Hjertestarteren Olaug Bollestad

– Hei, det e Olaug! sier Olaug Bollestad inn i callingen. Så blir vi sluppet inn i KrFs hovedkvarter, som passende nok befinner seg i Kirkegata, Vi følger etter henne opp trappene og kjenner vi er ganske spente på stemningen der inne. Koker det der, nå som KrF skal foreta sitt smertefulle valg mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk? Gråter de? Slåss de? Faller de hverandre om halsen? Sender de desperate bønner om hjelp til Han der oppe? Eller steker de ufortrødent en hel masse vafler, slik de gjorde det under valgvaken i fjor høst, da alle var bleke av nervøsitet for å havne under sperregrensa?

Men nei. Her inne i KrFs lokaler er det faktisk helt stille. Det er nesten ingen her. Ikke lukter det nystekte vafler her heller (litt skuffende). Det eneste som vitner om det skjebnetunge alvoret i KrF akkurat nå, er en Vårt Land-forside, som ligger midt på bordet. «Slik vil de vinne KrF» står det, over to store bilder av Høyres Erna Solberg og Aps Jonas Gahr Støre.

Og som kjent: Partileder Knut Arild Hareide pekte i sin landsstyretale på Jonas og en mulig regjering med Ap og Sp. Nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad, derimot, pekte på Erna og forhandlinger om en regjering sammen med Høyre, Venstre og Frp. I alle fall i første omgang. Men vil Knut Arild Hareide da kunne bli sittende som partileder, om landsmøtet vedtar at de skal gå til høyre først – mot hans tydelige råd? Slike småtterier må KrF-erne finne ut av før det ekstraordinære landsmøtet 2. november. Selve Skjebnedagen.

– Er dette den tøffeste tida du har opplevd i KrF? Dere går herjet omkring og grubler ...?

– Ja, vi går og grubler. Dette er ikke et lett valg for noen, og eg e jo ei vanlige dama av kjøtt og blod. Så dette kjenne eg jo på, sier Bollestad. Så blir hun litt streng i stemmen:

– Men er dette et intervju om linjevalg, eller er det er et portrettintervju?

– Det er et portrettintervju, som også handler litt om linjevalg ...

– Å ja, sier Bollestad, og slapper tydelig litt mer av. Fra de siste par ukenes dekning av KrF kan man jo få inntrykk av at hun konstant går rundt og er oppløst i tårer etter sterke landsstyremøtetaler, men foreløpig ser øynene hennes helt tørre og fine ut under den krøllete luggen, og det lite smil er på plass her inne på kontoret.

– Vi kan jo begynne å snakke om Ålgård i Rogaland, der du bor ...?

– Jo, men det er jo ikke der jeg er født! Dit flyttet vi seinere, mannen min og jeg. Jeg er født hjemme på Jørpeland i 1961. Det er en liten industriby, og faren min jobbet på stålverket der. Jeg ble født 20 måneder etter broren min, og da faren min så at det endelig kom ei jente i familien, ble han så glad at han heiste flagget! Selv var han en av fem brødre, som alle fikk gutter ...

Les portrettet med Mathilde Tybring-Gjedde: En rett Høyre

Men før vi lar Olaug Bollestad fortelle mer av sin livshistorie, framført på sprudlende, ordrik rogalandsdialekt med mange innskutte bisetninger, så må vi innom noe annet. For det vakte oppsikt da nettopp Olaug Bollestad bekjentgjorde at hun, mot partilederens tydelige råd, helst vil ta en runde med forhandlinger med høyresiden først. Hun blir regnet til en slags venstrefløy i KrF, selv om hun kommer fra det konservative Rogaland, og har tidligere uttalt seg positivt om å samarbeide med både Ap og Sp. Hun har heller ikke lagt skjul på at hun står langt unna Frp, og at hun ikke har likt den tøffe retorikken fra Sylvi Listhaug og andre. Som hun sa det til Klassekampen etter landsstyremøtet der hun åpnet for regjering med Frp: «Jeg føler virkelig at jeg svelger kameler, kaniner og alt som er, med horn og uten horn».

FOTO: Mimsy Møller

I sin tid var det helt åpent hvilket parti Olaug Bollestad selv ville tilhøre. Våren før kommunevalget 2003 var det i alt fire partier som beilet til den engasjerte Olaug Bollestad og ville ha henne på sin liste i Gjesdal kommune: Det var Ap og Høyre, det var KrF og det var Senterpartiet. På den tida var hun 42 år gammel og en etablert sykepleier og akuttmottaksleder ved Sentralsjukehuset i Rogaland. Hun var dessuten firebarnsmor med mann og hus i nytt byggefelt i bygda Ålgård, så det var ingen politisk broiler de hadde med å gjøre. Hun leste alle de fire partiprogrammene etter tur, og falt til slutt ned på KrF og det kristne verdigrunnlaget hun så der. Hun var ikke datter av en frelsesarmésoldat for ingenting.

