Portrett

Han som slo alarm

Hans Petter Graver er ikke sint. Han er bare veldig, veldig bekymret.

Bilde 1 av 3

Dette er altså mannen som slo alarm i vår. På vegne av oss alle, av statsskikken vår. Han som sa høyt og tydelig at måten vi styrer landet vårt på ville ta skade av regjeringens ønske om utvidede fullmaktslover. Som regjeringen behøvde på grunn av koronaen, selvsagt, som alt det andre som har skjedd i år.

Det er ikke så lett å tro på at det milde vesenet som sitter ved kjøkkenbordet sitt hjemme på Nordberg på vestkanten i Oslo, helt oppe mot markagrensa, var den som kom til å skrike høyt da alle andre – vi journalister, den politiske opposisjonen, alle som synser og mener høylytt om alt mellom himmel og jord – ikke helt visste hva vi skulle mene, og forble stille.

Men man skal ikke skue Hans Petter Graver på håret som ligger fornuftig gredd nokså høyt oppe på panna. På det milde blikket bak brilleglassene. Han hever ikke stemmen, ikke en eneste gang. Men han er tydelig. Som da han skrev følgende om situasjonen som oppsto i mars, da landet ble kastet ut av normalen og inn i ukjent farvann:

«Sentrale garantier om vern av demokrati og rettsstat ble satt til side i effektivitetens navn. Våre grunnleggende institusjoner var plutselig ikke så stabile som mange trodde».

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Ingen store ord, bare fornuftige. Velvalgte. Som til sammen blir en kraftig advarsel. Omtrent som han er i tekst, er han også der han sitter og snakker ved kjøkkenbordet sitt en dag like oppunder jul. Han mener at vi tross alt besto prøven under den første bølgen.

– Det er grunnlag for å si at rettsstaten kom styrket ut av det som skjedde i vår. Den loven Stortinget vedtok var på flere punkter mer begrenset enn modellene som var tenkt tidligere, sier Hans Petter Graver.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men så kom bølge to. Nå advarer jussprofessoren igjen.

Helt på tampen av koronaåret er nemlig Hans Petter Graver bekymret. Mannen som har studert høyesterett under krigen og skrevet bøker som «Jussens helter» om jurister som har stått opp mot autoritære forsøk og maktovertakelser verden over, i «land vi ikke liker å sammenligne oss med», som det heter. Han liker ikke det han ser.

Nylig sendte han en tekst til en norsk avis. Enda en. Den begynner slik:

«I høst har vi sett fremveksten av en ny styringsform i Norge: Styring gjennom dekret».

Hva det betyr utdyper han noen linjer lenger ned: I demokratiet Norge styres vi under bølge to av pandemien av «ensidige befalinger fra herskere hevet over sine undersåtter».

Hans Petter Graver er ikke sint, ikke oppfarende. Han er bare veldig, veldig bekymret.

Da resten av landet ga sin stilltiende aksept til alle inngrepene regjeringen ønsket seg i kjølvannet av koronapandemien, slo jussprofessor Hans Petter Graver alarm på vegne av rettsstaten.

Da resten av landet ga sin stilltiende aksept til alle inngrepene regjeringen ønsket seg i kjølvannet av koronapandemien, slo jussprofessor Hans Petter Graver alarm på vegne av rettsstaten. Foto: Mimsy Møller

Det var ikke skrevet i kortene at Hans Petter Graver skulle være den som talte rettsstatens sak i dette pussige året 2020. Han har tidligere fortalt at årsaken til at det ble jussen som ble hans liv, er «pinlig». Han skulle studere historie eller statsvitenskap, trodde den unge mannen da han var ferdig med videregående skole. Men så søkte han for sent.

Dermed var det bare plass til Hans Petter Graver på juss og teologistudiet, som begge var åpne studier på 1970-tallet. Teologi var utelukket, «man må være interessert i Gud for at det skal være et fruktbart studium». Hans Petter Graver er ikke det. Han har aldri egentlig stilt seg spørsmålet om meningen med livet, hans grublerier er av mer praktisk art.

Så fikk det bli juss, da. I fotsporene til faren.

Les også: – Tror vi kan reise normalt internasjonalt først fra våren 2022 (+)

Graver merket raskt at han trivdes på studiet. Han fant sin plass i livet, kunne man vel hevde. Det har blitt en fruktbar og imponerende karriere av det pinlige valget hans. Graver leverte doktoravhandlingen sin ved Universitetet i Oslo i 1986, og ble professor i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet samme sted i 1993. Han var dekan for fakultetet i perioden 2008 til 2015, og kan ellers vise til en CV full av prestisjefulle poster og æresdoktorat. Han er nå preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og har hamret ut bøker på toppen av en tydelig tilstedeværelse i samfunnsdebatten gjennom kronikker og innlegg i mediene.

