød og oransje sittegruppe deler midten av lokalet, en diskokule og hundrevis av små plastposer fylt med vann henger i taket og gir fingeren til alle som forventer seg en prismekrone.

- De holder seg ganske lenge, faktisk, opptil flere år før vi trenger fylle dem opp igjen, sier Kjetil Trædal Thorsen mens han tilbereder formiddagskaffen som en proff barrista og spør om vi vil ha en omvisning. Vi blir med inn på verkstedene. Det lukter høvelspon og lim, og Thorsen viser stolt fram en modell av en afrikansk landsby de er med på å planlegge, og 3D-printeren der han selv har printet både legoklosser og hodene til flere medarbeidere.

- I framtida kommer vi bare til å kjøpe filer vettu, sier han henrykt.

- Skal du ha middagsgjester og mangler ett sett kniver og gafler? Da er det bare å legge et sett bestikk inni her og printe i vei, sier han stolt, og holder opp en liten plastmodell de har printet av noe som ligner en golfkølle, men er et utkast til et nytt kirkebygg.

I 2004 fikk Snøhetta oppdraget med å tegne og prosjektere et museum på Ground Zero i New York.

- Det finnes neppe noen objekter i vår samtid som er av tilsvarende betydning for den emosjonelle tilstanden i et folk, sa Kjetil Trædal Thorsen i et intervju da det var klart at Snøhetta hadde vunnet. Lite visste han da om at Oslo skulle rammes av en stor tragedie noen år senere. Han husker godt følelsen av å besøke det ferdige senteret i Ground Zero.

- Spesielt The family room der alle brevene og gavene fra pårørende befinner seg var sterkt, da kunne jeg ikke la være å ta til tårene.

Nylig la Snøhetta fram sitt forslag til minnested etter 22. juli-tragedien. Men deres tanke om å flytte en liten bit av Kjærlighetsstien fra Utøya til regjeringskvartalet gikk ikke veien, isteden ble det torsdag klart at valget falt på forslaget til svenske Jonas Dahlberg.

- Men høyblokk i Nordmarka har du tro på?

- Å ja la oss snakke om den, sier han fornøyd når vi bretter ut en tegning av det gedigne hotellet de har foreslått oppført i Nordmarka. Et 40 meter høyt såkalt miljøhotell i tre på restene av gamle Bislingen fjellstue i Nordmarka til den nette sum av 300 millioner kroner er på grensen av det akseptable for mange.

- Dette bygget stikker jo ut som en sår tommel i terrenget?

- Ja, men jeg syns den er flott. Husk, ved å bygge i høyden setter vi bare et lite fotavtrykk i naturen i stedet for å bygge utover og røre masse landskap. Om dette skulle vært et kulturbygg der det er meningen at folk skal kunne mingle rundt ville jeg tenkt helt annerledes, men her skal folk primært sove. Og det er tenkt miljø både når det gjelder energiforbruk, teknologi og materialbruk. Så du kan si, ja det ser malplassert ut, men det gjør alt annet riktig.

- Du ser jo heller ikke huset når du er inne i det, heldigvis?

- Nei, det var akkurat det samme de tenkte alle de som satt og spiste middag i Eiffeltårnet da det var nytt.

- Hvem er det som har mest å si når dere får et nytt prosjekt - er det de som skal bruke huset eller de som betaler regningen?

- He he he. De fleste oppdragsgivere har stor respekt for brukerne. Og når de kommer til oss så er det fordi de kjenner til hvordan vi jobber. Men arkitektur er komplekst, det er lange prosesser med mange forskjellige ekspertgrupper. Og så dreier det seg ofte om veldig mye penger.

- Sover du godt om natten?

- Nei. Eller jo. Det er business as usual. Jeg er ikke så veldig nervøs eller redd av meg.