– Jeg var med mor på Frelsesarmeen fra jeg var liten, forteller Bollestad, som i tenårene også var innom bedehuset. I noen år etter videregående jobbet hun som ungdomsarbeider for Indremisjonen.

– Den kristne forankringen til KrF betydde mye. Men før dette hadde jeg ikke brydd meg noe særlig om politikk i det hele tatt, og jeg trodde aldri i verden at jeg skulle komme inn i kommunestyret, jeg sto jo på en 15. plass! Jeg fulgte derfor ikke særlig godt med på valgsendingen den valgkvelden i 2003. Men dagen etter, i sekstida, ringte ordføreren og sa at jeg var kommet inn i kommunestyret. «Du har fått såpass mange stemmer at du nok også kommer inn i formannskapet», sa han. «Du tuller med meg!» sa jeg.

Men slik ble det. Etter fire år i kommunestyre og formannskap endte hun opp som en populær ordfører i Gjesdal, da etter et valgteknisk samarbeid med Senterpartiet, som fikk varaordføreren. Det hører med til historien at Olaug fra før hadde hatt et godt vennskap og samarbeid over flere år med en av sine gode naboer på byggefeltet om sosiale tiltak for barn og ungdom. Naboen var den ikke ukjente Eirin Sund, nå distriktssekretær i LO. Tidligere har Sund vært stortingsrepresentant for Ap, og hun var en av beilerne da Olaug skulle velge parti foran kommunevalget i 2003.

– Ja, Eirin kom til meg med et partiprogram langt som et vondt år, hun kom med hele blekka. «Jeg kan jo ikke lese alt det her», sa jeg. «Det er jo som en bok!» sier Bollestad med en latter.

– Så du har samarbeidet godt med Ap og Sp før?

– Det står ikke på det. Jeg har møtt mange bra folk i de to partiene. Og jeg vil gjerne understreke at KrF er et sentrumsparti, ikke et borgerlig parti. Vi har mye til felles med Ap når det gjelder solidaritet og fellesskapsløsninger. Men det er ikke kun Aps politikk som preges av solidaritet. Jeg tror på enkeltmenneskets valg, og et samfunn bygd på nære relasjoner og små fellesskap. Trosfriheten og den kristne troens plass i samfunnet er også så viktig for meg. Det samme er frivilligheten og familiens valgfrihet. Og et samfunn som ikke er seg selv nok, som kikker ut over Norges grenser, sier Bollestad, som gir uttrykk for skepsis til en regjering som må ha støtte i SV.

– De vil jo ha et livssynsnøytralt samfunn, mener Bollestad, som selv er vokst opp med en far som var SV-er.

– Han var knallrød! Rødere enn SV, egentlig! sier Bollestad entusiastisk, som forteller at faren var av dem som beundret Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen tidlig på 60-tallet. Siden gikk han inn i SV.

– Finn Gustavsen var den store helten til min far, sier Bollestad.

– Vi fikk både SV-avisen Ny Tid og KrFs Folkets Framtid i posten hjem til oss.

Faren var på sin side Olaugs store helt. Han var klippen i en barndom som kunne være tung og vanskelig. Etter at lille Olaug ble født hjemme på Jørpeland en novemberdag i 1961, fikk moren hennes fødselsdepresjon.

– Faren min stelte meg i sekstida om morgenen før han gikk på jobb på stålverket. Da var det ingen som tok tak i meg før ved totida om ettermiddagen, når han kom fra jobb, sier hun, og forteller at moren var plaget med depresjoner i perioder gjennom hele barndommen. Olaug og brødrene hennes skjønte etter hvert godt at «det var noe med mor».

– Det kunne gå uker uten at mor snakka til oss ungene, sier Bollestad.

– Så far var det sikre punktet. Jeg husker jeg var med ham til urmakeren når han skulle ha ny reim til klokka si. Han var en stor mann, ikke en tjukk mann, men en kraftig mann, og han trengte en større reim fordi han hadde så store hender. Jeg ble så stolt av ham. Da vi gikk hjem, husker jeg at jeg tenkte: «Jeg har i alle fall Jørpelands sterkeste far».

