– Han var tilhenger av barnearbeid, første arbeidsuke var jeg seks

– Eneveldet er jo noe av det mest undervurderte i historien.

Bjørn Smith-Simonsen humrer.

– Det var ikke en konsentrasjon av makt, det var en oppsigelse av den, vet du. Kongen ville ikke underkaste seg adelen lenger, det førte jo til et stort fremskritt for alminnelige mennesker. Så jeg blir ikke fornærmet av å bli kalt eneveldig.

Smith-Simonsen humrer på nytt, og lener seg tilbake i stolen inne på kontoret sitt på Filmens hus i Oslo. Han kan se tilbake på mer enn fire tiår i det radikale forleggeriets tjeneste.

Det var i 1975 han for alvor tok steget inn i norsk forlagsbransje, som «aksjemegler» for forlaget Pax, et ektefødt barn av norsk fredsbevegelse og et flaggskip på norsk venstreside. Forlaget skulle selge aksjer, og unge Smith-Simonsen tok jobben. Et halvt år senere besluttet forlagets grunnlegger Tor Bjerkmann at Smith-Simonsen var rett mann for jobben som daglig leder i folkeopplysningens tjeneste.

– Jeg fikk den udelikate jobben med å være forretningsfører i Pax, sier han selv.

Så gikk det slag i slag, som det heter. Bjerkmann og Smith-Simonsen styrte skuta gjennom krisetider. I 1986 overtok sistnevnte som forlagssjef. Gjennom selskapet Forlagsfinans investerte de to millioner i Pax, både mors- og farsarv skal ha gått med. Sammen med Forlaget Oktober etablerte de bokklubben Dagens Bok, som på starten av nittitallet ble fusjonert inn i De norske Bokklubbene.

En bitter strid rundt operasjonen endte med at Bjerkmann til slutt trakk seg ut av Pax.

Over tretti år senere er han ikke bare storeier og forlagssjef i Pax. Smith-Simonsen eier og driver forlaget Dreyer, har eierandeler i forlagene Spartacus og Humanist, i De norske Bokklubbene, Tronsmo Bokhandel og avisene Klassekampen og Morgenbladet.

For å nevne noe. Men utgangspunktet er altså Pax. Et forlag som fra starten hadde forfattere som Jens Bjørneboe på laget, og som har formet den offentlige samtalen og samfunnet gjennom sentrale sakprosautgivelser i mer enn 50 år.

Så hva skal skje når imperiebyggeren trekker seg tilbake? Hvem skal overta livsverket?

Styringen over et radikalt forlag som den gamle Pax-redaktøren og professoren Rune Slagstad for et par år siden beskrev som «et privatisert enevelde». Smith-Simonsen rundet nettopp 72, har bestemt seg for å trekke seg tilbake før fylte 75. Nå jakter han på en arvtaker.

I arbeidet med å friste noen til å overta har Smith-Simonsen beskrevet forlagslivet med ord som «ufyselig».

Til Dagsavisen legger han til at det tross alt er et privilegium, selv om det har vært tunge stunder med på ferden.

– Du er ofte ganske alene og må ta på deg alt mulig. Jeg tror ikke det er mange arbeidsoppgaver jeg ikke har hatt, det har vært alt fra lagerarbeider til formann i Den internasjonale forleggerforeningens ytringsfrihetskomité.

– Du har kalt det et inferno.

– Å ja, det verste var da jeg skulle være formann i Forleggerforeningen. Det hadde jeg jo overhodet ikke anledning til, men det var ingen andre til å ta det. Det var dager da jeg gikk rett fra kveldsmøter til morgenmøter. Det går en historie om at jeg sovnet under en medarbeidersamtale, det skriver seg fra den tida.

– Så det stemmer, du sovnet faktisk?

– Det var jo helt vanvittig.

Smith-Simonsen kom inn i kretsen rundt venstreradikale Pax med bakgrunn som blåruss. Han gikk fra katedralskolen til Oslo Handelsgym og videre til økonomistudier på BI.

– Det er jo riktig at jeg er blåruss, men jeg studerte også psykologi i seks år, og det var jo et usedvanlig venstreorientert miljø. Jeg kunne studere økonomi samtidig, for på BI var forelesningene fra klokka seks på morgenen, på psykologi var det jo ingen som startet før etter lunsj. Men jeg sa aldri til noen på BI at jeg studerte på Blindern, og jeg sa aldri til noen på Blindern at jeg gikk på BI.