Det merkelige året vi nå er på vei ut av, har selvsagt preget livet til Hans Petter Graver like mye som mitt og ditt. Han er vant til å reise fra internasjonale seminar til konferanser og videre til oppdrag for myndigheter i andre land. Nå har ikke Graver vært utenfor landet siden pandemien fikk tak i mars.

Men året har også vært et godt ett, på mange vis. Tidligere i høst fikk Graver formidlingsprisen til Universitetet i Oslo. Litt lenger ut på høsten fikk han Akademikerprisen for sin formidling av forskning og kunnskap.

Graver «håper og tror» at anerkjennelsene denne høsten viser at han har gjort noe riktig når han har satt seg fore å studere og beskrive forholdet mellom samfunn og juss. Når han blir bedt om å spekulere, tror han kanskje også at nettopp det at han har brukt sitt profesjonelle liv på det fagfeltet er grunnen til at det var nettopp han som ropte ut om hva som var i ferd med å skje i mars i år.

Hans Petter Graver sitter mest hjemme for tida, også han. På hjemmekontoret oppe i andre etasje, omgitt av sin imponerende samling av gamle kameraer. De står på hyllene bak skrivebordet, over en bokhylle full av bøker om fototeknikk og bildets estetikk og poetikk. Graver er opptatt av fotografi. Nå for tida bruker han mest et digitalt Leica-kamera, som nesten alltid er med ham når han går tur, enten i nærområdet eller på fjellet. Det henger egenproduserte fotografi på veggene på kontoret.

Graver har ikke skriver hjemme, så han må likevel på kontoret med ujevne mellomrom. Det er et bevisst valg, forteller han, det er godt å komme seg ut av og til. Og hvem kan bebreide ham: Kontoret til Hans Petter Graver må være et av de aller flotteste Universitetet i Oslo har å by på.

Det ligger på Universitetsplassen nesten på toppen av Karl Johans gate, vis-à-vis Nationaltheatret. Gjennom de greske søylene, opp den majestetiske trappa. Utsikten er upåklagelig, mot teateret og rådhuset, og takhøyden er romslig nok til å romme to kontor oppå hverandre.

Det er enten på dette kontoret eller hjemme på Nordberg Hans Petter Graver sitter og skriver kronikker om hvor farlig det som skjer kan være for oss alle. Og da tenker han ikke på viruset, selv om han også har stor respekt for det.

###

Da resten av landet ga sin stilltiende aksept til alle inngrepene regjeringen ønsket seg i kjølvannet av koronapandemien, slo jussprofessor Hans Petter Graver alarm på vegne av rettsstaten. Foto: Mimsy Møller

«Dette er galskap». Det var det Hans Petter Graver tenkte da regjeringen la fram forslaget til kriselov 18. mars. En kriselov med seks måneders varighet, som ga regjeringen makt til å sette lover og regler til side på grunn av pandemien?

Han ringte Dagsnytt 18-redaksjonen og ville vite hvordan de hadde tenkt å dekke saken. Det hadde redaksjonen egentlig ikke tenkt på, men de kom raskt på bedre tanker. Sendinga samme dag var første gang Graver varslet offentligheten om hvor galt det ville bli om vi tok så lett på demokratiske prinsipper og rettsstaten ved første store hump i veien siden andre verdenskrig.

– Det regjeringen foreslo, var et brudd med vår politiske kultur. Med det vi anser som grunnleggende spilleregler i demokratiet, og med verdiene i rettsstaten, sier Graver.

Rolig, nesten forsiktig, men uten å nøle. Saklige, nøytrale ord som, gang på gang, bygger fornuftige, avdempede setninger – med skremmende innhold.

Det var ikke det at han fryktet et statskupp. Vi er langt unna en slik situasjon i Norge, også i 2020. Men det handler om hva vi kan tillate av unntak fra vanlige normer, selv i en krisetid. De langsiktige konsekvensene av å trå feil, kan bli fatale for vår måte å organisere samfunnet på.

– Den situasjonen vi har nå, pandemien, er nærmest som en naturkatastrofe å regne. Men krisen kunne jo ha vært av mer politisk art, sier Graver.

Han nevner situasjonen med flyktningene fra Syria i 2015. Slike situasjoner, der den politiske konflikten mellom ulike standpunkt er langt mer framtredende enn i spørsmålet om hvordan vi best skal håndtere en pandemi.

– Da er det viktig at unntakslovgivningen, om vi skal ha en slik, er utformet på en måte som gjør at vi kan holde demokratisk og juridisk kontroll med regjeringen.