Da Olaug var ni år, fikk faren hennes det første hjerteinfarktet. Han falt over sykkelen på vei hjem fra jobben på stålverket. Hun husker ambulansen med blålys som stoppet utenfor huset for å fortelle moren at de tok ham med til sykehuset. Selv fikk hun ikke være med og se ham, og hun fikk lite forklaring på hva som skjedde. Siden fikk faren 12 hjerteinfarkt til. Det var også det han døde av mange år seinere i 1994, to uker før han skulle fylle 70 år. Det var mye på grunn av denne hjertesyke faren at Olaug Bollestad seinere ble en av drivkreftene bak det å bygge opp en egen avdeling for hjerteutredning på Sentralsjukehuset i Rogaland.

Les portrettet med Torbjørn Røe Isaksen: – Det var ikke mye intelligent liv på høyresiden på den tida (DA+)

I en så usikker verden, med syke foreldre, følte lille Olaug tidlig at det var viktig å kunne klare seg sjøl. Hun begynte å jobbe ved siden av skolen allerede i 1. klasse. Fram til 4. klasse solgte hun Rogalands Avis (i dag eid av Dagsavisen), hun syklet med avisene ned til stålverket på ettermiddagen, akkurat i det folk gikk av og på skift. Fra 4. til 6. klasse var hun mye barnevakt, og i tenårene jobbet hun i en dagligvarebutikk ved siden av.

– Jeg ville sikre meg. Jeg tror det var derfor jeg jobba så mye. Mor hadde også gode perioder, der hun lo og bakte og sykla rundt med korga si for å hjelpe folk i nærmiljøet. Men hun var mye dårlig. Jeg ville likevel at hun skulle se meg. Det var derfor jeg gikk dit hun var, i Frelsesarmeen, og senere på bedehuset, der jeg som 14-åring for første gang turte å ta ordet i en forsamling. Mor så meg likevel ikke, men en snill, gammel søndagsskolelærer, Georg, het han, kom etter at jeg hadde sagt noe og sa: «Det der var jysla godt sagt!» Hadde han ikke gjort det, ville jeg gått hjem og ikke sagt noe mer.

En annen viktig støttespiller i barndommen var Ingeborg, en barnløs, voksen nabo som ga henne tid, sitronbrus og forståelse når moren var syk. Hun ble som en tante for henne.

En dag i 1979 sa venninnen hennes, som var ett år eldre enn 18 år gamle Olaug: «Du må bli med meg. Jeg skal treffe noen galne gutter fra byen, og jeg orker det ikke alene». En av guttene var Jan Frode, han som senere skulle bli førskolelærer og Olaug Bollestads ektemann.

– Men han måtte kjempe litt. Jeg holdt ham på pinebenken helt fram til 1985. Da ble vi kjærester, og så giftet vi oss i 1986, forteller Bollestad, som før det søkte på sekretærskole, barnevernspedagog, førskolelærer, legestudiet og på sykepleien. Hun kom inn på alt.

– Da la jeg alle lappene i en hatt, og trakk. Da ble det sykepleien! Jeg husker jeg møtte Jan Frode i byen. «Eg ska bli sjukepleier!» sa jeg. «Ska sei!» sa han.

I 1987 fikk hun jobb som sykepleier, og samme år kom det første barnet av i alt fire. Og året etter der igjen, i 1988, flyttet familien inn i byggefeltet på Ålgård. Alle familiene var nye, og Olaug Bollestad engasjerte seg voldsomt i lokalmiljøet og det å lage tilbud og aktiviteter for barn og unge.

Les portrettet med Ap-politiker Masud Gharahkhani: – Folk spør, er du helt hyper, liksom? Tar du Møllers Tran? Det tar jeg jo.

Årene gikk, og samholdet ble godt på byggefeltet. Så kom 17. april 2000, dagen da Olaugs mann ringte fra jobben og sa: «Du må hente meg. Jeg har så vondt i hodet».

Da hun fikk se ham, skjønte den erfarne intensivsykepleieren straks at han hadde fått hjerneblødning. Hun visste også at det bare var fem prosent sjanse for å overleve uten varige men, 20 prosent sjanse for en ødelagt hjerne, og 75 prosents sjanse for død. Hun fikk ham inn i bilen, bandt ham fast så han ikke skulle falle forover, satte på nødblinken og kjørte i rasende fart til sykehuset. Der forsøkte hun å overbevise alle at mannen hennes helt sikkert hadde fått subaraknoidblødning. Legen trodde henne ikke først, men hun insisterte på en risikabel prosedyre i ryggen for å redde livet hans.

– «Hvis ikke gjør jeg det selv. Så får dere heller sette meg i fengsel», sa jeg.

Han ble lagt på operasjonsbordet klokken åtte om morgenen. Først nærmere ni om kvelden fikk hun vite at det hadde gått bra. Da hadde hun sittet på venterommet alene hele dagen. Mannen hennes kom til å være sykemeldt et helt år framover, Men han var blant de fem prosentene som overlevde uten varige men.