Bjørn Smith-Simonsen. Foto: Mimsy Møller

Miljøet på Blindern var nok noen hakk mer radikalt enn miljøet i nabolaget på Ormøya ute i Bunnefjorden.

– Det var et eventyrlig sted, vet du. Det ble bygget opp på 1870-tallet, etter at de bygget bro til Ormøyen i en-og-søtti. Det ble veldig raskt bygd tretti sånne kjempesvære trekkfulle hus i drage- og sveitserstil, med lysthus og badehus. De som bodde i disse husene var damer på rundt nitti.

Han beskriver det som et slags museum, fra en tid da borgerskapet nøt det gode liv ute på øya, i god avstand fra bermen inne i byen.

– Jeg vet ikke om du har lest À la recherche du temps perdu, sier han med henvisning til Marcel Prousts store verk.

– Det er det nærmeste du kommer i Norge. 1871 er jo året da Proust ble født, og de mener La Belle Epoque startet. Fredsperioden fram til første verdenskrig. Det var borgerskapets gylne år, sånn var det på Ormøya også. Veiene var sånn at du kunne ta borti hagegjerdene på hver side, det var bare så vidt det kom fram biler, men det var jo nesten ingen som hadde bil, de gamle damene hadde ikke sånt. Så det var et eventyrlig sted i min barndom, men så ble det stormet av nyrike barbarer på 60-70-tallet.

– Hvor lenge bodde dere der?

– Vi flyttet ut da barbarene stormet inn.

Så hvordan kunne en ung gutt som vokste opp i et konservativt nabolag på Ormøya ende i det radikale miljøet rundt Pax?

Det var bøkene og studiene, bedyrer han selv. At han skulle ende i bokproduksjon er nok uansett ikke helt tilfeldig. Familien har drevet med bøker i en 150 års tid, oldefaren begynte med bokbinderi i Kristiansand, farfaren reiste til Oslo og drev med bokbinderi, faren drev eget boktrykkeri på Rodeløkka i Oslo, der unge Bjørn mer eller mindre vokste opp.

– Han var tilhenger av barnearbeid, første arbeidsuke var jeg seks, skulle begynne på skolen samme høst. Jeg sto hele uka og la fiskelim på gasen. Det kan jo høres helt forferdelig ut, men det var ikke det altså, jeg elsket å jobbe der. Jeg lærte jo bokfaget helt fra bunnen av. Nå ser jo boktrykkeriene helt annerledes ut, men ikke grunnleggende. De papirformatene vi har er de Gutenberg fant på i sin tid.

– I et særtrykk av Morgenbladet, utgitt da du fylte 70, skriver Rune Slagstad at du som forlagssjef har vært mer opptatt av å gi ut bøker enn å selge dem.

– He, he, jaaa, jeg skal ikke motsi Slagstad på dette punktet. Jeg jobber jo mest med å skape bøker, produsere dem.

Smith-Simonsens overlevelsesresept for både aviser og forlag i en brytningstid, er å satse på innhold. Ikke kutt i redaksjonelle kostnader, som han sier.

– Skal vi overleve må vi skape produkter som folk vil ha nå og i framtida, sier han.

– Som en slags motvekt til klikkøkonomi?

– Ja, det der er veldig skumle greier altså. Selv på Sognsvannsbanen leser jo ikke folk aviser lenger, de sitter med mobiltelefonen. Kulturlivet har mye å stå imot, man må satse på innholdet. Jeg er mest opptatt av å skape alvor.

Det var også alvoret han gledet seg over da han tidligere denne uka var i teatret for å se en oppsetning av Ibsens «Lille Eyolf».

Han satt på første rad, og beskriver det som å være med i stykket.

– Jeg følte jeg var med, hadde vondt i brystet hele tida. Det er en kontrast til disse teaterstykkene de setter opp hvor de prøver å tenke publikum, spruter med ketsjupflasker og har samleie på scenen og sånt, og ikke stoler på at de opprinnelige dramatiske stykkene virker på folk. Jeg tror ikke det bare var jeg som satt helt stille under «Lille Eyolf». Det var stinn brakke, fortettet stemning i salen, så det er fortsatt mulig å trekke folk til skikkelig innhold. Jeg tror moderne teaterinstruktører overvurderer seg selv fullstendig i måten de radbrekker klassikerne på.