Folk her elsker jobben sin så høyt at de nesten aldri går hjem. Så glade er de rundt 100 medarbeiderne i arbeidsplassen sin at de sågar feirer både barnebursdager, jubileer og brylluper i kontorlandskapet. Da dekkes det på de to enorme langbordene som ligger midt i lokalet, og folk mingler med familie og kollegaer som om de var en eneste stor familie.

- Folk her jobber mye, det er stort trøkk. Og da er det viktig at de trives, at de spiser godt og at familiene deres også har det bra, sier Thorsen, og innrømmer at fellesskapsfølelsen er såpass viktig at det teller ved ansettelsen.

Arkitektur er et tema som engasjerer. Nordmenn diskuterer signalbygg, skulpturparker og lokalisering som om lunsjpausene rundt omkring var omgjort til rene arkitekturbiennaler. Nylig kåret det anerkjente nettstedet archdaily.com Oslo som den fremste byen i verden for unge arkitekter.

- Jeg tror det handler om verdier, og muligheter. Før det første er det mye penger her. Og kanskje er det en romantisering, men hele Norden har rykte på seg for å ha særskilt god orden på de sosiale strukturene, med gode syke- og forsikringsordninger, mamma- og pappaperm, alt som handler om håndteringen av et hverdagsliv. I tillegg har vi her i Norge den mest horisontale, kreative industrien i hele verden, vi er til og med mer horisontale enn svenskene, sier han ivrig, og mener mindre hierarki, ikke å ligge på sofaen.

- Det er fullt mulig å etablere et lite kontor her i Oslo og oppnå ting om du er på hogget. Dessuten har vi den fordelen her i Norge at vi har veldig få historiske forpliktelser. Vi er ikke som Roma der det eneste du får lov til er å tegne interiøret på fine klesbutikker. Det ligger en egen frihet i mangelen på tradisjoner som gir rom for eksperimentering.

- Så det er med andre ord bare gloria?

- Njæ. Det vet jeg ikke. Nordmenn mangler evnen og viljen til å akseptere at det gjøres feil, og det syns jeg er synd. Kanskje skyldes det likhetstenkningen vår, men det er viktig å få lov å gjøre feil. Får du ikke lov til det mister du muligheten til å løfte deg.

- Aksepterer du at folk gjør feil?

- Ja, jeg aksepterer ikke bare at folk gjør feil, men at de gjør den samme feilen flere ganger. Omstendighetene rundt endrer seg jo hele tida.

Han hevder det er en trend at vi ønsker mer innhold i livene våre, ikke bare mer fasade. Og fint for ham som aldri har vært spesielt opptatt av stygt eller pent, men mer glad i å bevege seg på grensen av det akseptable.

- Det er ikke lenger nok å ha et spektakulært hus om det ikke rommer noe dypere, mer meningsfylt for dem som bor der.

- Hva slags hus vokste du selv opp i?

- Nei, det var et Block Watne-hus, ler han.

- Et sånt ferdighus som Hydro hadde satt opp for arbeiderne sine. Far jobbet for Hydro, og mor var lærer. Og vi bodde 40 meter fra vannet. Det var veldig enkle hus.

- Var det her du ble opptatt av arkitektur?

- Nei. Men min interesse for arkitektur dreier seg ikke primært om objekter. Objektet er viktig, men det er mer et resultat av hele den sosiale settingen, objektet er et verktøy. Det er viktig at verktøyet er godt laget, at det fungerer. Å tegne et hus som ser tøft ut bare for at det skal ta seg ut har jeg ingen interesse av.

- Var det mye kjærlighet i huset du vokste opp i?

- Veldig mye. Jeg har et sterkt forhold til søsknene mine, og foreldrene mine. Broren min studerte sammen med meg i Graz i Østerrike, der hadde far også studert så vi hadde en relasjon til Graz.

Egentlig ville han bli kunstner, men det nærmeste han har kommet det er å gifte seg med en. Kona Jorunn Sannes er en prisbelønt kunstner. De har vært kjærester helt fra de gikk på videregående.

- Jeg har skjønt at det er ganske originalt, sier han.

- Når bestemte du deg for å bli arkitekt istedenfor kunstner?