Olaug Bollestad gråter ikke når hun forteller alt dette. Det gjør hun imidlertid når hun skal fortelle om hvordan nabolaget og lokalmiljøet stilte opp for henne og barna etter at mannen ble så syk. De klippet gress, kom med mat. Og da hun sto og strøk bunadsskjorter om kvelden den 16. mai, kom hun til å kikke ut av vinduet. Der lå naboene hennes på kne i plaskregnet og plantet blomster for henne, så det skulle bli fint til 17. mai.

– Nå blir jeg rørt, advarer Bollestad, og så står tårene i øynene hennes. En lang stund kjemper hun mot gråten. Det blir stille her inne på kontoret. Til slutt får hun så vidt presset fram: « ... og dette var grunnen til at jeg gikk inn i politikken i 2003». For etter opplevelsen med mannens sykdom, ble Olaug Bollestad etter hvert full av politisk virketrang. Hun ville gi noe tilbake til lokalmiljøet, og hun ville bygge det på verdiene hun så hos folk som hadde stilt opp for henne gjennom livet. Solidaritet, samhold, frivillighet og sterke organisasjoner, et varmt samfunn bygd «nedenfra», som hun uttrykker det.

– For det var ikke kommunen eller det offentlige som reddet meg da jeg var liten, eller da mannen min ble syk. Det var lokalsamfunnets Ingeborg-er, mener Bollestad.

– Så ble jeg ordfører, og i 2013 kom jeg inn på Stortinget. Så dette er meg! sier Bollestad, som i Stortinget har vært den som har ivret for at alle der bør få opplæring i hjerte- og lungeredning. Den gamle akuttsykepleieren påpeker at det er «mangen godt voksne folk» i landets nasjonalforsamling.

– Det nytter ikke bare å ha en hjertestarter, hvis du ikke kan gjøre noe mer, sier hun. En gang hun var på komitéreise i Sydney, falt en mann om i konserthuset der.

– Tone Wilhelmsen Trøen fra Høyre ropte: «Olaug! Olaug!». Så jeg trådte over noen stolrekker, drog denne mannen ut, og hjalp ham litt. Han kom seg. Altså, dette med å gripe inn er noe som sitter djupt i meg. Jeg gjør det helt automatisk.

Bollestad forteller dette med et lite smil, men hun blir merkbart mer opprørt når vi kommer inn på KrFs vanskelige valg. For hva skjer om landsmøtet den 2. november sier ja til å ta en forhandlingsrunde med høyresiden først, slik Bollestad går inn for – mot partilederens tydelige råd i sin landsstyretale?

– Da «må» vel Knut Arild Hareide gå av som partileder? Er dere villige til å risikere det?

– Det var din tolkning. Vi har ingen lederdebatt i partiet nå, det vil jeg avvise på det sterkeste. Vi har en flott, raus leder som viser tillit til oss og til landsmøtet.

– Jeg har aldri før hørt om en partileder som ikke blir støttet av nestlederne når han peker ut en ny retning?

– Da legger du et ansvar på oss, som ... Det er altså slik vi har valgt å gjøre det i dette partiet. Vi gjør det litt annerledes enn i andre partier. Det er bare dere som har problemer med dette. Vi har ikke problemer med det! sier Bollestad.

– Det er ikke en lederdiskusjon som ligger i potten her. Det er hva slags gjennomslag vi får. Hva kan vi få ut av de partiene vi har forhandlet budsjett med de siste fem årene? Hva kan vi få ut av å gå inn i noe helt nytt? Eg e ei dama som har begge beina planta midt i sentrum av norsk politikk, og eg ser feil og muligheter på begge sider. Knut Arild gir rom for diskusjon. Det er partiet som må avgjøre dette på landsmøtet, og jeg kommer til å bøye meg for det landsmøtet bestemmer seg for. Jeg tror ikke på noe opplyst enevelde, sier Bollestad.

– Men du, dette kan jo bli et veldig sterkt og heftig landsmøte, med mye sinnsbevegelse. Hva om noen besvimer og faller om? Griper du inn da?

– Jajaja, klart det! blunker Olaug Bollestad.

– Det har jeg ingen problemer med. Jeg kan fort legge folk ned med føttene opp, eller i stabilt sideleie. Klart det!

Fem favoritter

Musikk: Er glad i alt mulig, men hører gjerne gamle salmer og countrymusikk.

Film: Da jeg var liten likte jeg å se Tjorven i «Vi på Saltkråkan».

Bok: Tommy Hellstens «Flodhesten i dagligstuen. Om medavhengighet og møtet med barnet i oss».

Mat: Komle, selvfølgelig!

Sted: Det må bli Vervik i Strand i Rogaland, fars hjemsted.