På Smith-Simonsens skrivebord står det en datamaskin du i våre dager sjelden ser andre steder enn på Teknisk Museum. Den er lettere antikvarisk, men slett ikke nedstøvet. Maskina er en gjenganger i fortellingene om Pax-sjefen. Den er fra 1994, og inneholder et regneprogram fra 1982.

– Myter skal man aldri prøve å motarbeide, ler forlagssjefen.

Han bedyrer at maskina faktisk er i daglig bruk, at den ikke bare står det som del av en mytebygging, eller et slags nikkersborgerlig snobberi.

– Nei da, den er faktisk i bruk, hver eneste dag, men jeg har jo også et helt nytt anlegg som kjører økonomisystemet vårt. Men det programmet har jo gått i snart førti år, uten en feil, ikke en feil. Det virker hele tida, og er lynraskt. Til regnearkoperasjoner er det faktisk mye kjappere enn disse moderne programmene. Det er jo også interessant teknologisk. Det går altså an å lage ting som holder så lenge og er såpass bra, sammenlignet med ting som lages nå.

Sånn er det ifølge Smith-Simonsen med alt. Han forteller om da forlaget holdt til i en gammel bygård i Huitfelds gate.

– Der hadde vi minst én lekkasje hver vinter, men det var ikke i de rørene de la inn i 1880. Det var i de rørene de la inn i 1980. De nye rørene tålte jo ingenting.

Bygården i Huitfeldts gate ble Pax Forlags første hjem da Smith-Simonens Forlagsfinans kjøpte den i 1994. Siden er den blitt revet. En boligblokk er reist på tomten.

Det er slike investeringer som har gjort det mulig for forleggeren å spytte penger inn i andre småforlag og aviser. Som han selv sier har han alltid vandret mellom kulturlivet og finansverdenen.

– Jeg driver en nokså vellykket forretningsvirksomhet ved siden av, som jeg ikke eksponerer noe særlig.

– Vi snakker eiendom og slikt?

– Mye eiendom, og jeg spekulerer i aksjer, akkurat som Marx. Så driver jeg en liten butikk jeg har drevet med hele livet, som kaster mye av seg. Det er der pengene kommer fra.

– Og hva er det?

– Nei, det sier jeg aldri. Og det er ikke mulig å finne ut av det. Men det er fullt lovlig altså, mer enn det. Nei, det hadde ikke vært mulig uten andre type inntekter.

– En gammel kjenning av deg beskriver Huitfeldts gate som en meget god investering, men satsingen på Norske Skog som ikke like vellykket.

– Nei, det der er jo veldig sørgelig. Jeg kjøper bare aksjer i bedrifter jeg liker, og det er sørgelig med Norske Skog. Ikke fordi jeg har tapt penger, men fordi blårussen på nittitallet ødela Norske Skog fullstendig. Av alle ting er jeg også skogeier, jeg er opptatt av norsk skogbruk.

Aksjekjøpet i Norske Skog kom etter at papirprisen gikk kraftig opp på nittitallet. Smith-Simonsen fikk tips om at papirprisene ville øke og sparte masse penger på å be trykkeriet kjøpe papir for de neste tre årene.

Den ene tok det andre. Han kjøpte seg opp i Norske Skog. Så kom nedturen. Likevel: Smith-Simonsen kjøper gjerne nye aksjer i selskapet, og drømmer om at norsk byggebransje skal gå over til tre.

– Skogbransjen er viktig, det er jo på en måte der boka starter.

– Men overlever papirboka?

– Jeg tror det. Fordi den har en karakter også som fysisk gjenstand.

– Papiravisa da?

– Jeg tror faktisk det også, utrolig nok. Det kan bli for vanskelig på ett eller annet tidspunkt, med distribusjon og slikt, men jeg ser ikke bort fra at man kan kjøpe seg en avisskriver hjemme og få skrevet ut dagens avis på papir. Jeg skal i alle fall aldri lese noe annet enn papiraviser.

– Du leser ikke nettaviser?

– Overhodet ikke. Jeg leser aviser på kvelden, så om jeg er i selskap på eftermiddagen er jeg helt utenfor. Jeg har ikke fått med meg det som har skjedd i løpet av dagen. En merkelig opplevelse av og til.

Jeg fant noe oppsiktsvekkende i Dagens Næringsliv her en kveld, klokka var vel en elleve eller halv tolv, så jeg tillot meg å sende en SMS til Kristen Einarsson (forleggerveteran, red.anm.) om hva jeg syntes om det som sto der. Det kom en forvirret melding tilbake om at han ikke skjønte hva jeg mente. Han sitter jo og leser neste dags avis på nett mellom ti og tolv. Vi leste hver vår avis. Da blir det jo litt vanskelig å kommunisere.