- Det med kunsten var veldig tidlig. Vi flyttet mye rundt på grunn av jobben til far. Jeg var vel rundt 16 år gammel og gikk på secondary modern i England da læreren min sa til meg: «Du blir aldri kunstner, du må bli arkitekt.»

- Hva tror du det var han så?

- At jeg var for dårlig til å bli kunstner tenker jeg, ler han.

- Det er jo ingen ulempe å ha en bred kunst- og kulturinteresse når du er arkitekt. Men jeg tenkte: ja, ja, da får jeg vel bli arkitekt, da. Men jeg hadde for dårlige karakterer til å komme inn på skoler i Norge. Så søkte jeg til Graz isteden, der var det nok å ha bestått. Det ga en umoden fyr som meg muligheten til å utvikle meg gjennom studiene. Men jeg brukte lang tid, det tok meg 8 år.

En fin dag i 1989 satt han ved tegnebordet og laget et konkurranseutkast til flyplass i Hurum da telefonen ringte. På en særdeles dårlig forbindelse fra Egypt kunne han så vidt høre en stemme som sa:

- Mister Thorsen? You have won first prize.

- Det var så mye spraking på linja og jeg hørte ikke om han sa third prize eller first. Så jeg måtte ringe tilbake.

To år tidligere hadde han sammen med en gruppe arkitekter og landskapsarkitekter flyttet inn i et kontorfellesskap i Storgata i Oslo. Kontoret lå på loftet over den brune restauranten Dovrehallen. Navnet Snøhetta falt naturlig.

- Vi hadde sendt inn til noen konkurranser i Norge uten å vinne og tjente akkurat nok til å overleve. Så spørsmålet var om vi skulle fortsette å leve livet med andre- og tredjepremier eller ikke, og så bestemte vi oss for å dra til LA.

De fant seg en liten leilighet der de levde og jobbet døgnet rundt, satt på bruskasser og tegnet med utstyr de leide fra filmstudioene. Eneste avkobling var å se samme video om og om igjen. «The Fly» med Jeff Goldblum.

- Det var den ene filmen vi hadde, gliser Thorsen og forteller at de eldre jødiske kvinnene i nabolaget uttrykte bekymring fordi det alltid var lys på i leiligheten deres.

- De lurte nok litt på hva vi drev med. Men bortsett fra at vi spilte høy musikk og røykte som svamper, var det ikke mye festing.

- Dere fikk en flying start med biblioteket i Alexandria?

- Det er det liten tvil om. Det satte oss på kartet. Det var ikke første gang nordmenn hadde bygd i utlandet, men det var et viktig kulturbygg og det hadde hele det historiske suset over seg. Så ja, det bare måtte lykkes.

Snart satt han på privatfly med superstjerner, jetsettere og politikere og gikk på rød løper i lånt dress.

- Det er sånne situasjoner du nesten ikke fatter. Du er knapt fylt 30 og så får du anledning til å gjennomføre et så stort og viktig hus. Du er valgt ut blant 600-700 deltakere fra hele verden og du får reise i privatfly med Caroline av Monaco og Gro Harlem Brundtland og bo på legendariske hotell Cataract vegg-i-vegg med Mitterrand og elskerinna hans. Jo, det var en flying start.

- Det var mange overivrige konkurrenter som ville kjøpe dere ut?

- Ja, det skal jeg love deg. Og der var hjelpen fra Norge veldig god å ha. De gjorde det tydelig og klart at dette var en FN-konkurranse som UNESCO hadde utlyst og da kunne det ikke være sånn at en arkitekt kunne motta penger fra en rik familie. Gro Harlem Brundtland var en helt fantastisk god støtte for oss.

De flyttet til Egypt med smått og stort, 14 familier i alt, og åpnet kontor i Kairo.