Det var derfor det var så viktig å si fra, sier han. Forslaget til regjeringen pekte mot et mønster som ikke var godt. Hvorfor kunne ikke forslaget sendes ut på høring, som er vanlig i Norge? Det var kanskje ikke tid til en ordinær høring, men offentligheten fikk aldri ta del i tankegodset bak forslaget. Når viktige vedtak fattes i lukkede rom, er det all mulig grunn til å være på vakt, advarer Graver. Da øker faren for et svakt beslutningsgrunnlag og dårlige beslutninger.

Advarselen ble hørt. Graver ble bedt om å uttale seg til Stortingets koronakomité, som skulle hastebehandle lovforslaget. Da Stortinget vedtok Koronaloven 27. mars, bare ni dager etter at regjeringen la fram sitt forslag, var varigheten av unntaksbestemmelsene kuttet fra seks måneder til én. Stortingets og domstolenes kontroll over regjeringen var også styrket i forhold til det opprinnelige forslaget.

– Hvor bekymret var du i mars?

– Det kom plutselig over meg. Det som gjorde at jeg reagerte, tror jeg, var at jeg har vært opptatt av juristene og systemet i hele min karriere. Av juristenes rolle når samfunnet utvikler seg fra demokrati i autokratisk retning. Her hadde vi en situasjon som minnet. Hva er det som skjer foran øynene våre nå? Mye av det jeg studerer, slo plutselig inn. Her i Norge.

Graver har skrevet mye om dette, om hvilke type mekanismer som skjer når samfunnet utvikler seg brått.

– Det sitter i ryggmargen din? Du henføres mot militærjuntaer i andre land, og alarmklokkene dine ringer?

– Ja. Det som er koblingen er at staten, den utøvende makten, påberoper en krisesituasjon. Så er det passivitet i befolkningen, som støtter myndighetene i at det er riktig med utvidede fullmakter. Og et fravær av kritiske røster. Som når regjeringen sa at vi måtte bruke sivilforsvaret for å sørge for å få folk hjem. Det ble bare referert, ikke problematisert. Avisene kommenterte ikke dette som påfallende. Vi måtte jo få disse folkene hjem fra hyttene.

Slik var situasjonen da Hans Petter Graver satte seg ned og skrev boka «Pandemi og unntakstilstand». Her beskriver han prosessen, diskuterer farene ved å gå for langt i unntakslovgivningen – og konkluderer tross alt ganske positivt: Rettsstaten overlevde, og ble kanskje sterkere av det hele. Vi fikk på plass et mønster for ekstraordinære fullmaktsbestemmelser som var mye sikrere enn regjeringens lovforslag.

Men det var da. For så kom bølge to, og Hans Petter Graver måtte igjen gi seg ut i offentligheten med sine advarsler om hva som sto på spill.

Far Petter Graver var jurist og diplomat. Av det fulgte at Hans Petter Graver tilbrakte barndommen sin i utlendighet. Familien bodde i Moskva fra han var fem år, før de flyttet videre til Berlin da han var helt i begynnelsen av tenårene.

Han var bare barnet da han bodde i den sovjetrussiske hovedstaden, og levde et liv omgitt av andre diplomatbarn og internasjonale journalister. Da husker han mer fra Berlin, blant annet skiturene rundt Teufelsberg, et menneskeskapt berg i nærheten av der familien bodde. Dette «djevelens berg» ble bygd av bygningsmasse fra ruinene i det utbombede Berlin.

Graver er usikker på hvordan en slik oppvekst, på farten og i utlendighet, har påvirket ham. Han har ikke barndomsvenner, fordi hele miljøet alltid flyttet rundt. Men han har på den andre siden bodd i Oslo siden han begynte å studere midt på 1970-tallet, så han mangler ikke røtter.

Kanskje er han litt mer åpen ovenfor verden enn mange andre, tror han. Og han leter ikke etter forskjeller når han omgås folk fra andre kulturer, men etter likhetene.

– Kan din bakgrunn fra den andre siden av jernteppet og fra episenteret i den kalde krigen være noe av grunnen til at du roper ut nå?

– Kanskje har jeg en bevissthet der. Jeg tror likevel det er like viktig at jeg, da jeg var dekan for juridisk fakultet, mente det var viktig å øke den etiske bevisstheten om at vi utdanner framtidens maktmennesker. At det ligger et personlig, moralsk ansvar i dette, som er uavhengig av systemet vi jurister virker i.

Etter årene i utlandet, kom Hans Petter Graver hjem til Norge som 15-åring. Han begynte på videregående skole i Bø, og bodde på internat. Det var et internasjonalt miljø, og et politisk bevisst miljø. Det var vietnamkrig og EF-kamp. Graver ble politisk radikal, men aldri aktiv på den mest militante venstresiden.