Smith-Simonsens forhold til skogen handler ikke bare bokproduksjon. Det er gjerne der du finner ham på fritida.

– Jeg begynte å dra til skogs i ni-tiårsalderen, alene, det var ingen som fikk være med. Det har vært mye av livsinnholdet, fjell og skog.

– Det sies du kan alle stier i Oslo-marka?

– Tja, hvis jeg skal kjekke meg litt så var jeg med og vant et vanvittig orienteringsløp, Kjempesprekken, tre ganger på rad, uten å ta fram kartet.

Pax-sjefen har etter sigende en omfattende samling med kart og litteratur om marka. Kulturhistorien er etter hvert blitt like viktig som naturopplevelsen, og han reiser av prinsipp ikke ut av Norge i de lyse årstidene – mai, juni, juli, august. I tillegg til kart ryktes det at han gjerne leser statistiske årbøker. Han har dessuten kritisert mye sakprosa for å være for litterær.

– Det er en uting, sier han.

– Altså, jeg har ikke noe imot sjangerblanding, men i hovedsak skal faglitteratur være faglitteratur.

Favorittøvelsen er statistikk, for mannen som har vært leder av Forleggerforeningens eget statistikkutvalg i det han beskriver som «gudene vet hvor mange år».

– Nei, det er morsomt. De har jo sluttet å utgi Statistisk årbok, i hvert fall får jeg ikke tak i den lenger. Tragisk.

– Du får det vel på nett?

– Det er ikke det samme, men jeg skriver det jo ut.

Det gamle Pax var politisk nær knyttet til bevegelsen rundt SF, og senere SV, men Smith-Simonsen lot seg aldri friste til å slutte seg til noen av partiene på norsk venstreside.

– Av gode årsaker var det AKP som sto mitt hjerte nærmest, sier han og forteller at han hadde mye kontakt med folk fra det miljøet.

– Jeg er jo et alvorlig menneske, SV ble litt for løst for meg. Jeg var veldig fascinert av alvoret i AKP. Jeg kommer ikke til å kritisere dem for noe som helst, sier han. Han føler seg fortsatt nær det miljøet, sier han. De han føler seg i slekt med, er samtidig den gjengen Tor Bjerkmann samlet rundt seg i Pax på sekstitallet.

Det er ikke så lett å se linjene i politikken lenger, sier han og legger til at vi står overfor problemer som ikke kan løses på Blindern.

– Jeg er mest opptatt av miljøsituasjonen og den tilhørende sosiale situasjon i verden, og det er jammen ikke lett å vite hvem man skal holde med. Allerede på åttitallet spådde jeg at Kina kunne bli de som løste verdens miljøproblemer, og det ser det ut til at det er noe i. Det er jo forferdelig, et samfunn nesten uten menneskerettigheter. Den nåværende regjeringen i Norge driver jo bare og dekker til. De er papirtigre altså. Nei, det er vondt å si det, men Kina og Merkel i Tyskland, jeg føler det er de som har grep og jeg vil støtte, sier han og forklarer seg med at han er «en merkelig blanding av kantianer og marxist».

Men tilbake til utgangspunktet. Han ser altså etter noen som kan overta et forlag som har holdt seg uavhengig, mens andre små forlag har blitt kjøpt av de store på forlagsmarkedet. Han avviser ikke muligheten for at også Pax kan gå samme vei.

– Det kan være eneste måten å få drevet videre på en generasjon til, sier han.

Men først og fremst jakter han altså på noen som har «det hele», en krysning av sans for forretninger, politikk og litteratur.

– Det må nok komme inn noen som ikke tar det som vanlig jobb, men som et livsprosjekt, sier han. Eller om vi skal tro hans egne formuleringer fra et intervju i Klassekampen i slutten av desember, der han først forteller om sin søken etter en arvtaker: Noen som vil bruke livet sitt på «et inferno».

Fem favoritter

Musikk: «Working Man», av Rita MacNeil

Film: «Sympathy for the Devil (One Plus One)», av Jean-Luc Godard

Bok: Stormfulle høyder, av Emily Brontë

Mat: Nøtter og tørket frukt

Sted: Plankebu, Gausdal Vestfjell