- Det var i oppstarten på dataproduksjon, så vi måtte først lære oss alle programmene. Da vi hadde vært i Kairo en uke kom det et styrtregn som ødela og flommet hele kontoret vårt. Alle nyinnkjøpte datamaskiner, papirer, tegningene med symboler fra hele verden som Jorunn hadde samlet inn, bare fløt rundt. Vi satt og tørket Gateway-computerne med hårtørkere som vi fikk låne av alle naboene. Når vi fikk tørket dem så fungerte de i akkurat halvannet år. Alt sammen akkurat den dagen da vi var ferdige.

- Hvilket er du mest stolt av av alle husene dere har tegnet?

- Det er forskjellige typer følelser for forskjellige typer bygg. Som regel er jeg mest opptatt av det jeg jobber med i øyeblikket, det er de som fyller meg mest. Men, det er klart at å løfte Operaen opp til det nivå den er blitt, og med den mottakelsen den har fått, det er fantastisk.

Han er overbevist om at omgivelsene har mye å si for hva slags mennesker vi blir, og at vi bærer i oss vår barndoms natur. Men at ingen ting er hogd i stein.

- Du kan oppsøke steder som gir deg gode stemninger og minner, sier han og runder av møtet vårt med å følge oss ut på kaia. Himmelen, som har vært østblokkgrå i mange uker må være i godt humør for i dag lar den et streif av noe vi antar må være sol slippe gjennom spredte skyer og lage nesten bibelsk lys på fjorden. Kjetil Thorsen stikker hendene dypt i lommene og myser ut mot øyene.

- Fritt utsyn, sier han fornøyd. Og forteller at om sommeren kan folk løpe rett fra arbeidsbordet og hive seg i sjøen for en frisk avrivning mellom tegning av fjonge museer, kulturhus og kirker.

- Du bor selvfølgelig selv i et minimalistisk palass midt i byen?

- Ikke minimalistisk. Det er en bitte liten tomannsbolig på Skøyen fra 1928, med fin hage. Selve huset er åtte ganger åtte meter i kvadrat. En del av miljøtankegangen er å bo lite, sier han. Og hevder at han bærer i seg været fra Vestlandet.

- Du er med andre ord litt forblåst?

- He he, jeg pleier å si at egentlig burde ingen få lov til å gå på jobb om det blåser mindre enn sju sekundmeter, at du skal kjenne trøkket fra vinden når du går til jobben. Sånn var det ofte da jeg syklet til skolen, enkelte dager var det nesten så en blåste av sykkelen. Det er godt å kjenne at du har kreftene både mot deg og med deg, være i nærkontakt med naturen.

Slike tanker har gitt ham ideen om å få alle medarbeiderne fra både Oslo- og New York-kontoret til å klatre opp til toppen av Snøhetta fast en gang i året. Da er selv sekretærer som er vokst opp i Bronx blitt observert traskende i åtte timer for å nå toppen.

- Det er steinete og kronglete, og bare å ta tida til hjelp. Jeg pleier å si at når folk i rullestol og folk uten armer og bein greier å komme opp, så greier dere det og.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg tror jeg må si Thomas Dybdahl, ambient og bra tekster. Og min første Beatles-single som jeg fikk da jeg var 6. «Help». Den gikk varm.

FILM: «Down by law», men går ikke ofte nok på kino. En gang i måneden, kanskje. Ser mye film på fly.

BOK: «The third policeman» av Flann O‘Brien. Litt surrealistisk, litt krim. Og jeg ble voksen da jeg leste Sandemoses «En sjømann går i land».

MAT: Ramsvik på Ylajali lager sinnssykt god mat. Ellers er jeg er altetende, har til og med spist silkeormer. Og levende blekksprut i Korea - var ekkelt fordi de sugde seg fast i spiserøret og kravlet opp igjen og måtte drepes med sterkt koreansk brennevin.

STED: Vestlandet. Hardhendt natur, men mild på det gode. Og Lalibela i Etiopia, den ene sønnen min er adoptert, og født der. Ufattelig vakkert med hele historien, rastafariene, dronningen av Saba - så ufattelig spennende, stolt og stort.