Sett fra utsiden lever han kanskje det livet man forventer av en professor i juss. Han bor mondent på vestkanten, kler seg pertentlig og fører seg i et dannet språk. Det er korrekt, det hele.

Men hjertet banker fortsatt til venstre. Og aller mest banker det for rettsstaten. Det banker litt ekstra hardt nå. Hans Petter Graver er bekymret for rettsstaten.

Det nærmer seg jul, også i det graverske hjem. Julestjerner i inngangspartiet og på stua, gaver på skjenker og benker her og der, en julebrus og juleøl på utstilling. Den yngste datteren, hun som er i midten av 20-årene, er allerede hjemme fra juss-studiene i Bergen.

Hans Petter Graver kaller seg optimist. Han tror året som venter blir bedre enn det som snart er forbi. Det ser ut som om vi får kontroll på pandemien med vaksinen. Fagfolkene som jobber med disse tingene sa allerede i mars april at vi ville ha vaksine til juletider. De fikk rett. Og nå sier de at til sommeren vil tilstrekkelig mange være vaksinert til at vi kan begynne med normale samfunnsfunksjoner igjen. Og Graver stoler på fagkunnskapen.

Vi kommer ut av pandemien. Det har vi klart ved hjelp av en ekstraordinær kraftinnsats fra kloke hoder og bidrag fra oss alle.

Mye gikk veien. Men Graver er likevel bekymret. Fordi regjeringen kommer med sine dekret, uten innsyn og særlig debatt. Fordi vi er i ferd med å erstatte høringer og åpenhet med enveiskommunikasjon fra toppen. Og fordi vi finner oss i det.

– Jeg så på statsministerens pressekonferanse om julerestriksjonene nylig. Erna Solberg ble spurt om julenissen og sånne ting av journalistene i salen. Det er vel greit nok, det er snart jul og folk vil vite hva vi får lov til og ikke. Men når statsministeren sier at vi nok bør gå rundt juletreet med skjerf imellom oss i stedet for å holde hverandre i hendene, inne i våre private hjem …

Fortsatt rolig. I et dempet språk, uten fakter eller store ord.

– Det sier noe om forholdet mellom stat og samfunn, hvor vi aksepterer et helt annet forhold enn vi gjorde før pandemien.

Hans Petter Graver frykter at året som har gått har påvirket vår politiske kultur på måter vi må leve med lenge. Og han er redd at situasjonen med hyppige pressekonferanser og ekspressendringer av loven kan ha skapt en følelse av maktfullkommenhet blant våre ledende politikere.

Nei, han er ikke like optimistisk nå som da han trodde vi var over kneika tidligere i år. Graver beskriver situasjonen best selv, i avslutningen på hans hittil siste bidrag til den offentlige debatten:

«I vår var vi mange som mente at rettsstaten besto prøven som pandemien stilte den overfor. Nå er det langt større grunn til bekymring for at den kan kommet svekket ut av virusangrepet og må føres på listen over pandemiens raseringer».

Det er bare å pusse brillene, smile forsiktig og gjøre seg klar til dyst på ny.

Hans Petter Graver er klar til å redde rettsstaten enda en gang, med saklige argumenter og høflige setninger.

Hans Petter Graver

Professor i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO). Tidligere dekan, preses ved Det Norske Videnskaps-Akademi.

Født i 1955. Gift, er far til to barn og bestefar til ett.

Æresdoktor ved Helsingfors universitet, Universität Heidelberg og Uppsala universitet. Dessuten æresmedlem av Juridiska föreningen i Finland.

Fikk UiOs formidlingspris i september i år, og Akademikerprisen for sin forsknings- og kunnskapsformidling i oktober.
Har gitt ut en rekke bøker, senest «Pandemi og unntakstilstand» i år.

Graver har vært den kanskje mest vokale kritikeren av regjeringens maktutøvelse under koronapandemien.

Han er på trykk i ulike aviser omtrent ukentlig.

5 favoritter

Ungdomstidens rock fra 1970-tallet, og klassisk. Akkurat nå går det mye i pianomusikk av Chopin.
Film er mest avkobling. De fester seg ikke som bøker.

Agota Kristofs
«Tvillingenes dagbok» sitter igjen. Edmund de Waals «Haren med øyne av rav». Hadde du spurt for et år siden, ville du fått helt andre svar.
Gjerne noe fra Thailand eller Midtøsten. Helst litt lett, med mer grønt enn kjøtt eller fisk. Og heller fisk enn kjøtt.

Akkurat nå: Drømmen om Paris og Berlin. I mer normale tider: Skogen og fjellet.

Mer fra Dagsavisen